Min sønn fordømmer......

[ellapille]

Jeg har en sønn på 16 år som har blitt meget aktiv innen kristne miljøer.

Hans holdning og væremåte har endret seg til å bli så fordømmende.

Men siden jeg ikke er kristen så kan jeg heller ikke diskutere så veldig med ham.

Sier jeg herregud fordi jeg er irritert over noe så er han der på pletten å sier at jeg bare sier sånt for å plage ham.

Er jeg skikkelig opprørt sier jeg f........ og han tror at det blir sagt for å plage ham.

Jeg er ikke kristen så jeg kan ikke forstå hans tanker sier han.

Jeg kan ikke ditt og forstår ikke datt og da blir jeg så sett ned på.

Kristendommen handler vel i korte trekk om å elske hverandre,respektere hverandre og ikke dømme . Eller????

Jeg klarer snart ikke min egen sønn.

Han går for langt.

Om han har funnet den veien der så trenger han ikke være hovmodig og dømme eller se ned på meg og sin familie.

Enten så tror du eller så tror du ikke sier han og da er mitt spørsmål: Men hva med de som er søkende da???

Den som sier han har sett lyset med fordømmer sin bror vandrer fortsatt i mørket står det en plass.

Dette ville han ikke høre noenting om.

Han er et råttent egg her hjemme og en flott ungdom ute med ansvar for undervisning av de som er 11-12 og 13 år gamle.

Mot sine egne søsken er han så råtten og ekkel og bruker kristendommen som det passer han.

Og ingen tror at det er så galt. Jeg skal da bare være glad for at han har funnet den veien der.

Men han er så utspekulert og har funnet et vei å gå for å slippe unna med alt han gjør.

For gud tilgir.

Blir noen sinte på ham og banner fordi han selv har gjort noe så er det han som overlegent sier at om de ikke kan snakke ordentlig til han så kan de la være.mens han lyger,jukser og ser rett og slett ikke alvor eller andre enn sin egen væremåte. Har fundert om jeg skal ta kontakt med menigheten og snakke med dem om dette. For er det noen som kan streite han opp så er det dem.Meg vil han ikke høre på.

Jeg klarer ikke dette lenger.

[Gjest Myumi]

Det høres ut som om sønnen din har blitt trukket inn i ett ekstremt-kristent miljø. Jeg råder deg til å ta kontakt med lege som kan få henvist han videre til psykolog hvor han kan få hjelp til å komme seg ut av miljøet.

[Maxine Grey]

Be ham lese 1. kor. kap. 13 og leve etter det.

[ellapille]

Be ham lese 1. kor. kap. 13 og leve etter det.

Kan du skrive til meg om hva det står der????

Kanskje jeg og han kan snakke litt sammen om det.

Hilsen ellapille.

[Gjest TomKrus]

Kan du skrive til meg om hva det står der????

Kanskje jeg og han kan snakke litt sammen om det.

Hilsen ellapille.

1. kor. 13 (bibelen.no)

"Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. 2 Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.

4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. 5 Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. 6 Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. 7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

8 Kjærligheten faller aldri bort. De profetiske gaver skal opphøre, tungene skal tie, og kunnskapen skal ta slutt. 9 For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. 10 Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, forsvinne. 11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. 12 Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. 13 Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."

[Gjest Hillary..]

Psykolog er kanskje ikke nødvendig... jeg tror det er viktig å ikke tvinge han ut av dette med mindre det er en veldig lukket sekt. Alle tenåringer gjør opprør og kan være veldig stygge mot sine egne. De kan ha et ekstremt uttrykk. Ikke høre på foreldrene. For noen er det religion, for andre feil kjærester, narkotika, øl, sex...

Jeg tror det er smart å følge med og snakke med han, ja... Om mulig få litt oversikt over miljøet. Å tro kan være en fin ting hvis det fylt av kjærlighet og ikke minst selvstendig...

----

Du finner faktisk Bibelen online på www.bibelen.no - hvis du ikke har den. Din sønn må jo ha den...eller?

Her 1. kor. 13:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. 2 Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.

4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. 5 Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. 6 Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. 7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

8 Kjærligheten faller aldri bort. De profetiske gaver skal opphøre, tungene skal tie, og kunnskapen skal ta slutt. 9 For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. 10 Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, forsvinne. 11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. 12 Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. 13 Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

[Gjest Poirot]

Høres ut som en ganske normal tenåring, spør du meg.....

Mange tenåringer er ekle hjemme og skråsikre på at de vet hva som er rett og ei.

