Kan man gå til psykolog for dette?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg håper ikke dere er negative og frekke mot meg nå, jeg er veldig sårbar og ømtålelig så ber om at dere tar litt hensyn til det. Har sett så mye negative kommentarer her inne at jeg nesten ikke tør å skrive her.

Problemet mitt er nok en (kanskje) alvorlig grad av dårlig selvtillit. Jeg har siden jeg var liten egentlig ment at jeg ikke fortjener å leve... Jeg føler meg aldri bra nok, føler meg ikke verdt noenting, jeg er flau over å kjøre bilen min fordi jeg tenker at folk ser meg komme ut av den og tenke "wtf...", jeg er flau over å bo her jeg bor for alle i nabolaget vet jo at vi har dårligere økonomi enn de og de tenker vel sitt om det..., jeg føler at folk ser kjempestygt på meg hver gang jeg er et sted og at de tenker at jeg ser ut som jeg har et syndrom eller ser ut som en alien, jeg tror (vet ikke om det stemmer) at jeg ser unormalt stygg ut (sånn at jeg kunne deltatt i et freakshow), jeg syns det er flaut å smile pga tennene mine (de er skjeve, burde hatt operasjon, men har ikke råd eller mulighet pga tannsykdom, og de har litt misfarginger i kantene av noen fyllinger).

Jeg er så nevrotisk når jeg skal møte folk (litt flaut å si, men pleier ofte å få diarè når jeg skal møte noen fordi jeg blir så redd), etter jeg har møtt folk sitter jeg i mange timer hjemme og tenker over hvilke dumme ting jeg har sagt og angrer på det og tenker at de aldri kommer til å møte meg igjen fordi jeg er så rar, jeg føler meg slem og urimelig mot kjæresten min (f. eks. hvis han har brutt en avtale og jeg sier at jeg ikke syns det er greit så sier jeg unnskyld og gråter etterpå fordi jeg føler at jeg er eiesyk og kontrollerende som av og til blir irritert på han - han er verdens snilleste altså så det er ikke sånn at han ikke lar meg bli sur!!!), jeg tenker hver dag på alt jeg gjør feil og hvor unormalt stygg jeg er og så videre og så videre...

I tilegg så er jeg syk (de har ikke funnet ut hva enda, har ventet på utredning siden jeg var 5-6 år gammel og har byttet lege 2 ganger pga det ikke har skjedd noe, men alt tar sånn tid og det har altså ikke skjedd noe videre enda). Jeg går på AAP og har prøvd flere arbeidstiltak og forskjellige type spesialskoler med tilrettelegging, men jeg er rett og slett for dårlig (fysisk, har vært sjekket for om det kan være psykosomatisk flere ganger). Dette har jeg også ekstremt komplekser for og det sliter mye på psyken at jeg går på den stønaden. Jeg er 21 år og har aldri hatt en vanlig fulltidsjobb og jeg har ikke engang fullført videregående (det virker og som folk tror jeg er helt skutt i hodet pga det, men det ble avbrutt pga sykehusinnleggelse og før det har jeg alltid hatt kjempegode karakterer tross fraværsrekord på barne og ungdomsskolen).

I tilegg har jeg også veldig komplekser for jeg får en del hjelp økonomisk. Jeg klarer ikke å få det til å gå rundt, så jeg har fått leilighet og bil som arv fra foreldre. Jeg får også dekket telefonregning (den hadde jeg klart selv for det er bare 100 kr/mnd, men hadde noen måneder jeg gikk uten telefon og da begynte mamma å betale regningen siden hun mente jeg måtte ha det så hun kunne få tak i meg). Jeg får også dekket fellesutgiftene her jeg bor, strøm, servicer på bilen, forsikringer (utenom èn).

