Stebarn

[Inglorion]

Først og fremst, jeg er en mann, 27 år med kone og 2 barn, trodde jeg.

Jeg skriver her, rett og slett for å søke råd i en sak, som for meg har blitt svært vanskelig.

Når jeg traff min nåværende kone var hun gravid,hun fødte barnet og vi hadde det veldig fint, der jeg behandlet jentungen som min egen, ting var nytt og vanskelig og jeg visste jo ikke helt hva jeg drev med, men vi klare oss nå fint. Etter hvert har vi kjøpt hus, giftet oss og fått enda et barn, en liten gutt, alt var svært fint på alle fronter.

I ny og ne dukket spørsmål om biologisk barnefar opp i diskusjoner, som igjen er helt normalt, men den eneste interessen han har vist for barnet er et forsøk på å tvinge gjennom abort med en gang han fikk vite om graviditeten, siden det, var det helt stille.

Jeg og svigermor har aldri kommet godt overens, det er ingen hemmelighet, vi har kranglet mye og høylytt til tider, men kommer som regel overrens slik at vi klarer å forholde oss til hverandre, f.eks overleve familiemiddager osv.

Når barn nummer 1 rundet to år, dukket den biologiske biten stadig tatt mer og mer opp, og hver gang av svigermor, som liker å styre og som styrer i veldig stor grad. Til slutt bestemte konen min seg for å ta kontakt med biologiske besteforeldre, da det var usikkert om de var klar over hele situasjonen. Det var de ikke, og etter en periode uten svar, legger de svigermor og konen min til på facebook, ikke noe big deal egentlig.

Samtidig som dette skjer er mitt forhold til svigermor like uutholdelig og er ikke i nærheten av å bli bedre, hun har blant annet sagt til min mor at hun syns vi skal skille oss( uttalt relativt nylig). Det er midt oppi dette jeg forstår hvor lite jeg har å si i det hele. Jeg syns ting går alt for fort, ser ikke vitsen i at alt skal gå så fort, haster det virkelig å bli kjent med disse folkene, ungen er 3 i sommer og vil forstå svæært lite av det som skjer. Ingen hører på meg, og kontakten fortsettes og intensiveres. Jeg har den siste tiden fått flere beskjeder som riktig nok er indirekte men likevel krystallklare, jeg er bare en stepappe. Det forventes at jeg stiller opp 100% som far, men at jeg ikke har noe å si, når viktige avgjørelser tas. Klart jeg skal stille opp som far? herregud, jeg ser på meg selv som far for ungen. Problemet mitt er at alle avgjørelser tas over hode mitt, av svigermor, som styrer hele skuta.

Så kommer bomba, for min del, barnet vårt, jenta som blir tre i sommer, spør om hun har to papper, og hvem Pappa "Kjell" er. Svigermor har allerede fortalt om Pappa "kjell" til tross for at han ALDRI har vist interesse, utover å tvinge gjennom abort, aldri tatt kontakt eller noen ting, man skal ikke se vekk i fra at hun også har hørt om "bestmor biologisk".

Jeg sitter igjen med en litt tom følelse, av å bli totalt overkjørt, og at man spiller et spill med følelsene mine og jenta mi som innsats. Med tanken på ta dette er gjort før NOEN har møtt hverandre, eneste kontakten som er gjort er gjennom facebook og en telefonsamtale. Jeg skjønner ikke hvorfor ting skal gå så fort. I følge mitt hode, skal man først og fremst, møte personene, snakke om forventninger, forpliktelser, tillit, før man introduserer dem som "vennen min Kjell" og "vennen min Biologisk bestemor" Men hva vet vel jeg, jeg er bare en stepappe som føler seg litt mindre som far i dag en jeg gjorde i går....

Som desperat trenger råd.

pS. Min kone er ikke sterk nok til å ta opp kampen mot sin mor.

[AnonymBruker]

Først og fremst, jeg er en mann, 27 år med kone og 2 barn, trodde jeg.

Jeg skriver her, rett og slett for å søke råd i en sak, som for meg har blitt svært vanskelig.

Når jeg traff min nåværende kone var hun gravid,hun fødte barnet og vi hadde det veldig fint, der jeg behandlet jentungen som min egen, ting var nytt og vanskelig og jeg visste jo ikke helt hva jeg drev med, men vi klare oss nå fint. Etter hvert har vi kjøpt hus, giftet oss og fått enda et barn, en liten gutt, alt var svært fint på alle fronter.

