Er det egentlig noe vits i å få barn?

[Betasuppe]

Det er en stor oppgave å få barn... Og de som føler for å ikke ha det, burde absolutt ikke ha det.

Det er veldig gøy og da.

Og de som er for dagens pensjonssystem må tenke på at videre generasjoner skal betale for deres pensjon og velferd, så dere som er for systemet som er i dag, og er alikevel frivillig barnløse forsømmer sine plikter

[Gjest Chloe87]

Det er jo fakta at frivillig barnløse par er de lykkeligste so go figure..

[Ulla Ullsokk]

Hva med å velge å få bare ETT barn? Det har vi gjort og får da overskudd både til alle de fine samtalene med barnet OG å ta vare på forholdet/ våre egne ting.

Barnet mitt er min aller største glede, men ikke min ENESTE glede!

[Apehjerne]

Det er jo fakta at frivillig barnløse par er de lykkeligste so go figure..

What she said

[AnonymBruker]

Å få barn er det beste som har hendt meg. Jeg trodde jeg ikke kunne elske noen høyere enn mannen min, men jeg elsker barnet mitt så høyt at det gjør vondt. Og det gir meg så mye glede som jeg aldri har opplevd tidligere. Jeg gleder meg til å lage flere !

Anonymous poster hash: 76727...f4e

[Nowayback]

Det virker som om det er så mange menn som gir blanke f*** i barnet sitt, men er det tilfelle? Kan isåfall ikke fatte at det går an.. Har man fått barn, ønsket eller uønsket, så skal man jammen ta vare på den også!

Jeg ville iallefall tatt vare på mine unger.

[Betasuppe]

Det virker som om det er så mange menn som gir blanke f*** i barnet sitt, men er det tilfelle? Kan isåfall ikke fatte at det går an.. Har man fått barn, ønsket eller uønsket, så skal man jammen ta vare på den også!

Jeg ville iallefall tatt vare på mine unger.

Mange er sånn, men det gjelder ikke bare menn. Mange ganger gir begge foreldrene blanke f. i barna sine.

[skreppamedleppa]

Vits og vits fru blom..

Du har jo dette evige poenget med å føre slekten videre og opprettholde arten Homo sapiens men det virker som at det ikke akkurat er noen mangel på Homo sapiens rundt om på planeten for øyenblikket heller det motsatte, så akkurat den biten er nok dekket.

For personlige del ser jeg ikke noe vits med det nei.

Først så kommer de ut, av hufse tufsa, bare det i seg selv sier jo noe om at det ikke er bra med barn.. Så har de en lungekapasitet som gjør at de kan skifte farge til hissig rosa og rød i ansiktet. De første månedene driter de (og NEI småbarns foreldre, samma hvor mye dere elsker deres lille skatt så er avføring avføring) de gulper opp all maten de har spist, raper og er generelt sett ikke søte.
Så vokser det litt til, hvordan er et mysterium så mye som de gulper, men de gjør nå en gang det. Da skriker de enda mer, de peker på alt, smører snåtte sitt på møbler og klær, de spiser sand eller hundemat og det er ingen problem. Så skal de ta på alt, de får skrike utbrudd i butikken når de ikke får viljen sin.
Så kommer de i sin andre trass periode: tenårene! do i need to say more.. Nei mitt liv er mer enn verdifullt nok uten barn så jeg rent personlig ser ikke en vits med å få barn.

Det er greit at andre får de, ære være.. Det er flott at vi ønsker forskjellige ting ut av livene våre men ja jeg sier heller ja takk til "hamstre, undulater og Lego" enn små unger..

[AnonymBruker]

Jeg tenkte som deg TS i mange år. Så slo biologien til og jeg ble mor etter fylte tredve. Noe tvilende til om det skulle beholdes. Det ville jo "ødelegge" livet som jeg kjente.

Nå venter nummer 2. For å si det sånn.

Det er som en arbeidsplass du elsker. Og trives med. I blant så banner du over at det er mandag og at du må stå opp tidlig. Men når du treffer kollegaer som smiler, når du ler med dem i intern humor, når kantina serverer fantastisk mat.. så går klokka fryktelig fort frem til fire.

