Hvordan i alle dager får folk seg kjæreste?

[MissCoverdale]

Da har nok du en rundere personlighet og klikker med flere enn mennesker som TS og meg selv. Jeg har nemlig lurt på det samme - hvordan i alle dager folk klarer å ramle inn i et nytt forhold før det har gått lange tiden. Det er virkelig ikke mange jeg klikker slik med, og gjør jeg det kan du banne på at de er opptatt.

En AB over her nevnte introverthet som en mulig årsak, og det tror jeg kan stemme for min del. Det er vel ikke av de mest sjarmerende personlighetstrekkene at man syns andre mennesker er slitsomme og at man trenger mye alenetid....

Vil bare påpeke at en fint kan trene opp sosiale ferdigheter. Jeg synes også mennesker generelt er slitsomme, og veldig selvsentrerte. Men jeg har blitt kjempeflink på det sosiale, og bare øvd meg på å lese/speile andre, kjenne igjen personlighetstrekk, og å tilpasse samtaler til andres interesser. Jeg trives absolutt ikke med å sitte og tørrpreike med ukjente på fest eller andre tilstelninger, men hadde jeg ikke blitt flink på dette så hadde jeg gått glipp av å møte et par mennesker som betyr mye for meg i dag.

Samboeren min er heller ikke en person jeg bare klikket med, som jeg ser mange forventer skal skje. Vi kjente hverandre i mange år, og ingen av oss hadde særlig interesse av hverandre før tilfeldigheter gjorde at vi måtte prate mye sammen over en periode.

[lindasc]

Jeg er veldig sjenert, men går aldri lenge mellom kjærestene. Jeg har kun hatt 3 kjærester siden jeg var 16, men til gjengjeld fant jeg dem veldig fort etter hverandre, og hadde flere som viste sin intresse når jeg var singel.

Jeg er ikke over gjennomsnittet pen, vil si jeg er helt normal. Ikke noe stygg, eller overnaturlig pen.

Vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg har vell en vis sjarm over meg som tiltrekker menn.

[Anne Victoria]

Tror kanskje ikke det er høyere terskel heller, men mer hva man forventer. Jeg har venninner som er smellvakre, drop-dead-gorgeous! Og i en alder av 26-27 så har de bare datet playere, og ikke vært i forhold siden ungdomskolen. Felles for disse er at de forventer stormforelskelse og fyrverkeri fra starten, og trekker seg unna hvis ikke det er noen umiddelbar forelskelse. Problemet er at de da kun går etter menn som er flinke til denne første fasen, stort sett kjekkaser som hopper fra dame til dame.

Personlig, så blir ikke jeg forelsket så lett. Men jeg er flink å flørte, og holde "gnisten" gående til jeg finner ut om det er noe mer der eller ikke. Hadde jeg avvist alle jeg ikke fikk en umiddelbar connection til, så hadde jeg aldri vært i noe forhold.

På den annen side har du selvsagt dem som er veldig sjenerte, introvert, e.l. Og der tror jeg nettet må være den beste løsningen.

Anonymous poster hash: ff4d6...04f

Kloke ord!!

[FrøkenBaker]

Jeg er en veldig reservert, introvert person. Når jeg møter noen bruker jeg lang tid på å bli kjent med dem og la dem bli kjent med meg, og tar vanligvis ikke initiativ til det selv. Store sosiale sammenkomster er stressende, forvirrende og suger energien ut av meg, derfor er jeg aldri på mitt beste der.

Når jeg faktisk møter noen jeg liker kan jeg virke avvisende fordi jeg gjerne avslutter møter litt tidlig, er litt stille, osv. Men det er bare fordi jeg ikke orker å være "på" hele tiden.

Den forelskelsen alle ser ut til å snakke om har jeg aldri opplevd. Prøvd, men det skjer ingenting. Forventer ikke hjerter og fyrverkeri, men det går aldri forbi "liker" og fysisk tiltrekning.

Det blir nevnt mange mulige problemer og tips her. Men hvordan man finner noen kommer an på hvem man selv er som person, så vel som hvem man vil møte. Noen har lett for å møte og bli kjent med mennesker de treffer tilfeldig ute på byen eller i hverdagen, andre trives best med for eksempel nettdating, der det er fastsatt på forhånd, man vet hva som er objektet, og man kan nærme seg litt mer i eget tempo. Men ha interesser, vær åpen, lev livet ditt som du vil. Og ikke synes synd på deg selv, det gjelder forsåvidt alle. Det minst attraktive en person noen gang kan gjøre er å syte og klage over at ingen liker dem pga. det og det.

[Scoop]

Jeg tror stikkordet her er utstråling. I tillegg til hvordan man ellers er som person, og hvor man oppholder seg. Tror i alle fall jeg utstråler noe helt annet når jeg er opptatt, for da har jeg absolutt ikke noe problem med å få god kontakt med menn, mens når jeg er singel er det så godt som umulig. Spesielt når jeg har vært det lenge. Selvtilliten er nok litt på bunn da, selv om det å være singel ikke bør være noen grunn til det.

