Bo dyrt: er det verd det?

[AnonymBruker]

Ser tråd på tråd her inne om folk med dårlig råd. Nesten alltid har de høye boligutgifter.

Er det virkelig verd det?

Vi bort i et stort hus vi har kjøpte for under 2 millioner, og er nå gjeldfri før vi fyller 40. Vi bort i under 1 km gangavstand fra vårt lokale sentrum, med både skoler, barnehage, butikker, togstasjon, spisesteder og pub.

Jeg trives godt med god plass og stor hage.

Jeg elsker den økonomiske friheten den rimelig boligen gir oss. Vi jobber kun 80% begge to, og har tid og overskudd til barna. Samtidig har vi råd til å bruke mye penger på reiser (som er vår store lidenskap).

Så til dere som bor dyrt? Føler derevar det er verd det? Og i så fall, hvorfor?

Anonymous poster hash: a3528...e0d

[ekkoet]

Hadde huset deres kostet under 2 millioner om dere skulle solgt det i dag?

Jeg skal ikke klage over trang økonomi, vi bor dyrt billig fordi vi kjøpte på riktig tidspunkt. Hadde vi solgt huset vi bor i idag og kjøpt noe billig langt utpå landet ville vi fått frigjort mye penger som vi kunne brukt på andre ting. Det ville ikke jeg gjort.

[AnonymBruker]

Hadde huset deres kostet under 2 millioner om dere skulle solgt det i dag?

Ja. Vi har bare eid dette huset i 4,5 år. Men har bodd rimelig tidligere også (andre steder i landet. Det er mange plasser der ikke koster skjorta å bo)

Anonymous poster hash: a3528...e0d

[Daria]

Nå vil jeg ikke si at jeg har dårlig råd, men for noen år siden valgte jeg å flytte - vel vitende om at den innebar en time lengre reisevei til jobb, høyere reiseutgifter og høyere boutgifter. Jeg har ikke angret et øyeblikk. Å trives der man bor er verdt veldig mye, og det handler om mye mer enn bare selve boligen.

[debattanten]

Vi bor forholdsvis billig nå, leilighet verdt 2,1 mill ca. Flytter snart inn i hus som koster ca det dobbelte av det igjen.

Kommer til å bli verdt det for oss, helt nytt og man trenger igrunn ikke å tanke særlig på vedlikehold de neste 20 årene. Noe som passer oss bra med tanke på at vi har en baby og det kommer nok et barn til.

Ikke bare er det nytt, det er også over dobbelt så stort som leiligheten, noe som selvfølgelig kommer godt med.

Jobbe 80% er uaktuelt der jeg jobber uansett. Og 100% stilling syns jeg uansett er lite, føler det er mye fri. Helger, helligdager, 5 uker ferie, flexitid. Ingenting å klage på.

Endret 30. mai 2014 av debattanten

[AnonymBruker]

Jobbe 80% er uaktuelt der jeg jobber uansett. Og 100% stilling syns jeg uansett er lite, føler det er mye fri. Helger, helligdager, 5 uker ferie, flexitid. Ingenting å klage på.

Er 100% lite?

Jeg er glad jeg har mye tid med barna mine

Å jobbe 100% kommer jeg nok aldri til å gjøre mer. Godt å ha en hverdag i uka til å få ordnet ting, klippet håret, tatt en fjelltur osv.

Anonymous poster hash: a3528...e0d

[Tarsan97]

Spør du meg så er det ikke verdt det.

Som du sier så er det så mye mer i livet enn tak over hodet.

Det er jo og prisdrivende på boliger att folk uhemma bare betaler de skyhøye prisene for dem. Folk skulle boikottet dyre prisede bosteder, så hadde kanskje det hatt en beroligende virkning på prisene.

Men det gjør ikke folk, setter seg til låns over pipa og stresser med det resten av livet omtrent.

[debattanten]

Er 100% lite?

Jeg er glad jeg har mye tid med barna mine

Å jobbe 100% kommer jeg nok aldri til å gjøre mer. Godt å ha en hverdag i uka til å få ordnet ting, klippet håret, tatt en fjelltur osv.

Anonymous poster hash: a3528...e0d

Jeg føler det at å jobbe 7,5 time + 30 min lunsj i fra mandag til fredag er lite. Jeg kan begynne kl 07:00 om jeg vil og har fri i fra 15:00. Jeg føler ikke det er mye jobb.

Nå har jeg også hatt litt forskjellige erfaringer. Har også sett hvordan folk har det i andre land da jeg har jobbet internasjonalt. Vi i Norge har det virkelig godt når det kommer til arbeidstid og fritid.

Fjelltur har man jo både lørdag og søndag til, i tillegg til alle helligdager og ferier. Klippe håret gjør jeg etter jobb.

Endret 30. mai 2014 av debattanten

[Rosalie]

Jeg syns ikke det er verdt det. Mannen er enig. Derfor bor vi mye mindre enn vi strengt tatt har råd til. For lavere boutgifter gir mulighet til å styre sin egen tid i større grad.