Litt sånn er det med unger. Det er deilig når de sover. Det er deilig når besteforeldrene har dem en helg. Men det er helt fantastisk å få dem tilbake.

I blant er det utfordrende, men det blir en livsstil. Det blir mennesker av disse barna, mennesker som finner en naturlig plass i kjernefamilien og som stjeler rikelig med plass i tanker og hjerte.

Men to holder, altså. Ærlig talt.

Anonymous poster hash: dd40e...aa8

[AnonymBruker]

Jeg tenkte som deg TS i mange år. Så slo biologien til og jeg ble mor etter fylte tredve. Noe tvilende til om det skulle beholdes. Det ville jo "ødelegge" livet som jeg kjente. Nå venter nummer 2. For å si det sånn. Det er som en arbeidsplass du elsker. Og trives med. I blant så banner du over at det er mandag og at du må stå opp tidlig. Men når du treffer kollegaer som smiler, når du ler med dem i intern humor, når kantina serverer fantastisk mat.. så går klokka fryktelig fort frem til fire. Litt sånn er det med unger. Det er deilig når de sover. Det er deilig når besteforeldrene har dem en helg. Men det er helt fantastisk å få dem tilbake. I blant er det utfordrende, men det blir en livsstil. Det blir mennesker av disse barna, mennesker som finner en naturlig plass i kjernefamilien og som stjeler rikelig med plass i tanker og hjerte. Men to holder, altså. Ærlig talt. Anonymous poster hash: dd40e...aa8

Høres jo utrolig fint ut da. Vil uansett ikke ha fler enn to, vil jo gjerne følge dem opp også i tillegg til å ha muligheten til å drive med egne ting hvis jeg vil det.

Kunne egentlig tenkt meg å få en snart og en til om 4-5 år når jeg er ferdig utdannet, men lever i et utrolig ustabilt forhold såeh.. er liksom ikke bare bare å poppe ut en unge da synes jeg.

Anonymous poster hash: 627e3...9d1

[AnonymBruker]

Virker som alle her er skikkelig ulykkelige etter de fikk barn, at eksen er en drittsekk osv. Er det bare et ork?

Synes barn er veldig søte og liker veldig godt å leke og være i lag med barn, men jo eldre jeg blir jo mer arbeid SER jeg jo at det er med dem.

Tenker jeg kommer til å ende opp sykt ulykkelig med et par unger, ingen mann og med en kropp i fra helvete. (No offence til noen hvis de føler seg truffet.)

Anonymous poster hash: 627e3...9d1

Det er vel også sånn at man gjerne ikke hører så mye om de som har et helt fint og fungerende samliv med barn. Man hører gjerne mer om det motsatte.

For min del er barna selvfølgelig mye jobb, men for min del er det verdt det.

Og jeg hadde en stygg kropp fra før pga vekt oppgang i tenårene. Så den kroppen fra helvete hadde jeg fra før av ;p

Anonymous poster hash: 390e6...346

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke bare finne deg en uattraktiv mann som ingen vil ha? Da kan han ikke være utro. Er han utro har du siktet for høyt i forhold til ditt eget nivå.

Dårlig ide.

Menn som er lite attraktive har gjerne komplekser for dette og hvis de først får oppmerksomhet fra damer så tenker de ikke på hvem som sitter hjemme. Har møtt noen sånne. Mer desperate menn finnes nesten ikke.

Anonymous poster hash: 390e6...346

[AnonymBruker]

Jeg opplevde å dette som er alles største skrekk. Og det er å få er barn og mannen er utro og stikker av.

Men jeg blir så provosert av at folk tror at alle menn er sånn. Og veldig ofte er man to om et forhold. Og selv om jeg ønsker å tro (og faktisk trodde en god stund) at jeg var en helt uskyldig part i dette og kun er stakkars offer. Så var jeg ikke det.

Jeg var like mye i det forholdet som han var. Og vi var begge to like dårlige til å vedlikeholde forholdet. Og det at graviditeten var uplanlagt og at jeg omtrent sparka han på hue og ræva ut da vi fikk barn var nok ikke noe som kan kalles å "jobbe" med forholdet og "gi alt jeg hadde". Selv om jeg påstod det selvfølgelig...

