Fikk angstanfall

[AnonymBruker]

Opplevde mitt første angstanfall igår natt. Brystet snørte seg sammen så jeg følte jeg skulle kveles,jeg skalv kraftig i hele kroppen, smerter i hele kroppen. Hyperventilerte voldsomt. Prøvde å kontrollere kroppen men den var ute av kontroll. Helt jævlig. Jeg var livredd. Skremte hele familien også. Lege ble ringt å han kastet seg i bilen. Jeg var sikker på at jeg kom til å kveles før han rakk frem. Jeg viste ikke da hva som skjedde. Legen kom og konstaterte at jeg hadde ett panikkanfall. Jeg fikk valium og roet meg sakte.

Jeg er helt sjokkert.. jeg satt og så på film da det begynte, var helt rolig og i godt humør.

det kom som lyn fra klar himmel. Jeg følte ingen form for angst eller uro på forhånd. INGEN.

Idag har jeg ekstrem uro i kroppen og er helt utmattet. Og munnen er helt tørr samme hvor mye jeg drikker.

Er det normalt?

Jeg har ikke hatt slike problemer før.

Imorgen er det arbeidsdag å jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg gjennom dagen om jeg har det slik fortsatt

Anonymous poster hash: e07c9...8eb

[AnonymBruker]

Jeg har hatt lignende, ikke fult så kraftig mn får hjertebank, skjelver, svimler ol. Det du bør er å få fastlege til å henvise til psykolog for å snakke om det. Imorgen er det arbeidsdag, for noen (ikke alle) kan det hjelpe å gå på jobb, tenke på noe aent :-) Lykke til!

Anonymous poster hash: 56433...4ff

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd dette. Det var ubeskrivelig skummelt, trodde jeg skulle dø. Dette er over et år siden, og det ble med det ene angstanfallet. Jeg har hatt litt angst siden, men ikke sånn som den første gangen. Så det er ikke sikkert at du kommer til å få det igjen. (Et forsøk på å trøste altså).

Anonymous poster hash: e2b8a...7bd

[ickyicky]

Føler med deg. Opplevde det samme for et par måneder siden. Utrolig ekkelt. Var på vei hjem fra universitetet, og plutselig føltes det som om hele verden var i ferd med å lukke seg rundt meg. Lungene ble presset igjen, jeg fikk helt panikk, og jeg gikk sakte men sikkert hjemover med en følelse av at jeg aldri kom til å komme meg frem til døra. Nesten ved huset kom ei venninne gående mot meg, og da hun ga meg en klem og spurte hvordan det gikk med meg klarte jeg ikke holde det igjen mer - storgråt, sa at jeg måtte komme meg hjem, og at jeg skulle kontakte henne når det var bedre. Lå hjemme i litt under en time etterpå og trodde jeg skulle dø. Men ja, forhåpentligvis er det et engangstilfelle, for alle som poster her.

[AnonymBruker]

TS her.

Det merkelige er at jeg følte ingen generell angsT under anfallet heller. Kun livredd for det faktum at jeg ikke fikk puste.

Anonymous poster hash: e07c9...8eb

[AnonymBruker]

Jeg har samme anfall som du har, 4-5 ganger i året.

Det du må sørge for at du vet er at du kommer ikke til å dø av det. Man trenger ikke lege.

Jeg hyperventilerer, gråter som en unge, snørper seg sammen og ser stjerner. Sist gang skjedde det tilfeldigvis da jeg var hos legen pga noe annet. Det skjer ofte hvis jeg får nyheter relatert til egen helse. Blodprøver, på sjekk eller noe sånt. Legen ga meg en injeksjon i armen da jeg var der siden jeg var helt på tur men normalt sett trenger man ikke piller eller sprøyter.

Mine tips til deg, fra en som har hatt dette i snart 15 år; ha med et speil. Det hjelper for meg å se meg selv i speilet, akkurat som jeg ser meg selv og kan hjelpe meg til å roe meg ned. I tillegg VET jeg at jeg må puste roligere, så normalt sett klarer jeg å komme meg ut av det se.v.

Jeg har heller ikke angst under anfallene, de bare skjer liksom. Nå sa legen at jeg sannsynlgivis har en angstlidelse som oppstår ut av det blå. Jeg sliter ikke med noe, er oppegående, aktiv, fornøyd og tja, alt er bare flott.

Dagen etter angstanfall er jeg sliten, men ikke tenk på dette som noe vedvarende. Da tror jeg du legger for mye i det selv, for det er sånn at det skjer, men man merker det normalt sett ikke i dager etterpå. Ikke fokuser så mye på det, i bunn og grunn er det "bare" et anfall, ikke noe alvorlig.

