A4-livet er komplett! -Livet som tobarnsmor

[Sushi]

Bare det at du vet så nøyaktig hvor mye du har gått opp og hvor du var på samme tidspunkt i forrige svangerskap får varsellampene mine til å blinke og snurre Men jeg har venninner som har slitt veldig med spiseforstyrrelser og som har hatt et helt vanvittig fokus på kropp, vekt og kalorier, så det er nok derfor jeg blir litt skremt av å lese det. Bra at du tok tak i det før det gikk altfor langt hos deg!

Men jeg kjenner meg jo veldig igjen i det med å føle at man "ødelegger" noe man har jobba mye for, når man blir gravid. Jeg føler også at jeg har lang vei tilbake til der jeg var! Særlig siden jeg aldri har vært så godt trent som jeg var før lillebror blei laga. Synd at kvalme og bekkenløsning skal ødelegge når treningsmotivasjonen er der!

Men nå har jeg bestemt meg for å tenke at å slappe av, ta meg av baby og la kroppen komme seg er viktigere enn hvordan jeg ser ut og føler meg akkurat nå. Det kommer nok til å ta et år eller to, men jeg skal tilbake i superform. Skal bare ikke ødelegge bekkenet i forsøket.

Håper du klarer å slappe litt mer av, for det høres slitsomt ut.

[Severus]

Dere er fine akkurat som dere er. Jeg ble kalt tjukk hele oppveksten. Å når jeg ser på bilder før puberteten, så er jeg bare lang og hengslete.

[Teriyaki]

Bare det at du vet så nøyaktig hvor mye du har gått opp og hvor du var på samme tidspunkt i forrige svangerskap får varsellampene mine til å blinke og snurre Men jeg har venninner som har slitt veldig med spiseforstyrrelser og som har hatt et helt vanvittig fokus på kropp, vekt og kalorier, så det er nok derfor jeg blir litt skremt av å lese det. Bra at du tok tak i det før det gikk altfor langt hos deg!

Men jeg kjenner meg jo veldig igjen i det med å føle at man "ødelegger" noe man har jobba mye for, når man blir gravid. Jeg føler også at jeg har lang vei tilbake til der jeg var! Særlig siden jeg aldri har vært så godt trent som jeg var før lillebror blei laga. Synd at kvalme og bekkenløsning skal ødelegge når treningsmotivasjonen er der!

Men nå har jeg bestemt meg for å tenke at å slappe av, ta meg av baby og la kroppen komme seg er viktigere enn hvordan jeg ser ut og føler meg akkurat nå. Det kommer nok til å ta et år eller to, men jeg skal tilbake i superform. Skal bare ikke ødelegge bekkenet i forsøket.

Håper du klarer å slappe litt mer av, for det høres slitsomt ut.

Jeg vet det ikke nøyaktig altså, jeg har sett på helsekortet som jeg har i albumet.

Jeg er nok ikke i faren for å få noe usunt spise/vekt-fokus, men det er så klart slitsomt å stresse sånn med vekta. Føler meg absolutt ikke tjukk i disse dager, liker gravidbumpen min og føler meg fin, men jeg er absolutt bekymret for å gå opp like mye som sist. Det har jeg bare ikke lyst til. Er likevel ikke sånn at jeg kommer til å redsuere kosten på noe vis, så blir det sånn, ja da blir det vel bare sånn.

____

Huff, O gir meg gnagsår langt inni magen for tiden Først blir det et sabla styr for å få han med på butikken etter middag. Ender med at jeg må late som om jeg går uten han. Eneste som funker når han blir sånn. Så kommer vi på butikken og har det hyggelig der, og jeg spør om han vil ha et eple når vi kommer hjem og skal se på barneTV. Da blir han jo glad. Så står vi og betaler i kassen, og O sier han vil ha eple i bilen. Jeg sier han må vente til vi kommer hjem. Det ender opp med en treåring som brøøøøler meg i ansiktet når jeg tar på selene; "Æ VIL HA EPLE NUUUUU!", selv om jeg har forklart han at han får så snart han kommer hjem. Da gir jeg han beskjed om at sånn snakker han ikke til mamma. At jeg har vært kjempesnill og kjøpt eple som han skal få, men at hvis han fortsetter å oppføre seg sånn, så blir det ikke noe eple. Når vi kommer hjem snakker vi om det, og han blir bedt om å be om unnskyldning for måten han snakket på. Etter litt om og men sier han unnskyld.