Jeg skal gifte meg snart og når jeg var og prøvde brudekjole begynte skredderen å gråte fordi han syntes det var så trist at jeg egentlig sa nei til den kjolen jeg endte opp med pga jeg ikke følte jeg var "verdt" den og han sa det var veldig tydelig hvor dårlig selvtillit jeg hadde da jeg holdt foran ansiktet når jeg så meg i speilet og "gjemte" meg sammen i kjolen og jeg var så utilpass og smilte ikke uansett hvor fine kjoler jeg prøvde osv. Det var han som foreslo at jeg kanskje burde vurdere å få hjelp for dette.

Jeg føler meg veldig lite selvstendig, for jeg kan nok fremstå noenlunde normal når jeg er med f. eks. kjæresten min ute og sånn, men når jeg skal ting alene blir jeg helt sånn "mutt", "tam" og "spak" om det sier noe? Jeg blir sånn nikkedukke og tør ikke gi beskjed om ting og blir helt hjelpesløs (var ikke sånn før).

Har tidligere slitt med veldig sterk både panikkangst og sosial angst, men har ikke anfall lengre og får heller ikke ubehag annet enn at jeg får trang til å gjemme meg i store klær og gjemme ansiktet mitt når jeg går ute, samt. jeg unngår å se på andre og se i øynene til andre og sånn. Går helst en omvei om det er mindre folk der osv. Skyndter meg også alltid for at flest mulig ikke skal se meg.

Jeg blir helt knust om noen sier noe negativt, nedlatende eller noe som kan i noen som helst retning oppfattes som det (regner med jeg overtenker en del og ofte tar ting som ikke er ment som det negativt). Tåler det veldig dårlig og kan tenke på det i flere år etterpå. Bekymrer meg hele tiden for hva andre tenker. Er redd for å gifte meg fordi jeg er redd for at noen skal tro jeg har tvunget kjæresten min til det eller at han er hjernevasket av meg og ikke innser hva han driver med, eller at hvorfor vi gjør det når jeg ikke har jobb og mye penger eller at vi er for unge eller noe sånn. Jeg vet jo at jeg har veldig lyst og jeg tror jo han vil det (det var han som fridde og spurte om dato osv og begynte planleggingen), men klarer liksom ikke stole på at noen liker meg. Ikke engang mine egne foreldre eller kjæreste (vi har vært sammen i litt over 5 år).

Ja, generelt sett så er jeg vel konstant langt nede (IKKE deprimert, har ingen symptomer på det) når det kommer til selvtillit, selvfølelse og sånne ting. Det er en situasjon jeg har opplevd som har forverret alt dette drastisk, men det skjedde for snart 2 år siden.

Er dette noe man kan få hjelp for? Har jo vært til flere psykologer for utredning i forbindelse med å avklare om det fysiske jeg sliter med kan være psykosomatisk (min forrige lege hang seg veldig opp i dette og trodde ikke på noe jeg sa), og de har ikke gitt meg noen diagnoser annet enn tilknytningsforstyrrelse fra barndommen og generalisert angstlidelse (pga at jeg tidligere har hatt angstanfall og sånn). En nevnte anoreksi, men har bmi akkurat overfor grensen nå, så regnes ikke som syk av det tror jeg da.

Jeg føler meg også tjukk når vi likevel er inne på det, selvom jeg ikke er det, men blir liksom aldri fornøyd.......

Syns også det er vanskelig å ta opp dette med legen min, for han er så "profesjonell" og "kald" på en måte. Veldig konkret og rett til poenget og kjapp kjapp på en måte..

Anonymous poster hash: 345c5...fe5

[Tøytigern]

Ja, det kan du.

[AnonymBruker]

Ok, takk for svar.

Glemte visst det oppi alt rotet som kom ut over, men det ble søkt om psykolog til meg for en tid siden og da fikk jeg avslag. Da ringte legen til den personen og løy om at jeg hadde fått tilbakefall av angst så jeg fikk. Men så når jeg var ferdig med utredning der og de fant ut at jeg ikke hadde angstanfall likevel, så ble hele greien avbrutt. Det var derfor jeg kanskje ikke trodde jeg kunne få hjelp for dette. Men jeg nevnte ikke så mye om det til henne da. Bare i veldig korte trekk.

