Hoarding

[AnonymBruker]

Kjenner dere noen med slike problemer?

Jeg er selv i risikogruppa for å bli en av damene med utrolig mange ting rundt meg. Jeg kjemper med dette daglig, og synes det er utrolig tøft å leve med!

For meg startet det når jeg var helt liten. Jeg husker ikke at mine foreldre lekte med meg, jeg fikk 3 søsken relativt nærme min egen alder og jeg lærte tidlig å måtte klare meg selv til en viss grad.

Jeg husker mamma kjeftet på meg fordi jeg tok oppvasken for hånd, jeg husker mamma tok fra meg kosten eller støvsugeren og skulle vise meg hvordan jeg gjorde hele tiden.

Så hele dette med rengjøring er et veldig sårt tema for meg! Som eksempel hadde jeg besøk av ei venninne som begynte å lufte hos meg, og sa at det luktet litt hjemme hos meg så derfor måtte hun lufte.

Jeg knakk helt sammen etter hun dro! Jeg som hadde virkelig følt at alt var på stell og hele kåken glinset...

Mine andre venninner har ristet på hodet og ment at denne jenta er gal i hodet.. Men likevel har dette vært så sårende at jeg ikke har hatt besøk på 6 mnd (jeg har alltid dratt til dem).
Som sagt har jeg jobbet knalhardt! Jeg bor ikke i en svinesti (jeg har det ganske pent faktisk! ), men dette er en vond side av meg.

Noe annet som skjedde i barndommen var at jeg opplevde ting. Slike poltergeist-ting, om man tror på det eller ikke har ingen direkte relevans.. Det er hvordan du snakker med barnet ditt om det som betyr noe.

Jeg fikk beskjed om at jeg hadde en livlig fantasi og at det jeg så var tull. Samtidig som jeg så papir fly i løse lufta. Jeg så mennesker på rommet mitt og i stua vår, jeg ble bitt et par ganger og det var innimellom slik at disse "folka" skrek til meg også.

Som 6 åring var jeg ikke lenger redd for å dø, jeg hadde grått meg i søvn så mange netter og mine foreldre hørte meg ikke.

Jeg var alene og 6 år, som egentlig ønsket at jeg ikke ville våkne påfølgende morgen.

Jeg begynte derfor å sette min kjærlighet til ting, hver gang jeg mistet noen ville jeg kunne holde i en gjenstand og tenke på alt godt. En slags mekanisme for at jeg skulle ha en grunn til å leve. Jeg klarer ikke helt skru av mekanismen igjen, selv om jeg har MYE å leve for den dagen i dag.

Hver gang jeg ser noe i butikken må jeg tenke "denne gjenstanden trenger jeg ikke og det vil være økonomisk dumt"

Jeg har vært så flink at jeg ikke har kjøpt annet enn et laken og 2 puter på 10 mnd nå. (Og jeg er VELDIG stolt)

I utgangspunktet ønsker jeg jo litt oppmuntrende historier fra dere...!

Jeg har for første gang i mit liv åpnet meg, og jeg kan ikke stå mer naken.. Jeg ville heller stå naken på torvet i oslo enn å si dette som nå er sagt. Jeg skammer meg...

Anonymous poster hash: 66d7b...d5b

[Kaylee]

Wow! Stolt av deg.
Keep being awesome.

[AnonymBruker]

Wow! Stolt av deg.

Keep being awesome.

Takk

Anonymous poster hash: 66d7b...d5b