Selvskading

[AnonymBruker]

Jeg er ikke en selvskader, og det skal ikke hetses i denne tråden.

For meg er selvskading et underfundig fenomen. Da tenke jeg type kutte seg, svi huden og det er sikkert andre måter også. Jeg tenker hvorfor? Jeg har forstått at flere selvskadere gjør det for å lindre indre smerte. Men det er allikevel så fjernt for meg at noen vil skade seg på den måten.

Når jeg var tenåring type 10 år siden var ikke dette noe tema. Det var helt sikkert noen som drev med selvskading på den tiden også. Men har inntrykk av at det ikke var like mange som nå. Majoriteten er vel unge. Men jeg har forstått at dette er noe som voksne også kan gjøre. Hvorfor har dette blitt en slags trend? Ikke trend som i at alle gjør det. Men en trend der flere velger det som en måte å døyve indre smerte på.

Anonymous poster hash: 824e7...f5e

[temolitus]

Tror ikke det er det at det er en trend, men det er mer utbredt nå enn det var før og psykisk helse er ikke et så stort tabu slik det var.
Det er som du sier; en måte å døyve smerten på. Å trekke fokuset fra den psykiske smerten til den fysiske.
Vet også at mange gjør det for å føle at de har kontroll over noe da de føler de ikke har kontroll over det som skjer i livet deres eller over sine egne tanker.

[Savannah]

Hvorfor slår folk i veggen når de er sinte?

Jeg regner med at det er en form for utløp for følelser, litt på samme måte. Jeg husker at jeg som liten ville klype meg selv hardt i kinnene helt til jeg fikk blåmerker om jeg hadde kranglet med familie og hadde det vondt. Og kanskje når følelsene ikke er der lenger og man er apatisk, så gjøres det for å bare kunne kjenne noe som helst.

[skreppamedleppa]

Selvskading kan være et form for språk for de som gjør det.

Jeg husker ei sa til meg at " mine bloddråper er mine tårer, mine sår og arr er mine ord og min kniv er min terapaut".

Selvskading kan ofte være vanskelig å komme ut av fordi de har funnet sitt språk, sin mestringsstrategi, og uansett hvor destruktiv den måtte være så føles det bedre en de vonde følelsene de har inni seg. En må finne andre avledningsmanøvere og strategier i stedet for å skade seg selv, det kan ofte ta lang tid for den personen å finne disse strategiene som gir den samme følelsen.

Det er mange som biter seg i leppen, graver fingerneilene inni håndflaten eller biter negler og neglebånd, piller på skorper etc når de f.eks er nervøse, ser på skrekkfilm, er hos tannlegen eller andre ting man finner ubehagelig. Dette er en så normal oppførsel at samfunnet og psykratrien ser ikke på det som selvskading, men når man tenker på det så er det jo nettopp det det er om enn i en mye mildere form enn det vi tenker på som den tradisjonelle selvskadingen.

Følelser og rasjonell oppførsel strider ofte i motsatt retning for de fleste av oss en gang i blant, enten vi et sint, glade eller lei oss, og når det føles ut som at du har en verkebyll på innsiden av kroppen som er betent av vonde følelser kommer de ut i en form av selvskading.

Det er som du sier en annen form for å vise, se og oppleve den indre smerten sin på.

Når noen har en så enorm stor indre smerte så ønsker man å ta fokuset vekk i fra den indre og over på en smerte de føler de kan håndtere.

Det er nok lett å tenke at "før i tiden" hadde en ikke slike ting; anoreksi, selvskading, adhd, osv men jeg tror det er mer rett å si at samfunnet i sin helhet ikke hadde så mye fokus på det pga tabuer. Før var skolebarna dumme og treige i dag vet vi mer om både adhd, lærevansker, dysleksi, dyskalkuli til å kunne si til barn at de er stokk dum.