Endret 7. mai 2014 av Scoop

[AnonymBruker]

og det klager du på? Hva ser egentlig menn i deg?

Jeg klagde ikke? Hva mener du med det?

Anonymous poster hash: ef908...15a

[AnonymBruker]

Med all respekt: det kan jo virke som terskelen kanskje ikke er høy nok likevel? 3 år er jo ikke spesielt lang tid om det man søker er en livspartner/potensiell barnefar osv...

Nei, men 3 år er nok til å finne ut at man ikke vil være sammen for alltid. Vet ikke hvordan jeg skulle satt terskelen høyere igrunn. Avviser jo mange og går på mange dates før jeg finner en jeg klikker med. Og leter heller aldri. De dukker bare opp og ber meg ut. Jeg er en veldig utadvendt, sosial og positiv person, så møter mye nye mennesker hele tiden.

Anonymous poster hash: ef908...15a

[AnonymBruker 42]

Hva er hemmeligheten?

Anonymous poster hash: ede18...42a

Litt "Missy E attitude" hjelper alltids! :D

[Gjest Mojitoo]

Jeg traff kjæresten min på ungdomsskolen

[Gjest tinbjo1]

Jeg skjønner ikke helt hvordan man får seg kjæreste?

Det er alltid noen som blir sammen med noen, og får stadig ny kjæreste.

Så er det de som finner den rette og er sammen i lengre perioder - kanskje hele livet, mens jeg er alltid singel ..

Hva er hemmeligheten?

Hilsen dame i 30-årene.

Anonymous poster hash: ede18...42a

Hm, er du kresen?

[Sunbeam]

Det er utrolig rart (og fint) å se svar man kjenner seg igjen i her. Og at vi er flere introverter! Hello, fellow peers, I salute you!

Selv er jeg en merkelig liten cocktail: de fleste som møter meg når jeg har "game" fjeset på tror at jeg er kjempeutadvendt og sprudlende. Jeg er liksom den som ler høyest og kan lage en del liv i enkelte settinger. Men som regel har jeg et par personer i bakhånd når dette finner sted - gode venner som fungerer som sikkerhetsnett og som gjør at jeg kan senke skuldrene ovenfor nye mennesker vi møter.

Realiteten er en helt annen. Jeg er en introvert til tusen - så mye at det nesten kan være handikappende i perioder - med en liten dose sosial angst på siden. Men jeg er også en ekstremt kreativ og lidenskapelig person som blir rastløs dersom jeg legger bånd på meg selv for mye. Min egen verste fiende, egentlig.

Tredje faktor som spiller inn er at jeg ikke er kresen, sånn egentlig - men jeg faller veldig, veldig, veeeeldig sjelden for en person. Og ja - jeg vil at det skal "klikke", fordi jeg har opplevd dette klikket før og det var heeelt fantastisk. Med det sagt: det endte i en katastrofe, for å si det mildt. Men likevel, selv om det er over and done with, så vil jeg ikke "nøye" meg med det behagelige for jeg har aldri opplevd en snikende forelskelse og/ eller kjærlighet som vokser over tid. Enten er det noe der med en gang, ellers eksisterer det ikke (og tro meg, jeg har prøvd å la det vokse, prøvd hardt å føle noe, men det fungerer ikke på den måten for meg. Og stakkars de fyrene som har vært "prøveprosjektene" mine).

Og nummer fire: som introvert blir jeg sliten av mennesker veldig lett, og jeg trenger et par-tre dager med alenetid etter sosiale perioder (spesielt siden jeg jobber i et supersosialt yrke og selv om jeg digger det, tar det mye av energien min). Jeg kan ikke se for meg at en fremtidig kjæreste kommer til å være storfan av dette lille mønsteret mitt.

Jeg hører noen sier at man må komme seg ut mer, være sosial, stille spørsmål and so forth. Helt ærlig, grunnen til at det er slitsomt å dra ut og delta i sosiale lag er jo alle disse spørsmålene (hva jobber du med, hva vil du med det og det, hva slags musikk liker du, hva slags filmer liker du) - det er en skikkelig pysituasjon for meg og jeg merker med en gang at alle veggene mine går rett til værs.

Men sånn bortsett fra min lille personlighetsbrist på det plan så har jeg som sagt et gameface og er god til å late som. Det er ikke alltid jeg klarer å være avvisende på en påtatt høflig måte når folk tar seg småfriheter man vet alkohol er pådriveren bak (dersom man er ute på byen), men det er fordi jeg har tilbragt mange år med høflighet og er lei.

