Du med Borderline

[AnonymBruker]

Hvordan opplever du symptomene? Hvordan takler du hverdagen?

Anonymous poster hash: cb393...499

[AnonymBruker]

Kan du ikke skrive litt om hvordan du opplever hverdagen først? Antar du spør fordi du enten selv er pasient eller pårørende?

Anonymous poster hash: 5bc70...752

[AnonymBruker]

Jeg er veldig ustabil i humør, tanker og relasjoner. Jeg er nærtagen og blir fort sint for småting. Jeg er veldig redd for å ikke bli elsket nok, og presser hele tiden samboeren min til å bevise sin kjærlighet dor meg ved å oppføre meg fælt og urimelig. Jeg blir ikke lett knyttet til personer og har hatt mange partnere opp igjennom årene, og et usunt alkoholforbruk og selvskading.Nå har jeg sluttet med alkoholmisbruk og selvskading. For andre enn de aller nærmeste virker jeg derimot veldig rolig og avbalansert og blir aldri sint. Dvs jeg viser det iallfall ikke til dem. Da kutter jeg dem heller ut.

Anonymous poster hash: cb393...499

[AnonymBruker]

Så bra du har sluttet med selvskading og alkoholforbruk. Det har sikkert ikke vært lett.

Selv sliter jeg mye med tomhetsfølelse, det er liksom ingenting som føles meningsfullt (kanskje unntatt nære relasjoner). De få jeg knytter meg til har en tendens til å bli ekstremt viktige, som om det gjelder liv og død. Jeg er derfor ekstremt redd for å bli avvist eller forlatt, og dette gjør at jeg blir veldig sårbar og nærtakende. Andre mennesker har jeg problemer med å knytte meg til. Jeg sliter også mye med selvmordstanker, siden det er så mye smerte og så lite mening. Det har også blitt noen mislykkede selvmordsforsøk. Jeg selvskader også, men ikke med kniv (velger å ikke gå i detalj). Det har også vært vanskelige relasjoner, brudd og mye sinne. Sykdommen har fått store konsekvenser.

Får nå profesjonell hjelp til å takle dette og håper livet kan bli litt mer meningsfullt og litt mindre smertefullt. Det finnes hjelp der ute.

Anonymous poster hash: 5bc70...752

[AnonymBruker]

Hvordan oppstår denne lidelsen? Medfødt, arv og miljø? Traumer? aner ikke noe om det, men kan være kjekt å vite da jeg hørte en i fam har dette.

Anonymous poster hash: 3b293...dfa

[AnonymBruker]

Hvordan oppstår denne lidelsen? Medfødt, arv og miljø? Traumer? aner ikke noe om det, men kan være kjekt å vite da jeg hørte en i fam har dette. Anonymous poster hash: 3b293...dfa

Det er visst litt av alt du nevner, men de fleste med borderline har opplevd omsorgssvikt, overgrep eller andre traumatiske ting i barndommen. Gener spiller ikke en avgjørende rolle, ut fra det jeg har lest, men kan gjøre at man er mer disponert for å utvikle lidelsen dersom man opplever disse traumene i oppveksten.

Anonymous poster hash: 5bc70...752

[AnonymBruker]

www.sinnslidelse.wordpress.com

Anonymous poster hash: 6dac7...d30

[AnonymBruker]

Hvordan opplever du symptomene? Hvordan takler du hverdagen?

Det er helt forferdelig. Internett er så sinnsikt treigt, alt lagger. Å laste ned noe stort er bare å glemme.

Jeg takler det ikke lenger. Men nå er det slutt, nå er det over. Jeg skaffer fibernett i stedet.

Anonymous poster hash: 7e0d2...f14

[AnonymBruker]

Jeg har nok hatt denne lidelsen da jeg var yngre, nå er jeg 38 år. Tomhetsfølelse (periodevis) , vanskeligheter med forhold (redd for å bli forlatt, ble i destruktive forhold, voldsomme kjærlighetssorger med selvmordsforsøk) narkotika eksperimentering, depresjoner. angst for katastrofer, vanskelig å forholde seg til meg for foreldrene mine. Følte meg lite tilstrekkelig og jeg kunne ramset opp masse mer.

På min tid, var ikke dette så vanlig (ingen hadde hørt om det), så jeg fikk ingen hjelp . Har blitt bedre med årene, men mye av de samme problemene er der enda. Det er nok noe mange må leve med hele livet . En grusom lidelse. Skulle ønske jeg fikk hjelp når jeg var ung, det er en tung byrde å bære alene:-)

Anonymous poster hash: 776fe...9f5

[AnonymBruker]

Jeg har nok hatt denne lidelsen da jeg var yngre, nå er jeg 38 år. Tomhetsfølelse (periodevis) , vanskeligheter med forhold (redd for å bli forlatt, ble i destruktive forhold, voldsomme kjærlighetssorger med selvmordsforsøk) narkotika eksperimentering, depresjoner. angst for katastrofer, vanskelig å forholde seg til meg for foreldrene mine. Følte meg lite tilstrekkelig og jeg kunne ramset opp masse mer.På min tid, var ikke dette så vanlig (ingen hadde hørt om det), så jeg fikk ingen hjelp . Har blitt bedre med årene, men mye av de samme problemene er der enda. Det er nok noe mange må leve med hele livet . En grusom lidelse. Skulle ønske jeg fikk hjelp når jeg var ung, det er en tung byrde å bære alene:-) Anonymous poster hash: 776fe...9f5

Enig i at det er en grusom lidelse. Du kan jo søke hjelp for dette selv om du er 38 år. Det er mulig å få litt lindring og lære seg å takle symtomene bedre, selv om man kanskje ikke blir helt bra noen gang.

Anonymous poster hash: 5bc70...752