Slankeoperasjon - "quick fix" for de late

[AnonymBruker]

Jeg er enig. Jeg tror ikke at alle forstår at en slik operasjon innebærer mye risiko og at man faktisk må endre livsstilen sin etterpå.

Folk tror at en slik operasjon er løsningen på alt, og jeg er enig med TS om at det virker som om folk tenker "jaja...jeg kan jo bare ta en operasjon så jeg trenger ikke slanke meg eller trene".

Vi lever i er samfunn hvor alt skal være kjapt og enkelt. Jeg kaller det latskap... Andre vil sikkert være uenig med meg.

Kjenner en som fikk en slik operasjon, begynte å gå ned, men spiste seg opp igjen og er større nå enn hun var før operasjonen. Om motivasjonen ikke er der, vil ingenting fungere. Hun fikk den dekket av staten og har nå søkt om ny operasjon. Det gjør meg frustrerende provosert med tanke på mennesker som står i kø for andre operasjoner. Hun fikk sin sjanse, så nå burde man prioritere en ny.

Noen kan skylde på medisinske tilstander, men på de fleste er det holdningen det er noe i veien med. De har rett og slett "vondt i viljen"

Jeg har hatt respekt for deg og måten du forholder deg til dine problemer på, men den forsvant som dugg for solen da jeg leste dette. Du av alle burde vite at det er langt mer komplisert enn dette.

Anonymous poster hash: 609d5...016

[Kristina]

Unnskyldningen til mange som velger operasjonen er at de ikke klarer å gå ned i vekt selv, men før operasjonen må de jo på "fat camp" (vet ikke hva annet jeg skal kalle det, no offence) hvor alle må være aktiv regelmessig hver dag, regelmessige måltid med sunn og næringsrik mat i en måned, og da går jo alle ned i vekt? Kan ikke de som faktisk går ned i vekt heller være der? Fortsette opplegget i stedet for å gjennomgå en operasjon? Og de som faktisk ikke går ned i vekt, kan gjennomgå operasjonen? Jenta som jeg snakket om gikk jo ned 15kg på en måned bare av å være der, så hvordan kan hun si at hun ikke kan gå ned i vekt ved trening og sunt koshold skjønner jeg ikke. Når hun faktisk gikk ned 15 kg på en måned....

Anonymous poster hash: 34775...344

Dette har jeg også lurt på - folk som skal ha slankeoperasjon må gå ned en del selv på forhånd, og som du sier, dette opplegget ser jo ut til å virke! Jeg skjonner at operasjonen er en god motivasjon, men kanskje vi burde ha noen skikkelig gode offentlige slanke"bootcamps"?

Det virker bare så veldig drastisk med en slik stor operasjon, jeg synes de gastro-problemene de ofte får etterpå virker forferdelige... Jeg skjonner at folk blir desperate og jeg regner med at de får nok/god informasjon om dette (?) men det hoeres veldig vondt og ubehagelig ut og stadig måtte slite med oppkast osv. (Ikke alle selvfolgelig men det virker jo som det er mange medisinske ettervirkninger.)

[altflyter]

Jeg har hatt respekt for deg og måten du forholder deg til dine problemer på, men den forsvant som dugg for solen da jeg leste dette. Du av alle burde vite at det er langt mer komplisert enn dette. Anonymous poster hash: 609d5...016

Som jeg sa i innlegget rett under, så ser jeg annerledes på det om folk har en spiseforstyrrelse eller går på medisiner, men det irriterer meg at enkelte bruker mer energi på å klage over årsaker framfor å prøve å gjøre noe med problemet. Har selv fått lære på den harde måten at man ikke kommer noen vei ved å framstille seg selv som et offer. Man kan gjøre det, men det vil ikke føre til noe annet enn et dårlig selvbilde,

[Kosemose]

Tråden ryddet for spekulasjoner og personhets

Kosemose, mod

[Gjest Winza]

Hvorfor er ikke denne i mine innlegg lenger?

[Wildberry]

Å spise litt for mye hver dag i 10 år er IKKE en spiseforstyrrelse! Går ikke engang an å sammenligne det hatet en anorektiker føler mot seg selv i forhold til en latsabb som er glad i pasta og maccen.

