Vurderer å bryte med min mor

[AnonymBruker]

Hei alle sammen. Jeg er 25 år og har siden jeg var 15 år gammel hatt et ganske turbulent forhold til min mor.

Problemet er at hun er sykelig kontrollerende og takler det ikke om jeg gjør ting annerledes enn det hun mener er riktig. Det kan være alt fra hvilken frisyre jeg har eller hvordan jeg går kledd til større ting som f.eks studier og hvor mye jeg skal jobbe utenom studiene.

Jeg merker at dette kontrollbehovet hennes tærer veldig på meg. Faktisk blir jeg helt utslitt av det, og det er virkelig ikke sunt for meg.

Selvfølgelig har hun gode sider også, men dette kontrollbehovet hennes har en lei tendens til å overstyre dem.

Om jeg ikke skal bryte med henne, så trenger jeg tips til hvordan få henne til å være mindre kontrollerende. Når hun har fått noe for seg så gjentar hun sitt synspunkt i evigheter for å få meg til å gi opp. Så å bare ignorere meningene hennes er ikke så enkelt.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[Gjest Evel]

Gjenta at du er voksen og at du bestemmer over deg selv. At hun får respektere det. Jeg håper du bor for deg selv? Da er det gjerne enklere å få kontroll over hvor mye du blir utsatt for slikt.

[AnonymBruker]

Gjenta at du er voksen og at du bestemmer over deg selv. At hun får respektere det. Jeg håper du bor for deg selv? Da er det gjerne enklere å få kontroll over hvor mye du blir utsatt for slikt.

Jeg har sagt det til henne utallige ganger, men det går ikke inn. Ja, jeg bor for meg selv.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[Gjest Evel]

Jeg har sagt det til henne utallige ganger, men det går ikke inn. Ja, jeg bor for meg selv.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

Hvilke svar får du?

[AnonymBruker]

Hvilke svar får du?

At hun sier det i beste mening. Jada, det kan godt stemme, men hun blander seg inn i så utrolig mye som ikke er hennes sak.

Har hun noe med hvilken hårfrisyre jeg har?

Hvordan jeg kler meg?

Hvor ofte jeg jobber utenom studiene?

Hvor jeg drar på ferie? Er en del turer jeg ikke engang har fortalt henne om for hun ville bare blitt sur.

Hvem jeg er venner med og hva de gjør? (Her kunne jeg forstått det om jeg hang med dopmisbrukere, men alle vennene mine er ordentlige folk som enten jobber eller studerer).

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver!

Jeg er 35 år, er gift, har jobb og unger. Min mor har et enormt kontrollbehov, og jeg nekter å la henne styre meg. Jeg går mine egne veier, og hun lager et veldig rabalder og drama hver gang jeg ikke gjør eller mener det samme som henne. Veldig slitsomt, og jeg vurderer seriøst å bare bryte all kontakt, men håper heller det kan la seg gjøre å bare minimere kontakten. Å bryte er liksom så dramtisk, og jeg er egentlig ingen dramaqueen.

Her er det litt komplisert, siden ungene er veldig glade i henne, og motsatt. Det blir bare veldig vanskelig når forholdet vårt er så turbulent.

Aner ikke hva man gjør med slike, har vurdert familierådgivning, men jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: 4cbbf...bcc

[Gjest Evel]

At hun sier det i beste mening. Jada, det kan godt stemme, men hun blander seg inn i så utrolig mye som ikke er hennes sak.

Har hun noe med hvilken hårfrisyre jeg har?

Hvordan jeg kler meg?

Hvor ofte jeg jobber utenom studiene?

Hvor jeg drar på ferie? Er en del turer jeg ikke engang har fortalt henne om for hun ville bare blitt sur.

Hvem jeg er venner med og hva de gjør? (Her kunne jeg forstått det om jeg hang med dopmisbrukere, men alle vennene mine er ordentlige folk som enten jobber eller studerer).

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

Da hadde jeg kuttet kontakten til et minimum, med beskjed om at hun fikk ta kontakt om det er noe annet hun vil snakke om, og ikke kritikk av deg.

[Gjest Evel]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver!

Jeg er 35 år, er gift, har jobb og unger. Min mor har et enormt kontrollbehov, og jeg nekter å la henne styre meg. Jeg går mine egne veier, og hun lager et veldig rabalder og drama hver gang jeg ikke gjør eller mener det samme som henne. Veldig slitsomt, og jeg vurderer seriøst å bare bryte all kontakt, men håper heller det kan la seg gjøre å bare minimere kontakten. Å bryte er liksom så dramtisk, og jeg er egentlig ingen dramaqueen.

