Egoistisk å ha bare ett barn?

[Gjest Badabing]

Andre har ikke noe med hva dere velger, men det aller beste i livet mitt er søsteren min.

[Celtic Heart]

Jeg har vokst opp i 2 hjem. 1 hjem med bare meg og mamma og 1 hjem med ganske kompliserte forhold.

Mamma kunne ikke få flere etter meg, så der er jeg enebarn og synes på en måte det er flott. Hos pappa derimot så har det jo vært noen forhold og det har jo endt opp med en god del forviklinger med stebrødre, eksstebrødre og halvbrødre.

På det meste var vi 6 søsken, på det minste 4 søsken, og jeg satte inderlig stor pris på det rolige livet hjemme hos mamma.

Pr dags dato har jeg vel 9 brødre med en eller annen tittel foran. Jeg har kun kontakt med 1 av dem ( en eksstebror fra min fars første forhold) og det er kun fordi vi bor på samme lille plassen.

Så det å ha søsken betyr ikke nødvendigvis at man har mer støtte eller noen å leke med.

Det viktigste er vel at du og mannen er enige om antall barn, ikke hva alle andre måtte mene.

[Gjest Peanut]

Jeg bare skjønner ikke hvorfor det skulle være egoistisk med ett barn... O_o

[AnonymBruker]

Jeg forstår heller ikke hvorfor det skulle være egoistisk. Selvsagt synes de fleste som har søsken at de er heldige som har noen ekstra de er glade i livet sitt. Men det betyr jo ikke at de som ikke opplever det lider noen nød heller. Det er jo helt annerledes å måtte se for seg hvordan livet hadde vært uten søsken når man har et søsken selv, enn å faktisk aldri oppleve det. Jeg er enebarn og har aldri synes det er noe negativt. Tvert imot; jeg har sett hvor mye bråk og styr og krangling venner har hatt med sine søsken, og i mitt stille sinn vært veldig glad for at jeg hadde et rolig hjem hvor jeg kunne få fred når jeg ønsket det. Jeg har også sett hvordan min mor har kranglet med sine voksne søsken i årevis, spesielt om arv. Så et godt søskenforhold er det jo heller ingen garanti at man får.

Anonymous poster hash: afe76...4db

[AnonymBruker]

Jeg har 5 søsken og det har jeg fordi jeg vokste opp i smiths venner der det var forventet at man fikk mange barn selvom man ikke klarte å ta seg av mange. Jeg syns det er egoistisk å få fler barn enn man klarer å ta seg av og skulle heller vært enebarn enn å bli forsømt i oppveksten og miste barndommen min fordi foreldrene mine ikke klarte å gi alle barna den omsorgen de trengte.

Selv har jeg bare et barn og kommer kanskje ikke til å få fler fordi det barnet jeg har er spesielt krevende pga spesielle behov. Jeg tenker sånn at det vil være egoistisk av meg å få flere barn bare fordi alle andre mener barnet jeg har trenger søsken. Jeg syns det er tungt nok med det barnet jeg har og vil ikke sette enå et barn til verden som jeg ikke vet 100% sikkert at jeg klarer å gi den omsorgen det fortjener.

Det vil ikke være bra for det barnet jeg har fra før eller det barnet som blir satt til verden om jeg velger å få ennå et barn når jeg syns det er så slitsomt med det jeg har fra før.

Får høre at jeg bør være egosistisk, at JEG trenger å få et normaltfungerende barn og at hvis det blir for vanskelig med to barn kan jo bare barnet med spesielle behov flytte i barnebolig. For meg er ikke det et alternativ. Jeg vil heller være den beste mammaen jeg kan være for det barnet jeg har enn å være en dårligere mor for to.

Anonymous poster hash: 9ae0e...9e2

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og har stortrivdes som det hele livet. Har dog hatt dyr i huset og nabounger rett i nærheten, uten det tror jeg kanskje barndommen kunne blitt litt kjedelig.

Ser for meg at jeg kanskje savner søsken når foreldrene mine blir gamle og trenger omsorg. Men når jeg ser hvor mange som flytter langt unna, og hvor mange som blir alene om å ta vare på foreldre selv om de har søsken, fordi alle søsknene er for langt unna eller for opptatt, så er det jammen mulig det er like greit å være enebarn da også.

