sosial angst og sykepleier

[AnonymBruker]

Er det i det hele tatt mulig å starte på studie og fullføre når man har sosial angst? Noen erfaringer her? Og hvordan er det å jobbe?

Anonymous poster hash: 3aefa...3c5

[AnonymBruker]

Det er fullt mulig ja, men det er ikke lett! Jeg har sosial angst og fikk min første jobb i en alder av 20. dagene var slitsomme, men man må bare ta på den profesjonelle maska og holde ut. jeg jobbet som selger så det lå ikke akkurat i min natur å spørre folk om de ville ha hjelp osv. men det blir bedre.

Anonymous poster hash: c63d9...533

[AnonymBruker]

Glemte å legge til hvordan angst. Sliter med øyekontakt og har problemer med å snakke med fremmede/snakke høyt.

Anonymous poster hash: 3aefa...3c5

[AnonymBruker]

Ja det er mulig å starte, jeg har gjort det. Men klarte ikke å fullføre. Har selvsagt planer om å fortsette med studiet, men er nervøs for vet ikke om jeg klarer det. Det er en veldig stressende utdannelse, mye praksis og det er mye gruppearbeid. Mye samhandling med andre mennesker. Det er veldig hardt å ha sosial angst når man skal jobbe med mennesker mens man hele tiden må samarbeide med andre. Man skal danne relasjoner til både kolleger og pasienter og akkurat den biten er verst for meg, tror jeg. Har opplevd en litt harde ord mot meg, og vet om mange andre i samme type yrke (helsearbeid) som har opplevd ganske hard kritikk. Vet ikke hvorfor, men får for meg at det ofte er dårlig arbeidsmiljø blant helsearbeidere?

Det ligger egentlig ganske naturlig for meg å hjelpe andre mennesker, det er noe jeg liker. Men på en annen måte så ligger ikke dette omsorgsyrket naturlig for meg, pga alt stresset som fører med. Det er synd ettersom jeg i utgangspunktet trives med selve jobben.

Hvis jeg kommer meg i gjennom utdannelsen, så håper jeg at jeg kan finne en jobb hvor man ikke har så utrolig mye med mennesker å gjøre hele tiden. Det er mange muligheter som sykepleier, flere videreutdanninger osv. Skal selvfølgelig godt gjøres at jeg finner en retning som passer perfekt for meg i dette yrket. Men i tillegg til sosial angst, så er jeg en veldig sensitiv person. Takler dessverre dårlig stress, død og lidelse, føler aldri at jeg får gjort nok for pasientene. Mye trist, som gjør at jeg kan begynne å gråte, og man skal jo helst være litt sterk psykisk - oppføre seg profesjonelt.

Vil gjerne fortsette utdanningen min, men usikker på hvilke muligheter jeg har. Ønsker ikke å bli fort utbrent, gå på en smell.

Dette er jo mine erfaringer, men kan hende det blir lettere for deg? Håper noen andre også svarer, og om noen har tips til hvilke retninger innenfor yrket som kan passe bedre for dem som ikke er så veldig "flink" å håndtere stressende situasjoner rundt mennesker.

Anonymous poster hash: 2a1c0...b4e

[AnonymBruker]

Ærlig talt, hvis man har sosial angst bør man ikke bli sykepleier. Tenk på pasientene! Det er ikke noe hyggelig å ha pleiere som er mutte, innesluttede, virker stresset, som er vanskelig å få kontakt med osv. Det er jo slik angsten kommer til uttrykk. Jeg vet at det ikke er vondt ment, men som pasient føler man seg avvist og til bry.

Anonymous poster hash: cd7fc...cb8

[AnonymBruker]

Glemte å legge til hvordan angst. Sliter med øyekontakt og har problemer med å snakke med fremmede/snakke høyt. Anonymous poster hash: 3aefa...3c5

Jeg tror du vil få det veldog tøft. Det blir forferdelig slitsomt for deg med en jobb der du konstant må gå på akkord med deg selv, der du må jobbe mot deg selv. Det er heller ikke optimalt for pasientene med en sykepleier som ikke kan ha øyekontakt og er tydelig ukofortabel. Er sykepleier selv, og sket voldsomt under praksisperiodene i studiene pga liknende problemer. Jeg kan ikke jobbe som sykepleier i dag.