Her er det litt komplisert, siden ungene er veldig glade i henne, og motsatt. Det blir bare veldig vanskelig når forholdet vårt er så turbulent.

Aner ikke hva man gjør med slike, har vurdert familierådgivning, men jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: 4cbbf...bcc

Foreslå mor og datter terapi. Nekter hun så er det bare en ting å gjøre.

[AnonymBruker]

Jeg tviler sterkt på at hun ville gått med på terapi. I hennes øyne så er det jeg som har et problem. Hun mener jeg er sliten hele tiden, og det har hun rett i. Hun forstår bare ikke at det jeg blir sliten av faktisk er hennes kontrollbehov.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver!

Jeg er 35 år, er gift, har jobb og unger. Min mor har et enormt kontrollbehov, og jeg nekter å la henne styre meg. Jeg går mine egne veier, og hun lager et veldig rabalder og drama hver gang jeg ikke gjør eller mener det samme som henne. Veldig slitsomt, og jeg vurderer seriøst å bare bryte all kontakt, men håper heller det kan la seg gjøre å bare minimere kontakten. Å bryte er liksom så dramtisk, og jeg er egentlig ingen dramaqueen.

Her er det litt komplisert, siden ungene er veldig glade i henne, og motsatt. Det blir bare veldig vanskelig når forholdet vårt er så turbulent.

Aner ikke hva man gjør med slike, har vurdert familierådgivning, men jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: 4cbbf...bcc

Takk,jeg er glad det ikke bare er meg. Selv om jeg skulle ønske du hadde et bedre forhold til din mor.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[AnonymBruker]

Foreslå mor og datter terapi. Nekter hun så er det bare en ting å gjøre.

Er det noe som heter det altså..?

Jeg tviler sterkt på at hun ville gått med på terapi. I hennes øyne så er det jeg som har et problem. Hun mener jeg er sliten hele tiden, og det har hun rett i. Hun forstår bare ikke at det jeg blir sliten av faktisk er hennes kontrollbehov.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

Min mor mener også at det er jeg som er problemet, og jeg begynner snart å tro det selv... Skulle gjerne hatt en nøytral part til å høre på oss, men etter et liv med trøbbel føles det som en for stor oppgave å begynne å snakke om det. Jeg har egentlig nok med mitt eget liv med unger, mann, jobb osv., om jeg ikke også skal gå inn i masse negativt med henne.

Anonymous poster hash: 4cbbf...bcc

[AnonymBruker]

Det er sånn jeg føler det også. Jeg har nok med mitt om jeg ikke hele tiden skal forholde meg til hennes meninger om alt mellom himmel og jord. Hun må jo bli sliten av det selv også?

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[Gjest Evel]

Er det noe som heter det altså..?

Min mor mener også at det er jeg som er problemet, og jeg begynner snart å tro det selv... Skulle gjerne hatt en nøytral part til å høre på oss, men etter et liv med trøbbel føles det som en for stor oppgave å begynne å snakke om det. Jeg har egentlig nok med mitt eget liv med unger, mann, jobb osv., om jeg ikke også skal gå inn i masse negativt med henne.

Anonymous poster hash: 4cbbf...bcc

Det må det jo være? Det er ikke en sjeldenhet slike konflikter mellom mor og datter..

[AnonymBruker]

Det er sånn jeg føler det også. Jeg har nok med mitt om jeg ikke hele tiden skal forholde meg til hennes meninger om alt mellom himmel og jord. Hun må jo bli sliten av det selv også?

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

Vet ikke hva det er med min mor, men det virker som om hun oppsøker konflikter. Hun elsker ihvertfall å diskutere og prøve å omvende meg. Så blir hun forbanna når jeg ikke lystrer og sier at barn skal høre på og respektere foreldrene sine. Hallo, jeg er 35 år..