Anonymous poster hash: 92dca...66b

[AnonymBruker]

Jeg har 5 søsken og det har jeg fordi jeg vokste opp i smiths venner der det var forventet at man fikk mange barn selvom man ikke klarte å ta seg av mange. Jeg syns det er egoistisk å få fler barn enn man klarer å ta seg av og skulle heller vært enebarn enn å bli forsømt i oppveksten og miste barndommen min fordi foreldrene mine ikke klarte å gi alle barna den omsorgen de trengte.

Anonymous poster hash: 9ae0e...9e2

Jeg har også vokst opp i Smiths venner og var da virkelig ikke forventet flere barn enn du greide å ta vare på! Mange barn ja, men ikke sånn du fremstiler det.

Anonymous poster hash: 47681...2a1

[nattsvermer]

Gah, kan ikke folk bare slutte å bekymre seg om hva andre tenker

Hvis dere kun vil ha ett barn er det deres sak, ikke alle andres!

[AnonymBruker]

Jeg har også vokst opp i Smiths venner og var da virkelig ikke forventet flere barn enn du greide å ta vare på! Mange barn ja, men ikke sånn du fremstiler det. Anonymous poster hash: 47681...2a1

Når vokste du opp i Smiths venner? Mulig det ikke er sånn nå lengre, men før var det sånn

Anonymous poster hash: 9ae0e...9e2

[AnonymBruker]

For 3 år siden fikk vi vår første, og vi er egentlig fornøyd med at ting er slik det er nå. Jeg og mannen er enige om at vi ikke vil ha flere barn - for nå ihvertfall. Altså det er mulighet for at det kan endre seg, men slik vi ser det nå vil vi ikke. Nå begynner de fleste å ''presse på'', når kommer nr 2? Det er egoistisk for barnet å vokse opp uten søsken, det vil bli ensomt for barnet når det blir voksen og dere er gamle, de har hverandre å leke med, aldersforskjellen blir jo aaalt for stor om dere venter osv osv.. Det er selvfølgelig helt greie argumenter, men slik jeg og mannen føler det, er at vi har nok med oss 3 og det burde jo respekteres. Hva syns dere enebarn? Og syns dere andre det er så egoistisk? Hvordan møter man disse argumentene? Anonymous poster hash: 99d88...124

Ja, det er jo nettopp det det er - egoistisk. Det er jo for dere selv at dere ikke vil ha flere barn, for selv å slippe slitet, og det ekstra arbeidet. Det er jo ikke for barnet dere allerede har sin skyld, det ville sikkert blitt glad for et søsken, om ikke med en gang, så etter hvert. Rart spørsmål å stille, hva man "synes om" enebarn. Er de en spesiell rase, eller ? Selv er jeg enebarn, tamt å ikke ha noen man har vokst opp sammen med, og som man kan dele minner, og mimre med, og som er der for en på godt og vondt, og når en er gammel, og (medt sannsynlig) begge foreldrene er døde.

Anonymous poster hash: 47113...0b9

[AnonymBruker]

Min kone er enebarn. Det var en stund mellom 8 og 10 hun savnet søsken, ellers har hun vært fornøyd. Spesielt i perioden der hennes foreldre ble skilt var hun svært glad hun ikke hadde søsken. Hun så hva det gjorde med andre søskenflokker rundt seg med samme problem.

Vi fikk to unger basert på samme typen press som du du skisserer, og vi angrer. Det merkbart begrenser hva vi kan gjøre og hvordan vi kan utvikle ungene.

Jeg har søsken, det var sikkert veldig gøy når vi var veldig små, men ellers har vi egentlig ikke noe fantastisk forhold i voksen alder. Til det er vi alt for forskjellige som personer. Vi får trøste oss med at vi ikke aktivt hater hverandre som mine foreldre sine søsken gjør.

Angrer dere på barna? :-( eller barn nr.2?

Anonymous poster hash: 47113...0b9

[AnonymBruker]

Er enebarn, nå ung voksen, og har hittil aldri kjent et savn etter søsken. Hadde alltid minst en voksen å gå til, noe som var kjempefint og hyggelig. Det er vanskelig å objektivt uttale seg om man har blitt bortskjemt, men foreldrene mine kjøpte aldri masse materielle ting, verken til meg eller seg selv, og var strengere med regler for god oppførsel enn foreldre til mange av mine jevnaldrende...