Anonymous poster hash: 9e7c3...0c1

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar.

Jeg har alltid trodd at slike anfall kom av følelsen av angst. Men for meg var dette i aller høyeste grad en ekstrem fysisk reaksjon. Men om det skulle skje igjen så forstår jeg hvertfall hvorfor.

Jeg er ganske preget av det hele ennå. Våknet opp med ett skrik i natt fordi jeg hadde mareritt om at jeg kveltes. Stakkars mannen min, han trodde jeg hadde anfall igjen.

Jeg er på jobb nå og det går greit. Kjenner fortsatt uro og litt utmattelse men det er bedre enn igår. Heldigvis

Anonymous poster hash: e07c9...8eb

[Gjest Peanut]

Jeg har hatt sånne anfall noen ganger, men aldri dratt til lege fordi det har gått over når jeg har slappet av. O_o

Sist gang var for et par år siden og da satt jeg i tillegg på en stappfull trikk så det var nesten enda verre. >_< Hadde følelse at alle kunne høre hjertet mitt. Jeg fikk følgende symptomer i tillegg til at hjertet banket som det banket seg ut av kroppen. Svetting, svimmelhet, pustevansker og brystsmerter.

Jeg satt bare og tenkte at så kleint det ville være om jeg hadde svimt av på trikken. >_< Så ble sittende og fortelle meg selv at jeg skulle ta det rolig, se ut og tenke på noe annet. <_<

[AnonymBruker]

Jeg fikk er slikt panikkanfall ut av det blå for halvannet år siden. Jeg utviklet siden angst for å få det igjen og jobber fremdeles med å kontrollere denne angsten for angsten. Jeg opplevde det akkurat som du beskriver.

Det er ikke farlig! Men om du merker det skjer igjen eller du går og bekymrer deg for det, få hjelp med en gang før det setter seg fast som en angst for angsten.

Anonymous poster hash: aad80...9b0

[AnonymBruker]

Du har nok hatt et panikkanfall (panikkangst) og så vidt jeg vet er forskjellen at ved panikk så har du nettopp det, -panikk! Mange tror faktisk det er hjerteinfarkt eller liknende og at de skal dø fordi symptomene er så fysiske. Først etterpå man skjønner at det har vært psykisk. Merkelig hvordan kroppen fungerer. Anbefaler deg sterkt å gå til legen/psykolog eller oppsøke en form for hjelp privat som virker for deg. Jo før jo bedre :-)

Anonymous poster hash: 3eba2...61f

[småsei]

.

Endret 20. mai 2014 av småsei

[AnonymBruker]

Jeg har hatt sånne anfall noen ganger, men aldri dratt til lege fordi det har gått over når jeg har slappet av. O_o

Sist gang var for et par år siden og da satt jeg i tillegg på en stappfull trikk så det var nesten enda verre. >_< Hadde følelse at alle kunne høre hjertet mitt. Jeg fikk følgende symptomer i tillegg til at hjertet banket som det banket seg ut av kroppen. Svetting, svimmelhet, pustevansker og brystsmerter.

Jeg satt bare og tenkte at så kleint det ville være om jeg hadde svimt av på trikken. >_< Så ble sittende og fortelle meg selv at jeg skulle ta det rolig, se ut og tenke på noe annet. <_<

TS her.

Det er litt vanskelig å fortelle seg selv at en bare skal ta det med ro så lenge en ikke vet hva som skjer.

Jeg var livredd for å kveles og vi skjønte ikke hva som skjedde.

Om det skulle skje igjen så går det sikkert bedre da jeg vet hva som skjer.

Jeg var helt klar i hodet under anfallet. Det var kroppen som var ute av kontroll. Jeg ga min familie mellom gispene etter luft så mye info som mulig om ting som kunne være av viktighet i tilfelle jeg svimte av eller verre før legen kom.

Anonymous poster hash: e07c9...8eb

[AnonymBruker]

Du har nok hatt et panikkanfall (panikkangst) og så vidt jeg vet er forskjellen at ved panikk så har du nettopp det, -panikk! Mange tror faktisk det er hjerteinfarkt eller liknende og at de skal dø fordi symptomene er så fysiske. Først etterpå man skjønner at det har vært psykisk. Merkelig hvordan kroppen fungerer. Anbefaler deg sterkt å gå til legen/psykolog eller oppsøke en form for hjelp privat som virker for deg. Jo før jo bedre :-)

Anonymous poster hash: 3eba2...61f

Jeg trenger ikke hjelp. Legen sa at det godt kunne være ett engangstilfelle.

