Bipolar 2, Unnvikende og engstelig pf, og angst

[AnonymBruker]

Jeg er interessert i å høre litt om livene til andre som sliter med dette. Hva driver dere med? Hvordan er hverdagen? Noen som har lyst til å dele, så er jeg takknemlig for det:)

Anonymous poster hash: 8c83f...285

[Gjest Vevila]

Har ikke bibolar, men personlighetsforstyrrelsen du nevner og depresjon som kommer og går. Dagene mine går for det meste i baby og oppussing for tiden, og venner når jeg har tid. Klarer meg heldigvis godt tross i sykdommen, særlig på medisiner, men blir spennende å se når jeg nå skal trappe ned på dem. Kjenner en del på angst i hverdagen, men den er (heldigvis?) blitt så integrert i hverdagen at den plager meg ikke så mye lenger. Har heller ikke hatt en depressiv episode etter at jeg ble mamma, så er egentlig veldig fornøyd med slik jeg har det nå!

[AnonymBruker]

jeg har bipolar, unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse, flere typer angst-diagnoser, og depresjon, og mere. og jeg takler ikke hverdagen. virkelig. jeg jobber bittelitt noen få ganger, og er dødssliten etterpå. jeg trenger tiden mellom hverjobbperiod til å hente meg inn igjen, og overleve til neste gang liksom. venner er forsvunnet. selv om jeg virkelig har prøvd. men jeg fryter nå at det er personligheten min som er problemet. med tanke på personlighetsforstyrrelsene jeg har. det gjør jo at jeg blir en byrde å være sammen med. det skal jo fint lite til før det går fra verdens beste dag, til verdens værste liksom. få klarer å holde ut med meg i mange måneder. det er det bare noen få som har gjort. som ikke treffer meg så veldig ofte.

dagene går rett og slett med til å overleve. til å passe dyret mitt. til å komme meg opp om morgenen, møte til forskjellige avtaler på DPS, kommunen, nav, fastlegen og diverse. rett og slett. dagene går med til å overleve. noe mer har jeg ikke overskudd til å klare.

Anonymous poster hash: 52034...02f

[kari2]

Har ikke bibolar, men personlighetsforstyrrelsen du nevner og depresjon som kommer og går. Dagene mine går for det meste i baby og oppussing for tiden, og venner når jeg har tid. Klarer meg heldigvis godt tross i sykdommen, særlig på medisiner, men blir spennende å se når jeg nå skal trappe ned på dem. Kjenner en del på angst i hverdagen, men den er (heldigvis?) blitt så integrert i hverdagen at den plager meg ikke så mye lenger. Har heller ikke hatt en depressiv episode etter at jeg ble mamma, så er egentlig veldig fornøyd med slik jeg har det nå!

Takk for svar:) Så kjekt å høre at du klarer deg godt. Hvordan er det å ha en baby når du er deprimert, syns du det er tungt? Har du fått det bedre etter at du ble mor, eller er det tilfeldig at du ikke har hatt en depressiv episode etter du fikk barn?

Jeg sliter også mest med depresjoner. Det virker som du er aktiv og har det nokså bra, utrolig hyggelig å høre:)

[kari2]

jeg har bipolar, unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse, flere typer angst-diagnoser, og depresjon, og mere. og jeg takler ikke hverdagen. virkelig. jeg jobber bittelitt noen få ganger, og er dødssliten etterpå. jeg trenger tiden mellom hverjobbperiod til å hente meg inn igjen, og overleve til neste gang liksom. venner er forsvunnet. selv om jeg virkelig har prøvd. men jeg fryter nå at det er personligheten min som er problemet. med tanke på personlighetsforstyrrelsene jeg har. det gjør jo at jeg blir en byrde å være sammen med. det skal jo fint lite til før det går fra verdens beste dag, til verdens værste liksom. få klarer å holde ut med meg i mange måneder. det er det bare noen få som har gjort. som ikke treffer meg så veldig ofte.

dagene går rett og slett med til å overleve. til å passe dyret mitt. til å komme meg opp om morgenen, møte til forskjellige avtaler på DPS, kommunen, nav, fastlegen og diverse. rett og slett. dagene går med til å overleve. noe mer har jeg ikke overskudd til å klare.