Jeg har vært anorektiker som tenåring, og jeg har vært overvektig (ikke sykelig, vel og merke) som voksen. Hatet jeg følte mot meg selv var akkurat det samme, og årsaken bak spiseforstyrrelsen var faktisk også akkurat den samme. Mine problemer med mat i tenårene gjorde at jeg fikk et veldig unaturlig forhold til mat som voksen, og har vanskelig for å regulere kostholdet uten lister og planer. Planlegger jeg ikke så sklir det helt ut.

Jeg blir provosert av at folk som sliter med en sykdom eller lidelse absolutt skal stå å rakke ned på mennesker som sliter med helt andre ting. Hvis jeg brekker armen og du brekker foten, så føler jeg likevel ikke behov for å stå og foretelle om hvor lett de med brukket fot har det i forhold. De har sine utfordringer, og jeg har mine. Vi har vært uheldige begge to.

[ops2]

Tulle innlegg, man klipper ikke sitt eget hår...

Anonymous poster hash: cc2ec...134

Har du sett prisene frisørene tar?

-fattig, men trenger ikke hjelp av Luksusfellen for å skjønne at en betaler faste utgifter først. Frisør kommer laaaangt nede på lista over ting som blir til overs etter lån, strøm, bil etc er betalt.

[Gjest KrissyHart]

synes du ikke de med silikon skal få skryt for puppene heller da, iom de ikke er født med dem?

[AnonymBruker]

Har du sett prisene frisørene tar?

-fattig, men trenger ikke hjelp av Luksusfellen for å skjønne at en betaler faste utgifter først. Frisør kommer laaaangt nede på lista over ting som blir til overs etter lån, strøm, bil etc er betalt.

Kommentaren er 1 måned gammel...

Anonymous poster hash: cc2ec...134

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en BMi på 39, altså like oppunder å kunne søke om å få en slankeoperasjon dekket.
Jeg er livredd for å ta en slik operasjon, så jeg prøver å gå ned selv. Jeg synes det er noe så skremmendemed å fjerne deler av magen og tarmen.

Og jeg hadde sikkert fått komplikasjoner. Jeg bruker ikke å ha flaks med sånt, jeg hadde sikkert fått
alle komplikasjoner som finnes.

Det er ikke lett å gå ned. Jeg har en psykisk lidelse, og lavt stoffskifte.
Det er en tap-tap situasjon. Er jeg langt nede, så spiser jeg, og jeg blir langt nede av å se hvordan jeg ser ut.

Selv om jeg unngår å se meg i speilet så blir jeg ikke psykisk frisk, hehe. Klart at jeg spiser for mye i mine dårlige perioder. Selv om jeg er medisinert for Bipolar lidelse, så er det ikke noe som fjerner alle problemer. Det tar av toppene og bunnene i følelsene. Men jeg brukte å starte med slanking når jeg var på topp, så nå har jeg ikke den effekten lenger.Jeg skulle ønske noe som bare behandlet depresjonen,
og lot meg beholde energien jeg hadde når jeg var på topp.

Når jeg veide 110 kilo så var jeg skikkelig redd.
Jeg var langt forbi å bekymre meg for utseendet, nå er det helsa jeg er redd for.Jeg klarte å slite meg ned 15 kilo og var så glad. Så kom en periode med depresjon igjen, og vips så hadde 5-7 kilo kommet på igjen. Det er da jeg tenker på å søke om slankeoperasjon. Men så prøver jeg å gå ned igjen da. Jeg får drite i hvordan jeg ser ut, ingen ser forskjell på om jeg går ned 5 kilo. Men det kjennes på kroppen. Prøv å legge 5 kilo i en ryggsekk og gå med den hele dagen.
Det merkes sikkert ikke i starten, men etter 12 timer skal jeg love at du hadde vært lei.

Nå sliter jeg meg ned mot 90 kilo igjen, og har gitt opp håpet om å bli normalvektig. Det eneste jeg håper
på er å komme ut av fedme og ned mot 80 kilo. Det er mye lettere for kroppen.Jeg vil fortsatt være ei overvektig dame, men jeg bryr meg ikke så mye om utseendet mitt lenger. Kroppen takker meg for hvert kilo jeg går ned.

