Egoistisk å ha bare ett barn?

[AnonymBruker]

For 3 år siden fikk vi vår første, og vi er egentlig fornøyd med at ting er slik det er nå. Jeg og mannen er enige om at vi ikke vil ha flere barn - for nå ihvertfall. Altså det er mulighet for at det kan endre seg, men slik vi ser det nå vil vi ikke.
Nå begynner de fleste å ''presse på'', når kommer nr 2? Det er egoistisk for barnet å vokse opp uten søsken, det vil bli ensomt for barnet når det blir voksen og dere er gamle, de har hverandre å leke med, aldersforskjellen blir jo aaalt for stor om dere venter osv osv..
Det er selvfølgelig helt greie argumenter, men slik jeg og mannen føler det, er at vi har nok med oss 3 og det burde jo respekteres.

Hva syns dere enebarn? Og syns dere andre det er så egoistisk? Hvordan møter man disse argumentene?

Anonymous poster hash: 99d88...124

[Babi]

Det er deres valg, ikke alle andre sitt. Velger man å ikke få barn, er det galt. Får man ett barn, er det galt. Får man 3, er det for mange... Konklusjon: Den "perfekte" A4-familien er tydeligvis med to barn... Noe "samfunnet" forventer av oss.

[AnonymBruker]

Det er jo litt både og... er jo ikke alle som har søsken som setter pris på dem heller.

Anonymous poster hash: 19478...f4a

[AnonymBruker]

Om dere har mulighet ville jeg fått ett barn til. Og ganske snart. Jeg har vokst opp med søsken, samboer ikke. Han syntes fortsatt det er litt sårt at han ikke har søsken.

Men det er min mening og jeg ville ikke sagt det til deg med mindre du spurte.

Anonymous poster hash: 47681...2a1

[Druid]

For 3 år siden fikk vi vår første, og vi er egentlig fornøyd med at ting er slik det er nå. Jeg og mannen er enige om at vi ikke vil ha flere barn - for nå ihvertfall. Altså det er mulighet for at det kan endre seg, men slik vi ser det nå vil vi ikke.

Nå begynner de fleste å ''presse på'', når kommer nr 2? Det er egoistisk for barnet å vokse opp uten søsken, det vil bli ensomt for barnet når det blir voksen og dere er gamle, de har hverandre å leke med, aldersforskjellen blir jo aaalt for stor om dere venter osv osv..

Det er selvfølgelig helt greie argumenter, men slik jeg og mannen føler det, er at vi har nok med oss 3 og det burde jo respekteres.

Hva syns dere enebarn? Og syns dere andre det er så egoistisk? Hvordan møter man disse argumentene?

Anonymous poster hash: 99d88...124

Min kone er enebarn. Det var en stund mellom 8 og 10 hun savnet søsken, ellers har hun vært fornøyd. Spesielt i perioden der hennes foreldre ble skilt var hun svært glad hun ikke hadde søsken. Hun så hva det gjorde med andre søskenflokker rundt seg med samme problem.

Vi fikk to unger basert på samme typen press som du du skisserer, og vi angrer. Det merkbart begrenser hva vi kan gjøre og hvordan vi kan utvikle ungene.

Jeg har søsken, det var sikkert veldig gøy når vi var veldig små, men ellers har vi egentlig ikke noe fantastisk forhold i voksen alder. Til det er vi alt for forskjellige som personer. Vi får trøste oss med at vi ikke aktivt hater hverandre som mine foreldre sine søsken gjør.

[Daraya]

Vi fikk et barn og av forskjellige grunner så det ut at det ikke blir flere. Litt synd, men ingen katastrofe heller. Sønnen min var ofte lei seg og spurte hvorfor alle andre har søsken men ikke han. Vi forklarte grunnen og dro også fram fordelene som enebarn.

Så fikk vi likevel et barn til 7 år senere. Det var ikke planlagt og vi var slett ikke begeistert, vi vurderte faktisk abort. Vi bestemte oss for å beholde og det gikk greit. Det var etter de første, mest slitsomme måneder at vi følte virkelig vi hadde valgt rett. I etterpåklokskapen føler jeg før var vi et par med barn, nå er vi en familie. Men jeg tviler på jeg hadde savnet et barn dersom hun ikke kom.