At han valgte å gå fra meg (han var vel utro før han gikk tror jeg, noen dager, men det vet jeg jo ikke) kan jeg virkelig ikke klandre han for (men utroskap er vel strengt tatt ikke noen unnskyldning for!) og de beskyldningene jeg fikk i etterkant om at jeg lenge hadde jobbet hardt for å få han til og gå, sånn at jeg selv ikke skulle måtte slå opp men stå igjen som offeret, det stemmer. Det tok meg lang tid og innse, og jeg har aldri sagt det til noen, men det stemmer.

Det skal være sagt at vi ble uplanlagt gravide, og forholdet var allerede da dødsdømt.

Så ja, det finnes mange menn som "stikker". Men det finnes også veldig mange menn som blir.

Men stort sett så er det ofte en dame inni bildet som er svært så innblandet i hvordan ting utarter seg.

Selvfølgelig opplever noen helt uventet at mannen/damen er utro og det var ingenting de gjorde og de trodde at alt var bra. Men det er ikke det som skjer oftest. Og jeg vet jo det, for utad er jo jeg den kvinnen som ikke visste noe...

Anonymous poster hash: 390e6...346

[AnonymBruker]

Hva med å velge å få bare ETT barn? Det har vi gjort og får da overskudd både til alle de fine samtalene med barnet OG å ta vare på forholdet/ våre egne ting.

Barnet mitt er min aller største glede, men ikke min ENESTE glede!

Som om jeg skulle sagt det selv. Før vi fikk barn tenkte vi at vi skulle ha to barn. Helst med 2 års mellomrom... Men så fikk vi jenta vår da, og hun er et krevende lite vesen på snart 4 år. Vi har tatt valget om å IKKE få flere! Rett og slett fordi ingen av oss har overskudd til et barn til. Vi vil heller fokusere på barnet vi har.

Kudos til de som orker å ha 2 eller flere… Men skal jeg være ærlig så skjønner jeg ikke hvorfor noen vil ha 3,4,5 barn...

Anonymous poster hash: bee15...6a0

[AnonymBruker]

Virker som alle her er skikkelig ulykkelige etter de fikk barn, at eksen er en drittsekk osv. Er det bare et ork?

Synes barn er veldig søte og liker veldig godt å leke og være i lag med barn, men jo eldre jeg blir jo mer arbeid SER jeg jo at det er med dem.

Tenker jeg kommer til å ende opp sykt ulykkelig med et par unger, ingen mann og med en kropp i fra helvete. (No offence til noen hvis de føler seg truffet.)Anonymous poster hash: 627e3...9d1

Ork, ja, stort sett. Men du vet, man går virkelig glipp av det meste i livet om man ikke får barn.

Man går glipp av en stor hemmelighet om deg selv

Kroppen blir gjerne herpa, ja. Men på den andre siden, så er det de barnløse som sitter ensomme på eldrehjemmet, ikke de med fem unger.

Anonymous poster hash: da8b0...4c1

[MarianneE]

Jeg kunne gitt et seriøst svar på denne tråden, hadde det bare ikke vært for at mesteparten her er bittert oppgulp....

[AnonymBruker]

Jeg opplevde å dette som er alles største skrekk. Og det er å få er barn og mannen er utro og stikker av.

Men jeg blir så provosert av at folk tror at alle menn er sånn. Og veldig ofte er man to om et forhold. Og selv om jeg ønsker å tro (og faktisk trodde en god stund) at jeg var en helt uskyldig part i dette og kun er stakkars offer. Så var jeg ikke det.

Jeg var like mye i det forholdet som han var. Og vi var begge to like dårlige til å vedlikeholde forholdet. Og det at graviditeten var uplanlagt og at jeg omtrent sparka han på hue og ræva ut da vi fikk barn var nok ikke noe som kan kalles å "jobbe" med forholdet og "gi alt jeg hadde". Selv om jeg påstod det selvfølgelig...