En sammenligning: homofili var også et ikke tema for ikke så veldig mange år siden, men homofili har alltid eksistert, ( ja jeg vet at eksemplene ikke har noe med tema på den måten å gjøre men det skildrer likevel litt om "trend"/ikke "trend" for å bruke det ordet.) Tabuene rundt visse ting er bryte ned og vi har fått mer åpenhet og forståelse rundt det.

[AnonymBruker]

"Trend" er et uheldig ord å bruke i denne sammenhengen, men TS er likevel ikke helt på jordet når hun lurer på hvorfor økningen er så sterk. Det er ikke tilfeldig at noen psykiske sykdommer får et oppsving, eller en nedgang, og diagnoser kommer og går. Spiseforstyrrelser og selvskading er noe som har gått fra å være veldig sjelden til ganske vanlig i løpet av bare et par tiår, og selv om konfliktene og følelsene bak nok alltid har vært til stede i befolkningen, gjør samfunnets aksept og fokus i helsevesen og media sitt til at det blir mer akseptert som symptomvalg. Som for eksempel når helsesøster på ungdomsskolen proklamerer at "I år skal jeg ha fokus på de store problemene med spiseforstyrrelser og selvskading"- åpenhet er jo på mange måter til det gode, samtidig skal vi ikke være blinde for at nettopp slike ytringer er med på å øke sannsynligheten for at mange "velger" den type sykdommer (nå mener jeg selvsagt ikke at individer tar et aktivt valg om å bli syk på den ene eller andre måten, men at det på et høyere samfunnsplan åpnes opp for alternative "mestringsmåter" som tidligere var ukjente, for eksempel).

Anonymous poster hash: a0d31...9f7

[Gjest Vevila]

Det er nok som flere sier at det ikke er like tabu lenger som gjør at det kan virke som det er blitt mer av det. Jeg begynte selv selvskading for rundt 13 år siden og da var det ingen snakk om det, og det er først de siste årene jeg har innrømmet for de nærmeste var arrene virkelig stammer fra. Samtidig virker det jo som om samfunnet blir sykere og sykere så vi kommer nok bare til å se mer og mer av dette dessverre..

[AnonymBruker]

Har du noen gang følt på det at du har lyst til å knuse noe? Kaste pc'en i bakken? Rive i stykker pensumboka? Du vet, slike følelser som er et resultat av sterke følelser.

Det er litt det samme med selvskading. Det er utløp for noe indre som plager en.

Anonymous poster hash: d5816...591

[ohdeergod]

Er alt for mange folk rundt omrking på nettet som romantiserer selvskading som om det er en fin og "søt" ting.. jeg blir kvalm. Det er IKKE fint, søtt eller kult. Du er ikke søt og spesiell hvis du skader deg selv. Det er en måte å overdøve den indre smerten på, og ja, det hjelper der og da, men etterpå angrer du veldig. Jeg har vært der, og jeg vet det var dumt. Jeg vet jeg har arr for livet, men da ser jeg tilbake på det og tenker at "ja, jeg hadde det vondt. Jeg hadde det jævlig. Men da har jeg lært av det, og jeg har kommet videre." Jeg har lært å godta meg selv, og jeg har lært at jeg kan få det bedre her i livet.

[AnonymBruker]

jeg trur en kan komme helt vekk fra skadingen. jeg vet ei som var alvorlig psykisk syk. over flere år. og der var selvskadingen ille. og hun kan nå fortelle at hun ikke tenker på det lengre, at hun har lagt det på hylla, og er veldig glad for at det er et eget kapittel for seg selv

det at du lengre oppe sier at du ikke har respekt for selvskadere som går i t-skjorte (var jo det du sa. for du mente at de med kutt ikke er greit, men gamle arr er greit? derfor har du ikke respekt for de som velger å gå i t-skjorte som er selvskadere). men hvorfor skal vi svette ihjel på varme dager, isolere oss inne når det er over 20 grader, for de det ikke er menneskelig å gå ute i store klær da. hvorfor skal ikke vi få være med venner/familie på stranda på varme sommerdager og kose oss der, og bade?

det er slike som deg, med den holdningen som gjør psykisk helse tabu. og ofte kan gjøre det værre å møte en slik holdning som det.