Selv ville jeg snakket litt med ham om "den som kaster den første stein" og "gjør mot din neste som du vil at andre skal gjøre mot deg". Går jo ann å dra på et møte for å se hva de driver med, og prate litt med presten/pastoren der han hører til.

Tviler på at psykolog er nødvendig.

[Gjest Myumi]

Tviler på at psykolog er nødvendig.

Hvis han har blitt medlem i en eller annen gruppe eller forsamling og moren ikke klarer å nå inn til ham, hva er da så galt med psykolog. Om ikke annet for å få noen tips om hva hun selv kan gjøre.

Se på innlegget og ikke brukernavnet Poirot.

[Gjest Poirot]

Hvis han har blitt medlem i en eller annen gruppe eller forsamling og moren ikke klarer å nå inn til ham, hva er da så galt med psykolog. Om ikke annet for å få noen tips om hva hun selv kan gjøre.

Se på innlegget og ikke brukernavnet Poirot.

Nå må du jammen meg slutte å tro at alt her handler om DEG DEG og ATTER DEG!

Som sagt så er det mange tenåringer som er sikre på at de vat aølt best, ikke vil ha med foreldre å gjøre og er frekke hjemme. Jeg tror fint at man kan ty til andre metoder før man kontakter en psykolog for å "redde ham".

[:-) anna]

Hmmm jeg har litt problemer med å skjønne hva han fysisk gjør som er så fælt. At han ikke respekterer dere andre hjemme høres ikke bra ut. Men jeg skjønner ikke helt hva han faktisk gjør.

Jeg tror jeg ville ha startet med å prøve å respektere ham og hans nyfunne religion så langt det gikk an. For eksempel så burde det jo være en liten bagatell å la være å banne og sier Herregud når det er noe han reagerer på. (Jeg har en treåring hjemme, så vi har slutta.... det er ikke et stort tap) Mest av alt fordi det er en gest der du viser at du respekterer hans følelser. Han har nok som tenåringer flest et behov for å bli tatt på alvor. Og da kan man jo vise ham at han er verdt å bli tatt på alvor. Om ikke annet så for å få til en dialog istedet for krangling.

Gi ham positiv feedback på den jobben han gjør. (Med andre ungdommer) Fortell ham at du er stolt av å få høre om ham at han oppfører seg så bra. Si at du er glad for at han har funnet noe så meningsfullt som religion i livet sitt. Og kutt ut alle slags teologiske debatter med ham. (Det dere vil ha er respekt ikke at den andre skal bli enig med dere)

Men be ham om å respektere dere andre i familien slik han selv blir respektert. Snakk til ham som en voksen og forklar ham at dere er flere som skal bo sammen. Da betyr det å respektere det som er viktig for andre. Dere skal ikke gjøre narr av hans religion. Han skal ikke gjøre narr av det som er viktig for dere. (Om det så er søsterens forelskelse i David Beckham.)

Mest sannsynlig er det vel snakk om at han har funnet en vei han trives på og et miljø han trives i. Også blir det litt voldsomt nå mens han er nyfrelst.

Om han ender opp med et kristent livssyn MED den positive etikken som ligger i bunnen for kristendom (nestekjærlighet o.s.v) så er ikke det det verste man kan ønske for barna sine. Men

Du får prøve å trøste deg med at tenåringstida er stormfull... uansett

hvilken vei vinden blåser fra.

[Gjest Hillary..]

Nå må du jammen meg slutte å tro at alt her handler om DEG DEG og ATTER DEG!

Som sagt så er det mange tenåringer som er sikre på at de vat aølt best, ikke vil ha med foreldre å gjøre og er frekke hjemme. Jeg tror fint at man kan ty til andre metoder før man kontakter en psykolog for å "redde ham".

Veldig enig med Poirot!

Psykolog tror jeg kan være ødeleggende.

Jeg tror nok det var perioder i min ungdom (rundt 16) hvor min mor ikke nådde inn til meg, men min ekstreme interesse for det en og det andre (inkl. religion faktisk!) tok slutt eller fikk en annen, mer moderat form.

Man må faktisk tåle en del av sitt avkom...

[Gjest Pterodactylkake]

 

Nå må du jammen meg slutte å tro at alt her handler om DEG DEG og ATTER DEG!

heh heh heh

[ellapille]

Jeg er stolt av at har gått den veien her og jeg synes han er kjempeflink og dette sier jeg til ham svært ofte.

Jeg tviler ikke på hans tro eller hensikter men vi er flere i familien her som ikke må bli fordømt fordi vi ikke ser ting på samme måte som ham.