Om det er egoistisk å få bare ett barn? Det er det nok men det er bedre å la være dersom dere ikke er innstilt å få et barn til. Dere må bestemme dere for deres egen del, ikke andres forventninger.

[AnonymBruker]

Jeg har to (tette) barn, og tenker faktisk ofte på hvor mye enklere livet hadde vært hvis vi bare hadde én. Enklere også for barnet. Flere venner av oss har ett, og de har det så mye roligere, og det ene barnet får så mye mer positiv oppmerksomhet i hverdagen. Mindre krangling, mindre hektisk, lettere ved henting og bringing og spising og legging og alt.

Masse kos med to også, og de har utvilsomt glede av hverandre, men for noen av mine venner som syns det er trist at de bare har én, ser jeg mange fordeler. Det er rolige harmoniske familier som det ser ut til at det er godt å vokse opp i.

En annen sak er at større aldersforskjell enn det som er "vanlig", ser også ut til å ha noe av samme effekten. Syns det er så pussig hvordan alle er enige om at å ha tvillinger er noe av det slitsommeste som finns, mens liten aldersforskjell er perfekt. Det gir jo bare alle ulempene, og ikke fullt så mange fordeler?

Nå skal det sies at vi har det veldig hektisk for tiden, og jeg har dårlig samvittighet for jeg ser det går ut over kvalitetstid med barna. Vi skal ta noen grep mht tempoet hjemme, så bedrer det seg forhåpentligvis. Det er jobb og boligsituasjon som ikke er optimal akkurat nå, jeg kjenner den dårlige samvittigheten ose av å skrive at alt det praktiske hadde vært enklere uten nummer to, det er ikke det jeg mener.

Det jeg mener er at jeg tror ett-barnsfamilier kan være svært bra for både barnet og foreldrene, uten at det gjør foreldrene til egoister. Jeg tror flerbarnsfamilier kan være belastende på mange plan, og det er ingen ligning som sier "jo flere, jo bedre for barna". Noen jeg kjenner har seks barn og nå skal ha en til, fordi foreldrene alltid har ønskert seg mange barn, og for å oeke nese av alle som sier at nå har da vel mange nok. Det er den minst velfungerende familien jeg vet om, og det er svært egoistisk overfor de barna de allerede har syns jeg.

Anonymous poster hash: c1a18...55f

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn, og kunne ikke tenke meg å ha det anderledes.

Gå aldri inn i noen diskusjoner om dette, ts - og jeg synes at folk som maser er frekke.

Anonymous poster hash: 36f66...529

[Gjest Corto Maltese]

Det som er egoistisk er og sette barn til verden.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er mer egoistisk å sette ett barn til verden fordi andre presser på. "mamma, hvorfor er jeg født"

"Vel gutten min, egentlig så skulle vi kun ha ett barn. Men de andre i familien ville at vi skulle ha ett barn til, så da kom du."

Jeg skjønner at det antagligvis ikke er nøyaktig slik man sier det til barnet sitt. Men jeg tror du skjønner hva jeg mener.

Anonymous poster hash: 7f07e...b0f

[AnonymBruker]

Vi er i samme situasjon. Har en treåring, og syns det har vært og er veldig slitsomt. Vurderer å ikke få flere. Da får vi fritiden vi ønsker, har overskudd til hverandre og barnet. Men så er det disse forventningene utenfra da.... Og følelsen av at en familie skal ha minst to barn. Er selv enebarn, og følte aldri at vi var en skikkelig familie. Mannen min er også enebarn,og da er det jo litt trist å ikke få flere barn. Vi venter bare og ser hva som skjer vi. Har ti fruktbare år igjen, så trenger ikke å ta noen avgjørelse nå

Anonymous poster hash: a02b0...56e

[Gjest Mrs. Random Nick]

Vi har ett barn, og det kommer til å være enebarn. Jeg synes ikke det er egoistisk. Det viktigste er å være en bra mamma for det barnet du har nå. Før vi fikk dette barnet hadde jeg nok sett for meg å få flere barn, men ting skjer underveis som gjør at det blir på en annen måte enn det man selv kanskje trodde i utgangspunktet. Vårt barn er for øvrig eldre enn ditt.