Det kan da vel ligge like egoistiske grunner bak et valg om å få to/tre/fire barn? Folk er så forskjellige...

Anonymous poster hash: 2e25a...447

[Gjest Gaea]

Jeg er glad i mine søsken, men jeg tviler sterkt på at jeg noen gang får mer enn ett barn selv. Det kan være veldig fint med søsken, men det kan også være veldig slitsomt (ikke bare for foreldrene, også for barna!). Det er ikke garantert at de får et godt forhold i voksen alder, eller en bedre barndom, eller at begge er flinke til å ta seg av foreldrene når de blir gamle. Enkelte av mine barndomsvenner med søsken orket jeg omtrent ikke å være hos en dag en gang, mye bråk, krangling og tull...

Aldri få barn fordi andre synes det i hvert fall. Enebarn og søsken har begge sine fordeler og ulemper, man kan ikke vite hva som er best for det eksisterende barnet på forhånd...

[AnonymBruker]

Nei. Det er det ikke. Får barnet søsken, er det ingen garanti for at de går overens.

Jeg har et søsken som har plaget meg hele livet! En psykopat som forsøker tråkke andre ned i søla.

For å nevne det negative som kan skje.

Jeg er enig med dem som sier at man ikke skal få flere barn for å gi barn nr én søsken, det blir helt feil. Man skal få barn fordi man ønsker et barn til, for sin egen del.

Jeg skal ha ett barn, tror jeg. For oss er det det rette valget, og det bryr meg midt i stumpen hva andre mener om det.

Anonymous poster hash: 36715...6c2

[Druid]

Angrer dere på barna? :-( eller barn nr.2?

Anonymous poster hash: 47113...0b9

Vi angrer på at vi ikke holdt oss til planen vår og nøyde oss med ett barn. Vi angrer ikke på person nummer 2, men inser at vi 3 hadde hatt større muligheter enn oss 4. Det var en stund det nesten ble skilsmisse.

[Anglofil]

Nei, det er ikke noe mer egoistisk enn det å velge å få barn i utgangspunktet.

Som enebarn er jeg rimelig lei av at man stakkarsliggjør oss enebarn. Det er stort sett ikke synd på oss og vi klarer oss stort sett veldig bra. Nei, enebarn er ikke nødvendigvis bortskjemte og mange av oss er rimelige selvstendige. Poenget er jo hva dere gjør ut av oppdragelsen og hvordan dere velger å forholde dere til deres barn.

Forøvrig anbefaler jeg boka "Din plassering i søskenflokken" som også dreper en god del av mytene rundt enebarnet, deriblant at vi er så bortskjemte. Faktisk viser boka til at svært mange enebarn blir nettopp ikke så bortskjemte fordi de sjelden har problemer med å dele. Det er rett og slett fordi de ikke har søsken som de redd for skal ta lekene deres. Og det kjenner jeg meg godt i.

Det er negative og positive sider med alt. Men man kan ikke la seg farge av alt det negative. Det er til syvende og sist dere foreldre som spiller en rolle, hvordan dere velger å takle det å ha et enebarn. Selv har jeg aldri savnet søsken, og jeg var godt sosialisert, og det er mye takket være engasjerte foreldre som forsto viktigheten av å sosialisere meg i tidlig alder.

Mvh Yvonne

[Cata]

Hva syns dere enebarn? Og syns dere andre det er så egoistisk? Hvordan møter man disse argumentene?

Anonymous poster hash: 99d88...124

Jeg synes valget uansett er deres. Har dere lyst på et barn til, så får dere det. Vil dere ikke ha fler, så lar dere være.

Men, ja, i den grad man kan savne noe man aldri har hatt, så savner jeg søsken. Da jeg var barn plaget det meg ikke i det hele tatt, men i voksen alder så merker jeg at jeg gjerne skulle hatt "noen flere". Spesielt tydelig ble dette da min far døde for noen år siden. Da ble det veldig klart for meg at når min mor en gang dør, så er det "bare meg". Jeg har naturligvis søskenbarn og et par av dem har jeg "adoptert" som reservesøsken , men det blir ikke helt det samme likevel.