Du får heller søke hjelp for den sosiale angsten og santidig velge et yrke der du slipper å møte deg selv og angsten i døra hver dag. For selv om man gjør noe med det, så vil man ikke kunne endre perso ligheten (å være innadvendt for eks).

Anonymous poster hash: 20a62...fec

[Gjest Vevila]

Hva slags jobb burde man ha i stedenfor da? Jeg tenker å bli vernepleier, trist å måtte gi opp drømmen pga sykdom..

[Gjest Blåskjell]

Jeg har OCD og sosial angst. Utdannet med til vernepleier før OCD'en "slo ut i full blomst" og den sosiale angsten hadde jeg kontroll på (dvs lærte meg å leve med/eksponere/fortrenge/tvinge meg til å treffe folk). Selve utdanningen og de første årene i arbeidslivet gikk fint. Jeg brukte mye tid på "samle meg" etter jobb. Da jeg fikk barn og muligheten til å "samle meg" når jeg kom hjem ikke lenger var der, ble det for mye for meg og OCD'en og den sosiale angsten slo til for fullt. Var fullt sykmeldt i seks måneder, men takket være en fantastisk forståelsesfull leder og en dyktig psykolog, kunne jeg begynne å jobbe igjen. Gikk på nok en smell to år senere, men også da fikk jeg god hjelp. Nå har jeg vært "frisk" i litt over tre år, men må jobbe med meg selv hver dag. Mindfulness har vært tingen for meg.

Har du fått noe hjelp? Hva sier evt psykologen din om drømmene dine?

Jeg syns ikke du skal gi opp drømmen om å bli sykepleier, men kanskje du skal utsette det et år eller to for å jobbe litt mer med å få den sosiale angsten "under kontroll"? Også tenker jeg litt sånn at all bagasje er god bagasje; pga problemene dine vil du ha evnene til å virkelig sette deg inn hvordan det er å være pasient og redd. Du vil kunne være en kjempe dyktig støtteperson for pasientene dine, men først og fremst må du lære deg å bli trygg på deg selv.

Endret 6. juni 2014 av Blåskjell

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sosial angst, men er innadvendt/svært sjenert og er sykepleier.

Studiet ble tøft pga mye praksis og gruppearbeid, det ble lagt mye press på oss studenter til å være frampå osv. Det var kjempevanskelig og det gikk igjen hver praksis at jeg kunne prate mer med pasientene osv. Jeg hadde gode karakterer og var flink i praksis, fikk skryt for god jobb og at jeg alltid var så rolig uansett situasjon. Men det var en kamp mot meg selv.

Nå som jeg jobber som sykepleier synes jeg det er mye enklere. Jeg har ingen som skal vurdere meg hele tiden og det gjør det mye lettere å være åpen. Jeg er profesjonell og vet hva jeg skal gjøre, da er det ikke noe problem. Men så fort jeg kommer i en ny situasjon med nye mennesker så må jeg ta meg sammen og møte frykten. Så jeg har vokst mye, men synes fortsatt det er vanskelig.

Det mest "plagsomme" er egentlig kollegaene som skal være sosiale utenom arbeidstid, det liker jeg ikke. Jeg har en god tone med kollegane mine så absolutt, men jeg vil ikke være sosial med dem etter arbeidstid og det er jo ikke så lett å forklare. Men dette problemet hadde jeg hatt uansett arbeidssted.