Anonymous poster hash: 52034...02f

Hei, og takk for svar! Vi har de samme diagnosene, stort sett.Jeg er lei for å høre hvordan du har det. Jeg har også store problemer med å klare av hverdagen. Kan jeg spørre hva slags type jobb du har? Selv prøver jeg å studere, men det går ganske dårlig, og jeg er veldig redd for å ikke skulle få til livet, spesielt med tanke på jobb, økonomi og personlige relasjoner. Jeg har venner, men noen sklir unna med tiden, og de fleste er i etableringsfasen, men små barn og opptatte liv.

Dagene mine går også stort sett til å akkurat klare meg. Har store problemer med å stå opp og starte dagen, og å få gjort det jeg skal innenfor frister. Jeg føler jeg bruker enormt mye energi på å kjempe, og å passere som noenlunde normal.

Er det bipolar 1 du har? Hvordan klarer du deg økonomisk, hvis jeg kan spørre om det?

[kari2]

Ops, glemte en knapp der. TS ovenfor her:)

[Gjest Vevila]

Takk for svar:) Så kjekt å høre at du klarer deg godt. Hvordan er det å ha en baby når du er deprimert, syns du det er tungt? Har du fått det bedre etter at du ble mor, eller er det tilfeldig at du ikke har hatt en depressiv episode etter du fikk barn?

Jeg sliter også mest med depresjoner. Det virker som du er aktiv og har det nokså bra, utrolig hyggelig å høre:)

Det går mye bedre enn forventet! Var livredd da jeg gikk gravid, og hadde alle slags katastrofetanker(barnet var ikke planglagt) men bortsett fra de dagene jeg har vært så trøtt at jeg bare har grått, har jeg rett og slett vært lykkelig. Nå skal jeg prøve å studere neste år, som jeg er veldig nervøs for, har lett for å "bukke under", men jeg får vel prøve igjen. Hadde du spurt meg for 2-15 år siden hadde nok svaret mitt vært totalt annerledes, og jeg tenkte jevnlig at jeg skulle ta livet mitt. Håper virkelig ikke at jeg faller tilbake til slik det var da. Hvordan klarer du deg? Og hvor gammel er du? Jeg blir først ferdig med vgs nå til sommeren når jeg blir 24, så føler jeg henger litt etter

Endret 27. mars 2014 av Vevila

[AnonymBruker]

Hei, og takk for svar! Vi har de samme diagnosene, stort sett.Jeg er lei for å høre hvordan du har det. Jeg har også store problemer med å klare av hverdagen. Kan jeg spørre hva slags type jobb du har? Selv prøver jeg å studere, men det går ganske dårlig, og jeg er veldig redd for å ikke skulle få til livet, spesielt med tanke på jobb, økonomi og personlige relasjoner. Jeg har venner, men noen sklir unna med tiden, og de fleste er i etableringsfasen, men små barn og opptatte liv.

Dagene mine går også stort sett til å akkurat klare meg. Har store problemer med å stå opp og starte dagen, og å få gjort det jeg skal innenfor frister. Jeg føler jeg bruker enormt mye energi på å kjempe, og å passere som noenlunde normal.

Er det bipolar 1 du har? Hvordan klarer du deg økonomisk, hvis jeg kan spørre om det?

ja. vi har vist en del av de samme diagnosene. faktisk hvilken type bipolar jeg har, det vet jeg faktisk ikke. har akkurat fått den. og vil vell få mer info når jeg skal ha et nytt møte med de som utredet meg. ble litt utsatt pga forskjellige ting. jeg har egentlig alltid klart meg veldig bra, og klarte meg helt fin selv i veldig mange år. ingen viste om mine problemer, men så ble det veldig ille, og nå klarer jeg ikke å studere lengre. og har jobben min i en barnebolig via PU (utviklingshemmed). det er en veldig tung job. men grunnen til at jeg klarer å holde ut den lille jobben, er fordi jeg ikke kunne fått en bedre jobb. og jeg liker den så enormt. men merker at jeg sliter ekstremt, og har nesten, flere ganger måtte si meg syk en dag innimellom. men jeg har klart det av en ekstrem stahet som jeg har. behandleren min sa at jeg måtte være forsiktig. og ikke jobbe, om jeg virkelig ikke klarer det. har selv mistet utrolig mange venner, og nå har jeg ytterst få igjen, og de eineste jeg har igjen, er de som selv sliter, og klarer å sette seg inn i mine problemer, og forstår hvorfor jeg er som jeg er. ingen som ikke sliter har klart å holdt ut meg i lengre tid. desverre. og det gjør veldig smertefult.

sliter også selv med å klare å gjøre ting innenfor frister. betale regninger. og slike ting. klarer ikke akkurat å holde det ryddig og i orden hjemme. der sliter jeg enormt. jeg var veldig flink på å holde frister før. mens nå utsetter jeg og utsetter, og har mest lyst til å bare droppe alt. selvmordstanker/handlinger og det folk kaller alvorlig selvskading, er noe som preger hverdagen min veldig. men samtidig, når jeg for første gang gikk ut med at jeg sliter veldig, så ble alle sykt overrasket. for ingen kunne tru at det faktisk var så ille som det var. fordi jeg har levd i en løgn hele livet. skult alt bak en enorm rustning. ingen har fått sett under rustningen på utrolig mange år. og jeg lærte meg å takle mine problemer på en måte som ikke var å anbefale, nemlig selvskading.