Å bli sett ned på,dømt,målt opp og ned,få rullende øyne,stønn,risting på hodet og at han snur seg og går når det blir for tøft plager meg.

Ja jeg kan og skal ta meg sammen når det gjelder å si herregud og f....ordet.

Men å føle at man ikke er verdig sin egen sønn er helt forferdelig.

Vi synes dette er vanskelig begge 2 og i går begynte vi begge å gråte etter en heftig diskusjon.

Han er en flott ungdom ute,skulle bare ønske jeg fikk se denne flotte ungdommen hjemme også.

Kristendommen må være et valg for oss alle sammen.

Og respekten bør fortsatt være tilstede selv om vi tenker forskjellig.

Men jeg liker ikke å bli sett ned på av min sønn eller å få det servert på brødskiva at vi ikke kommer til himmelen fordi vi ikke er frelst.

Dette er kanskje barnemat for noen,men det er ganske vanskelig å bo i dette hver eneste dag og la dette styre forholdet vårt.

[Gjest Chrizzy]

Vet ikke hvor lenge siden det er han ble frelst. Det er kanskje sånn at siden han ikke kommer fra en kristen familie så kan deres livssyn på en måte virke truende for han, siden det er slik han er oppdratt så er det de en stor del av han. Veldig mange i sånne miljø kommer fra en familie med en eller annen form for kristen bakgrunn. Om han er med i en type Oslo Kristne senter, Livets ord menighet så er de oftest veldig negative til psykologer, de er egentlig veldi radikale, jeg synes de er skumle. Min søster er syk og engang skulle en fra Oslo Kristne senter be for henne på gaten, han presset henne inn mot veggen og ropte, Gå ut av henne satan! Hun er psykisk syk, og ble enda sykere av dette... Mitt poeng er at om han er i en slik type menighet så tror de jo hele ofte at verden der ute styrt av satan, psykologer som ikke er kristne å (sikkert noen som blir forbannet på meg, men det er oftest sånn, mener jeg). Men han tror vel fullt og fast på dette at de som ikke er frelst ikke kommer til himmelen, og det kan hende at hans væremåte er litt styrt av at han egentlig er redd, for at dere skal gå i fortapelse, å at dette plager han sånn at han blir frynsete og aggresiv? For de som tror på dette så må det jo være frustrerende å tenke på at det skal gå sånn med familien.......

[:-) anna]

Egentlig så synes jeg det høres ut som om han er i en konflikt selv. Han har jo tydelig funnet et miljø der han trives, der han har gode venner, føler han kan være seg selv og får positiv feedback på den personen han er og den jobben han gjør.

Jeg tror også at det i mange kristne ungdomsmiljøer er mange som er "født inn i det" som på en måte er generasjonskristne. Altså som har vært på sommerleire siden de var små, som har vokst opp med en sterk kristentro hjemme med bønn, kristenliv, søndagsskole og menighetsarbeid. Ungdommer som har hatt kristenliv som en viktig del av identiteten sin siden de var små. Når man ikke har dette fundamentet er det lett å føle seg litt annenrangs... Ikke fordi man bevisst blir behandlet slik, men fordi disse andre ungdommene "kan alle kodene".

Jeg er selv troende, uten noengang å ha vært "aktiv" i en menighet/kristenruss/tensing-jente. For meg har det faktisk vært litt vondt å være med kristne venner i gudstjeneste eller kristne sammenhenger fordi jeg har opplevd at min tro ikke blir sett på som "sterk nok" fordi jeg ikke er generasjonskristen eller aktiv kristen og har den kristne oppveksten. Ikke det at det blir sagt. Men for mange er den kristne livsstilen synonymt med kristen tro.

Det jeg prøver å si er at sønnen din kanskje sliter med å finne en måte¨å leve med begge verdenene sine. Begge identitetene. Akkurat nå er det identiteten sin i kristenlivet han liker best. (Der han har funnet seg selv) Da må han finne ut hva det betyr å ha en ikke-kristelig bakgrunn. Både i forhold til seg selv og til de han liker og ser opp til i det kristne miljøet sitt. Husk at han ikke har med seg alle kodene fra før, og må finne ut hva som er forventet av ham (både fra andre og seg selv) Kanskje tror han at han må prøve å frelse dere, eller tydelig ta avstand fra dere for å være en "riktig kristen". Forhåpentligvis ender han opp så trygg på sin egen identitet at han slutter å oppleve familiens manglende tro som noe truende og noe han må kjempe mot.

