Dere jenter som tar høyere utdanning

[Cata]

Jeg synes faktisk økonomisk selvstendighet er et interessant tema fortsatt, selv om du har rett i at de færreste tar utdanning spesifikt for å slippe å være avhengig av en mann. Det er derimot faktisk overraskende mange kvinner som ikke tenker på at utdannelsen skal gi dem en inntekt de kan leve ok på, og som dermed fortsatt ender opp med å være økonomisk avhengig av mannen sin, selv med en grad i sekken. Enten har de valgt en utdannelse som nesten bare gir deltidsarbeid eller fysisk slitasje med utsikt til uføretrygd relativt tidlig, eller en utdannelse som rett og slett gir elendig betalte jobber, eller en utdannelse som er umulig å kombinere med for eksempel eneansvar for barn. Det er mange kvinner som sitter fast i dårlige forhold fordi de har gjort mindre smarte valg på utdanningsfronten, og de burde faktisk ha tenkt mer på økonomisk selvstendighet.

Anonymous poster hash: 572ae...e6c

Jeg er veldig enig i denne. Jeg husker hvilken type jobber min mors generasjon ofte måtte ta til takke med, -i det minste der jeg vokste opp i "arbeiderklassen". Fysisk tungt, kjedelig arbeid med ubekvem arbeidstid - og dårlig lønn. Supereksemplene var vaskehjelp eller hjemmehjelp. For all del, begge deler er viktige jobber, men godt betalt var det ikke, spesielt ikke når man ofte hadde deltidsjobb. For den generasjonen så var det imidlertid slik det ble for svært mange, siden tanken om utdanning for alle enda ikke var så utbredt.

Det som er betenkelig er at mange unge kvinner i dag også velger å ikke utdanne seg og ender i samme type jobb, og dermed må stole på lønnen fra sin partner eller de må leve økonomisk trangt. Jeg tør nemlig påstå at i dag er det i stor grad snakk om valg. Ønsker man en utdanning så kan man skaffe seg en, selv om det koster og tar tid. Og i det lange løp betaler det seg. Likevel velger en del bort denne friheten.

Jeg fatter ikke at de tør.

[Genesis]

Jeg er veldig enig i denne. Jeg husker hvilken type jobber min mors generasjon ofte måtte ta til takke med, -i det minste der jeg vokste opp i "arbeiderklassen". Fysisk tungt, kjedelig arbeid med ubekvem arbeidstid - og dårlig lønn. Supereksemplene var vaskehjelp eller hjemmehjelp. For all del, begge deler er viktige jobber, men godt betalt var det ikke, spesielt ikke når man ofte hadde deltidsjobb. For den generasjonen så var det imidlertid slik det ble for svært mange, siden tanken om utdanning for alle enda ikke var så utbredt.

Det som er betenkelig er at mange unge kvinner i dag også velger å ikke utdanne seg og ender i samme type jobb, og dermed må stole på lønnen fra sin partner eller de må leve økonomisk trangt. Jeg tør nemlig påstå at i dag er det i stor grad snakk om valg. Ønsker man en utdanning så kan man skaffe seg en, selv om det koster og tar tid. Og i det lange løp betaler det seg. Likevel velger en del bort denne friheten.

Jeg fatter ikke at de tør.

Vel, det er jo en gang sånn at vi individer er født forskjellige, med et intelligensnivå som er røfflig normalfordelt.

Det vil si at det er like mange som har 80 i iq, som har 120. Realiteten er jo at halvparten av befolkningen per definisjon er under middels smarte, og da er det ikke så vanskelig å tenke seg at det rett og slett ikke er alle blant oss som har kapasitet til å mestre høyere studier. Så enkelt og så vanskelig!

[Savannah]

Mitt valg av studie ble tatt utelukkende basert på min interesse for faget. Det er ingenting annet jeg kunne tenke meg å drive med. Jeg er dessuten veldig flink i det jeg studerer. Jeg har blitt "beskyldt" for å studere det fordi det er matnyttig, men det er bare et pluss, ikke en avgjørende faktor.

Skulle jeg studert noe hvor interessen ikke var stor nok kunne jeg bare gitt opp med en gang. Det er så viktig.

[Fashionistaen]

En kombinasjon av økonomiske grunner og faget. Kunne aldri utdannet meg til et yrke med verdens beste lønn, men kjedelige arbeidsoppgaver og null interesse for faget. Men vil også ha litt igjen for strevet økonomisk I forhold til å bli forsørget, har jeg aldri likt tanken. Jeg har blitt oppdratt til å stå på egne bein og å være uavhengig på alle mulige måter. Jeg kunne aldri tenkt meg å bli forsørget av en annen person om det ikke var helt nødvendig, bare ordet synes jeg er litt nedverdigende. Familien støtter meg uansett hva, men er opptatt av at jeg ikke skulle utdanne meg til arbeidsledighet. Utdanning har alltid vært et krav hjemme, men jeg har alltid ønsket å ta en utdanning også.