SÅ blir det et par småkamper til, inntil ettermiddagen siste kamp er unnagjort og vi går opp og ser på barnetv sammen. Hurra!

Heldigvis avsluttes dagen bra, slik den stort sett alltid gjør. Med nattasang og kjærlighetserklæringer.

Koser meg med chicken tandori til kvelds og iskald Cola Zero nå. R er på jakt, så jeg er alene helt til søndags formiddag med solstrålen min.

[Sushi]

Åh, hva er det med den brølinga unger skal drive med, hvor har de det fra (ikke fra meeeg, vel? )?? Snuppa er også sånn for tida, hvis hun blir sint på meg. Plutselig smeller det et "NEEEEI! " Blir helt satt ut, jeg. Og så er det så slitsomt å ta den lange veien med irettesettelse, forklaring og unnskyldning, når jeg har mest lyst å bare låse henne inne på rommet. Utrolig hvor de kan provosere.

Edit: Den rasende-smileyen har blitt usynlig...

Endret 10. oktober 2014 av Sushi

[Teriyaki]

Åh, hva er det med den brølinga unger skal drive med, hvor har de det fra (ikke fra meeeg, vel? )?? Snuppa er også sånn for tida, hvis hun blir sint på meg. Plutselig smeller det et "NEEEEI! " Blir helt satt ut, jeg. Og så er det så slitsomt å ta den lange veien med irettesettelse, forklaring og unnskyldning, når jeg har mest lyst å bare låse henne inne på rommet. Utrolig hvor de kan provosere.

Ikke godt å si. Kanskje det har noe med at de ikke har lært å kontrollere følelsene sine enda? Tenker på meg selv for eksempel. I helga da O var hos mamma, så begynte jeg og R å krangle. Det ble en litt heftig krangling, og når det blir heftig krangling, så kjenner man jo på trangen til å brøle for full hals. Som oftest klarer man jo å holde seg, men vi alle har vel opplevd å klikke i vinkel.

Og ja, det er lett å tenke at man bare burde hive ungen på rommet Meeen det lærer de vel ikke stort av. Jeg tar meg i å av og til prøve å rasjonalisere han. Type "må ALT vær en kamp for tia? Kan du ikke bare hør ætter når mamma sir noe til dæ, sånn at vi heller kan vær vænna og slipp å krangel?!?!??!", meeen det tviler jeg egentlig på at funker på en tre år gammel gutt.

Synes det er veldig greit å være ute med O for tiden, for ute blir det nesten aldri krangling.

[Sushi]

I dag dreiv snuppa og pirka borti meg på en irriterende måte, og etter jeg hadde sagt fra flere ganger så sa jeg bare "ååh, nå blir jeg sint på deg!" og så gikk jeg ut av rommet. Da ble hun kjempelei seg, stakkar. Hun hater at jeg "går fra henne" inne i huset, så det pleier jeg bare å gjøre hvis hun gjør noe skikkelig alvorlig. Fikk dårlig samvittighet med en gang... Men av og til så klarer jeg bare ikke å ta det heeelt med ro og si "neeei, snuskeluskeklumpen, sånn må du ikke gjøre vet duuuu, fordi blablabla..." Man blir drittlei av å forklare ting hundre ganger!

[Sushi]

Og ja, det er mye lettere ute!

[Severus]

Må du huske at det er nå de begynner å teste litt mer grenser. Det føles ofte som å snakke til en vegg, men det går bedre etterhvert.

[Teriyaki]

I dag dreiv snuppa og pirka borti meg på en irriterende måte, og etter jeg hadde sagt fra flere ganger så sa jeg bare "ååh, nå blir jeg sint på deg!" og så gikk jeg ut av rommet. Da ble hun kjempelei seg, stakkar. Hun hater at jeg "går fra henne" inne i huset, så det pleier jeg bare å gjøre hvis hun gjør noe skikkelig alvorlig. Fikk dårlig samvittighet med en gang... Men av og til så klarer jeg bare ikke å ta det heeelt med ro og si "neeei, snuskeluskeklumpen, sånn må du ikke gjøre vet duuuu, fordi blablabla..." Man blir drittlei av å forklare ting hundre ganger!

Huff ja, man kjenner bare frustrasjonen stiger og at blodet begynner å koke. O blir også veldig lei seg hvis jeg går fra han, og kommer alltid springende etter hvis jeg går fra han pga. noe han gjør.

Må du huske at det er nå de begynner å teste litt mer grenser. Det føles ofte som å snakke til en vegg, men det går bedre etterhvert.

