Savner, savner og savner...

[AnonymBruker]

Mamma døde da jeg var to år, husker henne dessverre ikke. Pappa døde i en ulykke da jeg var 8 år. Da flyttet jeg til farmor og farfar.

Her fikk jeg en trygg og god oppvekst, de forgudet meg begge to. Så godt og trygt alt var da! Jeg har så mange gode minner. Jul; farmor som bakte, farfar og jeg ut i skogen etter juletre med kakao i sekken. Sommerkvelder med fisketurer... Det er mange gode minner, men savnet er så strekt...

Farfar døde da jeg var 19 år, av hjerteinfarkt. Farmor døde for tre år siden. Hun rakk å bli kjent med mine to flotte barn. Hun forgudet dem og..

Jeg savner dem hver dag! Finner ingenting som kan erstatte dem! På lørdagskvelder savner jeg rutinene vi hadde, spill, TV og kos. Jeg klarer ikke skape samme følelsen med mine barn. Skammer meg over det, sorgen overskygger det liksom.

Alt føles så ensomt, så mye krav og ansvar! Jeg savner å være liten, ansvarsløs og det å bo sammen med dem i det trygge lille huset.

Jeg kan ikke tro på gjenferd, for jeg får ikke noe tegn på at de er tilstede i livet mitt noen gang. Aldri! Jeg blir trist å høre andre som opplever nærvær med den døde. Tenker at det kanskje er farmor og farmor som ikke liker meg så godt likevel.. De er jo virkelig ikke her, uansett hvor mye jeg savner og sørger...

Anonymous poster hash: 13b44...8ad

[dillyduzit]

Virker hvertfall som du fikk en god oppvekst til tross for tragediene, og det er jo det som er det viktigste. Det er lov til å sørge over lenger tidsperiode, så ikke tenk at du "ikke får lov".

Jeg vet hvordan det føles å miste noen så nært, så klem til deg. Du er ikke alene

[AnonymBruker]

Jeg tenker at alle blir født på nytt.

Noen blir det raskt, kanskje så fort de dør fra et liv.. Andre blir det etter flere år. Derfor kan noens nærvær føles, de er på "den andre siden". Føles de ikke, er man enten ikke mottakelige (dette kan trenes opp) ellers er de allerede født på nytt.

Jeg tenker også at de man har sterke relasjoner til i dette livet, har man hatt relasjon til før og vil ha det senere. F.eks. kan mor og datter bli datter og mor, søstre, bestemor og barnebarn osv...

Anonymous poster hash: dbefd...9f6

[Birdo]

Mamma døde da jeg var to år, husker henne dessverre ikke. Pappa døde i en ulykke da jeg var 8 år. Da flyttet jeg til farmor og farfar.

Her fikk jeg en trygg og god oppvekst, de forgudet meg begge to. Så godt og trygt alt var da! Jeg har så mange gode minner. Jul; farmor som bakte, farfar og jeg ut i skogen etter juletre med kakao i sekken. Sommerkvelder med fisketurer... Det er mange gode minner, men savnet er så strekt...

Farfar døde da jeg var 19 år, av hjerteinfarkt. Farmor døde for tre år siden. Hun rakk å bli kjent med mine to flotte barn. Hun forgudet dem og..

Jeg savner dem hver dag! Finner ingenting som kan erstatte dem! På lørdagskvelder savner jeg rutinene vi hadde, spill, TV og kos. Jeg klarer ikke skape samme følelsen med mine barn. Skammer meg over det, sorgen overskygger det liksom.

Alt føles så ensomt, så mye krav og ansvar! Jeg savner å være liten, ansvarsløs og det å bo sammen med dem i det trygge lille huset.

Jeg kan ikke tro på gjenferd, for jeg får ikke noe tegn på at de er tilstede i livet mitt noen gang. Aldri! Jeg blir trist å høre andre som opplever nærvær med den døde. Tenker at det kanskje er farmor og farmor som ikke liker meg så godt likevel.. De er jo virkelig ikke her, uansett hvor mye jeg savner og sørger...

Anonymous poster hash: 13b44...8ad

[Pimp]

En klem til deg, TS.

De er sikkert veldig glad i deg.