Hvordan er det å ha barn?

[lykkestor]

Det er selvfølgelig veldig slitsomt til tider. Du har kvelder hvor de bare gråter og gråter. Når middagen er ferdig er de ofte sultne og du lærer deg fort og spise maten kald. Du bruker 20minutter ekstra ut døra og må alltid beregne når deres neste måltid er ferdig. Du må opp på nettene for mating, skifte bleier og det er noen tusen ekstra i utgifter i måneden. MEN, det er en sann glede! Det er ingen følelse lik den du får når du våkner og ser din lille titte på deg. Når h*n oppdager hendene eller bena sine, smiler og ler for første gang. Eller bare ligger og koser på brystet ditt. Det er en helt spesiell følelse og den ville jeg ikke bytte bort for all verden av hvile, frihet eller noe annet.

[AnonymBruker]

For meg personlig har det vært toppen av lykke. Jeg har nok vært heldig med en usedvanlig rolig og snill gutt som sover natten gjennom, ikke sutrer og er generelt veldig snill. Vi koser oss masse sammen og jeg er mye lykkeligere etter jeg fikk barn. Det er de små tingene som et merkelig ansiktsuttrykk, to små armer som strekker seg mot meg, en nuss på kinnet... Skikkelig klisje, men nå fikk jeg lyst til å vekke han... Hihi... Det er jo selvfølgelig barn som har kolikk, sutrer mye, er "kronisk" ufornøyde..Man vet jo aldri, uansett tror jeg det bringer mest glede...

Anonymous poster hash: e077f...41c

[MockingJay]

Tenk deg å våkne opp om morgenen og bli møtt av en strålende sol som ligger ved siden av deg! En liten kropp som ruller rundt i senga og babler ivrig i vei. Høres nesten ut som om hun synger. Så sjekker man klokken, som viser 0700 enda det er søndag. Så blir man plutselig ekstra trøtt. Men så ruller man rundt for å sjekke hva all den ståheien er for noe, og man blir møtt at det største smilet som finnes. Gjerne akkompagnert med et herlig gledes hyl. Da gjør det ikke noe at klokken er 7 alikevel.

Eller når man løper rundt i huset, for å få plukket med seg alt som skal i klesvasken og samtidig rydde litt siden det plutselig skal komme besøk også hører du noen som hyler lengtende i stua. Litt som "hallo? Mamma?" på babyspråket. En liten jentunge som er litt engstelig siden mamma sist ble sett for 30 sek siden. Da får man ikke gjort det man skal, men når man da runder hjørnet og hele kroppen til babyen veiver alle veier opprømt og åler seg ivrig til deg -da er det helt greit. Det må jo ikke være strøkent selv om vi får gjester.

Eller når man må være forsiktig på kjøkkenet når man lager mat, da det alltid er noen klar til å fange tærne dine.

Når man er så stolt at man nesten oser av regnbuer fordi jentungen har krøpet to skritt.

Jeg er så lykkelig at det er nesten litt kvalmende. Var lykkelig før også, men da gikk livet litt sånn i sus og dus. Nå må alt planlegges litt mer, og når man førsta gjør noe så har det en tendens til å være bedre. Dette livet passer meg perfekt, og jeg kunne ikke tenkt meg det anderledes.

[Dyregod]

Helt fantastisk! Det er jo slitsomt også, men det er det helt klart verdt! Jeg gleder meg til å se henne når jeg kommer hjem fra jobb og blir glad av å tenke på henne. Jeg hadde aldri trodd det skulle være så fint Gleder meg til å lage flere Nå er jeg glad i barn og jobber i barnehage da, men det er uansett noe annet med sitt eget.

[ViljaH]

Synes det er fabelaktig å ha barn. Å ha disse nusselig morsomme vesnene rundt meg som jeg har laget selv. Være tett på deres utvikling og opplevelser. Det er stort å ha egne barn. Det er meningsfylt. Det gir meg motivasjon og drivkraft. Mye latter og enormt med kjærlighet.

Men klart det er også mye ansvar og arbeid. Kommer liksom aldri i bunnen av skittentøyet, alltid noe som skulle vært gjort husarbeidsmessig, de genererer mye ekstra husarbeid. Som jeg tar på meg fordi jeg er glad i dem og vil deres beste.