At han valgte å gå fra meg (han var vel utro før han gikk tror jeg, noen dager, men det vet jeg jo ikke) kan jeg virkelig ikke klandre han for (men utroskap er vel strengt tatt ikke noen unnskyldning for!) og de beskyldningene jeg fikk i etterkant om at jeg lenge hadde jobbet hardt for å få han til og gå, sånn at jeg selv ikke skulle måtte slå opp men stå igjen som offeret, det stemmer. Det tok meg lang tid og innse, og jeg har aldri sagt det til noen, men det stemmer.

Det skal være sagt at vi ble uplanlagt gravide, og forholdet var allerede da dødsdømt.

Så ja, det finnes mange menn som "stikker". Men det finnes også veldig mange menn som blir.

Men stort sett så er det ofte en dame inni bildet som er svært så innblandet i hvordan ting utarter seg.

Selvfølgelig opplever noen helt uventet at mannen/damen er utro og det var ingenting de gjorde og de trodde at alt var bra. Men det er ikke det som skjer oftest. Og jeg vet jo det, for utad er jo jeg den kvinnen som ikke visste noe...Anonymous poster hash: 390e6...346

hvorfor tror du at du ikke ville være den som slo opp? Hva er greia med at en kvinne vil være et offer liksom tenker jeg? Hva tror du om det selv?

Anonymous poster hash: 627e3...9d1

[Sylvari]

Ork, ja, stort sett. Men du vet, man går virkelig glipp av det meste i livet om man ikke får barn.

Man går glipp av en stor hemmelighet om deg selv

Kroppen blir gjerne herpa, ja. Men på den andre siden, så er det de barnløse som sitter ensomme på eldrehjemmet, ikke de med fem unger.

Anonymous poster hash: da8b0...4c1

Har du jobbet på gamlehjem?

Det har jeg! Og jeg kan si deg at selv de med 5 barn sjeldent til aldri får besøk. Og selv de som får besøk så er det mest vanlige besøk til bursdag og en liten svipptur til jul. Alle de resterende 363 dagene så er de alene.

Å få barn bare for å få besøk på gamlehjem er en veldig dum ide.

[AnonymBruker]

Har du jobbet på gamlehjem?

Det har jeg! Og jeg kan si deg at selv de med 5 barn sjeldent til aldri får besøk. Og selv de som får besøk så er det mest vanlige besøk til bursdag og en liten svipptur til jul. Alle de resterende 363 dagene så er de alene.

Å få barn bare for å få besøk på gamlehjem er en veldig dum ide.

Nå er det veldig mange demente på sykehjem da, er jo ikke så moro for de pårørende å være vitne til akkurat.

I tillegg må du huske på at det er de pårørende som har hatt jobben med å pleie den gamle før de havner på hjemmet, mange er helt tomme for krefter. En i familien vår mistet håret når mannen fikk Alzheimers og hun måtte pleie han hjemme hun var så sliten og psykisk nedbrutt av å se mannen sin i den tilstanden. Det er ikke bare bare. (Sånn til ettertanke)

Anonymous poster hash: 627e3...9d1

[Gjest Kaffelattn]

Jeg tenkte som deg TS i mange år. Så slo biologien til og jeg ble mor etter fylte tredve. Noe tvilende til om det skulle beholdes. Det ville jo "ødelegge" livet som jeg kjente.

Nå venter nummer 2. For å si det sånn.

Det er som en arbeidsplass du elsker. Og trives med. I blant så banner du over at det er mandag og at du må stå opp tidlig. Men når du treffer kollegaer som smiler, når du ler med dem i intern humor, når kantina serverer fantastisk mat.. så går klokka fryktelig fort frem til fire.

Litt sånn er det med unger. Det er deilig når de sover. Det er deilig når besteforeldrene har dem en helg. Men det er helt fantastisk å få dem tilbake.

I blant er det utfordrende, men det blir en livsstil. Det blir mennesker av disse barna, mennesker som finner en naturlig plass i kjernefamilien og som stjeler rikelig med plass i tanker og hjerte.

Men to holder, altså. Ærlig talt.

Anonymous poster hash: dd40e...aa8

Hehe...bra sagt