[Mafalda]

Vi bor ganske dyrt, men føler egentlig ikke at vi har så stort valg. Begge kommer fra Oslo, jobber i sentrum, barna går på skole og har alle sine aktiviteter her. Vi har så godt som all familie her. Å flytte ut fra byen kommer ikke på tale, og den eneste måten vi kunne spart på er å enten flytte ut til de ytterste drabantbyene der de veldig store leilighetene er, eller ganske langt ut fra byen på begge sider (enebolig rett ved jernbaneknutepunktene er dyrt også utover i Akershus). Begge deler medfører mye lengre reisevei og reisetid, og ikke all verdens besparelse økonomisk sett.

Jeg er ingen boligsnobb og ville aldri betalt mer enn jeg måtte, men med fem(snart seks barn) og et behov for en hverdag som går i hop logistisk sett, så blir det ganske dyrt. Mannen og jeg fleiper ofte med at vi kunne kjøpt det huset vi bor i nå for halve prisen på sted X eller Y som vi kjører forbi- hvis vi begge sa opp jobbene våre, eller pendlet halvannen time hver vei, og rykket alle barna opp med roten for å starte på nytt et annet sted. Med andre ord: prisen for et høyt boliglån er høy, men prisen ved å spare penger kan faktisk være høyere. Og vi har råd til det meste annet vi vil, det er bare at bolig ikke er noe jeg ville prioritert veldig høyt hvis vi ikke måtte og sånn sett er det sure penger.

Sier meg ellers enig i debattantens betraktninger omkring arbeidslivet. Våre bekjente som enten er utlendinger eller jobber i utlandet faller jo bakover av forbauselse over hvor lite jobb, relativt sett, en norsk 100%-stilling innebærer...

Endret 30. mai 2014 av Mafalda

[AnonymBruker]

Tja, nå er det ikke alle som har mulighet til å kjøpe hus til 2 millioner, med stor plass og stor hage, 1 km fra sentrum - og fortsatt ha mulighet til å komme seg på jobb innen rimelig tid. Dere har vært heldige, rett og slett.

Så jeg skjønner godt om andre folk velger å bruke mer penger på en tilsvarende bra bolig. Jeg ville vært nødt å hoste opp 5 millioner for noe tilsvarende som det dere har, med mindre jeg kunne flyttet, funnet ny jobb til både meg og samboer i et mer usentralt tettsted, og syntes det var greit å bo timesvis unna alle våre venner og familie. Inntil videre har vi derfor en liten leilighet, men den dagen jeg får økonomi til det så kommer jeg absolutt til å prioritere sentral bolig med hage.

Anonymous poster hash: d3970...e40

[AnonymBruker]

For meg er bolig også en investering, jeg får bo fint og kan frigjøre penger ved å selge boligen når barna flytter ut og heller ha råd til en leilighet og en hytte eller ferieturer som det passer meg. Hadde jeg kjøpt billigere bolig hadde nok forbruket blitt litt høyere i hverdagen, tror ikke jeg hadde spart til jeg blir eldre på samme måte som ved å investere i eiendom

Anonymous poster hash: 5f950...a91

[AnonymBruker]

Tja, nå er det ikke alle som har mulighet til å kjøpe hus til 2 millioner, med stor plass og stor hage, 1 km fra sentrum - og fortsatt ha mulighet til å komme seg på jobb innen rimelig tid. Dere har vært heldige, rett og slett.

Anonymous poster hash: d3970...e40

Beviste valg, ikke hell. Det handler om å nedprioritere karriere, og være fornøyde med ingeniørstilling i en usentral kommune, f.eks.

Anonymous poster hash: a3528...e0d

[AnonymBruker]

Bor nær jobben i utkanten av en av norges dyreste byer. Har familie i nærheten. Elsker jobben og elsker å bo så nør familin. Skulle jeg fått bolig til at to barn kan vokse opp med litt plass rundt seg til under to mill måtte vi flytta LANGT vekk til et lite fagmiljø der jeg ville vært eneste i mitt yrke og uten familie. Da er det verdt å bo dyrt. Bor ikke ekstravagant, men i et lite rekkehus som likevel var dyrt her vi bor.

Nettverk, jobb og familie gjør det verdt det!

Anonymous poster hash: d6c38...f86

[AnonymBruker]

Nettverk, jobb og familie gjør det verdt det!

Anonymous poster hash: d6c38...f86

Dette med jobb ser jeg er en forskjell, men jeg prioriterer helt klart fritid og fleksibilitet over fet jobb.

Men familie og nettverk skjønner jeg ikke.

Da vi var ferdige med å studere hadde vi familien spredd mange steder, og studiekameratenen flyttet også utover hele landet.

Klart noen få han ha alt av familie og venner på ett sted, men det kan ikke være spesielt vanlig. Da må man man vel ha levd et snevert liv for å klare å ikke kjenne mennesker rundt om i Norge og verden (?)