jeg har arr jeg må leve med resten av livet på kroppen. arr som jeg har påført meg selv. jeg er ikke stolt av å ha valgt den veien. det er en feil vei å gå. men det er ikke noe jeg får gjort med det nå. jeg kan jobbe med å komme meg ut av den onde sirkelen. men det som er gjort, er gjort, og noe jeg overhode ikke får gjort noe med nå.

jeg har selv problemer med å gå i t-skjorte. og skammer meg over det. og synes alle som ser er svært ubehagelige. samtidig som det faktisk ikke er så mange som gir en stor oppmerksomhet.

men ja. de som sitter i grupper og skader seg sammen, og skryter uhemmed av det i ettertid. det at fjortisunger gjør slik. er med på å gjøre et svært dårlig søkelys på de som faktisk har problemer. men samtidig. de som gjør dette for oppmerksomhet og å være "kule", noe de ikke er. må jo gjøre det for en grunn? om en virkelig må gjøre noe så ille for å få oppmerksomhet. så må det jo være noe som ikke stemmer. det må være noe i hode deres som ikke er bra. og et vanvittig til press. noe en ikke tørr å stå imot. så dette må det gjøres noe med. det er overhode ikke bra. om du ser noen som gjør det på skolen, eller andre steder, så må du ta tak i en lærer, eller en annen voksen du stoler på. vær anonym om det er best. og fortell hva du har sett, og hvem som gjør det. det må bli en stopper på det. det er virkelig ikke bra.

Anonymous poster hash: 78ed0...e71

[Gjest Blomst83]

Jeg er ikke en selvskader, og det skal ikke hetses i denne tråden.

For meg er selvskading et underfundig fenomen. Da tenke jeg type kutte seg, svi huden og det er sikkert andre måter også. Jeg tenker hvorfor? Jeg har forstått at flere selvskadere gjør det for å lindre indre smerte. Men det er allikevel så fjernt for meg at noen vil skade seg på den måten.

Når jeg var tenåring type 10 år siden var ikke dette noe tema. Det var helt sikkert noen som drev med selvskading på den tiden også. Men har inntrykk av at det ikke var like mange som nå. Majoriteten er vel unge. Men jeg har forstått at dette er noe som voksne også kan gjøre. Hvorfor har dette blitt en slags trend? Ikke trend som i at alle gjør det. Men en trend der flere velger det som en måte å døyve indre smerte på.

Anonymous poster hash: 824e7...f5e

Nr 1:Å kalle selvskading for en trend er forkastelig. (uansett hva du måtte mene med ordet trend)

Nr 2: Det er ikke flere som driver med det nå enn før,men man hører mer om det fordi det har blitt mere åpnhet rundt det,og man kan da feilaktig tro at det ikke var så mange som drev med det før.

Nr 3: Selvskading er ikke "forbeholdt" kun de yngre.

[AnonymBruker]

Nr 1:Å kalle selvskading for en trend er forkastelig. (uansett hva du måtte mene med ordet trend)

Nr 2: Det er ikke flere som driver med det nå enn før,men man hører mer om det fordi det har blitt mere åpnhet rundt det,og man kan da feilaktig tro at det ikke var så mange som drev med det før.

Nr 3: Selvskading er ikke "forbeholdt" kun de yngre.

Det er nok flere som driver med dette nå enn for 20-30 år siden. Det er ikke slik at man ikke blir påvirket av samfunnet rundt seg. Akkurat som anoreksi så og si ikke forekommer i u-land. Når selvskading kommer i fokus, kan det være flere som forsøker dette, og på den måten finner ut at det gir kortvarig lindring for psykisk smerte (men langvarig skade).

Anonymous poster hash: f4bec...ee5

[Gjest Blomst83]

Det er nok flere som driver med dette nå enn for 20-30 år siden. Det er ikke slik at man ikke blir påvirket av samfunnet rundt seg. Akkurat som anoreksi så og si ikke forekommer i u-land. Når selvskading kommer i fokus, kan det være flere som forsøker dette, og på den måten finner ut at det gir kortvarig lindring for psykisk smerte (men langvarig skade).