Ja, jeg er klar over det.

[Severus]

Huff ja, man kjenner bare frustrasjonen stiger og at blodet begynner å koke. O blir også veldig lei seg hvis jeg går fra han, og kommer alltid springende etter hvis jeg går fra han pga. noe han gjør.

Ja, jeg er klar over det.

Jeg var iallefall veldig grensetestende, jeg var den ungen som skrek som en stukken gris og hamret i gulvet midt i butikken. Ropte til og med en gang at tanten min tar meg. O han er en flott gutt. Han kommer over det. Endret 10. oktober 2014 av Vex

[Skyblue]

Jeg vet det ikke nøyaktig altså, jeg har sett på helsekortet som jeg har i albumet.

Jeg er nok ikke i faren for å få noe usunt spise/vekt-fokus, men det er så klart slitsomt å stresse sånn med vekta. Føler meg absolutt ikke tjukk i disse dager, liker gravidbumpen min og føler meg fin, men jeg er absolutt bekymret for å gå opp like mye som sist. Det har jeg bare ikke lyst til. Er likevel ikke sånn at jeg kommer til å redsuere kosten på noe vis, så blir det sånn, ja da blir det vel bare sånn.

____

Huff, O gir meg gnagsår langt inni magen for tiden Først blir det et sabla styr for å få han med på butikken etter middag. Ender med at jeg må late som om jeg går uten han. Eneste som funker når han blir sånn. Så kommer vi på butikken og har det hyggelig der, og jeg spør om han vil ha et eple når vi kommer hjem og skal se på barneTV. Da blir han jo glad. Så står vi og betaler i kassen, og O sier han vil ha eple i bilen. Jeg sier han må vente til vi kommer hjem. Det ender opp med en treåring som brøøøøler meg i ansiktet når jeg tar på selene; "Æ VIL HA EPLE NUUUUU!", selv om jeg har forklart han at han får så snart han kommer hjem. Da gir jeg han beskjed om at sånn snakker han ikke til mamma. At jeg har vært kjempesnill og kjøpt eple som han skal få, men at hvis han fortsetter å oppføre seg sånn, så blir det ikke noe eple. Når vi kommer hjem snakker vi om det, og han blir bedt om å be om unnskyldning for måten han snakket på. Etter litt om og men sier han unnskyld.

SÅ blir det et par småkamper til, inntil ettermiddagen siste kamp er unnagjort og vi går opp og ser på barnetv sammen. Hurra!

Heldigvis avsluttes dagen bra, slik den stort sett alltid gjør. Med nattasang og kjærlighetserklæringer.

Koser meg med chicken tandori til kvelds og iskald Cola Zero nå. R er på jakt, så jeg er alene helt til søndags formiddag med solstrålen min.

SKjønner på en måte åssen du har det når det kommer til vekta og sånt. Jeg er ganske kroppsfiksert(?) selv og har en barndom hvor jeg ble en del mobbet og det har i dag gjort at jeg er ganske opptatt av å trene regelmessig, spiste sunt og holde meg fit og stram. Og når jeg føler at jeg er det, det er da jeg føler meg bra og slapper av ang utseendet. Så jeg gruer meg litt til den dagen jeg blir gravid og ser vekta øke osv... og håper virkelig det ikke blir en kamp å gå ned kiloene etter fødsel å. Håper så virkelig jeg ikke går opp mer enn 20 kg og ser ut som en hval når jeg er gravid!!

Men betyr ikke at man er helt fanatiker eller har problemer for det.. bare litt mer fiksert på å ikke gå opp så mye o.l.

[Teriyaki]

Jeg var iallefall veldig grensetestende, jeg var den ungen som skrek som en stukken gris og hamret i gulvet midt i butikken. Ropte til og med en gang at tanten min tar meg. O han er en flott gutt. Han kommer over det.

Det gjør han nok.

SKjønner på en måte åssen du har det når det kommer til vekta og sånt. Jeg er ganske kroppsfiksert(?) selv og har en barndom hvor jeg ble en del mobbet og det har i dag gjort at jeg er ganske opptatt av å trene regelmessig, spiste sunt og holde meg fit og stram. Og når jeg føler at jeg er det, det er da jeg føler meg bra og slapper av ang utseendet. Så jeg gruer meg litt til den dagen jeg blir gravid og ser vekta øke osv... og håper virkelig det ikke blir en kamp å gå ned kiloene etter fødsel å. Håper så virkelig jeg ikke går opp mer enn 20 kg og ser ut som en hval når jeg er gravid!!