Og nettverk opparbeider man seg jo via jobb, bosted, barn, hobbyer osv. Det blir til under veis og dermed der man etablerer seg. Det er ikke akkurat noe medfødt

Anonymous poster hash: a3528...e0d

[AnonymBruker]

For oss er det definitivt verd det, å bo dyrt og heller spare andre steder gjør at jeg om mannen bruker 10/15 min til og fra jobb, vi bor i gangavstand til besteforelder og hele nettverket vårt... Vi sparer heller på andre ting enn å flytte fra drømmeplassen vår, og når den tid kommer at lånet er nedbetalt så har vi jo en større verdi å sitte igjen med, enn om vi skulle brukt de ekstra pengene på ferier eller noe, så det er noe sparing i det også....

Anonymous poster hash: bd862...742

[Daria]

Dette med jobb ser jeg er en forskjell, men jeg prioriterer helt klart fritid og fleksibilitet over fet jobb.

Men familie og nettverk skjønner jeg ikke.

Da vi var ferdige med å studere hadde vi familien spredd mange steder, og studiekameratenen flyttet også utover hele landet.

Klart noen få han ha alt av familie og venner på ett sted, men det kan ikke være spesielt vanlig. Da må man man vel ha levd et snevert liv for å klare å ikke kjenne mennesker rundt om i Norge og verden (?)

Og nettverk opparbeider man seg jo via jobb, bosted, barn, hobbyer osv. Det blir til under veis og dermed der man etablerer seg. Det er ikke akkurat noe medfødt

Anonymous poster hash: a3528...e0d

Du har litt vanskelig for å skjønne at andre har andre erfaringer, andre prioriteringer, et annet utgangspunkt og generelt et annet liv enn det du selv har?

Jeg har det aller meste av nettverket mitt i Oslo - jeg er født og oppvokst her, begge foreldrene mine er født og oppvokst her, jeg studerte her, begge søsknene mine har valgt å bosette seg med familiene sine i Oslo-området. Venner har jeg mange steder i landet, men hovedtyngden av nettverket mitt befinner seg i Oslo-området. Jeg har prøvd å bo flere forskjellige steder i landet og har konkludert med at for meg er hvor jeg bor mye viktigere for livskvaliteten min enn både jobb, fritid og økonomi. Å etablere et nettverk i voksen alder på et helt nytt sted hvor man ikke kjenner noen er forøvrig ikke nødvendigvis så enkelt.

Mine valg er er svært bevisste og de riktige for meg. Det finnes ikke en løsning som er saliggjørende for alle.

[AnonymBruker]

Det er jo de andre prioriteringene jeg er ute etter å høre om. Det er derfor jeg startet tråden.

Anonymous poster hash: a3528...e0d

[AnonymBruker]

Og jeg kan forklare det med jobb. Både jeg og samboer jobber med IT - og det er ikke snakk om å selge/eller fikse pcer, vi jobber med programvare-utvikling, ganske spesifisert og i hver sitt felt. Den kompetanse vi begge har er bare etterspurt i de største byer; nå måtte vi ikke bo akkurat i Oslo, men det måtte uansett bli en av de 5 største byer for å få relevant jobb i det hele tatt. Derfor "velger" vi å bo dyrt.

Jeg har ei venninne med tilsvarende kompetanse som meg, som flyttet til Stord pga samboer og familie, og kjøpte hus for billig penger der - men hun ukependler til Stavanger fordi det er nærmeste hun kunne finne relevant jobb, hun søker overalt nærmere men får ikke napp. Nå har samboeren hennes en jobb som er enkelt å finne uansett hvor man bor nesten, så det er bare hun som pendler. For oss to ville ikke det vært mulig uansett, da begge måtte pendle til Stavanger i så fall. Men uansett, jeg synes ukependling er for høy pris for å bo billig og landig.

Anonymous poster hash: 76407...e7a

[AnonymBruker]

Dette med jobb ser jeg er en forskjell, men jeg prioriterer helt klart fritid og fleksibilitet over fet jobb.

Men familie og nettverk skjønner jeg ikke.

Da vi var ferdige med å studere hadde vi familien spredd mange steder, og studiekameratenen flyttet også utover hele landet.

Klart noen få han ha alt av familie og venner på ett sted, men det kan ikke være spesielt vanlig. Da må man man vel ha levd et snevert liv for å klare å ikke kjenne mennesker rundt om i Norge og verden (?)

Anonymous poster hash: a3528...e0d

Den likte jeg.

De som ikke har samme erfaringen som deg, må være litt snevre

Jeg skjønner godt din prioritering, mulig jeg hadde valgt det samme om jeg var i samme situasjon. Men du ser ikke at de som er mer rotfaste i nærmiljøet kanskje ikke opplever det akkurat på samme måte? Jeg er fra Oslo, mannen er fra Oslo, familie og venner bort her (de fleste vennene mine har usnevert nok studert enten i andre byer eller i utlandet, men kommet tilbake etter studiene).

Det er ikke rocket science at folk da heller mer mot å bli værende enn å spare halvannen million på å kjøpe en bolig utenfor Stokmarknes, selv om de økonomisk hadde vunnet mye på det?

Anonymous poster hash: 1cdba...1a0