Anonymous poster hash: f4bec...ee5

Det har du nok rett i,men i hi var det snakk om for 10 så det var det jeg tok utgangspunkt i når jeg skrev svar

[ohdeergod]

Etter 2 år uten å skade meg selv, har jeg klart å ligge unna. Jeg har hatt trang, mange ganger. Men finner på andre ting å gjøre istedet, få tankene over på noe annet. Jeg har lovet meg selv å aldri, aldri gjøre det igjen. Fordi jeg vet hvor avhengig man blir av det.. Med en gang jeg starter igjen, er det vanskelig å komme seg ut igjen. Sikkert rart og vanskelig å forstå for de som ikke skader seg selv. Men det er på en måte samme måte som å røyke. Vanskelig å slutte, man må trappe ned, og finne noe annet som kan erstatte trangen. Jeg vet det er dritvanskelig for dere som er der.. men det går. Jeg har klart det.

En annen ting som irriterer meg er folk som sier "jeg er en selvskader", man er ikke en selvskader. Det er noe man gjør, atferd. Akkurat som at man ikke er en røyker. Man røyker, det er noe man gjør. Det er ikke noe man er. Når man sier det høres det ut som at det er noe man er født til, "jeg er en røyker", "jeg er en selvskader".. Høres ikke riktig ut, etter min mening.

[AnonymBruker]

Jeg er en av de få(?) som begynte å skade meg i godt voksen alder.Etterhvert innså jeg at jeg kunne ikke fortsette å straffe meg selv for noe som ikke var min skyld.

I dag er jeg skadefri og arrene mine er det bare jeg som vet om.

Anonymous poster hash: cac21...f1d

[Gjest Blomst83]

Etter 2 år uten å skade meg selv, har jeg klart å ligge unna. Jeg har hatt trang, mange ganger. Men finner på andre ting å gjøre istedet, få tankene over på noe annet. Jeg har lovet meg selv å aldri, aldri gjøre det igjen. Fordi jeg vet hvor avhengig man blir av det.. Med en gang jeg starter igjen, er det vanskelig å komme seg ut igjen. Sikkert rart og vanskelig å forstå for de som ikke skader seg selv. Men det er på en måte samme måte som å røyke. Vanskelig å slutte, man må trappe ned, og finne noe annet som kan erstatte trangen. Jeg vet det er dritvanskelig for dere som er der.. men det går. Jeg har klart det.

En annen ting som irriterer meg er folk som sier "jeg er en selvskader", man er ikke en selvskader. Det er noe man gjør, atferd. Akkurat som at man ikke er en røyker. Man røyker, det er noe man gjør. Det er ikke noe man er. Når man sier det høres det ut som at det er noe man er født til, "jeg er en røyker", "jeg er en selvskader".. Høres ikke riktig ut, etter min mening.

Spot on!Og det er genrellt noe son irriterer meg med tanke på psykiske lidelser.Har man en psykisk lidelse så er man sykdomen,men hvis man er fysisk syk så har man sykdomen sin.

Endret 28. mai 2014 av Blomst83

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for metoder for selvskading, detaljerte beskrivelser, og spørsmål som burde stilles helsepersonell. Husk at dette kan virke triggende på andre, og derfor fjernes det. Jeg ser an tråden litt til, men om det kommer flere beskrivelser må jeg stenge tråden. Vær så snill og hold dette generelt.

Utdrag fra reglene:

* Selvmordstanker, selvskadingsmetoder og tanker om spiseforstyrrelser. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge disse temaene, og forstår at mange kan ha behov for å skrive om problemene sine. Samtidig kan vi i Kvinneguiden ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe. Derfor vil slike tråder kunne bli stengt, og vi henviser til steder der man kan prate med noen som har kompetanse til å håndtere slike situasjoner. Se dette innlegget for utfyllende forklaring.

Daenerys, mod.