gutt som ikke gidder noe

[Gjest Gjest]

Hvem har sagt at jeg var 22, mannen min var 34 da han kom, og jeg er ikke biomor men adoptivmor, og jeg var 32 da jeg adopterte han og broren, da moren døde og jeg fikk spørsmål om å adoptere de.

Da kan det være en forsinket sorgprosess som gjør til at han vil forbli barn.

[minister-mio]

Si at du gjerne forsørger han. Det vil si gi ham mat og tak over hodet. Ikke gi han en krone til spilling eller moro, da kommer han til å ville tjene de selv etterhvert

[Gjest gjest1974]

Da kan det være en forsinket sorgprosess som gjør til at han vil forbli barn.

Tja mulig det, faren ble enke da guttene var 2 og 1 år gamle. Så han husker henne heller ikke, da han hadde daglig omsorg for de fra da yngste var 4 mnd gammel.Jeg spør han om han husker henne men det gjør han ikke.

Han har alltid blitt satt krav til men i det siste har det cvært som å prate med murveggen. Ikke noe problem at han skal kjenne seg igjen eller at andre skal gjøre det da vi for tiden bor i utlandet. Vi flytter hjem om 2 mnd,

[Gjest Gjest]

Tja mulig det, faren ble enke da guttene var 2 og 1 år gamle. Så han husker henne heller ikke, da han hadde daglig omsorg for de fra da yngste var 4 mnd gammel.Jeg spør han om han husker henne men det gjør han ikke.

Han har alltid blitt satt krav til men i det siste har det cvært som å prate med murveggen. Ikke noe problem at han skal kjenne seg igjen eller at andre skal gjøre det da vi for tiden bor i utlandet. Vi flytter hjem om 2 mnd,

Han er redd og så er hans natur av typen at han murer seg inne.

[xinnia]

Tja mulig det, faren ble enke da guttene var 2 og 1 år gamle. Så han husker henne heller ikke, da han hadde daglig omsorg for de fra da yngste var 4 mnd gammel.Jeg spør han om han husker henne men det gjør han ikke.

Han har alltid blitt satt krav til men i det siste har det cvært som å prate med murveggen. Ikke noe problem at han skal kjenne seg igjen eller at andre skal gjøre det da vi for tiden bor i utlandet. Vi flytter hjem om 2 mnd,

Kan dette være grunnen til at han ikke gidder noe?

[AnonymBruker]

Det at dere bor i utlandet forhindrer da ikke gutten i å gjenkjenne historien på nettet, eller andre for den saks skyld. Jeg tror dere er ganske alene om å ha akkurat den familiesituasjonen, så om du har uflaks blir du gjenkjent. Og det er verst for gutten, så for hans skyld burde du ikke skrevet dette.

Anonymous poster hash: 94aa3...390

[Gjest gjest1974]

Gutten leser ikke norsk. Men ja vi kan bli gjenkjent men tar det med stor ro.

[AnonymBruker]

Tar gutten det med stor ro at han kan bli gjenkjent? For det er jo ham det er snakk om her.

Anonymous poster hash: 94aa3...390

[Gjest gjest1974]

Gutten leser ikke norsk. Men ja vi kan bli gjenkjent men tar det med stor ro.

[AnonymBruker]

Det var ikke det jeg spurte om, nå gjentar du bare innlegget over.

Altså, gutten blir omtalt i temmelig negative ordelag. Greit nok det, jeg skjønner at du er frustrert, men vet han hva du har skrevet og at han står i fare for å bli gjenkjent?

Du har lagt ut såpass mange unødvendige og ganske spesifikke opplysninger om familien at de som kjenner dere og som tilfeldigvis snubler over tråden lett kan legge to og to sammen.

Anonymous poster hash: 94aa3...390

[Gjest gjest1974]

jeg så at det var kommet med 2 ganger det siste svaret mitt, beklager dette. Ja gutten har fått oversatt hva jeg har skrevet, jeg informerte han om at jeg kom til å be om råd på et forum, dette har jeg og snakket med hans far om. Så det er klartert. Ja for landet vi flytter til er jo bare en kommune, og verden så liten at jeg garantert finner noen som kjenner oss igjen, jaja, da gjør de det.

Jeg tenker som så at jeg tar dette med fullstendig ro. Jeg har ikke oppgitt hvor vi flytter hen, jeg har skrevet hjem, men ikke hvor hjem. Vi flytter ikke ikke til Norge en gang, men til et annet sted. ja det er så en men jeg står inne for hvert et ord

[AnonymBruker]

Takk for det lange svaret ditt, jeg ble beroliget nå.

Grunnen til at jeg henger meg så opp i dette er at jeg tidligere så en tråd hvor noen tilfeldigvis kjente igjen beskrivelser av seg selv på grunn av meget spesifikke beskrivelser i innleggene. Flott at han har blitt informert og at han har fått det oversatt.

Jeg ønsker det beste for deg og familien, og lykke til med flyttingen.

Anonymous poster hash: 94aa3...390

[Gjest Gjest]

Det var ikke det jeg spurte om, nå gjentar du bare innlegget over.

