Utblåsning *Langt*

[AnonymBruker]

Helt siden jeg var 15 år har jeg hatt mange og turbulente kjæreste forhold, relasjoner hvor jeg har blitt mer eller mindre avhengig av den andre parten. Jeg forelsker meg typisk i personer som ikke akkurat kan karakteriseres som svigermors drøm, og med unntak av noen få, har de fleste hatt mye bagasje, div diagnoser og rusproblematikk. Selv har jeg alltid slitt med sosial mestring,angst, depressivitet og har hatt få eller ingen venner, akkurat nå har jeg ikke noe nettverk i det hele tatt.

Jeg klamrer meg til disse menneskene og de blir mitt holdepunkt i tilværelsen siden jeg ikke har noen venner i livet mitt, kun foreldre og kjæreste. Når forholdene har tatt slutt, har jeg følt panikk for å være alene og ensom. Jeg hopper kort tid etter til neste, og for en eller annen grunn,er det så og si samme forløpet hver bidige gang. I begynnelsen er jeg som de fleste blind for alt annet enn forelskelsen, og lever helt i nuet hellig overbevist at nå har jeg endelig funnet noen jeg kan se for meg en fremtid sammen med. Overlykkelig for at jeg nok en gang har funnet noen som kan fylle tomrommet i livet mitt,viser jeg meg bevisst fra min aller beste side som den søte,snille, omsorgsfulle jenta. Etterhvert som forelskelsesrusen legger seg, kommer negative egenskaper til overflaten hos begge parter og jeg finner meg selv i en konstant irritabel tilstand. Plutselig irriterer ALT meg med dette mennesket jeg tidligere var så forelsket i, og jeg spyr ut edder og galle uten å tenke meg om i det hele tatt. Den sykelige sjalusien min og usikkerheten klarer jeg ikke lenger å legge lokk på, paranoide tanker spinner rundt i en kaotisk runddans hele tiden.

Det skal ingenting til før sinnet blusser opp eller tårene fosser; en kommentar jeg tolker i verste mening, en mld som tikker inn på mobilen hans,at det blir stille på stua når jeg er på badet,om han for en gangs skyld ikke har mobilen liggende fremme,om han blir for lenge borte og spesielt uten å gi lyd fra seg på en stund, om han legger ned mobilen eller et vindu på pc'en i det jeg kommer inn i rommet..ALT trigger et voldsomt tankekjør. Jeg kan avsky personen en dag og være kald og avvisende, men prøve å ta meg sammen og være flink kjæreste den neste.Jeg klarer ikke la være å komme med sure kommentarer om det meste vedkommende gjør, og blir det voldsomme krangler blir jeg ofte hard og barnslig. Jeg føler jeg må si de mest sårende ting for å holde de voldsomme følelsene i sjakk,og da jeg ser det har effekt kan jeg slappe litt mer av. Det er null sperrer for å komme med ting somm "Gå å dø", "jeg hater deg", "jeg gleder meg til det blir slutt mellom oss", "følelsene dine er ikke ekte,alt er bare skuespill",du er stygg" etc.I tidligere forhold har jeg også vært voldelig. Det har og svartnet for meg i et plutselig altoppslukende sinne og jeg har kastet glass og andre gjenstander etter vedkommende. Jeg har også gått inn i en merkelig tilstand når det har blitt for mye for hodet der jeg bare har gått i lås og blitt helt apatisk,skreket eller sprunget av av leiligheten og funnet meg et sted der jeg er en stund og kan roe meg ned. Men selv om følelsene ofte har dabbet av og i tilfeller der jeg knapt har tålt trynet på den jeg var sammen med, så tviholder jeg på personen om jeg merker at vedkommende har fått nok av meg og vil avslutte ting eller fatter ny interesse om jeg får for meg at en annen jente har meldt sin interesse for personen.

All energi og fokus går med på forhold og når ting er virkelig dårlig så faller alt annet bort. Jeg har tenk at det ikke er så merkelig at alle forholdene jeg har hatt har utviklet seg så dårlig, jeg forelsker meg jo bare i håpløse individ.Jeg vil ikke ende opp som min mor, som har bodd sammen med en mann i 30 år hun ikke tåler bare fordi det er praktisk, hun ikke vil være alene og ikke tror seg til å skulle klare seg på egenhånd. Jeg er så vanvittig lei av at jeg blir den verste versjonen av meg selv i et forhold. Hva er det som feiler meg? Vil bli et trygt,harmonisk menneske som ikke gjør seg avhengig av andre mennesker for å fungere. Venter nå på å få time hos privatpraktiserende psykolog, ventetiden er et par mnd, men skulle så gjerne hatt hjelp i dag. Andre som kan kjenne seg igjen og som også har/hatt det slik?

Beklager langt og rotete innlegg.

Anonymous poster hash: 3f4fb...ade

[AnonymBruker]

Du burde be om å bli utredet, spesielt for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Både det at du er redd for å bli forlatt, føler tomhetsfølelse, redd for å bli avvist og selv avviser, muligens svart/hvitt-tenkning og sinnet, er alt symptomer på dette. At du har hatt en mor som har vært avhengig av mannen sin og at du har vokst opp med deres dårlige forhold, kan ha spillt inn på utviklkngen.

Kriterier (man trenger kun å ha fem av dem for å få diagnosen):

1. Desperate forsøk på å unngå reell eller innbilt fare for å bli forlatt. Merk : Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5'

2. Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige relasjoner som er preget av veksling mellom ekstrem idealisering og devaluering.

3. Identetsforstyrrelse: markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller selvfølelse.

4. Impulsivitet i minst to områder som er potensielt skadelig for en selv (f.eks. promiskuøs sex, spiseforstyrrelser, overspising, rusmisbruk eller hensynsløs kjøring). Merk: Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5'

5. Tilbakevendende suicidal atferd, gester, trusler eller selvskadende atferd.

6. Affektiv ustabilitet på grunn av en markert reaktivitet av humør (f.eks, intense episodisk dysfori, irritabilitet eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager).

7. Kronisk følelse av tomhet

8. Upassende sinne eller vanskeligheter med å kontrollere sinne (f.eks hyppige visninger av temperament, konstant sinne, tilbakevendende fysiske slosskamper).

9. Forbigående, stressrelaterte paranoide forestillinger, vrangforestillinger eller alvorlige dissosiative symptomer

Google det, så kommer dette opp.

Anonymous poster hash: 519af...8c3

[AnonymBruker]

Og ja, jeg kjenner meg igjen og har mye av de samme problemene.

Anonymous poster hash: 519af...8c3