Jeg skulle gjerne hatt noen med ca. samme bakgrunn som meg selv nå når jeg rusler mot alderdommen. Jeg ser hvor stor glede min mor har av sine søstre og skulle ønske jeg hadde vært i en liknende situasjon.

Uansett - valget er deres og dere må velge det som passer best for dere, ikke hva som kanskje kan være smart for barnet deres om 40 år.

[Gjest Badabing]

Cata: kusinen min har vokst opp som enebarn. Hun savnet alltid søsken. Siden hun var "alene", fikk vi litt søskenforhold, i motsetning til forholdet jeg har med mine andre søskenbarn. Man kan absolutt få lignende relasjoner til søskenbarn! Man har jo en helt spesiell bakgrunn og må bare være flinke til å pleie kontakten!

TS: Når det gjelder det med å miste foreldre, så kom søsteren min og jeg enda nærmere hverandre da vi mistet mamma i en alder av noenogfemti. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort om jeg stod alene i planlegging av begravelse, minnestund, arvepapirer, utrydding av hus og sortering av mammas personlige eiendeler. For ikke å snakke om tiden vi var på sykehuset eller da vi satt der sammen da mamma sovnet inn. Samtidig ser jeg jo at ikke alle har et slikt forhold som vi har. Og at man aldri kan vite hvilket forhold søsken vår. Vi kranglet for øvrig mye da vi var barn, men hun er min beste venninne nå og har vært det i ti år.

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke noe mer egoistisk enn det å velge å få barn i utgangspunktet.

Som enebarn er jeg rimelig lei av at man stakkarsliggjør oss enebarn. Det er stort sett ikke synd på oss og vi klarer oss stort sett veldig bra. Nei, enebarn er ikke nødvendigvis bortskjemte og mange av oss er rimelige selvstendige. Poenget er jo hva dere gjør ut av oppdragelsen og hvordan dere velger å forholde dere til deres barn.

Forøvrig anbefaler jeg boka "Din plassering i søskenflokken" som også dreper en god del av mytene rundt enebarnet, deriblant at vi er så bortskjemte. Faktisk viser boka til at svært mange enebarn blir nettopp ikke så bortskjemte fordi de sjelden har problemer med å dele. Det er rett og slett fordi de ikke har søsken som de redd for skal ta lekene deres. Og det kjenner jeg meg godt i.

Det er negative og positive sider med alt. Men man kan ikke la seg farge av alt det negative. Det er til syvende og sist dere foreldre som spiller en rolle, hvordan dere velger å takle det å ha et enebarn. Selv har jeg aldri savnet søsken, og jeg var godt sosialisert, og det er mye takket være engasjerte foreldre som forsto viktigheten av å sosialisere meg i tidlig alder.

Mvh Yvonne

Å få barn er det motsatte av egoisme. Det er faktisk ingen ting som er så lite egoistisk, og så oppoftrende som å få barn. Man setter for alltid seg selv som nr.2, fra den dagen barnet blir født. Det er alltid noen å tenke før seg selv. Man har mentalt sett ikke fri fra foreldrerollen noen sinne. Man legge til side drømmer og planer det kanskje aldri vil være mulig å gjennomføre med barn. Man kjøper klær til barnet før seg selv. Man velger feriemål etter barnet. Man velger helgeaktiviteter mtp barnet. Man prioriterer å la barnet få være med på aktiviteter på kveldstid, fremfor å betale treningssenter for seg selv. Barn koster tid OG penger. Hvordan i all verden kan det få barn være egoistisk? Er det fordi det er "slemt" å bidra til befolkningsvekst og den regla der kanskje? Er det ikke mer egoistisk å leve et forlenget ungdomsliv til man er 45, bruke tid og penger kun på seg selv, og beholde den berømte friheten? Synes kommentarer om at å få barn er egoistisk virker utrolig lite gjennomtenkt.

Anonymous poster hash: 47113...0b9

[Gjest Runforit]

Er da ikke egoistisk med et barn? Jeg vokste opp som alenebarn og hadde da venner da jeg vokste opp. Man sitter ikke alene i en krok fordi en ikke har søsken. Og ikke alle søsken har noe bra forhold.

Om en er fornøyd med et barn og tar vare på det og barnet føler seg elsket så er det det viktigste.