Arveoppgjør, barndomshjem

[Gjest Blondie65]

Jeg er av den oppfatning at foreldrenes penger er deres inntil de begynner å gi dem bort eller de dør og pengene arves.

Men det foreldre ikke kan forvente er at urettferdig fordeling går upåaktet hen. Det kan være at en ikke sier et kvekk om det men tenker sitt likevel. Det kan være at den siste skjevdelingen er en bitteliten dråpe som allerede er overfylt av urettferdige avgjørelser tatt opp igjennom årene. Jeg har selv vært vitne til urettferdige holdninger på nært hold. Jeg har ikke annet å si til det at foreldre som ikke forstår at de grovt forskjellsbehandler sine barn må ha betennelse mellom ørene for så idiot går det ikke an å være. Barn i alle aldrere merker forskjellsbehandling.

Jeg synes jo også det er noe i veien med en bror som tar i mot slik forskjellsbehandling uten å insistere at det andre søskenet blir likestilt.

Når man spør om hjelp er det greit å få nei, men når man oppdager at et av ens andre søsken har fått 4 ganger beløpet man selv ba om etter at en selv spurte så er det hevet over enhver tvil at det er direkte og med vitende og vilje forskjellsbehandling det er snakk om.

Det eneste vi kan gjøre er å heve oss over uretten deres. De kommer ikke til å forbedre seg. Makter en ikke å omgås folk uten folkeskikk så får en la være, eller en får være overbærende med mennesker uten sosiale evner og begrense kontakten til et minimum.

[Daraya]

At det er juridisk korrekt betyr ikke at det er rett. Selvfølgelig kan foreldre gi bort pengene sine og ts hadde nok syntes det var synd at pengene fra barndomshjems salg ble donert til Røde Kors men ikke noe mer enn det. Det som svir er favorisering av broren og at det holdes hemmelig inntil det er for sent, noe som tyder at broren og foreldre er klar over at det de holder på med er galt.

Jeg syns også at det er helt feil å bite det i seg for fredens skyld. Det kommer opp igjen og igjen og jeg garanterer at følelsen å bli nedprioritert ikke forsvinner. Selv om man er voksen er man foreldres barn og så tydelig forskjellsbehandling er ikke lengre bare en følelse men et faktum at søskenet er favorisert.

Jeg mener det beste er å ta det opp med broren og foreldrene samtidig. Det kan nok bli ubehagelig å kreve en forklaring men bedre slik enn et kunstig påklistret smil i alle jul når mamma og pappa snakker varmt om rettferdighet ang presanger.