Kos og kaos

[Mazilla]

Nå er det leggetid...

Endret 27. februar 2015 av Mazilla

[Småkjekset]

Sender mange klemmer din vei, da du nok trenger dem :klemmer:

Det kan ikke være noe lett slik dere har det, men du skal vite Mazzi at du er enestående, fantastisk, og at du er en utrolig flott mamma og kone for dine aller viktigste

[Mazilla]

Tusen takk for gode ord! Ikke helt fortjent kanskje, i og med at jeg bare gjør det alle ville ha gjort, men tusen takk uansett!

[Gjest Neferet]

Huff, ord blir fattige! Mange mange sendes din vei!

Og så tenkte jeg åpnet sitat jeg så på tv her en dag, der en eldre dame fortalte om slitet hun hadde vært gjennom som ung. En ung dame spurte henne hvor hun klarte å finne styrke, hvorpå hun svarte: "Vi er kvinner, styrken finner oss!"

Men det betyr virkelig ikke at det blir lettere av den grunn. Du har all min sympati!

[Favole]

Hallo! Har sniklest litt til og fra her uten å legge igjen spor, stalkerish Men må bare kommentere på siste innlegget ditt... Sender over all mulig medfølelse, sympati og alt annet innen den kategorien der. Det å være sammen med noen som er syk og kanskje aldri vil bli frisk er vanvittig heftig. Kjenner meg igjen i ca alt du skriver. Du virker som ei super mamma for jentene dine, og mææn han fyren din er heldig som har ei dame som står på og veier opp for alt han ikke kan. Man gjør det man må, selv om det kan være så tungt til tider at man bare vil rømme fra alt.

/exit stalker..

[Gjest Ludodama]

Fine Mazillus!

Jeg kjenner meg litt igjen i endel av tankene dine, bare at det er litt fra andre siden av bordet.

Det ER skikkelig skummelt å forholde seg til reelle usikkerheter og scenarier, men det er jo rett som du sier; man kommer ingen vei med det.

Men likevel er det veldig vanskelig å snu tankegangen.

Det med langvarig sykdom og uførhet er jo en sorgprosess for begge i et forhold- på veldig mange måter.

Er det sånn at sykdommen hans er relativt "stabil", eller kan han bli mye verre?

Du gjør jo en superjobb, og kan klappe deg selv på skuldrene for det- selv om du ikke har bedt om eller har spesielt lyst på akkurat den jobben.

Man tenker jo gjerne at man skal være to om alt, og det blir ekstra vanskelig når det ikke har så mye for seg å lufte frustrasjon og vonde tanker ovenfor den andre.

I slike tilfeller er det veldig bra for dere begge at dere kan snakke også med utenforstående, som bare kan lytte og ikke trenger være den som skal skåne eller skånes.

[Mazilla]

Takk, dere! Så hyggelig med en stalker også! Ser jo vi henger i mange av de samme bøkene, Favole!

Ludodama: Det går veldig opp og ned. Dagsformen kan forandre seg i løpet av minutter... For noen dager siden var han ganske god, men så fikk han bassiluskene fra S, og da forsvant han ned i kjelleren igjen. Forhåpentligvis kommer han seg ovenpå igjen før det har gått altfor lang tid! Det kjipeste er de stadige tilbakefallene hver gang vi begynner å se litt lysere på ting. Men mye verre enn han er på de dårlige dagene, kan han nok ikke bli.

[Gjest Ludodama]

Takk, dere! Så hyggelig med en stalker også! Ser jo vi henger i mange av de samme bøkene, Favole!

Ludodama: Det går veldig opp og ned. Dagsformen kan forandre seg i løpet av minutter... For noen dager siden var han ganske god, men så fikk han bassiluskene fra S, og da forsvant han ned i kjelleren igjen. Forhåpentligvis kommer han seg ovenpå igjen før det har gått altfor lang tid! Det kjipeste er de stadige tilbakefallene hver gang vi begynner å se litt lysere på ting. Men mye verre enn han er på de dårlige dagene, kan han nok ikke bli.

Altså, nå aner jo ikke jeg hva han har og hvordan det arter seg hvor lenge etc- men jeg har iallefall endel erfaring med å ha en sykdom som gjør at man ikke funker, og som i perioder gjør at man faktisk ikke klarer noe.