Livet før var bra, mer tid til meg selv, sosialt liv, fest, overtid. Men livet nå er bedre, jeg føler jeg er litt ferdig med fest og vil ha mer substans. Å oppdra barn gir substans og mening i massevis

[sjøhest]

Vet ikke om jeg føler meg lykkeligere, men angrer ikke! Føler meg tilfreds med å ha reprodusert meg vil jo gjerne ha en familie, både nå men like mye i fremtiden. Nå er barna fortsatt små her så det er litt klaustrofobisk noen dager, og slitsomt. Men så er jeg jo innmari glad i de og stolt av de.

[Ciara]

Tenk deg å våkne opp om morgenen og bli møtt av en strålende sol som ligger ved siden av deg! En liten kropp som ruller rundt i senga og babler ivrig i vei. Høres nesten ut som om hun synger. Så sjekker man klokken, som viser 0700 enda det er søndag. Så blir man plutselig ekstra trøtt. Men så ruller man rundt for å sjekke hva all den ståheien er for noe, og man blir møtt at det største smilet som finnes. Gjerne akkompagnert med et herlig gledes hyl. Da gjør det ikke noe at klokken er 7 alikevel.

Eller når man løper rundt i huset, for å få plukket med seg alt som skal i klesvasken og samtidig rydde litt siden det plutselig skal komme besøk også hører du noen som hyler lengtende i stua. Litt som "hallo? Mamma?" på babyspråket. En liten jentunge som er litt engstelig siden mamma sist ble sett for 30 sek siden. Da får man ikke gjort det man skal, men når man da runder hjørnet og hele kroppen til babyen veiver alle veier opprømt og åler seg ivrig til deg -da er det helt greit. Det må jo ikke være strøkent selv om vi får gjester.

Eller når man må være forsiktig på kjøkkenet når man lager mat, da det alltid er noen klar til å fange tærne dine.

Når man er så stolt at man nesten oser av regnbuer fordi jentungen har krøpet to skritt.

Jeg er så lykkelig at det er nesten litt kvalmende. Var lykkelig før også, men da gikk livet litt sånn i sus og dus. Nå må alt planlegges litt mer, og når man førsta gjør noe så har det en tendens til å være bedre. Dette livet passer meg perfekt, og jeg kunne ikke tenkt meg det anderledes.

Flott innlegg!

[AnonymBruker]

Helt jævlig.

Skulle ønske jeg hadde skaffet meg hund istedenfor, da kunne jeg tatt den ut i skauen og skutt den, når jeg ble lei.

Jeg ble bare med på det, fordi kjerringa så absolutt måtte ha.

Vi har nesten ikke sex lenger, heller.

Anonymous poster hash: b48fa...eeb

Er du helt hjernedød????

Konen og barna dine fortjener bedre enn deg!!

Anonymous poster hash: 6a860...156

[AnonymBruker]

Jævelig slitsomt og jævelig dyrt!

jeg angrer bittert.....skulle tatt den aborten

Anonymous poster hash: 43137...46f

Skulle ønske alle barn hadde en mamma som elsket dem... blir deprimert av sånne som deg.

Anonymous poster hash: 6a860...156

[AnonymBruker]

Jeg er:

- trøttere

- mer sliten

- gråter lettere

- mer bekymret

- mer sint

- krangler mer

- konstant stresset og hjertesyk pga det

Men livet har en mening, som aldri før. Det er det vakreste som finnes. Man blir så glad i dem, og man har en unnkyldning for å dra på tusenfryd og leke litt igjen ute i hagen ville ikke byttet det mot NOE...

Anonymous poster hash: e52b7...bdb

[AnonymBruker]

Sure, livet har jo en ny mening, men jeg kan ikke være spontan lenger, ikke bare å dra entur på butikken om jeg vil, gå meg entur når jeg vil, dra hos venner osv.

Jeg skulle helt ærlig ønske jeg ikke fikk barn. Savner livet mitt, føler jeg lever noen andre sitt og ikke mitt eget lenger.