I ny og ne dukket spørsmål om biologisk barnefar opp i diskusjoner, som igjen er helt normalt, men den eneste interessen han har vist for barnet er et forsøk på å tvinge gjennom abort med en gang han fikk vite om graviditeten, siden det, var det helt stille.

Jeg og svigermor har aldri kommet godt overens, det er ingen hemmelighet, vi har kranglet mye og høylytt til tider, men kommer som regel overrens slik at vi klarer å forholde oss til hverandre, f.eks overleve familiemiddager osv.

Når barn nummer 1 rundet to år, dukket den biologiske biten stadig tatt mer og mer opp, og hver gang av svigermor, som liker å styre og som styrer i veldig stor grad. Til slutt bestemte konen min seg for å ta kontakt med biologiske besteforeldre, da det var usikkert om de var klar over hele situasjonen. Det var de ikke, og etter en periode uten svar, legger de svigermor og konen min til på facebook, ikke noe big deal egentlig.

Samtidig som dette skjer er mitt forhold til svigermor like uutholdelig og er ikke i nærheten av å bli bedre, hun har blant annet sagt til min mor at hun syns vi skal skille oss( uttalt relativt nylig). Det er midt oppi dette jeg forstår hvor lite jeg har å si i det hele. Jeg syns ting går alt for fort, ser ikke vitsen i at alt skal gå så fort, haster det virkelig å bli kjent med disse folkene, ungen er 3 i sommer og vil forstå svæært lite av det som skjer. Ingen hører på meg, og kontakten fortsettes og intensiveres. Jeg har den siste tiden fått flere beskjeder som riktig nok er indirekte men likevel krystallklare, jeg er bare en stepappe. Det forventes at jeg stiller opp 100% som far, men at jeg ikke har noe å si, når viktige avgjørelser tas. Klart jeg skal stille opp som far? herregud, jeg ser på meg selv som far for ungen. Problemet mitt er at alle avgjørelser tas over hode mitt, av svigermor, som styrer hele skuta.

Så kommer bomba, for min del, barnet vårt, jenta som blir tre i sommer, spør om hun har to papper, og hvem Pappa "Kjell" er. Svigermor har allerede fortalt om Pappa "kjell" til tross for at han ALDRI har vist interesse, utover å tvinge gjennom abort, aldri tatt kontakt eller noen ting, man skal ikke se vekk i fra at hun også har hørt om "bestmor biologisk".

Jeg sitter igjen med en litt tom følelse, av å bli totalt overkjørt, og at man spiller et spill med følelsene mine og jenta mi som innsats. Med tanken på ta dette er gjort før NOEN har møtt hverandre, eneste kontakten som er gjort er gjennom facebook og en telefonsamtale. Jeg skjønner ikke hvorfor ting skal gå så fort. I følge mitt hode, skal man først og fremst, møte personene, snakke om forventninger, forpliktelser, tillit, før man introduserer dem som "vennen min Kjell" og "vennen min Biologisk bestemor" Men hva vet vel jeg, jeg er bare en stepappe som føler seg litt mindre som far i dag en jeg gjorde i går....

Som desperat trenger råd.

pS. Min kone er ikke sterk nok til å ta opp kampen mot sin mor.

Drittsvigermor. Det er hun som er pesten oppi det hele. Hva med å få kona de til å få støtte fra sin far som igjen kan ta det opp med mora? Vanskelig situasjon dette her ..

Anonymous poster hash: a01d4...62e

[AnonymBruker]

Uff, dette høres ut som en helt grusom situasjon for deg. Det er klart at det er du som brytes ned her, fra alle hold. Og det vil etter hvert gå ut over denne stakkars jenta som bare har kjent èn far hele livet - deg.

For det første så bør du prate med din kone nøye om dette. Du bør forklare henne akkurat det du har skrevet her, og at hun er nødt til å sette på plass sin mor! Det er det bare hun som kan. At du ikke faller i god jord hos din svigermor er èn ting, men at hun skal totalt overkjøre dere, ta kontroll på ting hun ikke har noe med, syns jeg er forkastelig. Er hun klar over at dette vil gå negativt ut over hennes barnebarn?