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn. Jeg hadde verdens beste oppvekst, manglet aldri noe, hverken materielle goder eller kjærlighet fra foreldre og øvrig familie. Men jeg savnet søsken da, og jeg savner søsken enda mer nå som jeg er voksen. Jeg tenker mye på dette for tiden, hva om foreldrene mine (de er skilt) blir syke osv, da står jeg alene om å ta vare på dem. Det hadde vært utrolig godt å ha noen å dele gleder og sorger med, som har hatt samme referanserammer og erfaringer som en selv. Men for all del, det kan man jo med gode venner også. Det er jo langt fra alle søsken som har et godt forhold i voksen alder.

Nå som jeg er voksen har jeg valgt å få to tette barn, mye på grunn av mitt eget savn som enebarn i forhold til det å ha søsken.

Det finnes mange argumenter både for og imot, og fordeler og ulemper med begge deler. Aldri la deg påvirke av andres forventninger, dette er ditt valg, ikke samfunnets.

En stor fordel jeg merker med å ha to tette barn er at de har mye glede av hverandre, og det gir meg mer tid til andre ting som husarbeid osv. :-) Men igjen, det er jo dobbelt så mye arbeid med to, som med en;)

Lykke til, uansett hva du velger!

Anonymous poster hash: cce76...b41

[Nordis]

Ingen andre har noe med hvor mange barn dere velger å få.

Men det er en sannhet at det kan være fint å ha søsken i voksen alder, spesielt om foreldrene blir alvorlig syke/pleietrengende i relativt ung alder. Flere til å dele oppgaver, byrder og sorger. (Snakker av erfaring.)

[AnonymBruker]

Min kone er enebarn. Det var en stund mellom 8 og 10 hun savnet søsken, ellers har hun vært fornøyd. Spesielt i perioden der hennes foreldre ble skilt var hun svært glad hun ikke hadde søsken. Hun så hva det gjorde med andre søskenflokker rundt seg med samme problem.

Vi fikk to unger basert på samme typen press som du du skisserer, og vi angrer. Det merkbart begrenser hva vi kan gjøre og hvordan vi kan utvikle ungene.

Jeg har søsken, det var sikkert veldig gøy når vi var veldig små, men ellers har vi egentlig ikke noe fantastisk forhold i voksen alder. Til det er vi alt for forskjellige som personer. Vi får trøste oss med at vi ikke aktivt hater hverandre som mine foreldre sine søsken gjør.

Angrer dere virkelig? Ser dere på barnet dere fikk og er enige i at det aldri burde ha kommet til verden?

Beklager avsporing, men jeg har vanskeligheter med å fatte at noen kan angre på et barn. Virkelig angre.

Anonymous poster hash: a2488...a30

[AnonymBruker]

For 3 år siden fikk vi vår første, og vi er egentlig fornøyd med at ting er slik det er nå. Jeg og mannen er enige om at vi ikke vil ha flere barn - for nå ihvertfall. Altså det er mulighet for at det kan endre seg, men slik vi ser det nå vil vi ikke.

Nå begynner de fleste å ''presse på'', når kommer nr 2? Det er egoistisk for barnet å vokse opp uten søsken, det vil bli ensomt for barnet når det blir voksen og dere er gamle, de har hverandre å leke med, aldersforskjellen blir jo aaalt for stor om dere venter osv osv..

Det er selvfølgelig helt greie argumenter, men slik jeg og mannen føler det, er at vi har nok med oss 3 og det burde jo respekteres.

Hva syns dere enebarn? Og syns dere andre det er så egoistisk? Hvordan møter man disse argumentene?

Anonymous poster hash: 99d88...124

For noe tull!! Ensom?!

Jeg gikk i barnehage fra jeg var 3 år av, og frem til skolestart. Var jo kjempesosial! Da jeg begynte på skolen var jeg på SFO etterpå og lekte med andre barn. OG jeg hadde til og med klassevenninner hjem som jeg lekte med! Og vi lekte sammen fordi vi passet sammen i personlighet (noe som ikke alltid er tilfelle med søsken), og vi var på helt samme alder (noe du ikke får til med søsken med mindre de er tvillingen din).

På ungdomsskolen hang jeg med venninner, på videregående hang jeg med venninner OG hadde kjæreste. Jeg var også med på et basketlag fullt av mennesker!