Men betyr ikke at man er helt fanatiker eller har problemer for det.. bare litt mer fiksert på å ikke gå opp så mye o.l.

Trist hvor store konsekvenser det kan ha for en person å bli mobbet i oppveksten. Er derfor jeg er så livredd for at mine barn enten skal bli mobbet, eller selv bli mobbere. Det er fælt å se barn bli mobbet og å ha det vanskelig i oppveksten, men det stopper jo ikke der. Mange blir merket for livet.

Leste en gang en artikkel om voksne som har blitt mobbet i oppveksten, og det å klare å si unnskyld når man vet man burde gjøre det. Der stod det at folk som har blitt mobbet, ofte har store problemer med å be om unnskyldning, enten det er så enkelt som om man bumper borti noen på gata, eller det er mer alvorlige ting man burde si unnskyld for. Rett og slett fordi det å si unnskyld gir en slags flashback av den skamfølelsen man fikk når man ble mobbet som barn. Det er jo sikkert ikke sånn for alle, men det stemmer godt for meg i alle fall. En av flere ting som gjør at jeg ganske så tydelig er i kategorien "tidligere mobbeoffer". Kunne skrevet en bok om hvordan det har påvirket, og formet meg til den jeg er.

Uansett, vi kan i grunn ikke gjøre så mye annet enn å prøve å spise så sunt som vi klarer. Hvis vi likevel går opp i vekt, så er det viktig å ikke tenke at man ikke har vært flink, eller at man har feilet på noe vis.

Edit: Forresten koselig å se deg her inne! Håper alt er bra.

Endret 10. oktober 2014 av Teriyaki

[Severus]

Jeg har et Word dokument om mobbing og senvirkninger. Skriver i det av og til fortsatt. Jeg ser jeg mangler evnen til å tørre å prate med folk. Er livredd for at de skal synes noe stygt om meg, for så å si det rett opp i trynet mitt. Jeg gikk rundt med mye sinne og ble nok misforstått. Noe av det beste tilbakemeldingen jeg har fått, var fra ei jeg banket bare for å vise mobberne at jeg var tøff. Der hadde moren hennes nemlig sagt til henne, at selv om hun ble redd når hun fikk bank. Så synes hun enda mer synd i hun som gjorde det, siden hun må føle seg misforstått, å at kanskje hun hadde det vanskelig hjemme. Så jeg var litt på begge sidene ei stund. Tok meg ca 1,5 år å stole nok på mer enn en kollega.

[Teriyaki]

Jeg har et Word dokument om mobbing og senvirkninger. Skriver i det av og til fortsatt. Jeg ser jeg mangler evnen til å tørre å prate med folk. Er livredd for at de skal synes noe stygt om meg, for så å si det rett opp i trynet mitt. Jeg gikk rundt med mye sinne og ble nok misforstått. Noe av det beste tilbakemeldingen jeg har fått, var fra ei jeg banket bare for å vise mobberne at jeg var tøff. Der hadde moren hennes nemlig sagt til henne, at selv om hun ble redd når hun fikk bank. Så synes hun enda mer synd i hun som gjorde det, siden hun må føle seg misforstått, å at kanskje hun hadde det vanskelig hjemme. Så jeg var litt på begge sidene ei stund. Tok meg ca 1,5 år å stole nok på mer enn en kollega.

Lurt å skrive ja. Jeg har også brukt mye skriving for å sortere tanker og bearbeide ting. Enten det har vært i dagbok på nett eller helt privat for meg selv.

[Teriyaki]

Off, i dag har jeg overbelastet bekkenet. Men det er ikke sånn vondt som det pleier. Vanligvis er det smerter i korsryggen som brer seg ut og rundt hoftene, også stråler det ned i beina. I dag er det lysken som er vond. Sånn veldig vond. Klarer ikke sette meg opp uten å støtte meg opp med hånden, og jeg kjenner det i hvert eneste skritt jeg tar. Det går helt opp til symfysen, men ikke midt på. Helt til høyre. Kun høyresiden som er vond.

Hva kan dette være?

[Severus]

Lurt å skrive ja. Jeg har også brukt mye skriving for å sortere tanker og bearbeide ting. Enten det har vært i dagbok på nett eller helt privat for meg selv.

Den eneste brukbare egenskapen jeg fikk, er den å kunne lese ulike mennesker. Trenger bare observere de litt, så har jeg ganske korrekte observasjoner om hvordan denne personen hadde det i barndommen.