Anonymous poster hash: 345c5...fe5

[Ellevill]

Trist å høre hvordan du har det!

Du burde nok absolutt få snakke med en profesjonell!

Godt å høre at du har en snill kjæreste. Ta være på ham du også. Håper livet ditt blir bedre!

[AnonymBruker]

Ok, takk for svar.

Glemte visst det oppi alt rotet som kom ut over, men det ble søkt om psykolog til meg for en tid siden og da fikk jeg avslag. Da ringte legen til den personen og løy om at jeg hadde fått tilbakefall av angst så jeg fikk. Men så når jeg var ferdig med utredning der og de fant ut at jeg ikke hadde angstanfall likevel, så ble hele greien avbrutt. Det var derfor jeg kanskje ikke trodde jeg kunne få hjelp for dette. Men jeg nevnte ikke så mye om det til henne da. Bare i veldig korte trekk.

Anonymous poster hash: 345c5...fe5

Jeg ville tatt kontakt med psykologen og sagt at du trenger hjelp og at du ikke greide å kommunisere det skikkelig, sist gang. Hvis det ikke hjelper ville jeg tatt kontakt med legen og sagt hva som egentlig foregår (kanskje kan du skrive den ned punktvis hvis det er enklere) og bedt han om å skrive en skikkelig beskrivelse og henvise på nytt.

Det er ikke meningen du skal ha det sånn som du beskriver, og selv om du ikke er deprimert, kan du godt ha dårlig selvbilde og selvtillit.

Du får så mye mer ut av livet hvis du er glad i deg selv, så jeg synes absolutt du bør prioritere å jobbe med dette!

En kort erfaring fra mitt eget liv: Da jeg var ensom og alene og i slutten av tenårene, og svært langt nede etter en overfallsvoldtekt, "falt" denne tanken ned i meg: jeg kan aldri rømme fra meg selv, derfor er det en forutsetning for et lykkelig liv at jeg trives i mitt eget selskap og sørger for å være min egen gode venn. Det ble motivasjonen jeg trengte for å jobbe med meg selv, i allefall. Det krevde en del av meg, men det har vært fantastisk, og alt har bare blitt lettere.

Lykke til TS, med bryllup og deg selv og alt mulig

Anonymous poster hash: c298d...fb2

[AnonymBruker]

Trist å høre hvordan du har det!

Du burde nok absolutt få snakke med en profesjonell!

Godt å høre at du har en snill kjæreste. Ta være på ham du også. Håper livet ditt blir bedre!

Takk for det. Tenkte kanskje å skrive det ned til legen siden jeg ikke klarer å få sagt det.

Så får jeg se hva han sier.

Ja, han er verdens beste og snilleste. Prøver så godt jeg kan å ta vare på han. Takk for det! Veldig snilt av deg.

Anonymous poster hash: 345c5...fe5

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt kontakt med psykologen og sagt at du trenger hjelp og at du ikke greide å kommunisere det skikkelig, sist gang. Hvis det ikke hjelper ville jeg tatt kontakt med legen og sagt hva som egentlig foregår (kanskje kan du skrive den ned punktvis hvis det er enklere) og bedt han om å skrive en skikkelig beskrivelse og henvise på nytt.

Det er ikke meningen du skal ha det sånn som du beskriver, og selv om du ikke er deprimert, kan du godt ha dårlig selvbilde og selvtillit.

Du får så mye mer ut av livet hvis du er glad i deg selv, så jeg synes absolutt du bør prioritere å jobbe med dette!

