Hvorfor valgte dere den utdannelsen dere har?

[Gjest Anonymous]

Jeg er litt nysgjerrig jeg da. Hvordan og hvorfor valgte dere akkurat den utdannelsen dere har? Hvem hjalp til med å innhente informasjon? Fikk du studieveiledning på videregående eller var foreldre med "å hjalp"?

Selv valgte jeg helt på eget grunnlag ved å innhente informasjon, men jeg angrer jeg ikke forhørte meg med en profesjonell studieveileder, da jeg mener jeg har valgt feil.. Har noen av dere brukt en profesjonell studieveileder? Hvordan var det?

[Pbrina]

På videregående trodde jeg alltid at jeg kom til å studere medisin (fordi jeg hadde så gode karakterer at jeg "måtte jo bruke dem til noe"), helt til en venninne spurte meg om jeg ville studere medisin eller om jeg ville bli lege. Da jeg innså at jeg egentlig bare ville studere medisin, ble det til at jeg søkte på realfag på universitetet, siden kjemi var det morsomste faget jeg visste om. Jeg tror jeg snakket med veilederen på skolen min om det, men jeg hadde egentlig planene klart: Laveregrad, så hovedfag, så doktorgrad, så professor etterpå der en gang.

At jeg i ettertid oppdaget at jeg ikke har tålmodighet til forskning og at det ellers er vanskelig å få seg et konkret yrke etter universitetsutdannelse (man får liksom ingen yrkestittel unntatt det vage "cand.scient"), skulle jeg gjerne blitt gjort oppmerksom på, men hvem kan forutse at en person kommer til å endre seg så mye?

[Arkana]

Som Pbrina ville jeg også studere medisin på videregående, og tok dermed matte, fysikk og kjemi (og presset inn engelsk også, av ren interesse) fordi jeg måtte. Men i slutten av andre klasse bare plutselig ombestemte jeg meg og skjønte at psykologi var tingen for meg og jeg ville studere i utlandet. Jeg snakket aldri med noen veileder. Jeg brukte dagevis på å bla meg gjennom de flere hundre prospektene som var på biblioteket, sendte mail og faxer til universitetene og undersøkte alt som kunne undersøkes og søknad ble sendt. Tre år i England og jeg fikk en BSc (hons)-grad. Så kom jeg tilbake til Norge, har ventet i kø nå et par år og skal fortsette til høsten. Jeg vet ikke helt akkurat hvorfor jeg valgte psykologi, men det tiltalte meg. Det er veldig interessant og kan brukes til mye (ville helst ikke låse meg for mye i ett bestemt spor), og at det er gode jobbmuligheter i tillegg til at lønna er bra er en ekstra bonus.

[Gjest gjest1]

Jeg valgte selv hva og hvor uten noen hjelp. Valgte utdannelsen fordi jeg har ambisjoner som akkurat den utdannelsen er en begynnelse på. (Bachelor in marketing). Jeg har alltid vært målrettet og har tatt valg deretter. Lønn og utviklingsmuligheter har betydning. Har tenkt å bygge på etterhvert.

[glaciera]

Fra man begynner på vg skole til man er ferdig med høyere utdannelse forandrer man seg ventelig ganske mye, så jeg vet ikke om det er så lurt å prøve å velge taktisk. Jeg valgte litt på bakgrunn av interesse og litt på tilfeligheter, og selv om det er vanskelig som bare f å få de jobbene jeg vil ha, har jeg aldri angret. Studietiden min var fantastisk, og jeg vil heller streve litt med å få drømmejobben enn å tvile meg gjennom en karriere jeg er sånn passe fornyd med men som var veldig "lur".

Når det er sagt så er det jo klare grenser for hvor mange universitetsutdannede spesialister innenfor særlig samfunnsfag og humaniora og kreative yrker som arbeidslivet kan tilby relevante jobber etterpå.

De jeg kjenner som har brukt en slik karriererådgiver som man må betale for har ikke egentlig fått revolusjonerende råd. Konsultasjonen har mest vært personlige spørsmål, en beskrivelse av klientens særlige interesser, og en synliggjøring av hvilke yrker som tilsvarer de interessene. Det kan de fleste greie å analysere seg fram til selv hvis de prøver.

