Min datter er sjalu på meg og hennes far

[Gjest Bekymret mor]

Jeg står ovenfor et problem som jeg og min samboer har slitt med i lang tid nå. Ja jeg kunne allerede merke det da hun var ett år, hun er nå snart 7 år.. Min datter tåler ikke at hennes far tar i meg, viser nærhet osv. som andre vanlige par gjør.

Hun liker altså ikke at jeg og faren sitter tett sammen og berører hverandre med kjærtegn o.l., da kommer hun og prøver å sette/legge seg i mellom, sier at vi ikke får kose. Og dersom vi ikke hører på henne begynner hun til slutt å skrike. Hun kan flere ganger om dagen si ;" pappa får ikke kose med deg, mamma". Det er slitsomt for barna må jo tåle at vi som foreldre kan vise kjærlighet og ømhet for hverandre. Men min datter blir veldig sjalu, enda jeg forklarer at jeg er kjempeglad i henne og at hun ikke konkurrerer med faren, jeg koser jo innmari med henne også.

Jeg skjønner ikke dette og lurer på om dette er noe hun kan vokse av seg?? Det ser ut til at min datter lider under dette. Jeg skulle gjerne ha snakket med en psykolog om dette for det er krevende i lengden å ha det slik.. Har noen hatt det lignende elelr har dere gode råd som kan hjelpe...

mvh Bekymret mor

[Gjest tusjen]

Jeg har ikke hatt det slik... Min datter er 10 år nå. Tror hun synes det er koselig når vi klemmer og litt flaut.. (hun har stefar, og har hatt det i noen år)

Skjønner godt at du synes det er litt vanskelig. Kanskje du burde spørre en lege?... Så får du ihvertfall beroliget deg selv..

tusjen

[Gjest 2ne]

Dere er hennes biologiske foreldre, og har vært sammen hele tiden?

Rare greier, dette. Jenter er jo ofte litt possessive, men det er jo merkelig at hun skal ha det sånn med sine egne foreldre. Her tror jeg at jeg ville kontaktet psykolog, som du sier. Uansett hvilken årsak som ligger bak, vil dette ha mye å si for hvordan hun kommer til å ha det med seg selv som voksen, selvfølelse osv. Jeg ville kontaktet noen snarest om dette. Det er jo helt unaturlig å ikke kunne omgås som voksne overfor sitt eget barn, det vil jo slite på dere også. De fleste barn jeg kjenner som har et hjem med foreldre som er glade i hverandre, er bare veldig glade for at de har foreldre som viser sin hengivenhet - det gir trygghet, særlig i våre dager hvor det er mange oppløste hjem.

Det har ikke skjedd noe da? Begynte dette på et spesielt tidspunkt eller har det alltid vært sånn?

Uansett vil det gavne henne å få hjelp hvis hun har et såpass spesielt lynne. Ingen, verken venninner /venner eller kjærester, liker å ha med svært sjalu, utrygge personer å gjøre. Jeg sier ikke dette for å overdramatisere eller kritisere, det er ikke sikkert dette er relevant for din situasjon i det hele tatt, jeg bare reflekterer litt rundt hvordan jeg ville tenkt for å finne ut av det. Lykke til.

[Gjest Bekymret mor]

Ja, vi er hennes biologiske foreldre og har vært sammen hele tiden. Men hun er også sjalu ovenfor andre også. Hun tåler ikek at jeg omtaler andre barn positivt. Broren hennes hadde laget en fin kalender på skolen som jeg sa var bra laget, det tålte hun ikke og skulle til å rive den i filler, men jeg fikk stoppet henne. Nei, jeg skjønner ikke dette enda jeg oppmuntrer henne, gir henne positiv oppmerksomhet og er mye sammen med henne.

En gang sa jeg noe fint om ei jente og det tålte hun ikke da sprang hun bort og gjemte seg og begynte å gråte, sa at jeg hatet henne. JEg ble jo helt paff. Men jeg skjønner at det er noe hun sliter med og kanskej vil dette bli et problem når hun blir eldre og i voksen alder..

Vår sønn er helt annerledes. Han liker at jeg og faren har det bra, da føler han trygghet. Er vi uenige, da blir han utrygg og gir uttrykk for at dette liker han ikek, mens min datter er motsatt. Så jeg har to forskjellige barn... Broren hennes er ikke sjalu på søsteren eller noen andre...

Nei, jeg burde vel snakke med fagfolk...

mvh Bekymret mor

[Andrine22]

Hei!

Jeg var faktisk akkurat slik som din datter er selv! Jeg ble helt hysterisk om mamma og pappa holdt rundt hverandre, jeg gikk i mellom. De har alltid bodd sammen og er mine biologiske foreldre.

Jeg er yngst, og var kanskje vant til at ting dreide seg mye om meg? Jeg vet ikke om noen annen grunn. Etterhvert som det gikk over, hadde jeg veldig dårlig samvittighet overfor foreldrene mine, det var jo slitsomt for de også sikkert... Men de så ikke på det som noe STORT problem heller tror jeg. Jeg sa til og med at jeg håpet de skulle skille seg! :o

Ikke rart da, at jeg hadde dårlig samvittighet...Men nå er det helt omvendt igjen, de får rett og slett ikke LOV å skille seg! Og jeg syns det er helt hærlig når de holder rundt hverandre nå, og nå skal de snart feire sølvbryllup.

Tror nok det er noe dattera di vokser fra seg, og kommer etterhvert til å sette stooor pris på at mamma og pappa er glade i hverandre. Skjønner det er slitsomt. Det som kan være lurt, er å ikke "provosere" henne eller erte henne på dere, det gjør henne nok vondt og hun blir usikker...

Dere kan jo sikkert få tips fra fagfolk, om dere virkelig føler dere trenger det, kan jo være greit med noen tips... Lykke til! Og fortsett å vær glad i hverandre...

[Mamma1]

Tror dette er ganske vanlig. Min mor var sånn. og min sønn er sånn.

[Gjest 2ne]

Ikke provosere henne eller erte henne på dere??? Hallo, en sjalu person er ikke helt rasjonell, derigjennom hele problematikken - skal hun styre hele familiens atferd fordi hun er sjalu? Dette blir helt galt, overfor broren og foreldrene, de skal også leve... Dette er jentungens problem, og de kan ikke gå som på glass for å ikke tråkke henne på tærne - snakk om å gi henne feil selvbilde DA.

Jeg skjønner på innleggene her at det ikke er uvanlig, selv om jeg aldri har vært borti problemet verken i barnehagen jeg jobbet eller noen jeg kjenner. Men jeg tror likevel jeg ville ha hørt med noen som har erfaring - det skader jo ikke med input fra andre uansett, og det skader vel ikke å kanskje gjøre det bedre??

[Gjest Anonymous]

Ja kanskje hun er blitt dullet litt for mye med? Kanskje hun må få tydelig beskjed om at dette ikke går, at mamma og pappa må få lov å være glad i hverandre? Kanskje litt strengt men, kan jo hende at hun har lært seg å få oppmerksomhet på denne måten, lært seg å styre litt? Unger finner jo fort utav slikt....