En jente på 3 år vil ikke forstå hvorfor hennes biologiske far "ikke ville ha henne". Det eneste hun ser er deg i hverdagen hennes, som opptrer som en far og som gjør alt en far skal gjøre. Hvorfor ser ikke svigermoren din dette? Det viser jo at du er tvers igjennom en bra person! Har du noen ganger tenkt på å adoptere denne jenta? Er det mulig i Norge? Det vil jo ikke sette en demper for svigermoren din og spørsmålene rundt det biologiske opphavet til jenta, men det vil gjøre deg rettslig i stand til å ha krav på å være med på alle beslutninger og avgjørelser som skal tas!

Følgelig vil jeg bare si at jeg er enig med deg - hvorfor forhaste denne andre svigerfamilien til å ta del i noe deres sønn ikke ønsker å ta del i. Jeg forstår fra deres synspunkt at de vil kjenne sitt barnebarn, men ærlig talt. Her er det snakk om ei lita jentes liv. Å involvere en masse nye personer hun ikke har kjennskap til, er bare å rokere på stabiliteten og tryggheten i livet hennes. Du er jo hennes trygge base - hva vil en totalt ukjent, men biologisk far være for henne? En fremmed!

Når hun er eldre kan hun velge selv hvorvidt hun ønsker å ta kontakt med sin biologiske familie. Til den tid syns jeg virkelig du skal sette foten ned, og KREVE at jenta får leve sitt stabile, normale liv slik det alltid har vært. Å be svigermora di om back off. Hun høres ut som en stor egoist som skader hele familien!

Anonymous poster hash: ecc90...54a

[xinnia]

Er enig i at Svigermor her går langt over sin grense her..

Dette er faktisk en sak mellom din kone og deg. Om du ikke når frem til din kone- dra henne med deg på familievernkontoret.

Men som mamma til en gutt, så hadde jeg vært uhorvelig glad dersom min sønn hadde vært en slik drittsekk og satt barn tilverden og bare stukket, om mor til barnet hadde hatt guts nok til å kontakte meg og fortalt at jeg var blitt bestemor..

[AnonymBruker]

Gjør som mange må, kutt kontakt med svigermor. Din kone må jo se hva hun gjør mot deg. Hun et syk i hodet og giftig!!!!!!

Anonymous poster hash: d5cb9...7f8

[Missy1]

Hvis de først skal begynne å dra inn biologisk familie så burde de gjort det fra fødsel av. Tenk så forvirrende for det lille barnet om nye besteforeldre plutselig står på døra og presenterer seg selv for barnet uten forvarsel.

Jeg syns at barnet bør få vite av sitt biologiske opphav, men det er noe din kone og deg skal ta opp forsiktig med barnet over tid, ikke noe svigermor har noe med. Jeg hadde blitt fly forbanna om min mor hadde begynt å kontakte familien til mitt barns biologiske far og jeg hadde virkelig latt henne høre det.

Er i en ganske lik situasjon som dere, utenom at jeg er den biologiske moren til barnet og jeg møtte mannen min da babyen var noen mnd gammel. Han er som deg, har stilt opp og vært en kjempe god far fra dag 1. Vi er i en prosess der vi søker om stebarnsadopsjon, men skal sies at det er veldig vanskelig å få igjennom når det er et så lite barn. Vi søkte uansett fordi det er en sjangse for at vi kan få det igjennom og det er som du sier, hvorfor skal ikke du ha noen rettigheter til dette barnet når du har vært der for barnet fra starten av og barnet kjenner deg som far? Og hvorfor skal ikke barnet ha rettigheter når det gjelder deg?

Slik jeg tenker så har mitt barn en far (biologiske far) og en pappa. En pappa er en omsorgsperson, det er ikke en tittel man får tildelt av å ha befruktet et egg, man må gjøre seg fortjent til det.

Du og din kone vet hva som er best for barnet og her virker det som om svigermor rører i gryta for å gjøre ditt liv surt. Hun burde få banka inn i skallen sin at dette går mye utover barnets stabilitet i livet og at hun bør holde seg unna ting hun ikke har noe med.

[minister-mio]

Svigermor bør trekke seg tilbake så du og moren til jenta kan snakke med besteforeldrene. Dere er dere dom foreldre som bør styre løpet her. Det er dere som bør ha samtalen du nevner om forpliktelser og forventninger.