Jeg måtte bruke ganske mye tid på aksept, fordi jeg innså at å kjempe mot bare tok mer energi og stod iveien for fornuftige strategier.

Man lærer jo mye underveis, og da må man velge mellom å "gi opp", eller fokusere på det man faktisk klarer den dagen.

Og utfra det kan man lage forutsigbarhet i det uforutsigbare- noe som iallefall gir litt mer "system".

Noe som for mange også er viktig er planlegging, som er realistisk. Hva er worst case sannsynlige scenario, og hvordan løser man det.

Når den løsningen er identifisert kan man legge bort de tankene i stor grad.

Mye tid går jo naturlig nok med på å være trist over alt man går glipp av- men jeg lærte meg iallefall etterhvert at jeg måtte begynne å se og identifisere de tingene jeg faktisk fikk til, og skape en ny definisjon av hva som kan ha innhold.

Før betød f.eks en liten gåtur ingenting spesielt for meg- det var selvsagt.

Så når man ikke lengre kan/orker aktivitet X så betyr den plutselig veldig mye, og man blir utrolig takknemlig de gangene det faktisk går, selv om man muligens må jekke ned ambisjonsnivået ganske mye.

Det tar endel år tror jeg for de fleste å finne "hverdagen" og forutsigbarhet i den nye tilstanden. Og man feiler mye på den veien, og det er greit.

Jeg tror mye av nøkkelen for best mulig trivsel på sikt ligger i at man lar hverandre gå gjennom de ulike fasene, det er lov å sørge over at man har fått et annet utgangspunkt enn hva man så for seg. Og det ER lov å bli frustrert.

Sånn "nå skal vi alle være konstant positive og løsningsorienterte til enhver tid fordi det gir bra karma" er noe tullball.

[Spatula]

Skjønner jeg har gått "glipp" av noe her, men åkke som. Jeg synes du er en supermamma

[Fibonacci]

[MarianneE]

Takk for middag-snapp.

S er et geni, men kan du skrive litt hvordan du lagde maten?

[Diddles]

Jeg leste..har tenkt, tenkt og tenkt - og kommer ikke med noe lurere enn at du virkelig - sånn _virkelig_ fortjener en haug med Jeg beundrer styrken din!

[Mazilla]

Altså, nå aner jo ikke jeg hva han har og hvordan det arter seg hvor lenge etc- men jeg har iallefall endel erfaring med å ha en sykdom som gjør at man ikke funker, og som i perioder gjør at man faktisk ikke klarer noe.

Jeg måtte bruke ganske mye tid på aksept, fordi jeg innså at å kjempe mot bare tok mer energi og stod iveien for fornuftige strategier.

Man lærer jo mye underveis, og da må man velge mellom å "gi opp", eller fokusere på det man faktisk klarer den dagen.

Og utfra det kan man lage forutsigbarhet i det uforutsigbare- noe som iallefall gir litt mer "system".

Noe som for mange også er viktig er planlegging, som er realistisk. Hva er worst case sannsynlige scenario, og hvordan løser man det.

Når den løsningen er identifisert kan man legge bort de tankene i stor grad.

Mye tid går jo naturlig nok med på å være trist over alt man går glipp av- men jeg lærte meg iallefall etterhvert at jeg måtte begynne å se og identifisere de tingene jeg faktisk fikk til, og skape en ny definisjon av hva som kan ha innhold.

Før betød f.eks en liten gåtur ingenting spesielt for meg- det var selvsagt.

Så når man ikke lengre kan/orker aktivitet X så betyr den plutselig veldig mye, og man blir utrolig takknemlig de gangene det faktisk går, selv om man muligens må jekke ned ambisjonsnivået ganske mye.

Det tar endel år tror jeg for de fleste å finne "hverdagen" og forutsigbarhet i den nye tilstanden. Og man feiler mye på den veien, og det er greit.

Jeg tror mye av nøkkelen for best mulig trivsel på sikt ligger i at man lar hverandre gå gjennom de ulike fasene, det er lov å sørge over at man har fått et annet utgangspunkt enn hva man så for seg. Og det ER lov å bli frustrert.

Sånn "nå skal vi alle være konstant positive og løsningsorienterte til enhver tid fordi det gir bra karma" er noe tullball.

Tusen takk for at du deler av dine erfaringer, det setter jeg virkelig pris på! Har lest dette flere ganger nå, og ser at du har mange poenger vi nok kan overføre hit. Igjen, virkelig takk skal du ha! Hvor lenge har du vært syk?