Jeg er også bedre idag. Så det går nok fint.

Men jeg fikk meg en skikkelig støkk der. Det er sykt at det går ann! !

Takk til alle som svarer.

Anonymous poster hash: e07c9...8eb

[AnonymBruker]

Du har nok hatt et panikkanfall (panikkangst) og så vidt jeg vet er forskjellen at ved panikk så har du nettopp det, -panikk! Mange tror faktisk det er hjerteinfarkt eller liknende og at de skal dø fordi symptomene er så fysiske. Først etterpå man skjønner at det har vært psykisk. Merkelig hvordan kroppen fungerer. Anbefaler deg sterkt å gå til legen/psykolog eller oppsøke en form for hjelp privat som virker for deg. Jo før jo bedre :-)

Anonymous poster hash: 3eba2...61f

Man trenger normalt sett ikke hjelp til noe som helst hvis man har kun noen få anfall av og til.

Hvis man har sosial angst, ja, men som TS og meg selv, vi har ikke angst for noe, men fikk/får bare panikk plutselig. Man kan ikke gjøre noe med det, det går over, man dør ikke

Anonymous poster hash: 9e7c3...0c1

[isbjørnungen]

Hei

Hva skjer i et panikkangstanfall (selvsagt ikke likt for alle):

1) Panikkangstanfall kan ofte begynne med noe kroppslig, feks. litt svakhetsfølelse fordi det er lenge siden man har spist, eller ubevisste uregelmessigheter i pusten fordi man er stresset.

2) Når man legger merke til dette, er det mange som lett begynner å tenke på om det kan være noe galt, og dette trigger angst.

3) Angstfølelse kan gi hyperventilering (og det føles tungt å puste, kvelningsfornemmelse, elefant på brystet), høy puls, svakhetsfølelse i kroppen og sjelving mm.

4) Fordi man allerede er litt i krisemodus, legger man ekstra merke til disse kroppslige symptomene,

5) og man legger ekstra verdi til disse, og man kan gå helt inn i katastrofemodus (begynner å bli helt sikker på at man kommer til å bli kvalt/besvime/dø ).

6) Full panikk.

Så man trenger egentlig ikke være en engstelig person, ha angst for noe spesielt som kan skje i livet, ha sosialangst etc. Og det trenger heller ikke være noe som skjer gang på gang

Og ikke minst - det er ikke farlig, selv om det føles helt jævlig mens det står på! Fokus på å roe en selv ned, feks. med speil som noen foreslår over. Fokus på rolig pust, fremfor å kjenne på klump i brystet etc.

Dersom dette er noe som skjer flere ganger, er kognitiv terapi flott behandling for mange, og kan være verdt å forsøke.

Endret 20. mai 2014 av isbjørnungen

[Gjest Peanut]

TS her.

Det er litt vanskelig å fortelle seg selv at en bare skal ta det med ro så lenge en ikke vet hva som skjer.

Jeg var livredd for å kveles og vi skjønte ikke hva som skjedde.

Vel, altså, første gangen det skjedde meg, så satt jeg og hørte på musikk og så klemte det til i brystet helt uten forvarsel. Begynte å hyperventilere og lente meg fremover og måtte bare sitte og vugge til det gikk over. Virket som en evighet. Ble helt kald mens det her skjedde for jeg hadde aldri hatt sånt før og ble livredd. Var ingen andre i huset heller, jeg var helt alene da det skjedde.

Den siste gangen som jeg var på trikken, følte jeg og at jeg ble kvalm før det hele startet. Ikke vet jeg hvorfor, har lurt på om det var fordi det kunne være lukter jeg ikke likte, eller om det var fordi det var for mange folk. Var som sild i en tønne på den trikken. Jeg ble i hvertfall kvalm, og det gikk over til lett svimmelhet, hvorpå jeg da fikk panikk fordi jeg ikke ville svime av. Så da begynte hjertet å banke, og jeg begynte i tillegg å kaldsvette. På toppen av det hele så fikk jeg vondt i brystet og fikk problemer med å puste. Og fordi jeg i tillegg snart skulle av trikken, så blir jeg sittende og si til meg selv at "ta det rolig, pust rolig, tenk på noe annet".

Nei, det var alt annet enn lett. >_<

Merkelig nok, da jeg gikk av trikken ble alt så mye bedre. <_<

Men selvfølgelig, sånt setter en støkk fordi man lurer jo på hvorfor!? >_<

Jeg håper virkelig jeg slipper å oppleve det en gang til.