økonomi er også veldig vanskelig. jeg går på nav, men pga at andre, slik som lege og nav, er veldig trege, og er vist ikke helt enige, så søknaden om AAP (arbeidsavklaringspenger), har jeg ventet på lenge. jeg har krav på det, men fordi mye missforståelser, så har det tatt tid. og økonomien er et enormt stort problem for meg nå. men håper at det kan ordne seg når jeg får AAP, og at jeg kanskje kan få litt hjelp med økonomien når den tid kommer.

Anonymous poster hash: 52034...02f

[kari2]

Det går mye bedre enn forventet! Var livredd da jeg gikk gravid, og hadde alle slags katastrofetanker(barnet var ikke planglagt) men bortsett fra de dagene jeg har vært så trøtt at jeg bare har grått, har jeg rett og slett vært lykkelig. Nå skal jeg prøve å studere neste år, som jeg er veldig nervøs for, har lett for å "bukke under", men jeg får vel prøve igjen. Hadde du spurt meg for 2-15 år siden hadde nok svaret mitt vært totalt annerledes, og jeg tenkte jevnlig at jeg skulle ta livet mitt. Håper virkelig ikke at jeg faller tilbake til slik det var da. Hvordan klarer du deg? Og hvor gammel er du? Jeg blir først ferdig med vgs nå til sommeren når jeg blir 24, så føler jeg henger litt etter

Så hyggelig å høre at det gikk den veien! Skjønner godt redselen. Mmm, a taste of happiness! Så bra:) Så bra også at du har det bedre enn noen år siden. Har du kjæreste? Hvis man kan spørre om sånt. Jeg klarer meg ikke så godt som jeg skulle ønske. Du kan jo se hva jeg har skrevet ovenfor. Jeg prøver å stable et liv på beina som kan fungere, men det er vanskelig. Godt å høre fra andre med samme diagnoser at de har det bra. Det gjør meg glad. Du er jo bare ungjenta enda:) Gjør ikke noe å bli ferdig seinere med vgs, mange mister noen år her og der uansett. Jeg er 33. Henger ganske etter med studiene, har studert i en del år nå, med varierende hell.

[kari2]

ja. vi har vist en del av de samme diagnosene. faktisk hvilken type bipolar jeg har, det vet jeg faktisk ikke. har akkurat fått den. og vil vell få mer info når jeg skal ha et nytt møte med de som utredet meg. ble litt utsatt pga forskjellige ting. jeg har egentlig alltid klart meg veldig bra, og klarte meg helt fin selv i veldig mange år. ingen viste om mine problemer, men så ble det veldig ille, og nå klarer jeg ikke å studere lengre. og har jobben min i en barnebolig via PU (utviklingshemmed). det er en veldig tung job. men grunnen til at jeg klarer å holde ut den lille jobben, er fordi jeg ikke kunne fått en bedre jobb. og jeg liker den så enormt. men merker at jeg sliter ekstremt, og har nesten, flere ganger måtte si meg syk en dag innimellom. men jeg har klart det av en ekstrem stahet som jeg har. behandleren min sa at jeg måtte være forsiktig. og ikke jobbe, om jeg virkelig ikke klarer det. har selv mistet utrolig mange venner, og nå har jeg ytterst få igjen, og de eineste jeg har igjen, er de som selv sliter, og klarer å sette seg inn i mine problemer, og forstår hvorfor jeg er som jeg er. ingen som ikke sliter har klart å holdt ut meg i lengre tid. desverre. og det gjør veldig smertefult.

sliter også selv med å klare å gjøre ting innenfor frister. betale regninger. og slike ting. klarer ikke akkurat å holde det ryddig og i orden hjemme. der sliter jeg enormt. jeg var veldig flink på å holde frister før. mens nå utsetter jeg og utsetter, og har mest lyst til å bare droppe alt. selvmordstanker/handlinger og det folk kaller alvorlig selvskading, er noe som preger hverdagen min veldig. men samtidig, når jeg for første gang gikk ut med at jeg sliter veldig, så ble alle sykt overrasket. for ingen kunne tru at det faktisk var så ille som det var. fordi jeg har levd i en løgn hele livet. skult alt bak en enorm rustning. ingen har fått sett under rustningen på utrolig mange år. og jeg lærte meg å takle mine problemer på en måte som ikke var å anbefale, nemlig selvskading.

