Kognitiv terapi - fungerer det egenlig?

[PaperFlower]

Har nettopp begynt i terapi, for diverse problemer som depresjon og angst, og det legen anbefalte for meg å prøve ut først var kognitiv terapi.

Men nå har jeg gått i denne terapien noen få ganger, og jeg har liksom begynt å tvile på hele greia... Hvor kommer egentlig terapien inn i bildet? Altså, jeg vet hva kognitiv terapi er. Det baserer seg på å forandre tankegangen/følelsene/handlinger, osv. MEN jeg tenker liksom at dette bare blir å sette plaster på et sår som man ikke har renset for grus og skitt først.

En ting er å behandle f.eks. depresjon, men hvor kommer da behandlingen av årsaken til depresjonen? Skal den aldri fikses...? Skal hun aldri spørre om hva som har skjedd i barndommen min, om hvordan oppveksten min var, når jeg kjente angsten for første gang, forholdet mitt til kroppen min, o.l.?

Jeg vet at dette er noe jeg kan ta opp i neste time og snakke med henne om det, men jeg vil gjerne høre deres meninger. Flere enn meg som føler det slik? Noen som har erfaring med denne type terapi? Fungerer det egentlig i lengden eller fungerer det her og nå, så lenge du klarer å tenke positivt (som kanskje er hele oppskriften i kognitiv terapi)?

[Gjest Kv84]

Uten medisiner?

[PaperFlower]

Uten medisiner?

I mitt tilfelle er det med medisiner, om det var det du lurte på?

[Gjest Kv84]

I mitt tilfelle er det med medisiner, om det var det du lurte på?

Jeg har tro på det med medisiner. Å gå på bussen fordi man er redd for det uten medisiner hadde jeg vært redd for, svett i hender og gått av fort.

[AnonymBruker]

Kognitiv terapi fikk meg ut av en dyp depresjon og i dag bruker jeg teknikkene jeg lærte aktivt for å unngå depresjon igjen. Det handler ikke om å tenke positivt, men å lære seg tankemønstrene sine og forstå hva som er sunne tankemønstre. Jeg har i hvert fall veldig godt av å skrive dagbok hver dag, for å få ut situasjoner og hendelser jeg går og gnager på, og bruke kognitivt skjema (http://tinyurl.com/ns36hxv) når det er noe større jeg gnager på over tid. Men det tok noen måneder før jeg innså at det fungerte og at jeg var på vei oppover igjen.

Anonymous poster hash: 9d740...b44

[AnonymBruker]

De skiller ofte på to hovedgrener av psykoterapeutisk behandling. Det ene er kognitiv terapi, det andre er psykodynamisk behandling. Jeg har forsøkt begge deler.

Jeg opplevde kognitiv terapi som TS sier, som å sette et plaster over en verkebyll som ikke er renset. Jeg satt inne med masse smerte fra barndommen som ikke fikk plass. Det ble teknisk og mekanisk en opplæring i å styre følelsene ved å endre tankemønsteret. Det hjalp ikke for min del.

Derimot opplevde jeg psykodynamisk behandling som helt motsatt. Her kunne smerten få plass, og dermed fikk man renset opp i gamle sår, som likevel påvirket helsen i dag. Man ser sammenhenger og får perspektiv på ting. Man forstår, ikke bare går på autopilot. Ved å rydde litt opp i barndommen, kan man se sine foreldre i et nytt lys, se hva man kan ta med seg videre - og ikke minst hva man ikke vil ta med seg. Det er viktig å ikke overføre generasjonstraumer videre til egne barn.

Så TS, du har min fulle forståelse når du synes kognitiv terapi ikke gir deg det du leter etter. Den type terapi kan nok fungere for mennesker som har hatt en grei oppvekst uten dypere traumer, som kun har gått på en smell og vil videre. Men har man dype sår, må det mer langvarig terapi til.

Man kan få en liste over privatøraktiserende psykologer med refusjonsrett, men dessverre må man selv ringe dem og høre om de jobber psykodynamisk eller kognitivt. Så kan man velge de som har et perspektiv som man mener kan hjelpe en.

Anonymous poster hash: 53dac...af3

[Druid]

....

Jeg vet at dette er noe jeg kan ta opp i neste time og snakke med henne om det, men jeg vil gjerne høre deres meninger. Flere enn meg som føler det slik? Noen som har erfaring med denne type terapi? Fungerer det egentlig i lengden eller fungerer det her og nå, så lenge du klarer å tenke positivt (som kanskje er hele oppskriften i kognitiv terapi)?

Det fungerte for meg.

Det handler om at man strengt tatt ikke kan forandre på hva som er skjedd. Å lete etter årsaken er ikke egentlig relevant, for det er ingenting der som kan gjøres noe med. Å bruke lang tid på å grave og analysere årsakene virker bare mot sin hensikt, mer som å skjære opp ett sår igjen for å demonstrere at man faktisk er skadet.

Istedet definerer man en normaltilstand og arbeider seg mot denne med å lage seg metoder og livstilpassninger som gjør at man kan dempe problemet. Jeg er av medisinering, og selv om jeg fortsatt har endel mindre tilbakefall, er det ingen omfattende farlige lenger.

[PaperFlower]

Takk for svar så langt folkens, interessant å høre deres meninger.

[Druid]

Jeg har tro på det med medisiner. Å gå på bussen fordi man er redd for det uten medisiner hadde jeg vært redd for, svett i hender og gått av fort.

Medisiner knall i padden, men personlig virker de mot sin hensikt etter 6-9 måneder, så jeg er glad jeg er over dem.

[AnonymBruker]

Og nei, kognitive terapeuter er ikke opptatt av barndommen. De vegrer seg for å ta opp ting i fortiden, det er kun nåtid og fremtid som gjelder for dem. Så får man velge om man er enig eller ikke. (Jeg er dypt uenig).

Anonymous poster hash: 53dac...af3

[Sillicious]

Det er jo å forandre på tankemønsteret, det som først og fremst gir angst og depresjoner da (I fleste tilfeller), og det har hjulpet meg masse.

Med medisiner da.

Er jo en ond sirkel man havner i med ekle tanker og bekymringer, klarer du å bryte den sirkelen med å forandre på tankemåten, hvordan du tenker på ting, så har du kommet langt.

Men det er utrolig vanskelig, så du må være tålmodig og ha motivasjon til å jobbe masse med degselv.

[PaperFlower]

Takk for flere svar. Er det noen andre som har lyst til å dele meninger/erfaringer?

[AnonymBruker]

Fungerer for meg.

Anonymous poster hash: 4a3e0...23e