God nok grunn, psykolog?

[AnonymBruker]

Jeg er i begynnelsen av 20- årene og vurderer å oppsøke psykolog, men er usikker på om jeg 1) har god nok "grunn" til å gå til psykolog og 2) om jeg tørr. Jeg har veldig lett for å ta til tårene og ser for meg at det kan bli vanskelig å åpne meg.

Kort fortalt om mine problem:

- Mindreverdighetsfølelse

- Dårlig selvbilde, type "jeg er ikke god nok" "ingen liker meg" ol.

- Ble utestengt hele barneskolen, som jeg tror har påvirket meg negativt. Gamle minner kommer tilbake og dette gjør vondt

- Generelt trist og ulykkelig, spesielt de 2 siste årene, gråter mye uten grunn.

Har/går du til psykolog og hva er din grunn? Føler jeg må ta tak i problemene mine for å gå videre i livet. Jeg ønsker ikke å ha det slik lenger. Har lenge tenkt på psykolog som et alternativ, men er usikker på om jeg orker og tørr å ta det steget.

Anonymous poster hash: ffbad...30c

[Crobern]

Prat med fastlegen din, og finn ut sammen med h*n om du kan få henvisning til psykolog. Ut ifra hva du skriver her, så høres det ut som du trenger noen å snakke med.

En psykolog er profesjonell og de har taushetsplikt. Om du griner der, så gjør det ingen ting. Om du ikke klarer å snakke med det første så takler h*n sikkert det også Lykke til

[AnonymBruker]

Gikk til psykolog fordi jeg rett og slett var på bærtur. Slet med angst og depresjoner, dårlig selvtillit osv...

Var litt kleint den første timen, men ga det en sjanse. Ble trygg på psykologen og alt gikk så mye bedre, følte jeg fikk god hjelp og har det nå greit med meg selv

Hopp i det, en psykolog har både sett og hørt mye rart, så du må ikke være redd om tårene kommer. Det er tross alt bedre å få hjelp slik at en får et godt liv

Anonymous poster hash: 36f8b...cc9

[AnonymBruker]

Ikke for å knuse drømmene dine om at en psykolog skal kunne hjelpe deg, men jeg gikk til psykolog en grunn for akkurat disse tingene.

Jeg sa jeg hadde problemer med å snakke med følelsene mine, og at jeg følte meg mislykka og at folk generelt ikke forstod meg, så han visste at jeg hadde problemer med å uttrykke meg.

Allikevel, etter fire timer så gadd han ikke mer, han sa at det ikke hjalp, fordi jeg ikke hadde det noe særlig bedre etter FIRE timer. Jeg hadde akkurat begynt å stole på fyren. Aldri, aldri, om jeg skal gå til psykolog igjen, for sånne ting.

Bare prøver å advare deg, hvis du ikke er en slik quick fix, som psykologen min ville jeg skulle være. Og han avviste meg, selv om jeg advarte han om at det kom til å ta tid.

Anonymous poster hash: 4f33f...500

[Sunbeam]

Mange som går til psykolog for "mindre" - dvs at de rett og slett bare trenger noen å prate med, selv om de ikke preges nevneverdig i hverdagen med det de sliter med. Noen ganger er det godt å få det ut. Ta deg en tur til fastlegen og snakk med han/henne om mulig henvisning. Det kan være ganske lang ventetid (3 måneder er standarden) når det ikke er noe akutt, så jo fortere du kommer deg til fastlegen, jo bedre

Klem til deg

[AnonymBruker]

Snakk med en fastlege å få henvisning.

Jeg gikk i 5-6 år og slet med mye av det samme som deg, i tillegg til at jeg utviklet sosialangst på grunn av mindreverdighetskomplekset mitt - jeg er så evigglad for at jeg tilslutt turte å ta det steget!

Jeg er fortsatt ikke tilbake 100% men endelig begynner jeg å føle meg som meg igjen, jeg ser frem til ting, og ikke minst, jeg har lært meg mange fine taktikker på å takle ting, nye tanke mønstere. Det er definitivt mitt beste valg her i livet!

Anonymous poster hash: 88498...9e0

[AnonymBruker]

Sjekk ut om du har Unnvikende Personlighetsforstyrrelse.

Anonymous poster hash: b08b4...9f8

[SiMa]

Tenker du på en offentlig psykolog (hvor du bare betaler egenandel) eller en privat psykolog? Ut i fra det du beskriver tror jeg ikke du vil få time hos offentlig psykolog. Da må nok det du sliter med ha større innvirkning på dagliglivet ditt enn det fremgår av det du beskriver. Tårer har psykologer sett mye til, så det trenger du ikke tenke på.

Jeg vil anbefale at du går til en behandler som driver med kognitiv terapi. Det er konkret og løsningsorientert, i stedet for å grave deg ned i alt det vanskelige. Jeg gikk til behandling lenge, men det var først da jeg fikk (meta)kognitiv terapi det virkelig hjalp. Og det hjelper ganske raskt, ikke snakk om årevis med behandling for å bli litt bedre.

Hvis tanken er å gå privat kan jeg anbefale at du prøver for eksempel nlp, det har en del likheter med kognitiv terapi, men sjekk litt opp hvordan de driver. Noen er veldig "alternative" og trekker inn astrologi og diverse.

Det finnes også forskjellige "coacher" som jobber på lignende måte.

[AnonymBruker]

Jeg tror alle har godt av å prate med en nøytral person, så kjør på

Anonymous poster hash: 1739a...762

[AnonymBruker]

Jeg sliter med mye av det samme som deg i tillegg til spiseforstyrrelser. Fastlegen min forsøkte å henvise meg til offentlig psykolog (privat blir jo gjerne veldig dyrt), men her fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde rett til behandling.