En kort erfaring fra mitt eget liv: Da jeg var ensom og alene og i slutten av tenårene, og svært langt nede etter en overfallsvoldtekt, "falt" denne tanken ned i meg: jeg kan aldri rømme fra meg selv, derfor er det en forutsetning for et lykkelig liv at jeg trives i mitt eget selskap og sørger for å være min egen gode venn. Det ble motivasjonen jeg trengte for å jobbe med meg selv, i allefall. Det krevde en del av meg, men det har vært fantastisk, og alt har bare blitt lettere.

Lykke til TS, med bryllup og deg selv og alt mulig

Anonymous poster hash: c298d...fb2

Er litt redd for å kontakte denne psykologen igjen, for jeg syns ikke hun var noe snill. Hun oppførte seg egentlig veldig merkelig og hun la ord i munnen på meg hele tiden. Syns det var ubehagelig. Hun aksepterte det heller ikke når jeg ga beskjed om at det ikke var sånn jeg hadde det som hun antok.

Men kan prøve å skrive det til legen. Takk for tips.

Tusen takk for hyggelig svar og at du deler erfaring. Og tusen takk for lykke til-ønskninger. Blir så glad når det finnes snille mennesker der ute

Anonymous poster hash: 345c5...fe5

[Gjest Kvinneline]

Starter med og vil gi deg en klem jeg. Synes du er kjempetøff som deler alt du tenker på og rundt deg selv, og det kan være en god start.

Det første jeg tenkte når jeg hadde lest innlegget ditt var at du virker som en sterk jente som har opplevd mye gjennom dine 21 år. Blir trist når du beskriver hva du tror andre tenker om deg, for jeg er sikker på at dette kun er i dine tanker. Det handler nok, som du selv sier, om dårlig selvtillit og generelt et lavt selvbilde. Det er vanskelig og vite årsaken til hvorfor du føler så dårlig om deg selv, og jeg ville ha anbefalt deg på det sterkeste og komme i kontakt med en psykolog. Du kan gjøre det privat uten henvisning eller dra til fastlegen din først, og forklare litt ovenfor han/henne om hvordan du har det.

At du velger å dele dette på KG skal du ha skryt for, fordi for meg betyr dette at du har tatt et skritt i riktig vei, og ønsker og hjelpe deg selv

Det du føler om deg selv gjør deg ikke unormal, det er veldig mange mennesker som sliter med fryktelig dårlig selvfølelse, og det er viktig at vi kan være åpen rundt det temaet. En psykolog vil kunne hjelpe deg med og forstå bedre, og hjelpe deg til å like deg selv bedre. Det tar tid, men jeg er sikker på at det finnes god hjelp der ute. Du virker også veldig reflektert over dine følelser, og det er fint at du har noen nær deg, sånn som kjæresten din, som kan være en god støttebrikke på veien videre. Jeg håper at du etterhvert vil se at du absolutt er god nok, og kan føle at du er glad i deg selv Det er mange flinke, hyggelige profesjonelle psykologer som vil kunne hjelpe deg med dette, så det vil jeg anbefale deg.

[Gjest tinbjo1]

Hva med å prøve å hjelpe deg selv? Selvhjelp er velhjelp.

Du må jobbe med deg selv, søk på internett etter tips - du aner ikke hvor mye hjelp det er der ute.

For tre år siden hadde jeg veldig dårlig selvtillitt, og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skrev over. Men jeg har vært så bestemt på å hele tiden "bli bedre", har alltid hatt store ambisjoner for hva jeg vil - og i dag har jeg kommet så utrolig langt! Ser alltid etter løsninger for hvordan jeg kan gjøre "det og det" bedre.

Begynn i små skritt, for eksempel å gjøre små utfordringer hver dag til de blir en vane. Og alle de negative tankene du har i hodet ditt er helt unødvendige tanker, noe jeg etterhvert forstod. Det er de tankene som bryter deg ned. Alt handler om tankesett!

Lykke til

[AnonymBruker]

Du, jeg kjenner meg veldig igjen i deg og jeg går i terapi.. Så, ja! Anbefaler deg å ta kontakt med fastlege og begynne der.