Anonymous poster hash: 6c482...a54

[Gjest Vevila]

Ærlig talt, hvis man har sosial angst bør man ikke bli sykepleier. Tenk på pasientene! Det er ikke noe hyggelig å ha pleiere som er mutte, innesluttede, virker stresset, som er vanskelig å få kontakt med osv. Det er jo slik angsten kommer til uttrykk. Jeg vet at det ikke er vondt ment, men som pasient føler man seg avvist og til bry.

Anonymous poster hash: cd7fc...cb8

Man trenger ikke virke mutt, innesluttet og stresset selv om man har sosial angst? Det er jo helt individuelt hvordan angsten kommer til utrykk..

[Kontormus]

Man trenger ikke virke mutt, innesluttet og stresset selv om man har sosial angst? Det er jo helt individuelt hvordan angsten kommer til utrykk..

Beskriv!

[Gjest Vevila]

Beskriv!

Det kommer jo helt an på hvordan man takler den. Har selv jobbet i butikk med sosial angst og fikk masse skryt for hvor imøtekommende og flink jeg var med kunder, er nok få som hadde gjettet seg til at jeg sliter.

[Kontormus]

Det kommer jo helt an på hvordan man takler den. Har selv jobbet i butikk med sosial angst og fikk masse skryt for hvor imøtekommende og flink jeg var med kunder, er nok få som hadde gjettet seg til at jeg sliter.

Sikker på at du har sosial angst da? Det du beskriver kan skje alle. Dvs. føle seg usikker, men gjør likevel det som du tror er forventet av deg eller oppfører deg på en måte du skulle ønske andre gjorde mot deg.

Sjenanse er ikke det samme som sosial angst.

Som sykepleier bør en være på offensiven og framstå som trygg og til å stole på. Dette kommer av seg selv etter hvert.

[AnonymBruker]

Ærlig talt, hvis man har sosial angst bør man ikke bli sykepleier. Tenk på pasientene! Det er ikke noe hyggelig å ha pleiere som er mutte, innesluttede, virker stresset, som er vanskelig å få kontakt med osv. Det er jo slik angsten kommer til uttrykk. Jeg vet at det ikke er vondt ment, men som pasient føler man seg avvist og til bry.Anonymous poster hash: cd7fc...cb8

Det var jeg som skrev rett før deg. Er egentlig enig, det er ikke det mest passende yrket. Men de fleste yrker er vanskelig for dem med sosial angst. Selv om jeg har sosial angst, så klarer jeg å prate med pasientene. Er ikke innesluttet eller vanskelig å få kontakt med på jobb, og holder stresset mest mulig inni meg. Er som sagt ikke sykepleier enda, men har jobbet en del på sykehjem. Jeg presser meg selv til å være best mulig, men er dessverre ikke noe naturtalent i samhandling med andre mennesker (noe man ikke nødvendigvis er selv om man ikke har sosial angst). Selv om man har sosial angst, kan man være gode omsorgspersoner. Det som er verst for meg er alt det indre stresset og angsten gjennom dagen, hele tiden redd for å gjøre feil og bli dømt, gruer meg til neste dag på jobb. Man kan gjøre en god jobb, men man blir fort utbrent og lei.

Anonymous poster hash: 2a1c0...b4e

[Gjest Vevila]

Sikker på at du har sosial angst da? Det du beskriver kan skje alle. Dvs. føle seg usikker, men gjør likevel det som du tror er forventet av deg eller oppfører deg på en måte du skulle ønske andre gjorde mot deg.

Sjenanse er ikke det samme som sosial angst.

Som sykepleier bør en være på offensiven og framstå som trygg og til å stole på. Dette kommer av seg selv etter hvert.

Har unnvikende personlighetsforstyrrelse som er en dypere form for sosial angst. Har fått diagnosen av psykiatere mens jeg var innlagt så jeg regner med at det stemmer.

Derimot kan jeg se at det vil være slitsomt for en med sosial angst eller unnvikende pf, men det viktigste er vel å ikke gi opp, men å jobbe sammen med en behandler for å klare å leve det livet enn ønsker.