Anonymous poster hash: 4cbbf...bcc

[CMHuser]

Mormora mi er slik. Jeg føler ho bare klager og klager, får ikke noe positivt ut av å være med ho. Og hvis jeg sier imot henne i noe jeg mener er feil, blir det virkelig et rabalder Så jeg minimerer kontakten veldig, men har da litt kontakt med henne ettersom mammaen min er død. Jeg bor også et stykke unna henne, så det går greit. Ho får bare takle avstanden og lite kontakt når ho oppfører seg slik, kommer ikke til å ta mer kontakt før ho endrer seg. Det tror jeg aldri skjer, så da får det bare bli sånn. Jeg lever mitt liv, ho lever sitt liv. Jeg gjør det jeg vil, ho gjør det ho vil. Simple as that! Hvor mye ho er enig i det, er en annen sak..

[AnonymBruker]

Mormora mi er slik. Jeg føler ho bare klager og klager, får ikke noe positivt ut av å være med ho. Og hvis jeg sier imot henne i noe jeg mener er feil, blir det virkelig et rabalder Så jeg minimerer kontakten veldig, men har da litt kontakt med henne ettersom mammaen min er død. Jeg bor også et stykke unna henne, så det går greit. Ho får bare takle avstanden og lite kontakt når ho oppfører seg slik, kommer ikke til å ta mer kontakt før ho endrer seg. Det tror jeg aldri skjer, så da får det bare bli sånn. Jeg lever mitt liv, ho lever sitt liv. Jeg gjør det jeg vil, ho gjør det ho vil. Simple as that! Hvor mye ho er enig i det, er en annen sak..

Hadde vært enkelt om det bare var meg, men jeg må tenke på barna mine også. Men det slår meg jo at det kanskje er best at de slipper å forholde seg til denne ustabile situasjonen. De er veldig små enda, spent på hvordan det blir når de blir større. Bor noen timer unna mora mi, så det er ikke så enkelt at de har mest kontakt uten at jeg er med.

Anonymous poster hash: 4cbbf...bcc

[lisske]

Kjenner meg sååå igjen. Jeg er selv 24 år og har en svært kontrollerende og terroriserende mor. Det kom til et punkt der jeg selv måtte gå i terapi for "å lære" å håndtere henne. En episode gjorde også at jeg minimerte alle kontakt med henne i ett helt år. Noe tid måtte jeg tilbringe med henne siden hun (dessverre fortsatt) er gift med min ordentlige, snille og "underdannige" pappa.

Etter dette året har ting gått bedre enn forventet. Hun blander seg ikke lengre, og holder de verste kommentarene sine for seg selv. Senest denne uka lå hun over hos meg for første gang etter at jeg flyttet ut(6 år), og det gikk over all forventning.

Anbefaler deg faktisk å minimere kontakten med henne. Jeg var steinhard, ringte henne ALDRI, sa aldri "glad i deg" først og sørget for å ikke møte henne alene. Vi har ikke snakket om det i ettertid, og jeg er faktisk usikker på om hun "skjønte noe". Ting har forbedret seg, men jeg er fremdelses på vakt og i forsvarsposisjon når jeg er med henne.

Masse lykke til

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Det jeg har gjort er å minimere kontakten.

1. Jeg tar ikke telefonen når hun ringer

2. Vi treffes kun hvis jeg har avtalt det med noen andre.

Jeg sliter med å ha kuttet relasjonen fordi at jeg aldri har måtte stå på egne bein før. Hun har alltid vært der for å passe på og kontrollere det jeg gjør. Jeg har sagt til henne gjentatte ganger at jeg er voksen, og bestemmer selv. Hun svarer med at det er i beste mening, at jeg feiltolker alt, at jeg er umoden og ikke tåler kritikk, at jeg kun tar dårlig valg og trenger noen som vokter over meg, hun kommer inn for å hjelpe meg, men jeg vet ikke mitt eget beste.

Det har selvfølgelig gitt seg mye når jeg flyttet ut og kuttet henne mye ut. Problemstillingen er jo når vi treffes. Jeg er hele tiden på vakt og jeg tolker alltid i verste mening.

Anonymous poster hash: 27ebe...929

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar folkens. Tror det første jeg må gjøre er å si til henne at jeg er voksen og selvstendig noe som innebærer at jeg kommer til å ta valg hun innimellom er uenig i.

Hvordan sier man det til en som er stengt for inngående?

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

[AnonymBruker]

Når hun har fått noe for seg så gjentar hun sitt synspunkt i evigheter for å få meg til å gi opp.

Anonymous poster hash: 78aa5...5d1

For så vidt... Sånn holder min mor på og!

Gjør det som du føler er best for deg, og hva du orker å forholde deg til! Lykke til!

Anonymous poster hash: 27ebe...929