[Blårød]

Valgte universitetsutdanning primært pga gode karakterer fra videregående skole. Tror familien la lista lavere enn det gjorde selv, og det var litt komisk at de var "stolte" da jeg begynte med ex.phil....

Har overhodet ikke hatt veiledning underveis, men er fornøyd med den stillingen jeg nå innehar. Jeg er dessverre ikke overbevist om at verken en amatørmessig eller profesjonell veileder nødvendigvis legger de føringene som til slutt leder deg inn på ditt livs vei i arbeidssammenheng... I dag er det heldigvis rom for å prøve og feile i jobbsammenheng. Jeg er i alle fall glad jeg ikke jumpet ut i arbeidslivet som 18-åring.

[Gjest Ethereal]

Ordet "tilfeldighet" beskriver vel det meste. Rett nok var jeg alltid flink på videregående, og fikk gode karakterer uten å anstrenge meg nevneverdig. Men at jeg faktisk endte opp med å ta doktorgrad, er resultatet av en lang prosess, og litt flaks underveis. Om jeg har valgt riktig, vet jeg ikke, jeg er til tider ganske ambivalent.

[Gjest TomKrus]

I åttende ville jeg bli ingeniør. I niende klasse kom jeg over en brosjyre for nth. Der leste jeg en artikkel om Samfundet, og det virket veldig morsomt. Ville derfor heller bli sivilingenør Fagfelt ble vel primært valgt på bakgrunn av interesse og anlegg for realfag. Hadde også i en periode lyst til å studere religionsvitenskap eller psykologi. Disse ønskene var mer på grunn av livsanskuelse.

Foreldre eller veiledere var ikke med i bildet ifm. med valgene.

[Piarina]

Juss, fordi det kan brukes til veldig mye forskjellig. Har alltid hatt lyst til det, ville alltid studere juss "sånn som pappa", men jeg har aldri blitt presset til det. Men jeg har alltid fått høre at utdannelse er viktig, for det kan ingen ta fra deg senere i livet.

Jeg har ett år igjen av studiene nå, og jobber som trainee i et advokatfirma. Syns det er veldig interessant, men merker desverre at jeg må bli litt mer kynisk, for det er mange triste skjebner man jobber med. Og man kan ikke sitte i lunsjen og grine hver dag fordi man nettopp måtte lese 14 tragiske dommer om voldtekter....eller har en klient som har blitt fratatt barna og blir mishandlet av mannen.

Så for min egen del må jeg jobbe litt med det å ikke leve meg for mye inn i sakene, selvom medfølelse er en verdifull egenskap.

Jeg slet litt med studiene de første par årene. Syns studiet var utrolig tørt og kjedelig, og holdt på å slutte to ganger. Begynte på jusen rett etter videregående, og det ble litt fjernt å lese arverett og erstatning når jeg fortsatt bodde hjemme på pikerommet og alle vennene mine hadde friår i utlandet. Så etter de to første årene tok jeg meg fri et semester og reiste til Italia for å studere italiensk. Trengte det, men jeg kan ikke bruke den vesle italiensken til så mye...

Ellers er jussen utfordrende fordi 1+1 ganske sjelden blir 2... Frustrerende til tider, men ikke kjedelig.

[Ingeborg]

Ganske tilfeldig, egentlig, at det ble journalistikk for meg. I hvert fall ikke noe som en eller annen studieveileder har hatt noe med.

Tror egentlig (og skjemmes litt over det, selv om det jo er lenge siden nå) at jeg på slutten av ungdomsskolen så et eller annet program om utdanningsvalg på tv, og oppdaget at ved siden av medisin var journalistikk det vanskeligste å komme inn på. Fikk der og da ideen om at "det skal jeg klare", og brukte det til å motivere meg til innsats gjennom videregående. :oops:

Så fant jeg ut da jeg tok avis som valgfag i USA at det passet meg helt perfekt. Ble enda sikrere da jeg tok medievitenskap og journalistikk, og i dag ville jeg aldri ha gjort noe annet. Økonomifag har jeg tatt i tillegg som fordypning, det er kunnskap som kommer godt med uansett hvilket felt jeg jobber med som journalist.