økonomi er også veldig vanskelig. jeg går på nav, men pga at andre, slik som lege og nav, er veldig trege, og er vist ikke helt enige, så søknaden om AAP (arbeidsavklaringspenger), har jeg ventet på lenge. jeg har krav på det, men fordi mye missforståelser, så har det tatt tid. og økonomien er et enormt stort problem for meg nå. men håper at det kan ordne seg når jeg får AAP, og at jeg kanskje kan få litt hjelp med økonomien når den tid kommer.

Anonymous poster hash: 52034...02f

Å nei. Vil det si at du ikke går på medisiner, siden du ikke er diagnostisert ferdig? Jeg klarer nærmest ikke å studere jeg heller. Kom dine plager litt plutselig? Siden du sier at du greide deg fint tidligere? Jeg har venner stort sett fra barneskolen, så jeg har egentlig bare venner som ikke sliter. Derfor synes jeg det er interessant å høre litt om hvordan andre med disse diagnosene har det. Forstår godt at det er vondt å miste venner, jeg kjenner også på det. Kjenner meg også igjen i at ingen vet hvordan en virkelig har det. Det gjør meg vont å høre hvordan du har det. Ønsker virkelig at du får det bedre. Det ser ut til at vi sliter med mye de samme tingene. Jeg får aap nå, men snart ikke lengre, og er egentlig livredd for hva livet bringer etter det. Får håpe det ordner seg meget snart med aap for din del!

[AnonymBruker]

Jeg har bipolar 2. Er i full jobb og har barn. Fungerer helt fint det meste av tiden. Må bare passe på å få nok søvn og leve så regelmessig og rytmisk som mulig. Får jeg for lite søvn så kan det være et tegn på, eller bidra til, at hypomani er på trappene. Begynner jeg å sove for mye/bare vil ligge til sengs, så er det et alarmsignal ift depresjon. Men alt i alt synes jeg livet er greit og at jeg klarer meg bra.

Anonymous poster hash: 5d4bc...be0

[AnonymBruker]

Å nei. Vil det si at du ikke går på medisiner, siden du ikke er diagnostisert ferdig? Jeg klarer nærmest ikke å studere jeg heller. Kom dine plager litt plutselig? Siden du sier at du greide deg fint tidligere? Jeg har venner stort sett fra barneskolen, så jeg har egentlig bare venner som ikke sliter. Derfor synes jeg det er interessant å høre litt om hvordan andre med disse diagnosene har det. Forstår godt at det er vondt å miste venner, jeg kjenner også på det. Kjenner meg også igjen i at ingen vet hvordan en virkelig har det. Det gjør meg vont å høre hvordan du har det. Ønsker virkelig at du får det bedre. Det ser ut til at vi sliter med mye de samme tingene. Jeg får aap nå, men snart ikke lengre, og er egentlig livredd for hva livet bringer etter det. Får håpe det ordner seg meget snart med aap for din del!

nei. jeg går ikke på noen medisiner nå. jeg har jo slitt hele livet. men jeg har klart å skjult det for alle. og latet som ingenting veldig lenge. jeg ønsket ikke at noen skulle vite det. jeg ønsket å være sterk. skjulte selvskadinga i 7 år, før jeg fortalte det. jeg har vært til utredning tidligere. for 1,5 år siden ca. og det var da jeg fikk diagnosene unnvikende PF, angstlidelsene, depresjonen, og det der. også kommer det vell nye igjen nå. er vell snakk om medisiner nå etterhvert. fordi ting er blitt mye værre den siste tiden, som vil si de siste årene. og det blir bare værre og værre. og de begynner vell å frykte at det kan gå liv. med tanke på alle overdosene jeg har hatt og slik. så nå først, får jeg hjelp. etter å ha sloss med helsevesenet i 1,5 år. og alt har bare blitt værre og værre. istede for bedre. så får jeg se hvordan medisinene vil funke da når det blir snakk om det.

skjønner at du synes det er skummelt med tanke på å miste AAP-pengene og slikt. jeg får vell svar innen en måned eller noe håper jeg. og er ganske sikker på å få det godkjent. ingen skjønner hvorfor det har tatt så lang tid. for jeg er langt innenfor grensa til å få AAP pga min psyke.

jeg synes bipolar er veldig skummel diagnose å få. det er liksom noe en vil slite med veldig lenge. også mistet jeg en kompis som hadde bipolar, en manisk episode ingen viste om. også tok han livet sitt. og ja. det er virkelig en skummel diagnose å få synes jeg.