Men å, jeg forstår de som tar en slankeoperasjon.
Jeg har prøvd så mange ganger, og hver gang blir det vanskeligere å gå ned i vekt. Det er bevist avt man får redusert forbrenning etter en slankekur, det er ikke bare en myte. http://www.forskning.no/artikler/2013/desember/374721
Jeg er irritert over at en ikke får hjelp før en har fedme 2, eller sykelig overvekt. Hva om en fikk
trening på resept, og måtte forplikte seg til x antall oppmøter i måneden?
Hvis en får dekket en operasjon av det offentlige, så koster det samfunnet enormt mye. Og etterpå får en trening og oppfølging. Hvorfor kunne en ikke fått hjelp før det kom så langt.

Anonymous poster hash: 95402...c83

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en BMi på 39, altså like oppunder å kunne søke om å få en slankeoperasjon dekket.Jeg er livredd for å ta en slik operasjon, så jeg prøver å gå ned selv. Jeg synes det er noe så skremmendemed å fjerne deler av magen og tarmen.Og jeg hadde sikkert fått komplikasjoner. Jeg bruker ikke å ha flaks med sånt, jeg hadde sikkert fåttalle komplikasjoner som finnes.Det er ikke lett å gå ned. Jeg har en psykisk lidelse, og lavt stoffskifte.Det er en tap-tap situasjon. Er jeg langt nede, så spiser jeg, og jeg blir langt nede av å se hvordan jeg ser ut.Selv om jeg unngår å se meg i speilet så blir jeg ikke psykisk frisk, hehe. Klart at jeg spiser for mye i mine dårlige perioder. Selv om jeg er medisinert for Bipolar lidelse, så er det ikke noe som fjerner alle problemer. Det tar av toppene og bunnene i følelsene. Men jeg brukte å starte med slanking når jeg var på topp, så nå har jeg ikke den effekten lenger.Jeg skulle ønske noe som bare behandlet depresjonen,og lot meg beholde energien jeg hadde når jeg var på topp.Når jeg veide 110 kilo så var jeg skikkelig redd.Jeg var langt forbi å bekymre meg for utseendet, nå er det helsa jeg er redd for.Jeg klarte å slite meg ned 15 kilo og var så glad. Så kom en periode med depresjon igjen, og vips så hadde 5-7 kilo kommet på igjen. Det er da jeg tenker på å søke om slankeoperasjon. Men så prøver jeg å gå ned igjen da. Jeg får drite i hvordan jeg ser ut, ingen ser forskjell på om jeg går ned 5 kilo. Men det kjennes på kroppen. Prøv å legge 5 kilo i en ryggsekk og gå med den hele dagen.Det merkes sikkert ikke i starten, men etter 12 timer skal jeg love at du hadde vært lei.Nå sliter jeg meg ned mot 90 kilo igjen, og har gitt opp håpet om å bli normalvektig. Det eneste jeg håperpå er å komme ut av fedme og ned mot 80 kilo. Det er mye lettere for kroppen.Jeg vil fortsatt være ei overvektig dame, men jeg bryr meg ikke så mye om utseendet mitt lenger. Kroppen takker meg for hvert kilo jeg går ned.Men å, jeg forstår de som tar en slankeoperasjon.Jeg har prøvd så mange ganger, og hver gang blir det vanskeligere å gå ned i vekt. Det er bevist avt man får redusert forbrenning etter en slankekur, det er ikke bare en myte. http://www.forskning.no/artikler/2013/desember/374721Jeg er irritert over at en ikke får hjelp før en har fedme 2, eller sykelig overvekt. Hva om en fikktrening på resept, og måtte forplikte seg til x antall oppmøter i måneden?Hvis en får dekket en operasjon av det offentlige, så koster det samfunnet enormt mye. Og etterpå får en trening og oppfølging. Hvorfor kunne en ikke fått hjelp før det kom så langt. Anonymous poster hash: 95402...c83

Kopiert direkte fra Wikipedia ?