Anonymous poster hash: 96be4...c9a

[Stinelin]

Fantastisk! Men jeg savner friheten i mitt gamle liv, og ikke minst søvn. Satser på at det blir bedre etterhvert, den eldste er snart 2år nå.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt fantastisk før jeg fikk barn, og jeg har det helt fantastisk etter at jeg fikk det! Barn krever mye omsorg og oppmerksomhet, men for å få en ting klart: dersom livet ditt ble forferdelig etter at du fikk barn, ligger problemet hos deg og ikke barnet. Alt du gjorde før kan du gjøre nå, bare med en ny rutine og et nytt familiemedlem. Å få barn ser jeg på som et nytt stadie i livet, som bringer en glede og erfaring man ikke kan forestille seg når man først har kommet dit. Akuratt som at tenårene var et nytt stadie, eller dagen man fikk seg kjæledyr, eller dagen man fikk en samboer eller en jobb. Alle disse stadiene har vær sin sjarm, man må bare være åpen for mulighetene og ikke minst: ta hver dag som den kommer!

Før jeg fikk unger tenkte jeg at nå går det sosiale livet mitt til helvete, men det har det absolutt ikke. Man kan være mamma og venn, datter, kjæreste osv samtidig. Det ene hindrer ikke det andre, med mindre man selv ødelegger for seg selv. Så til de som ønsker seg barn: prøv, man vil ikke angre å ha satt et slikt vakkert vesen til verden. Og de som ikke vil: la vær, et barn fortjener foreldre som ønsker det. Men ikke la dere bli skremt av tanken på at livet deres vil forandre seg totalt og bli grusomt og kjedelig om du får barn. For er du lykkelig nå, har du alt du trenger for å ta den lykken videre med deg i livet, både med og uten barn.

Anonymous poster hash: 22f42...a89

[AnonymBruker]

Jeg har 3 barn. Siden det endte med skilsmisse så må jeg innrømme at det ikke har blitt som jeg ønsket. For meg raste drømmen om en lykkelig familie. Uansett vi har det bra og de begynner å bli såpass store at jeg kan gjøre alt sammen med de. De krever sitt og av og til føler man seg hjelpesløs og lei, evig bekymringer. Men at i alt føler jeg meg utrolig heldig som har fått 3 så flotte barn. Den kjærligheten man har til barna sine kan ikke beskrives. Hadde aldri fått 3 barn igjen om jeg haddr visst at jeg ble skilt!

Anonymous poster hash: 21964...727

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt fantastisk før jeg fikk barn, og jeg har det helt fantastisk etter at jeg fikk det! Barn krever mye omsorg og oppmerksomhet, men for å få en ting klart: dersom livet ditt ble forferdelig etter at du fikk barn, ligger problemet hos deg og ikke barnet. Alt du gjorde før kan du gjøre nå, bare med en ny rutine og et nytt familiemedlem. Å få barn ser jeg på som et nytt stadie i livet, som bringer en glede og erfaring man ikke kan forestille seg når man først har kommet dit. Akuratt som at tenårene var et nytt stadie, eller dagen man fikk seg kjæledyr, eller dagen man fikk en samboer eller en jobb. Alle disse stadiene har vær sin sjarm, man må bare være åpen for mulighetene og ikke minst: ta hver dag som den kommer!

Før jeg fikk unger tenkte jeg at nå går det sosiale livet mitt til helvete, men det har det absolutt ikke. Man kan være mamma og venn, datter, kjæreste osv samtidig. Det ene hindrer ikke det andre, med mindre man selv ødelegger for seg selv. Så til de som ønsker seg barn: prøv, man vil ikke angre å ha satt et slikt vakkert vesen til verden. Og de som ikke vil: la vær, et barn fortjener foreldre som ønsker det. Men ikke la dere bli skremt av tanken på at livet deres vil forandre seg totalt og bli grusomt og kjedelig om du får barn. For er du lykkelig nå, har du alt du trenger for å ta den lykken videre med deg i livet, både med og uten barn.

Anonymous poster hash: 22f42...a89

Det var da veldig rosenrødt. Fint at du har det slik, men dette er veldig irriterende å høre for den som ikke har det likeens. Alle sa at jeg kunne gjøre det samme som før og ha med barna på alt. At man aldri kan angre og at det ville bli fantastisk. Bullshit!

At det er fantastisk er jeg enig i, men ikke at man kan gjøre alt man gjorde før og være den samme vennen eller kjæresten. Og at man ikke angrer er også tull. De fleste angrer ikke, noen gjør faktisk det (jeg gjør det heldigvis bare 1% av tiden).

Registrerer at du mener det er jeg som ødelegger for meg selv, ok.

Vær forsiktig med å servere dette til folk som vurderer å få barn, det er ikke like lett for alle, og når barna er der er det for sent.

Anonymous poster hash: 04960...b2d

[AnonymBruker]

Gøy, fantastisk, slitsomt, dyrt og store bekymringer.