Anonymous poster hash: 52034...02f

[kari2]

Jeg har bipolar 2. Er i full jobb og har barn. Fungerer helt fint det meste av tiden. Må bare passe på å få nok søvn og leve så regelmessig og rytmisk som mulig. Får jeg for lite søvn så kan det være et tegn på, eller bidra til, at hypomani er på trappene. Begynner jeg å sove for mye/bare vil ligge til sengs, så er det et alarmsignal ift depresjon. Men alt i alt synes jeg livet er greit og at jeg klarer meg bra.

Anonymous poster hash: 5d4bc...be0

Så bra! Godt å høre. Takk for at du deler:)

[kari2]

nei. jeg går ikke på noen medisiner nå. jeg har jo slitt hele livet. men jeg har klart å skjult det for alle. og latet som ingenting veldig lenge. jeg ønsket ikke at noen skulle vite det. jeg ønsket å være sterk. skjulte selvskadinga i 7 år, før jeg fortalte det. jeg har vært til utredning tidligere. for 1,5 år siden ca. og det var da jeg fikk diagnosene unnvikende PF, angstlidelsene, depresjonen, og det der. også kommer det vell nye igjen nå. er vell snakk om medisiner nå etterhvert. fordi ting er blitt mye værre den siste tiden, som vil si de siste årene. og det blir bare værre og værre. og de begynner vell å frykte at det kan gå liv. med tanke på alle overdosene jeg har hatt og slik. så nå først, får jeg hjelp. etter å ha sloss med helsevesenet i 1,5 år. og alt har bare blitt værre og værre. istede for bedre. så får jeg se hvordan medisinene vil funke da når det blir snakk om det.

skjønner at du synes det er skummelt med tanke på å miste AAP-pengene og slikt. jeg får vell svar innen en måned eller noe håper jeg. og er ganske sikker på å få det godkjent. ingen skjønner hvorfor det har tatt så lang tid. for jeg er langt innenfor grensa til å få AAP pga min psyke.

jeg synes bipolar er veldig skummel diagnose å få. det er liksom noe en vil slite med veldig lenge. også mistet jeg en kompis som hadde bipolar, en manisk episode ingen viste om. også tok han livet sitt. og ja. det er virkelig en skummel diagnose å få synes jeg.

Anonymous poster hash: 52034...02f

Jeg håper du kan få det bedre med medisiner! Ok. Jeg har hatt bipolar 2- diagnosen lenge, men fikk for litt siden de med pf, og angst. Er desidert mest plaget med depresjoner, ikke så mye med hypomani. Det tar dessverre altfor lang tid å få hjelp, det er utrolig frustrerende. Jeg har følt meg litt som en kasteball, og den hjelpen jeg nå får, er ikke nok.

Ja, huff. Om noen måneder vet jeg ikke hvordan jeg skal klare meg økonomisk. Og ikke hvor jeg skal bo, eller hva jeg skal gjøre. Det sliter på meg.

Da håper jeg det går i orden for deg i løpet av en måned! Av og til tar ting så sykt lang tid, selv om saken er innlysende.. Så går man der og venter, og lurer på hvordan man skal klare seg.

Jeg er så vant til å ha bipolar, den pf jeg nå har fått skremmer meg mer. Jeg har ikke fått svelgt den helt enda. Mange kan leve et ganske bra liv med medisiner, håper det gjelder deg!

Veldig trist å høre om kompisen din.

[AnonymBruker]

Jeg håper du kan få det bedre med medisiner! Ok. Jeg har hatt bipolar 2- diagnosen lenge, men fikk for litt siden de med pf, og angst. Er desidert mest plaget med depresjoner, ikke så mye med hypomani. Det tar dessverre altfor lang tid å få hjelp, det er utrolig frustrerende. Jeg har følt meg litt som en kasteball, og den hjelpen jeg nå får, er ikke nok.

Ja, huff. Om noen måneder vet jeg ikke hvordan jeg skal klare meg økonomisk. Og ikke hvor jeg skal bo, eller hva jeg skal gjøre. Det sliter på meg.