Anonymous poster hash: cc2ec...134

[Hodor]

Jeg synes det er til en viss stigmatisering og lite fint å diskutere andres vekt og generelle størrelse på denne måten. Greit nok at folk som har fått slankeoperasjon kanskje ikke fortjener så masse skryt i og med at det ikke er deres egen fortjeneste at de gikk ned, men da jeg utviklet bulimi fikk jeg MASSE skryt fra alle kanter om at jeg var så fin da jeg hadde gått ned. Og jeg var faktisk ikke overvektig i utgangspunktet. Og da vektnedgang kommer fra en spiseforstyrrelse kan det faktisk være det motsatte av produktivt å skryte av de som har gått ned i vekt.

Personlig tro jeg at hvor enkelt vektnedgang kommer til den enkelte har med kompliserte biologiske prosesser å gjøre, og av den grunn synes jeg at det er relativt uetisk å kommentere. Noen har mer vanskelig for å gå ned i vekt enn andre, og det fokuset som er for tiden på trening, vekt og slanking er skadelig. Det setter et uoppnåelig mål for kraftig bygde tenåringer landet over og burde, etter min mening, blitt forbutt.

Det stilles faktisk ganske høye krav til enkeltperson for å bli slankeoperert i utgangspunktet. Tanten min veide omtrent 70 kilo da hun søkte, og fikk beskjed om å gå ned minst 10 kilo før hun kunne få den innvilget. Så det er ikke bare en "quick fix", og dersom noen trenger dette for å opprettholde selvtillitten på et levelig nivå synes jeg at man burde støtte dette, heller enn å dømme dem som ikke er "sterke" nok til å gå ned på naturlig vis. Det er tross alt store forskjeller i hvor lett man går ned noen kilo.

Endret 8. mai 2014 av Hodor

[søtpai]

Jeg synes det er til en viss stigmatisering og lite fint å diskutere andres vekt og generelle størrelse på denne måten. Greit nok at folk som har fått slankeoperasjon kanskje ikke fortjener så masse skryt i og med at det ikke er deres egen fortjeneste at de gikk ned, men da jeg utviklet bulimi fikk jeg MASSE skryt fra alle kanter om at jeg var så fin da jeg hadde gått ned. Og jeg var faktisk ikke overvektig i utgangspunktet. Og da vektnedgang kommer fra en spiseforstyrrelse kan det faktisk være det motsatte av produktivt å skryte av de som har gått ned i vekt.

Personlig tro jeg at hvor enkelt vektnedgang kommer til den enkelte har med kompliserte biologiske prosesser å gjøre, og av den grunn synes jeg at det er relativt uetisk å kommentere. Noen har mer vanskelig for å gå ned i vekt enn andre, og det fokuset som er for tiden på trening, vekt og slanking er skadelig. Det setter et uoppnåelig mål for kraftig bygde tenåringer landet over og burde, etter min mening, blitt forbutt.

Det stilles faktisk ganske høye krav til enkeltperson for å bli slankeoperert i utgangspunktet. Tanten min veide omtrent 70 kilo da hun søkte, og fikk beskjed om å gå ned minst 10 kilo før hun kunne få den innvilget. Så det er ikke bare en "quick fix", og dersom noen trenger dette for å opprettholde selvtillitten på et levelig nivå synes jeg at man burde støtte dette, heller enn å dømme dem som ikke er "sterke" nok til å gå ned på naturlig vis. Det er tross alt store forskjeller i hvor lett man går ned noen kilo.

Hun veide rundt 70 kg, og måtte gå ned minst 10 kg før hun kunne få slankeoperasjon innvilget?

Høres snurrig ut..en på 70 kg trenger jo ikke slankeoperasjon.

[Hodor]

Hun veide rundt 70 kg, og måtte gå ned minst 10 kg før hun kunne få slankeoperasjon innvilget?

Høres snurrig ut..en på 70 kg trenger jo ikke slankeoperasjon.