Hvor var det tid til å være ensom opp i alt dette? Skulle tro jeg bare satt hjemme og stirret i veggen fordi jeg ikke hadde søsken!

Jeg hadde også søskenbarn, og familie i form av foreldre, tanter, onkler og besteforeldre.

I voksen alder studerte jeg, og har nå kollegaer.

Det er absolutt ikke egoistisk å få bare ett barn, det som er saken er at det er stygt av de som sier det til deg, og jeg ville revurdert om dette er mennesker som er ålreite å ha i livet sitt?

Jeg har hatt venninner med alle slags individuelle varianter: Søsken på samme alder som ikke går overens overhodet, søsken på samme alder som går overens, søsken med stor aldersforskjell som ikke går overens, søsken med stor aldersforskjell som går overens, søsken av samme kjønn som går overens, søsken av samme kjønn som ikke går overens, søsken av motsatt kjønn som går overens, søsken av motsatt kjønn som ikke går overens, enebarn som er bortskjemte, enebarn som ikke er bortskjemte, barn som hadde søsken, men som likevel var bortskjemte.

Med andre ord; dette blir individuelt.

Anonymous poster hash: 13c27...9bb

[Gjest Naria]

Ingen andre har noe med hvor mange barn dere velger å få.

Men det er en sannhet at det kan være fint å ha søsken i voksen alder, spesielt om foreldrene blir alvorlig syke/pleietrengende i relativt ung alder. Flere til å dele oppgaver, byrder og sorger. (Snakker av erfaring.)

Jeg har et søsken og jeg har ingen illusjoner om at han kommer til å stille opp i nevneverdig grad når alderdommen gjør seg gjeldene for mamma. Til det er han for opptatt med seg og sitt.

Det samme så jeg da min mormor ble gammel og skrøpelig. Det var mamma som stilte opp og brukte mye tid på å hjelpe, min onkel hadde all verdens "gode" unnskyldninger for å ikke bidra.

Nå har jeg for øyeblikket ingen barn og er på ingen måte sikker på at jeg noen gang kommer til å få noen, men hvis jeg gjør kan jeg vanskelig forestille meg at jeg får mer en ett barn.

[Druid]

Angrer dere virkelig? Ser dere på barnet dere fikk og er enige i at det aldri burde ha kommet til verden?

Beklager avsporing, men jeg har vanskeligheter med å fatte at noen kan angre på et barn. Virkelig angre.

Anonymous poster hash: a2488...a30

Jeg tror du legger mer i begrepet angre enn det jeg gjør.

Men ja, begge våre barn er VALGT; gitt at vi kunne gitt en bedre beslutning i forhold til å få barn nr 2 enn å basere oss på andres råd, så mener jeg angre er det rette ordet, selv om jeg er like glad i begge individene.

[AnonymBruker]

Ikke få et barn til. Dersom dere ender opp med å få et barn til, så skal det være fordi du og mannen ønsker et nytt barn, ikke for å gi eldstebarnet en lekekamerat. Det er egoistisk ovenfor det ANDRE barnet. Det er ikke alle søsken som går greit sammen og da kan det være like greit å være enebarn.

Enebarn kan kjenne det er sårt når de ser søskenforhold som fungerer, men de gliser nok litt i skjegget når de ser familiedramaer uten like, arveoppgjør som ender i blodig familiefeider osv, og priser seg lykkelige for at de slipper dette.

Det er også sjelden at søsken med 4-6 år eller mer i forskjell blir supergode lekekamerater. De kan bli gode venner i mer voksen alder, men de har forskjellige leker og lekenivåer når de er i lekekameratalderen og vil naturlig finne seg venner på egen alder.

Jeg ville ikke gjort det dersom eneste årsak er å gi eldste barnet en leke.

Anonymous poster hash: 6819c...09f

[MarianneE]

Vi har et barn- og slik kommer det til og fortsette å være.

Naturen lot oss være heldige den ene gangen, og vi vet at det sannsynlig ikke vil skje igjen.

Litt sårt, særlig siden jeg alltid har ønsket meg flere barn men er lykkelig med et og.

Det værste maset har gitt seg, og det hjalp da jeg sa at vi ikke kan få flere.