[Mazilla]

Skjønner jeg har gått "glipp" av noe her, men åkke som. Jeg synes du er en supermamma

Det var bare jeg som klagde min nød over tingenes tilstand, men det skjønte du sikkert Takk for det, jeg gjør i hvert fall så godt jeg kan!

Det enkle er ofte det beste!

Jeg leste..har tenkt, tenkt og tenkt - og kommer ikke med noe lurere enn at du virkelig - sånn _virkelig_ fortjener en haug med Jeg beundrer styrken din!

Takk, søte deg! Jeg har ikke så mye valg, så her er det bare å stå i det, og håpe vi kommer sterkere ut av det!

[Mazilla]

Takk for middag-snapp.

S er et geni, men kan du skrive litt hvordan du lagde maten?

Tacolefser fylt med kjøttsaus og bechamelsaus, rullet sammen, strødde med ost, inn i ovnen til osten var gyllen og lefsene sprø oppå. Serverte med salat. Sånn går det når treåringen får en idé som hun tror blir "heeeelt fantastisk, mamma!!! Det blir jo lasagne oppi tacoen!". Det er lite som gleder meg mer enn når barn viser interesse for matlaging, og når hun da i tillegg hadde en idé som var helt ny for meg, kunne jeg ikke annet enn å prøve Jeg synes det ble ganske godt jeg Brukte forresten de nye lefsene fra Rema til meg. De smaker ikke særlig godt i seg selv, men funka bra oppi her hvor de "drukna" litt

Apropos unger og matlaging - skrekken er å ha barn som tror all mat blir til ved å blande pulver og vann/olje!

Endret 28. februar 2015 av Mazilla

[Mazilla]

Æhh... Vil ikke jinxe noe, meeeen.... R sov fra 18.15 til 06.00 uten en eneste oppvåkning!

Endret 28. februar 2015 av Mazilla

[MarianneE]

^

Den fikk en pluss fra meg!

Maten hørtes I grunn godt ut, må prøves en dag.

[^^Belle^^]

Hellemin så deilig!

[Gjest Doh]

Åh, så deilig Flink R!

Angående innlegget ditt fra i går så har jeg prøvd å formulere noe lurt, men sender heller over en Skjønner at dette sikkert er kjempevanskelig for dere begge

[Gjest Ludodama]

Tusen takk for at du deler av dine erfaringer, det setter jeg virkelig pris på! Har lest dette flere ganger nå, og ser at du har mange poenger vi nok kan overføre hit. Igjen, virkelig takk skal du ha! Hvor lenge har du vært syk?

Du, jeg har vært vesentlig bedre i flere år - så det skal jeg bare ha sagt først. Det er ikke nå slik det var før, selv om jeg har måttet akseptere at endel ting alltid vil være der. Og det kan bli verre, det vet man jo aldri uansett.

Jeg ble dårlig på slutten av vgs, og det tok vel 3 år før jeg fikk diagnose og operasjon(da klarte jeg ikke særlig mye, og studiene gikk rimelig rett en viss plass), og kanskje.....tja, 5 år til før jeg skjønte hvor mye riktig medisinering hadde å si(måtte endel prøving og feiling til) - men i den perioden klarte jeg studere og jobbe litt, fordi tilstanden var rettet mer opp. Så da var igrunnen jeg strålende fornøyd, fordi jeg de 3 første årene ikke kunne se for meg at fremtidsønskene mine og studier/barn osv kunne bli realisert.

Men poenget mitt var egentlig følgende; man bruker endel år på å bli kjent med "gjennomsnittet", og hva som fungere i hvilke situasjoner. Og etterhvert blir man utrolig lei av å være "lei" og trist, og man slutter sammenlikne seg med andre.

OK - venneparet har fulltidsjobber, frivillige verv, drar på turer støtt og stadig, går over Hardangervidda og får til å trene i tillegg med 3 barn - javel.

Men det trenger ikke være definisjonen av lykke og tilfredshet.

Den nye lykken kan være en tusletur med seg selv eller barna rett i nabolaget hvor man plukker blomster og kikker på maurtuer.

Etterhvert blir kanskje det den nye "mestringsfølelsen" som gjør at det ble en innmari fin dag.

Og det er jo ikke en dårligere ting - men man må redefinere følelsen av selvverd og lykke.