Jeg er fullt klar over det, og nei, hun trengte aldri en slankeoperasjon. Men hun fikk den allikevel, da hun var gått ned til omtrentlig 60 kilo, selv om det var i alle henseender unødvendig. Hun så ut som en helt normal dame før, og hun ser ut som en helt normal dame nå, om så hun bruker litt trangere kjoler. Men det hadde visstnok med selvtilliten hennes å gjøre. Det er det jeg mener med at det ikke nødendigvis er en "quick fix". Det er mange som har vært med på "Slankekrigen" og tilsvarende og gått ned mer enn ti kilo, og det er mange som rett og slett ikke finner motivasjonen på egenhånd til å gå ned. Man kan kalle det så "svakt" som man vil, men dersom de finner bilder av absurd tynne kvinner på nett (les pro-ano blogger o.l.) så finner de ikke inspirasjon, men heller nedtrykkelse. Og i disse tilfellene mener jeg at en slankeoperasjon ikke er noe å skamme seg over.

Det blir jo i samme grad som om noen har fylt på restylane eller silikon; alle ser det, men man må liksom allikevel nekte for det for å bli sosialt akseptert. Og personlig mener jeg at det sosiale stigmaet er større for overvektige enn for både folk med tynne lepper og små bryster, og derfor burde det godtas på de samme premisser.

Endret 8. mai 2014 av Hodor

[AnonymBruker]

Felles for en veldig stor del av overvektige er at overvekten er noen andre sin feil, ikke deres egen. Og så har man de som klager over at de nesten ikke spiser, men fordi de har lavt stoffskifte eller lav forbrenning, så går de fortsatt opp et halvkilo i uka.

Anonymous poster hash: 8a12b...4f0

Det er ikke min feil at jeg ble overvektig (var det allerede som barn), men det er absolutt mitt ansvar å gjøre noe med det. Og det gjør jeg, regnet ut bmi for noen få dager siden, og har endelig kommet under grensen for slankeoperasjon (bmi på 40). En annen sak er at jeg pga diabetes kvalifiserer helt ned til bmi på 35, men det er ikke noe alternativ for meg, den "harde måten" fungerer.

Anonymous poster hash: 60289...e44

[Hodor]

Jeg mener at de som havner over den "anbefalte" vektstigmatien ofte ikke er klar over det selv før på et tidspunkt der de ikke selv klarer å kontrollere det. Etter at min egen far døde opplevde jeg at jeg fikk liberal inntekt til det jeg kunne bruke til å fyllle min egen sorg ( av en eller annen grunn Daim), jeg blem sendt tiil personolpsykology, først til psykolog for en økning i spiseforstyrrelser, og serere en nedgang i spiseforstyrrelser, og jeg har jobbet intenst hardt for å unngå å bli påvirket, og det er blant annet derfor jeg har sluttet mitt jag etter å få en slutt på spiseforstyrrelser: fordi det skal bli en slutt på nettdating, eller en slutt på online navn som blahblah, Det blir for dumt, for ingen vet egentlig hvordan vedkommende har det, og kan dermed ikke dømme.

[Hodor]

Jeg er fullt klar over det, og nei, hun trengte aldri en slankeoperasjon. Men hun fikk den allikevel, da hun var en godt voksen damen som hadde gått ned til omtrentlig 60 kilo, selv om det var i alle henseender unødvendig. Hun så ut som en helt normal dame før, og hun ser ut som en helt normal dame nå, om så hun bruker litt trangere kjoler for å fremheve de positive sidene ved slakeoperasjon blant mine kvinnelige slekntninger i år. Men det hadde visstnok med selvtilliten hennes å gjøre. Det er det jeg mener med at det ikke nødendigvis er en "quick fix". Det er mange som har vært med på "Slankekrigen" og tilsvarende og gått ned mer enn ti kilo, og det er mange som rett og slett ikke finner motivasjonen på egenhånd til å gå ned. Man kan kalle det så "svakt" som man vil, men dersom de finner bilder av absurd tynne kvinner på nett (les pro-ano blogger o.l.) så finner de ikke inspirasjon, men heller nedtrykkelse. Og i disse tilfellene mener jeg at en slankeoperasjon ikke er noe å skamme seg over. Jeg mener av at uavhengig av hvilken gruppe man henger ut, og uavhengig av hvem man ønsker å trekke frem, ser man ikke sånn ut utendom fødselen og det skal ikke være noe man er overdrevent stolt av, men heller noe man har forståelse for. Kroppen endrer seg noe enormrt i løpet av en barnefødsel, og det er begrenset hvor msngr syntes du må ha; dette preset kan igjen føre til at du må fø et liknende fødelse på mpral, men jeg synes imidlertidig det er umoralt å kommentere det.