Har forresten søkt på finans, siv.øk, samfunnsøkonomisk analyse og øk.ad. Så får vi se hvor jeg kommer inn hen

[Gjest energibånd]

For et tullete spørsmål. Du snakker som om a) alle menn har god inntekt, eller b) Alle menn uten god inntekt er helt uinteressante som partnere.

Det er da ingen som tenker sånn som det her lenger i dagens samfunn. Man tar da vel ikke utdannelse for å "slippe å være avhengig av en mann", men fordi man har lyst til å lære og utvikle seg.

Enig med Genesis her.

Valgte utelukkende på grunn av interesse. Jeg vil tørre å påstå at en ikke vil klare studiet hvis en ikke har noe interesse for fagene. Det er mye arbeid og uten interesse vet jeg ikke om jeg hadde orket det. Da hadde jeg valgt et enklere studium som gir meg like gode jobbmuligheter. Samtidig er det selvsagt viktig at utdanningen fører til en sikker jobb.

[Kjempeliten]

Studerer noe jeg interesserer meg for:) Foreldrene mine har nok presset meg litt, men det er til syvende og sist jeg som tar mine egne valg, og det vet de. De har nå bare fortalt meg ganske tydelig hva de syns

[AnonymBruker]

Studerer noe jeg interesserer meg for:) Foreldrene mine har nok presset meg litt, men det er til syvende og sist jeg som tar mine egne valg, og det vet de. De har nå bare fortalt meg ganske tydelig hva de syns

Så da valgte du noe annet enn det de "anbefalte"?

Anonymous poster hash: f7028...057

[Gjest Riskjeks]

Interesse for faget. Har gode karakterer fra vgs, så kunne komme inn på det meste. Valgt ut i fra interesse, null press fra foreldrene mine, de har ikke høyere utdanning.

[AnonymBruker]

Jeg valgte utelukkende på grunnlag av min egen interesse. Jeg har ikke hode eller interesse for realfag, selv om mine foreldre presset på om at realfag var det viktigste å studere fordi da var man sikret god jobb og lønn. Alt det stemmer nok, fordi med min studieretning er det vanskelig å finne relevant jobb, og de fleste av oss ender med arbeid som ikke er fagrelatert. Likevel, etter (snart) en mastergrad i dette emnet, er jeg overlykkelig for at jeg stolte på meg selv og ikke foreldrene mine. Det blir hardt, men jeg kunne aldri ha tvunget meg selv til å studere noe jeg ikke var interessert for. Det er ikke slik jeg er bygget rett og slett.

Anonymous poster hash: 4bd07...165

[AnonymBruker]

Jeg har valgt av fornuft og på grunn av forventninger og krav i jobbmarkedet. Jeg har jobbet med det jeg utdanner meg innen i flere år, men har inntrykk av at jeg havner nederst i bunken når jeg søker nye jobber og når liksom aldri helt frem.

Derfor skaffer jeg meg nå papirer på det jeg kan, og tar en bachelorgrad siden det stort sett alltid er et minstekrav i stillingsannonser. Så håper jeg at det blir annerledes når jeg søker jobber framover.

Synes forøvrig at det jeg studerer er interessant, og blir mer spennende jo mer jeg lærer, men jeg har aldri hatt en brennende interesse for faget før jeg begynte med studiene.

Anonymous poster hash: f7e52...31e

[Kjempeliten]

Så da valgte du noe annet enn det de "anbefalte"?

Anonymous poster hash: f7028...057

De anbefalte ingenting, men jeg må innrømme at det jeg ønsket å studere i starten ble valgt bort fordi foreldrene mine mente det var for dårlig betalt, type lavstatus yrke.

Er ikke så innmari "bedre" det jeg valgte til slutt da, men tydeligvis mye bedre siden de ikke sa noe på det, annet enn at mamma maste litt om at det kommer til å bli vanskelig å få jobb (noe det er), men det var det eneste jeg følte jeg virkelig hadde lyst til!

[Gjest Badabing]

Vel, det er jo en gang sånn at vi individer er født forskjellige, med et intelligensnivå som er røfflig normalfordelt.

Det vil si at det er like mange som har 80 i iq, som har 120. Realiteten er jo at halvparten av befolkningen per definisjon er under middels smarte, og da er det ikke så vanskelig å tenke seg at det rett og slett ikke er alle blant oss som har kapasitet til å mestre høyere studier. Så enkelt og så vanskelig!

Men jeg har også venninner som har valgt mann og barn fremfor utdanning. Ikke fordi de ikke kan ta utdanning, men fordi de ikke tror at de trenger det. De har levd godt og vel gjennom 20-årene, men nå som vi er kommet inn i 30-årene er det tøft for dem etter hvert som de har blitt alenemødre og sitter på bar bakke, gjerne uten en samboerkontrakt osv.