[Teriyaki]

Den eneste brukbare egenskapen jeg fikk, er den å kunne lese ulike mennesker. Trenger bare observere de litt, så har jeg ganske korrekte observasjoner om hvordan denne personen hadde det i barndommen.

Å? Den egenskapen har ikke jeg...Vel, med mindre det er utrolig åpenbart da, men mange bærer det jo en del inni seg.

[Severus]

Off, i dag har jeg overbelastet bekkenet. Men det er ikke sånn vondt som det pleier. Vanligvis er det smerter i korsryggen som brer seg ut og rundt hoftene, også stråler det ned i beina. I dag er det lysken som er vond. Sånn veldig vond. Klarer ikke sette meg opp uten å støtte meg opp med hånden, og jeg kjenner det i hvert eneste skritt jeg tar. Det går helt opp til symfysen, men ikke midt på. Helt til høyre. Kun høyresiden som er vond.

Hva kan dette være?

En senestrekk eller en forstrekt muskel?

[Skyblue]

Det gjør han nok.

Trist hvor store konsekvenser det kan ha for en person å bli mobbet i oppveksten. Er derfor jeg er så livredd for at mine barn enten skal bli mobbet, eller selv bli mobbere. Det er fælt å se barn bli mobbet og å ha det vanskelig i oppveksten, men det stopper jo ikke der. Mange blir merket for livet.

Leste en gang en artikkel om voksne som har blitt mobbet i oppveksten, og det å klare å si unnskyld når man vet man burde gjøre det. Der stod det at folk som har blitt mobbet, ofte har store problemer med å be om unnskyldning, enten det er så enkelt som om man bumper borti noen på gata, eller det er mer alvorlige ting man burde si unnskyld for. Rett og slett fordi det å si unnskyld gir en slags flashback av den skamfølelsen man fikk når man ble mobbet som barn. Det er jo sikkert ikke sånn for alle, men det stemmer godt for meg i alle fall. En av flere ting som gjør at jeg ganske så tydelig er i kategorien "tidligere mobbeoffer". Kunne skrevet en bok om hvordan det har påvirket, og formet meg til den jeg er.

Uansett, vi kan i grunn ikke gjøre så mye annet enn å prøve å spise så sunt som vi klarer. Hvis vi likevel går opp i vekt, så er det viktig å ikke tenke at man ikke har vært flink, eller at man har feilet på noe vis.

Edit: Forresten koselig å se deg her inne! Håper alt er bra.

Ja vet det.. noe av mobbingen har satt spor i meg og henger fortsatt litt igjen enda, selv om mobbingen tok helt slutt når jeg begynte på videregående.. men uansett hvor mange år siden det er, så sitter det godt i likevel! Jeg har ingen problemer med å si unnskyld da, heldigvis.. men jeg tror jeg hadde hatt mye bedre selvtillit og en mer avslappet holdning til meg selv hvis det ikke var for mobbingen. For eksempel er det noen ord/kallenavn som ofte blir brukt i hverdagen (og ikke trenger å bety mobbing eller noe negativt) men folk bruker det som et eksempel eller noe, og når folk bruker det på meg eller snakker om det, så får jeg skikkelig flashbacks og føler meg veldig dårlig og vil bare hjem og legge meg. Jeg blir litt paranoid og får meg selv til å tro at alle ser stygt på meg og syns jeg er ditten og datten. Huff Men det skjer heldigvis veldig sjeldent da.

Håper heller ikke mine barn vil oppleve noen av delene. Jeg vil ikke være en av de foreldrene som tror at barnet mitt selvfølgelig ikke mobber noen. Altså, hvis det er noen som prøver å si meg at ungen min faktisk er slem mot en annen, vil jeg sjekke det opp umiddelbart. For jeg har ofte oppplevd at foreldrene nekter for at ungen dens mobber fordi "h*n er jo såååå snill da!" og så blir ikke barnet konfrontert av foreldrene og fortsetter som før.

Satser på feilfri svangerskap med masse aktivitet og sunne måltider hver dag! Hehe..

Alt er bra med meg, ja Er 3 dpo i dag... så ja.. venteventevente!

[Severus]

Å? Den egenskapen har ikke jeg...Vel, med mindre det er utrolig åpenbart da, men mange bærer det jo en del inni seg.

Folk synes sikkert jeg er creepy, sitter i et hjørne helt stille å ser på. Glasshuset er en favoritt plass for dette her. Utrolig hva man kan lære om mennesker basert på observasjoner.