Jeg synes vi må beynne å se på kroppen som et umoralsk fødeorgan i forhold til det kroppen er det jo det den er født til, jeg synes uansett om du skal bemerke det, enten med eller uten morsskapstrening, Jeg synes uansett at det mister all sin sesong på tross av "oljebarna" denne runden".

Det blir jo i samme grad som om noen har fylt på restylane eller silikon; alle ser det, men man må liksom allikevel nekte for det for å bli sosialt akseptert. Og personlig mener jeg at det sosiale stigmaet er større for overvektige enn for både folk med tynne lepper og små bryster, og derfor burde det godtas på de samme premisser.

Endret 8. mai 2014 av Hodor

[AnonymBruker]

Det er en ting jeg føler private klinikker ikke opplyser om, og det er at en slik opperasjon innebærer en betydelig risiko.

Anonymous poster hash: 98c88...259

[AnonymBruker]

PaperFlower..

Når du velger å skrive noe noen mest sansyneligvis har fortalt deg i fortrolighet, tenkte du da ikke at kanskje vedkommende ville finne det? Sier mest om deg.

Man kan ha sine grunner til å velge som man gjør. Kan det tenkes at dette kunne være et skalkeskjul for "jeg er på nippet til å gi opp! Jeg klarer ikke mer!"?

Selv er jeg der! Jeg har tidligere snakket med legen om akkurat denne operasjonen. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle få den, men han ønsket at jeg gikk ned i vekt først. Da jeg etter 2 fordømte lange og slitsomme år hadde lompet med ned den lille veien ned, fikk jeg avslag av kirurgen siden jeg hadde akkurat for lav bmi. Vell, jeg hadde klart å gå ned toppen 10kg men der stagnerte jeg selv med PT og hele pakka. Siden da har jeg verken gått opp eller ned, men har kommet nærmere og nærmere diabetes, leddslitasje og søvn apné, og det er da grunnen til at jeg omsider har fått den.

Selv så vet jeg også at jeg uten den, ikke vil komme til å være "normal", rett og slett fordi jeg VET jeg er svak for fristelser og jeg VET jeg gir opp lett. Så for min del må det til kjappe fysiske reaksjoner på galt kosthold. akkurat nå, så kan jeg velge hva jeg vil! Men det er ingenting som stopper meg om jeg dropper det en dag. Det er problemet!

Finner jeg ut at vi to kjenner hverandre og det er meg du har skrevet om, uten å sette deg inn i hvordan jeg har det... gud bedre det sier meg mye om hvor ekte du er ovenfor venner.

Anonymous poster hash: ac0cb...a4b

[AnonymBruker]

Jeg for min del kunne aldri tenkt men noen operasjon av noe slag, med mindre jeg var 100% nødt.

Men utover det så synes jeg folk må få gjøre hva de vil.

Alle snakker om disse slankeoperasjonene som om det var styggdommen selv.

Hva med at vi drikker brus og slurver med tannpuss? Så går vi til tannlegen og reparerer.

Folk som tryner på sykkel og trenger helsehjelp fordi de ikke gidder å bruke hjelm. Soler oss uten solkrem, og må ha cellegift pga hudkreft?

JADA! -overvekt er ofte selvforskylt, og når sykdommer baller på seg på grunn av fedme, og disse sykdommene kanskje gjør at vedkommende ikke kan trene på samme måte som andre så kan man si at operasjon er lettvindt løsning fordi de påførte seg det selv.

Men skal vi ta den debatten så er det jammen ikke mange som hadde fått innpass på norske sykehus..

Anonymous poster hash: 79c22...7cd