Anonymous poster hash: ef964...1c3

[AnonymBruker]

Du, jeg kjenner meg veldig igjen i deg og jeg går i terapi.. Så, ja! Anbefaler deg å ta kontakt med fastlege og begynne der.

Anonymous poster hash: ef964...1c3

Ser at jeg var litt kjapp og ikke leste alt. Mente i grunnen at du burde bli henvist fra fastlege til nærmeste DPS:)

Anonymous poster hash: ef964...1c3

[AnonymBruker]

Tusen takk!!! Så snill du er!!!

Jeg har opplevd en del i livet mitt, ja. Har nok ikke hatt tid til å prosessere ting ordentlig og det ligger nok mange åpne sår og verker som bunner ut i vonde tanker selv ubevisst.

Jeg tror jeg vet noe av årsaken. Jeg har fått 16 ulike diagnoser opp igjennom ungdomsårene (alt fra adhd, bipolar 2, antisosial personlighetsforstyrrelse, borderline etc), mest på bakgrunn av at jeg var litt opprørsk i tenårene. Jeg drakk mer enn normalt, hadde spiseforstyrrelser, skadet meg og diverse. Som igjen var et resultat av en vond barndom med mange problemer som ikke barn skal takle på egenhånd, samt voldtekt og fravær av voksne mennesker til å ta ansvar etc. Det at de istedenfor å finne ut hvorfor jeg hadde det vondt bare pakket på meg en ny diagnose hver 8. uke, tror jeg har gjort at jeg generelt føler at jeg "er" en diagnose og at det er noe unormalt med alt jeg gjør. Spesielt siden mange av de diagnosene jeg har fått ikke har noe med hverandre å gjøre og mye av det er også basert på feil informasjon fra bl. a. foreldre og skole (skolen sendte bl.a. en bekymringsmelding om at jeg gikk på rusmidler som resulterte i tvangsinnleggelse og jeg har aldri rørt et eneste narkotisk stoff). Kort sagt har det vært mye urettferdig behandling.

Ja, kjæresten min er en enorm støtte, men jeg vil heller ikke at han skal "lide" og "støtte" for mye, for da blir det skjevfordeling i forholdet føler jeg. Hvis han alltid skal synes synd på meg fordi jeg har det sånn, for det er ikke synd på meg, må bare manne meg opp litt og bli litt tøffere - og jeg har jobbet MYE på egenhånd - men akkurat disse tingene blir liksom ikke bedre selvom jeg prøver alt jeg kan. Vil ikke være til belastning heller og tenker at hvis jeg blir tryggere i meg selv vil det bli lettere å stole på at jeg også er en ok kjæreste så han slipper alt maset om "er du sikker på at jeg ikke er slem?" "er du sikker på at du ikke vil gå på byen og ha sex med noen andre i helgen? Du får lov!!!". Hehe.

Tusen takk for langt og fint svar iallefall! Skal definitivt prøve å søke hjelp for dette!! Takk takk!

Starter med og vil gi deg en klem jeg. Synes du er kjempetøff som deler alt du tenker på og rundt deg selv, og det kan være en god start.
Det første jeg tenkte når jeg hadde lest innlegget ditt var at du virker som en sterk jente som har opplevd mye gjennom dine 21 år. Blir trist når du beskriver hva du tror andre tenker om deg, for jeg er sikker på at dette kun er i dine tanker. Det handler nok, som du selv sier, om dårlig selvtillit og generelt et lavt selvbilde. Det er vanskelig og vite årsaken til hvorfor du føler så dårlig om deg selv, og jeg ville ha anbefalt deg på det sterkeste og komme i kontakt med en psykolog. Du kan gjøre det privat uten henvisning eller dra til fastlegen din først, og forklare litt ovenfor han/henne om hvordan du har det.
At du velger å dele dette på KG skal du ha skryt for, fordi for meg betyr dette at du har tatt et skritt i riktig vei, og ønsker og hjelpe deg selv
Det du føler om deg selv gjør deg ikke unormal, det er veldig mange mennesker som sliter med fryktelig dårlig selvfølelse, og det er viktig at vi kan være åpen rundt det temaet. En psykolog vil kunne hjelpe deg med og forstå bedre, og hjelpe deg til å like deg selv bedre. Det tar tid, men jeg er sikker på at det finnes god hjelp der ute. Du virker også veldig reflektert over dine følelser, og det er fint at du har noen nær deg, sånn som kjæresten din, som kan være en god støttebrikke på veien videre. Jeg håper at du etterhvert vil se at du absolutt er god nok, og kan føle at du er glad i deg selv Det er mange flinke, hyggelige profesjonelle psykologer som vil kunne hjelpe deg med dette, så det vil jeg anbefale deg.