Da håper jeg det går i orden for deg i løpet av en måned! Av og til tar ting så sykt lang tid, selv om saken er innlysende.. Så går man der og venter, og lurer på hvordan man skal klare seg.

Jeg er så vant til å ha bipolar, den pf jeg nå har fått skremmer meg mer. Jeg har ikke fått svelgt den helt enda. Mange kan leve et ganske bra liv med medisiner, håper det gjelder deg!

Veldig trist å høre om kompisen din.

ja. får vente å se. jeg er red for bivirkninger av medisinene jeg da. både de fysiske og psykiske bivirkningene. jeg selv sliter med at jeg ikke får byttet behandler, jeg takler ikke helt hun behandleren min nå. og bedd om å få bytte. men jeg har fått beskjeden om at jeg må ta til takke med det jeg har. eller finne på noe annet liksom. derfor vurderer jeg nå å flytte til et annet sted. håper også at økonomien ordner seg for deg. for det er vanskelig når det også går rett vest synes nå jeg da.

bipolar er jo også en type personlighetsforstyrrelse. men jeg synes bipolar er værre enn den unnvikende/engstelige. fordi bipolar så blir det skikkelig satt i bås. alle mener at du skader/røver å ta livet ditt pga oppmerksomhet. og alle skal liksom ha svar på hva som ikke hjelper for deg da. ikke for mye oppmerksomhet. for all del ikke innleggelse, og ja. masse slik. en blir satt skikkelig i bås. og jeg har tenkt lenge at er det noen diagnoser jeg ikke ønsker meg, så er det blant annet den bipolar. også plutselig så får jeg den slengt i tryne liksom. selv så får jeg ikke stort til hjelp akkurat nå. eller joda. jeg får jo hjelp litt. men ingen vet jo hva som kan hjelpe meg. jeg har fått beskjed om at jeg er veldig heldig som bor der hvor jeg bor, når ting er så vanskelig som de er. fordi der har de beste behandlingen mot min problemstilling. men hva gjør en da når en har prøvd den behandlinga, og det gjorde deg værre enn bedre liksom? behandleren min presterte å fortelle meg at det kun er den type behandling som er hjelp for meg. så utredningen nå er siste utvei. og får jeg samme beskjeden der, så er jeg ganske nærme slutten på alt om jeg kan si det slik. for da kan vist ingenting hjelpe meg.

Anonymous poster hash: 52034...02f

[AnonymBruker]

ja. får vente å se. jeg er red for bivirkninger av medisinene jeg da. både de fysiske og psykiske bivirkningene. jeg selv sliter med at jeg ikke får byttet behandler, jeg takler ikke helt hun behandleren min nå. og bedd om å få bytte. men jeg har fått beskjeden om at jeg må ta til takke med det jeg har. eller finne på noe annet liksom. derfor vurderer jeg nå å flytte til et annet sted. håper også at økonomien ordner seg for deg. for det er vanskelig når det også går rett vest synes nå jeg da.

bipolar er jo også en type personlighetsforstyrrelse. men jeg synes bipolar er værre enn den unnvikende/engstelige. fordi bipolar så blir det skikkelig satt i bås. alle mener at du skader/røver å ta livet ditt pga oppmerksomhet. og alle skal liksom ha svar på hva som ikke hjelper for deg da. ikke for mye oppmerksomhet. for all del ikke innleggelse, og ja. masse slik. en blir satt skikkelig i bås. og jeg har tenkt lenge at er det noen diagnoser jeg ikke ønsker meg, så er det blant annet den bipolar. også plutselig så får jeg den slengt i tryne liksom. selv så får jeg ikke stort til hjelp akkurat nå. eller joda. jeg får jo hjelp litt. men ingen vet jo hva som kan hjelpe meg. jeg har fått beskjed om at jeg er veldig heldig som bor der hvor jeg bor, når ting er så vanskelig som de er. fordi der har de beste behandlingen mot min problemstilling. men hva gjør en da når en har prøvd den behandlinga, og det gjorde deg værre enn bedre liksom? behandleren min presterte å fortelle meg at det kun er den type behandling som er hjelp for meg. så utredningen nå er siste utvei. og får jeg samme beskjeden der, så er jeg ganske nærme slutten på alt om jeg kan si det slik. for da kan vist ingenting hjelpe meg.

Anonymous poster hash: 52034...02f

Nei. Bipolar lidelse er ikke en personlighetsforstyrrelse.

Anonymous poster hash: 5d4bc...be0