[Kontormus]

Har unnvikende personlighetsforstyrrelse som er en dypere form for sosial angst. Har fått diagnosen av psykiatere mens jeg var innlagt så jeg regner med at det stemmer.

Derimot kan jeg se at det vil være slitsomt for en med sosial angst eller unnvikende pf, men det viktigste er vel å ikke gi opp, men å jobbe sammen med en behandler for å klare å leve det livet enn ønsker.

• Unngåelse av sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt, på grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning

Det over klippet jeg fra Wikipedia, og er jo akkurat slike ting du vil bli eksponert for som sykepleier. Da ville jeg snakket med min veileder om akkurat dette yrkesvalget.

[AnonymBruker]

Jeg har OCD og sosial angst. Utdannet med til vernepleier før OCD'en "slo ut i full blomst" og den sosiale angsten hadde jeg kontroll på (dvs lærte meg å leve med/eksponere/fortrenge/tvinge meg til å treffe folk). Selve utdanningen og de første årene i arbeidslivet gikk fint. Jeg brukte mye tid på "samle meg" etter jobb. Da jeg fikk barn og muligheten til å "samle meg" når jeg kom hjem ikke lenger var der, ble det for mye for meg og OCD'en og den sosiale angsten slo til for fullt. Var fullt sykmeldt i seks måneder, men takket være en fantastisk forståelsesfull leder og en dyktig psykolog, kunne jeg begynne å jobbe igjen. Gikk på nok en smell to år senere, men også da fikk jeg god hjelp. Nå har jeg vært "frisk" i litt over tre år, men må jobbe med meg selv hver dag. Mindfulness har vært tingen for meg.

Har du fått noe hjelp? Hva sier evt psykologen din om drømmene dine?

Jeg syns ikke du skal gi opp drømmen om å bli sykepleier, men kanskje du skal utsette det et år eller to for å jobbe litt mer med å få den sosiale angsten "under kontroll"? Også tenker jeg litt sånn at all bagasje er god bagasje; pga problemene dine vil du ha evnene til å virkelig sette deg inn hvordan det er å være pasient og redd. Du vil kunne være en kjempe dyktig støtteperson for pasientene dine, men først og fremst må du lære deg å bli trygg på deg selv.

Jeg får hjelp, men hjelpen fungerer ikke. Så begynner å lure på om jeg noengang kan jobbe det jeg ønsker. Jeg tør ikke å fortelle psykologen om drømmene mine. TS

Anonymous poster hash: 3aefa...3c5

[AnonymBruker]

Jeg får hjelp, men hjelpen fungerer ikke. Så begynner å lure på om jeg noengang kan jobbe det jeg ønsker. Jeg tør ikke å fortelle psykologen om drømmene mine. TS Anonymous poster hash: 3aefa...3c5

Kanskje du kan få et attføringsopplegg gjennom nav, og bytte til en type studier bedre tilpasset sykdommen? Selv om det kan bli bedre, får man ikke endret på personlighetstrekk som innadvendthet osv. Det er veldog slitsomt å presse seg til noe som egentlig strider mot ens natur.

Anonymous poster hash: 20a62...fec

[AnonymBruker]

Kanskje du kan få et attføringsopplegg gjennom nav, og bytte til en type studier bedre tilpasset sykdommen? Selv om det kan bli bedre, får man ikke endret på personlighetstrekk som innadvendthet osv. Det er veldog slitsomt å presse seg til noe som egentlig strider mot ens natur.

Anonymous poster hash: 20a62...fec

eh, så du mener jeg ikke skal ta utdanning som folk flest? det er ingenting galt med hodet mitt.

Anonymous poster hash: 3aefa...3c5

[AnonymBruker]

eh, så du mener jeg ikke skal ta utdanning som folk flest? det er ingenting galt med hodet mitt.

Anonymous poster hash: 3aefa...3c5

Og pga sånt utakknemlig drittsvar mistet jeg lysten på å hjelpe deg!!!

Anonymous poster hash: 3a9dc...6ce