Anonymous poster hash: 345c5...fe5

[AnonymBruker]

Hva med å prøve å hjelpe deg selv? Selvhjelp er velhjelp.

Du må jobbe med deg selv, søk på internett etter tips - du aner ikke hvor mye hjelp det er der ute.

For tre år siden hadde jeg veldig dårlig selvtillitt, og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skrev over. Men jeg har vært så bestemt på å hele tiden "bli bedre", har alltid hatt store ambisjoner for hva jeg vil - og i dag har jeg kommet så utrolig langt! Ser alltid etter løsninger for hvordan jeg kan gjøre "det og det" bedre.

Begynn i små skritt, for eksempel å gjøre små utfordringer hver dag til de blir en vane. Og alle de negative tankene du har i hodet ditt er helt unødvendige tanker, noe jeg etterhvert forstod. Det er de tankene som bryter deg ned. Alt handler om tankesett!

Lykke til

Skrev litt om dette i det forrige innlegget mitt som svar - jeg har prøvd veldig hardt å jobbe med meg selv. jeg er blitt totalforvandlet som person, men akkurat dette føler jeg at jeg ikke klarer å komme ut av på egenhånd. Det kan være perioder som går litt bedre, men så er det så mye lengre perioder med nedturer igjen hvor jeg bare burer meg inne og føler jeg må "unnskylde" offentligheten fra å se meg.

Men tusen takk!

Anonymous poster hash: 345c5...fe5

[AnonymBruker]

Ser at jeg var litt kjapp og ikke leste alt. Mente i grunnen at du burde bli henvist fra fastlege til nærmeste DPS:)

Anonymous poster hash: ef964...1c3

Takk for det, skal prøve det.

Anonymous poster hash: 345c5...fe5

[Gjest tinbjo1]

Skrev litt om dette i det forrige innlegget mitt som svar - jeg har prøvd veldig hardt å jobbe med meg selv. jeg er blitt totalforvandlet som person, men akkurat dette føler jeg at jeg ikke klarer å komme ut av på egenhånd. Det kan være perioder som går litt bedre, men så er det så mye lengre perioder med nedturer igjen hvor jeg bare burer meg inne og føler jeg må "unnskylde" offentligheten fra å se meg.

Men tusen takk!

Anonymous poster hash: 345c5...fe5

Jeg tenker at så lenge du hele tiden utfordrer deg selv - så må jo det gå den rette vei. Det er veldig bra at du prøver å få en løsning på det

Det har ikke noe å si hva andre tenker om deg. De som kjenner deg vet jo at du er snill. Folk kommer alltid til å dømme deg, uansett hva du gjør eller hvordan du er. Det er sånn livet i dag er, man kan ikke tilfredsstille alle!

[AnonymBruker]

Jeg tenker at så lenge du hele tiden utfordrer deg selv - så må jo det gå den rette vei. Det er veldig bra at du prøver å få en løsning på det

Det har ikke noe å si hva andre tenker om deg. De som kjenner deg vet jo at du er snill. Folk kommer alltid til å dømme deg, uansett hva du gjør eller hvordan du er. Det er sånn livet i dag er, man kan ikke tilfredsstille alle!