Han må nok bare finne den tryggheten i seg selv og sin egen tro og egen person først.

Jeg vil råde deg til å finne en klok kristenperson som han ser opp til som dere kan snakke med om dette sammen. Fordi det nok er en slik person han identifiserer seg med, og ønsker å bli en gang. En som er voksen nok til å fortelle sønnen din at han har lov til å være glad i både det nye kristenlivet sitt og familien sin samtidig. (Det er for eksempel mange unge kule moderne prester rundt om kring for tiden. ) Det å ta initiativ til å søke råd hos en på hans side kan jo også oppleves som en fin gest fra deg til han... og faktisk så er slike samtaler en del av prestejobben

[Gjest gjest1]

Guttungen er ung! 16 år er nybegynner. Selvfølgelig blir han litt "fantatisk" når han faktisk mener han har funnet sannheten og meningen med livet. For en sekstenåring kan dette være dødsens alvor, og det blir totalt uforståelig for ham å forstå at du ikke skjønner dette - for det er jo dette som er det riktige... og det har han forstått. Skjønner du? Han har ingen knagger å henge ting på ennå, så han henger dem i hytt og pine. Ha litt overbærenhet med ham, snakk litt om tålmodighet og hva Jesus egentlig stod for, og hva han egentlig lærte bort, så får guttungen litt flere knagger og litt flere referansepunkter.

Ikke diskuter med ham hvis du ikke aner hva du diskuterer, men få ham heller til å bla opp i boken selv for å vise deg hva han selv refererer til. Kanskje finner han da selv ut at han ikke vet så mye som han tror?

[Gjest gjest1]

Hei!

Nå har ikke jeg lest alle svarene du har fått, men hva med å bli med på none møter for å se hva det går ut på? Da ser du også om det er noe "humbug"...

Lykke til!

[raven]

Mange 16 åringer er da ekstremt i opposisjon til foreldrene, og finner ett eller annet de er fanatisk opptatt av. Gjerne noe de VET provoserer foreldrene ekstra...

Det å bli kristen er jo tradisjonelt ganske tekkelig og snilt, og ikke akkurat noe man opponerer med. Det hadde kanskje vært lettere å forstå om han hadde blitt punker eller nynazist? Men vår tids ungdommer må kanskje finne andre virkemidler for å provosere....

Skjønner godt at det er vanskelig. La ham holde på, men ikke la ham diktere ditt og resten av familiens liv. Det går nok over - forhåpentligvis ganske raskt

[Pip]

Å bli sett ned på,dømt,målt opp og ned,få rullende øyne,stønn,risting på hodet og at han snur seg og går når det blir for tøft plager meg.

Altså - skjer ikkje dette med alle tenåringsforeldre? Eg var i alle fall sånn i ein periode - alt foreldra mine sa (særleg pappa) var aldeles idiotisk, eg hadde alltid rett, og dei skjøna ingenting. Heime hjå oss var det ingen religions- eller truskonflikter som låg til grunn - dette handlar vel helst og frigjering og sjølvstendiggjering?

Synst forøvrig det høyrest ut som sonen din har kome inn i eit bra miljø, og har funne ei meining - det er jo flott!

Ville i grunnen berre seie at eg trur dette er ei sånn typisk 'pubertetsbyge' som går over av seg sjølv om noko tid, og ikkje nødvendigvis noko å stresse så veldig med...

[Gjest Anonymous]

Og likevel - når det går så langt som til å tro man kan gjøre som man vil og forsvare seg med at Gud tilgir ham uansett, da er det noe veldig galt et sted! Har vært borti noen Oslo Kristne Senter-folk som har vært sånn - rett og slett oppført seg veldig usosialt og merkelig, og hatt en vel snill holdning til seg selv (og mer kritisk til andre).

En slik oppførsel er provoserende uansett om den bunner i religion eller et-eller-annet-annet, og hva en mor skal gjøre med dette, kan jeg ikke svare på.. Tenåringsproblematikk er vanskelig. Jeg ser det er mange her som sier at "sånn er jo alle tenåringer" - men jeg mener at en jo ikke bare kan la dette "gå over" så lenge en har andre unger også som det går utover (ei heller hvis det går _for mye_ utover en selv)..

(Og for ordens skyld - dette var ikke et angrep på Oslo Kristne Senter-folk generelt)

Kjenner jeg blir sint på sønnen din, tenåring eller ikke! (Er selv lillesøster til en som var mye mer umulig hjemme enn ute - og har man flere unger, må man beskytte ALLE).