Ville absolutt ha gitt det et forsøk, men det kan nok hende privat er veien å gå. Lykke til!

Anonymous poster hash: 6cf4b...6af

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig ikke det....

Prøv trening og friskluft først.

Anonymous poster hash: 9dbf1...7c3

[AnonymBruker]

Hver kommune har plikt til å ha en psykiatrisk sykepleier som du kan snakke med. Jeg vet ikke hvordan du får kontakt med de - har ikke hatt det selv.

Anonymous poster hash: 6848a...bdf

[AnonymBruker]

Ikke for å knuse drømmene dine om at en psykolog skal kunne hjelpe deg, men jeg gikk til psykolog en grunn for akkurat disse tingene.

Jeg sa jeg hadde problemer med å snakke med følelsene mine, og at jeg følte meg mislykka og at folk generelt ikke forstod meg, så han visste at jeg hadde problemer med å uttrykke meg.

Allikevel, etter fire timer så gadd han ikke mer, han sa at det ikke hjalp, fordi jeg ikke hadde det noe særlig bedre etter FIRE timer. Jeg hadde akkurat begynt å stole på fyren. Aldri, aldri, om jeg skal gå til psykolog igjen, for sånne ting.

Bare prøver å advare deg, hvis du ikke er en slik quick fix, som psykologen min ville jeg skulle være. Og han avviste meg, selv om jeg advarte han om at det kom til å ta tid.

Anonymous poster hash: 4f33f...500

LOL: Tidenes generalisering.

Anonymous poster hash: 2b44a...326

[Gjest Riskjeks]

Hvem som helst kan gå til psykolog privat. Det er bare for å få henvisning (og dermed betale mindre) man må være "syk nok". Det må fastlegen din vurdere. Hvis ikke kan du jo gå privat, for å se om det er noe for deg.

Jeg har prøvd psykolog av omtrent samme grunner som deg, hadde null utbytte av det, ble med to ganger. Jeg tror at med mindre man er alvorlig psykisk syk, er det mye man kan gjøre selv. Man kan ikke forvente at en psykolog skal gjøre jobben for seg.

[AnonymBruker]

Ja, det har du kan vere vanskeleg i begynnelsen, dei graver jo trossalt i fortida di, og prøver å finne ut kva som skjer opp i hovudet ditt Går så fint at! Føler du at du ikkje har god nok kontakt med psykologen, kan du bare spør om å få bytte Fastlegen ordner med henvisning.

Anonymous poster hash: 1e046...8d1

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar! Jeg tar sannsynligvis kontakt med fastlegen fortløpende, så tar jeg det derfra. Ser det er noe uenighet hvorvidt jeg burde oppsøke psykolog. Jeg ønsker i utgangspunktet offentlig psykolog, da privat fort kan bli dyrt. Men som flere nevner skader det vell ikke å forsøke.

Anonymous poster hash: ffbad...30c

[AnonymBruker]

Du må ta det via fastlegen ja. Men det spørs jo om du får tilbud om psykolog, men dersom legen sender en god søknad skal det gå fint. Det som kan skje er at det kan bli lang ventetid, så det bør du være innstilt på.

Sånn generelt så er det jo fint å kunne lufte det man tenker eller grubler på med andre, så forstår godt at du ønsker å snakke med en psykolog.

Lykke til

Anonymous poster hash: 10013...ac7

[Gjest Gjest_Erica]

På en poliklinikk jobber det både psykiatere/leger, psykologer og psykiatriske sykepleiere. Jeg har gått til en psykiatrisk psykepleier på poliklinikken i 5 år, og hun er utrolig dyktig. Det er ikke bare min mening, flere på DPS-avdelingen hvor jeg har vært innlagt sier at jeg har vært heldig som har fått henne. Med dette mener jeg at det er ikke nødvendigvis en psykolog som er det beste. Kanskje en psyk.spl. er like flink. De jobber jo i team. Dersom en terapeut er usikker på behandlingen av en pasient, har h*n det opp med teamet og h*n får veiledning.

[AnonymBruker]

Første gang jeg ble henvist til psykolog fikk jeg avslag. 1,5 år senere gikk jeg til fastlegen på nytt for ny henvisning, og da fikk jeg hjelp. Flyttet litt etter jeg hadde begynt hos psykologen og ble da overført til et annet fylke, hvorpå jeg fikk avslag. Noe jeg synes var veldig rart siden jeg ble overført fra et dps til et annet, så jeg klagde. Fikk nytt avslag av samme personen, men han sendte "casen" min til et annet dps for en ny vurdering. Her fikk jeg time med en gang og pyskologen jeg kom til bekreftet at jeg var "syk nok". Poenget mitt er at et avslag er ikke nødvendigvis et avslag. Ut fra det du skriver vil jeg tro du har rett på psykologhjelp, men det er viktig at du klarer å formidle til fastlegen hvor mye du faktisk sliter slik at henvisningen blir "best mulig".

Jeg har også vanskelig for å åpne meg, men var veldig heldig og fikk en pyskolog jeg er på bølgelengde med og som jeg (etter mange timer) har fått tillit til. Husk at du om du føler at psykologen ikke fungerer kan du bytte.

Anonymous poster hash: d8b1d...78b

[AnonymBruker]

Ville absolutt ha kontaktet fastlegen og bedt om henvisning til psykolog/psykiatrisk sykepleier.

Jeg går til samtaler med psykiatrisk sykepleier pga vanskelig livssituasjon over tid; livstruende sykdom og angst.

Anonymous poster hash: b4474...6e7