Altså, gutten blir omtalt i temmelig negative ordelag. Greit nok det, jeg skjønner at du er frustrert, men vet han hva du har skrevet og at han står i fare for å bli gjenkjent?

Du har lagt ut såpass mange unødvendige og ganske spesifikke opplysninger om familien at de som kjenner dere og som tilfeldigvis snubler over tråden lett kan legge to og to sammen.

Anonymous poster hash: 94aa3...390

Vel, siden saken er som den er, så ser jeg ikke noe problem i at gutten blir beskrevet i negative ordlag.

[Trulte1234]

Ikke lett det her nei , hva om dere gir han noen faste oppgaver , noe må han jo bi dra med , og sett dete ned med han og prat rolig om hva han har tenkt gjøre til høsten .

Kan dette være en sorg reaksjon som kommer nå ? Etter mammas død ?

[Vill]

Høres ut som mange eg har gått i klasse med, og kompiser. Er dessverre fleire som ikkje gidder å gjøre noko. For meg høres det ut som han har gitt litt opp. "Jaja, fekk jo ikkje læreplass, og noko anna gidd eg ikkje". Kanskje han innerst inne er litt skuffa, og med det blir endå latere?

Kjenner ein som gav litt opp, og som bare forlanga og forlanga frå foreldrene. Såg ikkje kvifor foreldrene ikkje ville hjelpe han å kjøpe pc til 14000 feks. Sjølv om dei ikkje var noko rikare enn andre. Han hadde ingen forståelse for pengar. Etterkvart som han såg kompisene jobbe, kunne kjøpe seg nye telefonar, datamaskiner, gå på kino, gå ut og drikke, kjøpe anlegg til bilen... Ja, då kom arbeidslysten snikande. No har han jobb, går på skule og har mål i livet. Men steike kor foreldra sleit. Virka som ingenting beit på han.

Eg trur dere bør satse på litt tough love. Dere har ikkje forsørgarplikt etter han er 18, med mindre han er under vidaregåande utdanning. Kva med å kreve ein symbolsk sum som husleige? Eller iallefall ikkje gi han lommepengar!

[AnonymBruker]

Vel, sånn går det når folk har gitt og gitt ungene alt de har pekt på uten at barna skal gjøre noe tilbake. Det er slike tilfeller som det her som er grunnen til at de må settes til oppgaver i hjemmet fra de er 8-10 år gamle.

8-10? Her har selv 3-åringen faste oppgaver gitt. Ellers enig.

Og er enig i det andre som skrives her og: dere skal forsørge ham, men det gjelder kun "kost og losji" og de nødvendige klærne han trenger. Og kun til 18 år når han ikke går på skole. Så det er ikke verre enn å sette ned foten på dette, og se hvor lenge han gidder. Tipper det går ganske fort opp for ham at det ikke er spesielt kult å sitte hjemme på gutterommet uten en eneste krone når kompiser er ute, tar lappen og gjør som andre ungdommer.

Ift ting i hjemmet, så skal han jo bidra som alle andre. Du kan jo også slutte å vaske klærne hans, lage maten hans osv om det virkelig trengs en oppvekker.

Anonymous poster hash: bf3a9...de6

[Ingoo]

Jeg syns dere skal forsørge mat, bosted og elementære ting (nødvendige klær, enkle gjenstander), men ikke noe spesielt mer enn det når han er 18.

Hva med å gi han et tilbud om å gjøre litt husarbeid mot et par hundringser i mnd? Det kan kanskje være med til å motivere han til å gjøre noe, samtidig som han får litt fortjeneste.

Aaah, dobbeleffekt!

[Gjest Gjest]

Høres ut som mange eg har gått i klasse med, og kompiser. Er dessverre fleire som ikkje gidder å gjøre noko. For meg høres det ut som han har gitt litt opp. "Jaja, fekk jo ikkje læreplass, og noko anna gidd eg ikkje". Kanskje han innerst inne er litt skuffa, og med det blir endå latere?

Kjenner ein som gav litt opp, og som bare forlanga og forlanga frå foreldrene. Såg ikkje kvifor foreldrene ikkje ville hjelpe han å kjøpe pc til 14000 feks. Sjølv om dei ikkje var noko rikare enn andre. Han hadde ingen forståelse for pengar. Etterkvart som han såg kompisene jobbe, kunne kjøpe seg nye telefonar, datamaskiner, gå på kino, gå ut og drikke, kjøpe anlegg til bilen... Ja, då kom arbeidslysten snikande. No har han jobb, går på skule og har mål i livet. Men steike kor foreldra sleit. Virka som ingenting beit på han.

Eg trur dere bør satse på litt tough love. Dere har ikkje forsørgarplikt etter han er 18, med mindre han er under vidaregåande utdanning. Kva med å kreve ein symbolsk sum som husleige? Eller iallefall ikkje gi han lommepengar!

Godt innlegg.

[sjøhest]

Skal han flytte til Norge om 2 mnd men kan ikke lese norsk..? Da hadde kanskje jeg vært litt nedfor også.

[Gjest celine]

Jeg går ut fra at forsørgerplikten ikke krever at dere skal finansiere hans nettbruk? Et passordbytte på routeren burde få ham til å fokusere på andre ting