Jeg ble alene med mine 2, da far valgte å gå, og ikke ha noe med barna å gjøre. Har heller ikke familie, så det er bare meg. Og jeg bekymrer meg mye, hver eneste dag. Jeg er alltid sliten. Dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg aldri får gjort alt jeg skal. Har gått rundt lett deprimert de siste årene.

Men jeg koser meg masse med barna mine og. Og jeg elsker de utrolig høyt. Men livet er vanskelig, jeg må ha en 8-4 jobb, uten utdannelse er det nesten umulig. Jeg vil ha kjæreste, men alle løper da de får vite at jeg aldri har barnefri. Jeg bekymrer meg alltid for økonomien da vi har dårlig råd.

Jeg vil aldri gi fra meg barna mine nå, men hadde jeg visst hvordan det skulle bli, så hadde jeg valgt å ikke få barn.

Anonymous poster hash: b0ecb...be9

[AnonymBruker]

Jeg vil aldri gi fra meg barna mine nå, men hadde jeg visst hvordan det skulle bli, så hadde jeg valgt å ikke få barn.

Anonymous poster hash: b0ecb...be9

Nå er det sikkert depresjonen din som snakker...

Anonymous poster hash: f5918...fdb

[Gjest Riskjeks]

Jeg holder meg unna superlativene - i begge retninger. Det er annerledes. Jeg er ikke lykkeligere enn før, men jeg er ikke mindre lykkelig heller. Jeg elsker barna mine og angrer ikke på dem, men det er jo ikke til å komme unna at jeg er mer trøtt og sliten nå enn jeg var før jeg fikk barn. Lite søvn, barn som krangler, roter, skittentøyshaugen vokser, hva skal vi ha til middag, ungene nekter å spise det jeg har laget, osv. Det skaper også en ny dimensjon av bekymringer - først og fremst for barnas liv/helse, men også i større grad for eget. Så er det det ansvaret man faktisk har for å skape dugelige verdensborgere - et ansvar som blir mer og mer tydelig jo eldre barna blir. Når de er babyer er det mest amming og søvn og bleieskift det går i, men så begynner man å innse at man faktisk skal oppdra et menneske, en person, et selvstendig tenkende individ som en dag skal bli en voksen. Innimellom føles det ganske overveldende.

Men så har vi alle de positive sidene også - kjærligheten, samhørigheten, alt det morsomme de sier og gjør. Når de er i "godlune" er liksom alt perfekt. Men med små barn så skifter humøret lett

Jeg tror man gjør lurt i ikke å forvente noen himmelstormende lykke eller å finne meningen med livet.

[Meline37]

Jeg er ganske sikker på at jeg ikke vil ha barn. Men av og til blir jeg overveldet av en intens verpesyke. Men har fått inntrykk av at de mest misfornøyde og gretne folka jeg møter på har barn, så hvorfor forbindes barn med den absolutte lykke?

Så hvordan er det å ha barn? I forhold til livet ditt før? Er du lykkeligere?

Ja, jeg følte meg lykkeligere over å ha barn, men samtidig må jeg leve med en angst inni meg for de også.... Man blir fryktelig redd for de.... Det har jeg erfart... så det veier litt opp på en måte... Jeg var lykkelig før jeg fikk barn , men på en annen måte... Jeg fikk mer bekymringer da jeg fikk barn å passe på.... å bekymringene økte, men jeg er glad for at jeg fikk barna. Det er en fantastisk opplevelse å få, men samtidig så er den ikke bekymringsløs, så man klarer ikke å gå å sveve i lykkeland hele tiden. Bekymringene er der...

[Gjest Santa Barbara]

Det er en god blanding mellom kjempe slitsomt og helt fantastisk. For meg har det gitt meg følelser jeg aldri trodde jeg kunne ha samtidig som det har gitt meg masse bekymring fordi jeg er så redd det skal skje han noe.

Selvom jeg til tider føler jeg bare vil legge med ned og dø fordi ting har vært så hektisk så ville jeg aldri vært foruten. Barnet mitt gir meg en større mening med livet og å se det lille mennesket jeg har båret frem utvikle seg gjør noe med meg som ikke kan beskrives med ord. Han er en del av meg og jeg kommer aldri til å angre på at jeg fikk barn, selvom det til tider er veldig slitsomt. Anonymous poster hash: 60611...4ec

Samme her.