Ellers TS, er det å være singel så ille? Jeg får alltid høre fra histen og pisten at det er på tide jeg finner meg en mann - eller verre: hvorfor kan jeg ikke finne en mann? Akkurat som det er noe galt å være singel? Akkurat som det er noe galt med meg? (Vel, som sagt, det kan jo faktisk diskuteres). Mitt spørsmål er heller: hvorfor kan man ikke bare trives i den situasjonen man er i? For å finne en flørt er absolutt ikke noe problem. Ikke potensielle langvarige partnere heller. Du har alle slags midler i hendene dine.

Jeg kom fram til kjernen i mitt problem for en stund siden: jeg har ikke noe problem. Å være singel er ikke et problem. At andre stusser over at jeg ikke er i noe forhold kan jeg nesten ikke ta hensyn til.

Med det sagt: hvis du mistrives så fælt i din situasjon og VIL ha kjæreste, vil jeg heller be deg se inn i deg selv å finne ut hvorfor. Også: handling. Nettdating feks (noe jeg har prøvd selv litt sånn halvhjertet, men innkommende meldinger til alle mulige tider gjør meg mest stressa enn noe annet).

Lykke til

[Gjest BettyBoop]

Jeg klagde ikke? Hva mener du med det?

Anonymous poster hash: ef908...15a

jo du klagde. Du har et luksusproblem.

[Petra75]

Haha, Sunbeam, vi er nok to cocktailer lagd i samme blenderen. Kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse. Thumbs up for oss!

Endret 8. mai 2014 av Petra75

[magicpie]

Kjenner meg veldig godt igjen i den personlighetsbeskrivelsen - godt det ikke bare er meg! (bortsett fra at jeg har veldig lyst på kjæreste da )

[Sunbeam]

Haha, Sunbeam, vi er nok to cocktailer lagd i samme blenderen. Kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse. Thumbs up for oss!

Det var blant annet dine innlegg tidligere i tråden jeg også festet meg ved og kjente meg igjen i også "Lagd i samme blender" Det er fint å vite at man ikke går rundt og virrer på egenhånd, men at det finnes likesinnede der ute, hvertfall. Skål

Kjenner meg veldig godt igjen i den personlighetsbeskrivelsen - godt det ikke bare er meg! (bortsett fra at jeg har veldig lyst på kjæreste da )

Det er fint å vite man er fler, ja Det er vanskelig å i tillegg være kjærestesyk på toppen av det hele - har vært det selv periodevis jeg og. Det er liksom enda en ingrediens man må legge til hele opplegget, som er ganske forvirrende fra før.

[AnonymBruker]

Hos meg er det motsatt. Klarer ikke å være singel. Selv om det å være singel er deilig. Kan gjøre som man vil uten og ta hensyn til noen mann. Men så dukker det jo opp en som jeg liker så fort og da blir man jo kjærester

Jeg vet ikke grunnen til at du forblir singel,Kanskje du er for anonym eller for kresen på menn. At du kanskje ikke tar sjanser når du får en date?

Nå skal man jo ikke ta den første og beste heller, og det er jo bra at man har kriterier for en kjæreste, men kanskje noen dømmer for hardt? For fort?

Luksusproblem du har.

Men seriøst, hvordan klarer du å etablere kjæresteforhold til menn så tilsynelatende lett? Litt misunnelig.

Anonymous poster hash: f88f1...89f

[Shira]

Min var kunde på jobben. Første dag han så meg spurte han hva jeg het. Neste dag han var innom spurte han om jeg var singel, noe jeg ikke var da. De to/tre neste ukene var han innom nesten hver dag for å se om jeg var på jobb. En kollega av meg fortalte han at jeg var blitt singel (de kjente hverandre litt fra før), så da tok han meg til side en dag og spurte om nummeret mitt så han kunne be med meg ut

[AnonymBruker]

Hm, er du kresen?

Nei, jeg er ikke kresen. Tenker du på utseendet da? Jeg går ikke etter utseendet, for meg er utstråling og væremåte og sjarm det viktigste.

Anonymous poster hash: ede18...42a

[AnonymBruker]

Min var kunde på jobben. Første dag han så meg spurte han hva jeg het. Neste dag han var innom spurte han om jeg var singel, noe jeg ikke var da. De to/tre neste ukene var han innom nesten hver dag for å se om jeg var på jobb. En kollega av meg fortalte han at jeg var blitt singel (de kjente hverandre litt fra før), så da tok han meg til side en dag og spurte om nummeret mitt så han kunne be med meg ut

Hallo, dette er sånn som bare skjer på film!

Anonymous poster hash: ede18...42a

[AnonymBruker]

Sunbeam:

jeg trives som singel, men jeg savner å ha kjæreste. Har aldri hatt kjæreste, og jeg trenger vel å erfare det selv.

Har alltid fått vite at jeg ikke er bra nok til det ...

Anonymous poster hash: ede18...42a