Dette har jeg jobbet med, men det går ikke inn. At jeg tar hendene foran fjeset f. eks. skjer uten at jeg tenker over det for eksempel. Så trenger nok kanskje litt starthjelp.

Men skjønner veldig godt hva du mener, har lest mange selvhjelpsbøker hvor disse tingene står.

Problemet mitt er jo at jeg også hele tiden tror at mamma, pappa, kjæresten min og de to vennene jeg har skal plutselig få nok av meg fordi de ikke liker meg også.. Så klarer ikke den "de som kjenner meg vet at jeg er snill"-logikken, siden jeg da ikke klarer å tro på det. :/

Anonymous poster hash: 345c5...fe5

[Gjest tinbjo1]

Dette har jeg jobbet med, men det går ikke inn. At jeg tar hendene foran fjeset f. eks. skjer uten at jeg tenker over det for eksempel. Så trenger nok kanskje litt starthjelp.

Men skjønner veldig godt hva du mener, har lest mange selvhjelpsbøker hvor disse tingene står.

Problemet mitt er jo at jeg også hele tiden tror at mamma, pappa, kjæresten min og de to vennene jeg har skal plutselig få nok av meg fordi de ikke liker meg også.. Så klarer ikke den "de som kjenner meg vet at jeg er snill"-logikken, siden jeg da ikke klarer å tro på det. :/

Anonymous poster hash: 345c5...fe5

Neste gang du tar hendene foran fjeset; ikke tenk over det i ettertid, ikke tenk på hva andre tenker om deg da, og at "nå synes de jeg er helt tragisk", feks. Se på det som en erfaring. For hver erfaring blir du bedre.

Jeg har vært slik som deg, og jeg kunne sitte og tenke på hva jeg burde sagt annerledes/gjort annerledes. Men tilslutt innså jeg at alt er en erfaring, og for at ting skal bli bedre må bare "naturen gå sin gang". Hver gang du føler du "dummer deg ut", se på det som en erfaring. Fokuser på hva du kan prøve å gjøre bedre neste gang, og ikke ta det så høytydelig.

Du er redd for at folk skal "få nok av deg" tilslutt. Å være avhengig av andre er ikke en bra ting. Du må få litt mer respekt over deg selv. Håper dette var til litt hjelp!

[pantora]

Uff, det hørws fryktelig tungt og slitsomt ut å ha det sånn... Du har absolutt "god nok" grunn til å be om hjelp! Lykke til

[AnonymBruker]

Du kan absolutt søke hjelp hos en erfaren og dyktig psykologspesialist. Du burde få en skikkelig utredning, for å finne rett diagnose. 16 ulike diagnoser, tyder på at flere av dem ikke stemmer. Man kan jo lure på hvor grundige vurderinger som lå til grunn for disse vidt forskjellige diagnosene (du høres jo aboslutt ikke ut som en kadidat til antisosial pf, herregud, trodde ikke de slegte rundt med sånne diagnoser)

Finn ut hva det egentlig er. Høres i alle fall ut som det er en del angst her. Muligens noe mer alvorlig i bunnen. Men det viktige er at du får en gangs skyld får god hjelp. Kanskje hos en annen psykolog enn den som avviste deg.

Anonymous poster hash: 0dc2f...d59

[Ellevill]

Du er veldig flink til å uttrykke deg. Så som du selv foreslår: Skriv alt ned til legen og la han få lese gjennom det før konsultasjonen. Håper du har en lege som er ok, hvis ikke bytter du! Psykologen din må du også ha kjemi med, ellers er det jo veldig vanskelig for deg å åpne deg.

Håper noen kan hjelpe deg med å "kreve" den hjelpen du trenger! Det høres hårreisende ut med 16 diagnoser!

Klem til deg :-)