Far med asberger -ikke lett

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er jente som har en far med adhd og mulig asberger.

Dette er ikke bare lett. Når jeg ser tilbake tilbrakte jeg mye av barndommen

nin sammen med han da moren min jobbet mye. Først og fremst er asbergere veldig rigide og har sterke meninger om ting. Verden er svart/hvitt på en måte. Når jeg kom i tenårene ble det vanskelig. Jeg merket at den virkeligheten faren min presenterte ikke stemte. Han ble veldig sint og irritert når noen sa han imot. Jeg følte etterhvert at jeg ble kuet i meningene mine. De fleste lot også være å diskutere med han da han var steil og sta. Han hadde også ocd og har samlet på mye rart. Som voksen ble foreldrene mine skilt. Moren min lever et bra liv og har klart seg bra. Jeg derimot har vært preget av depresjoner og angst. Forholdet til faren min er preget sv å bste værd hyggelug når ting er på hans premisser. Veldig slitsomt.

Har mye dårlig samvittighet og føler skyld og skam uten at jeg helt ksn sette fingeren på det. Føler meg iallefall ikke lykkelig.

innspill mottas med takk!

Anonymous poster hash: 3b8e4...ab6

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp hos faren min, både pappa og lillesøster har diagnosen Asperger. Lillesøsteren min har har diagnosen i mange år. Da vi flyttet ut for å studere, slet det veldig på pappa. Og da jeg fikk han på avstand så jeg fort likhetstrekk mellom søster og far, jeg snakket med han om det og han dro til legen og fikk diagnosen etter en del utredninger.

Det har vært vanskelig å vokse opp mellom to stabeist. Senvirkningene av det var depresjon, angst og dårlig selvtillit. Pappa og søsteren min har like interesser og har alltid vært erteris. Og som et mellomledd ble jeg jo påvirket veldig. Jeg var "rebellen" og fikk mye kjeft og ble nesten mobbet fordi jeg ikke oppførte meg riktig i forhold til dem.

Samtidig har det vært rart, for begge to er like rare. Folk kom ofte til meg for å si at pappa var rar, og folk hadde vanskelig for å forstå lillesøsteren min, jeg ble tolken og "godgjøreren" på en måte. Jeg måtte forsvare dem fordi de oppførte seg unormalt i forhold til andre.

Jeg vet jo at de aldri mente det slemt, men det har virkelig påvirket meg, det ser jeg nå i ettertid. Jeg får også fort dårlig samvittighet, for alt mulig.. Og jeg jobber med å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til dem i voksen alder.

Som i dag, jeg sendte melding til pappa klokken åtte om morgenen og lurte på om han trengte hjelp med husvask. klokka halv ni da jeg sto i dusjen fikk jeg tlf "nå står jeg uttafor hvis ikke du kommer om fem minutter, kjører jeg". Vet han ikke mener det vondt, men det kan oppleves veldig "vinn eller forsvinn" for meg. Som at hvis jeg ikke klarer det, så har jeg tapt og pappa har det kjipt fordi han ikke får vasket huset, og da er det min skyld...

Det er også vanskelig at de to menneskene i familien min ikke har samme behov for støtte og omsårg som meg, for det er vanskelig å ha noe å holde seg til. Forståelse på en måte. Samidig er det bare noe jeg må finne meg i og finne ut av hvordan jeg skal fikse selv.

Jeg vet ikke om du får noe ut av det jeg skriver her.. men du trykket på en liten emosjonell knapp hos meg

Uansett... Det viktigste er vel at du må finne ut hvordan du skal ta vare på deg selv, fremfor pappan din. Noen valg vil kanskje virke egoistiske og vonde, men du har faktisk lov til å velge selv hvordan forholdet til pappan din skal være.

Anonymous poster hash: 2a015...794

[AnonymBruker]

Kjære du! TS her! Kjenner meg veldig igjen! Faren min er helt lik! Vinn eller forsvinn- !! Som deg er dårlug samvittighet så vanskelig at jeg vurderer psykolog. Faren min har ikke fått diagnosen offisiellt men det er ingen tvil. Han må ha alt på sin måte! Moren min (de er skilt) har nok ikke helt forstått hva som feiler han. Hun har vært mye lei seg men er sterk. Har lyst å snakke med de om det selv om faren min er over 60. Både moren min og faren min kunne behandle meg urimelig i barndommen. Moren min ble veldig preget av ham. Lurer veldig på om jeg har dette selv (tror jeg har noe av det).

Vil gjerne komme i kontakt med deg om du vil. Tenker mye på dette og hbordan få mer avstand til min far. Vennene mine spurte også hva som feilet han da jeg var barn. Han bygde lego og la puslespill mm til han forlengst var voksen.

Håper på flere svar her!

Hvordan holder du de på avstand i dag?

Asberger er mye vanskeligere enn folk skjønner. Faren min brøt feks kontakten med nesten hele familien unntatt meg.

Takk for innspillet ditt!

Anonymous poster hash: 3b8e4...ab6

[AnonymBruker]

Jeg går på sntidepressiva i dag pga dette. Hva med deg? Har du fått hjelp?

Anonymous poster hash: 3b8e4...ab6