Utrolig deprimert

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er en jente på snart 21 år som har det veldig vanskelig for tiden. Jeg er egentlig utrolig glad i livet men har nå i ca 5 uker vært inne i en helt syk verden, jeg kjenner det har gått for langt nå! Jeg pleier å stå opp minst 1 time før jeg skal på jobb for å pynte meg og lage meg en god frokost, nå slumrer jeg klokka helt til ti minutter før jeg er nødt til å gå, og rekker så vidt å stelle meg skikkelig. Før ville dette vært krisen, nå kjenner jeg bare at jeg ikke en gang gidder å bry meg om det. Alt i livet er bare et stort ork og jeg føler at livet er en «plikt» når jeg står opp om morgenene. Jeg har tenkt litt over dette her, jeg har faktisk ikke gode grunner til å tenke eller å ha det slik som jeg har det. Jeg har en god familie, en god jobb og flere gode venner rundt meg. Jeg har tenkt på om det kanskje kan være en reaksjon som kommer nå etter at bestemoren min gikk bort for 1 år siden. Det er noe av det værste jeg har opplevd siden hun var akkurat som en mor for meg, men jeg tok det så utrolig godt for 1 år siden. Noe annet som kan spille inn litt er vel kanskje det at jeg også nylig fikk vite at det er 50% sjans for at jeg må fjerne brystene mine før jeg er 30, vi har nemlig en sjelden og utrolig farlig genfeil i familien. Jeg prøver så godt jeg kan å dra opp humøret og være den glade jenta jeg ellers alltid har vært. Men det går ikke, er det låv å si? På jobb kliner jeg på meg det falskeste smilet jeg har, jeg vil ikke men føler jo selvfølgelig en tvang til å gjøre det. Jeg har det ikke bra med meg selv, klarer ikke å glede meg over ting lenger og ser ikke frem til noe annet en å legge meg om kvelden.

Min mor nevnte at jeg bør gå til legen å få meg tabletter eller å snakke med noen. Psykolog er helt uaktuelt for meg, har prøvd det før for mange år siden når jeg slet med noe annet men det var helt bånn i bøtta. Er det noen av dere som har erfaringer med antidepressiva legemidler? Ville gjerne likt å høre deres erfaringe. Har hørt det har vært en «krykke» for mange i hverdagen til de klarer å komme seg litt oppå selv igjen..

Anonymous poster hash: 78947...1c4

[Hirondelle]

Kjære deg.

Kom deg til fastlegen eller psykolog. Selv om det var bånn i bøtta forrige gang betyr det ikke at det er negativt i dag. De tankene du har nå trenger du hjelp til å sortere vekk. Antidepressiva gir deg ikke hjelp til å sortere.

Vær så snill, gi det en sjanse. Du kan se på det som tannpine. Det eneste som hjelper mot tannpine i lengden er å gå til tannlegen og trekke den fordømrade tannen. Det er det ENESTE som hjelper. Du kan knaske Ibux og anitibiotika i evigheten, uten at problemet blir borte. Du slukker bare småbrannene. Å trekke tannen er det eneste som hjelper.

Kom deg til fastlegen eller psyokologen. Vær så snill! Det er for ditt eget beste.

Hilsen hatet også psykolog til jeg fant den rette for meg.

[AnonymBruker]

Kjære deg.

Kom deg til fastlegen eller psykolog. Selv om det var bånn i bøtta forrige gang betyr det ikke at det er negativt i dag. De tankene du har nå trenger du hjelp til å sortere vekk. Antidepressiva gir deg ikke hjelp til å sortere.

Vær så snill, gi det en sjanse. Du kan se på det som tannpine. Det eneste som hjelper mot tannpine i lengden er å gå til tannlegen og trekke den fordømrade tannen. Det er det ENESTE som hjelper. Du kan knaske Ibux og anitibiotika i evigheten, uten at problemet blir borte. Du slukker bare småbrannene. Å trekke tannen er det eneste som hjelper.

Kom deg til fastlegen eller psyokologen. Vær så snill! Det er for ditt eget beste.

Hilsen hatet også psykolog til jeg fant den rette for meg.

Kan vel kanskje gi det en sjanse.. Men har så utrolig dårlig erfaring med det. Synes da det er bedre å snakke med venner.. Men forstår veldig godt det du sier

Anonymous poster hash: 78947...1c4

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg var også veldig deprimert etter at min bestemor døde. Gikk til psykolog etter et år og det hjalp masse. Det var faktisk dumt å vente i et år.

Gå til fastelege og prøv å få henvisning til psykolog.

Det er viktig å gjøre noe, prøve å finne en løsning.

Anonymous poster hash: fe1be...de7

[Hirondelle]

Kan vel kanskje gi det en sjanse.. Men har så utrolig dårlig erfaring med det. Synes da det er bedre å snakke med venner.. Men forstår veldig godt det du sier

Anonymous poster hash: 78947...1c4

Det verste som kan skje om du gir det et forsøk er at det ikke fungerer. Det beste som skjer er at du kan komme deg ut av de vonde tankerekkene og komme deg videre. Jeg mener det er verdt det. Håper virkelig du gir det et forsøk. Masse masse masse lykke til! (Psst: man kan fortsatt prate med venner selv om man går til psykolog).

Stor klem

[AnonymBruker]

Det verste som kan skje om du gir det et forsøk er at det ikke fungerer. Det beste som skjer er at du kan komme deg ut av de vonde tankerekkene og komme deg videre. Jeg mener det er verdt det. Håper virkelig du gir det et forsøk. Masse masse masse lykke til! (Psst: man kan fortsatt prate med venner selv om man går til psykolog).

Stor klem

Det har du helt rett i! Tusen tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg :-)

Klem

Anonymous poster hash: 78947...1c4

[Gjest Foxx]

Hei,

Jeg er en jente på snart 21 år som har det veldig vanskelig for tiden. Jeg er egentlig utrolig glad i livet men har nå i ca 5 uker vært inne i en helt syk verden, jeg kjenner det har gått for langt nå! Jeg pleier å stå opp minst 1 time før jeg skal på jobb for å pynte meg og lage meg en god frokost, nå slumrer jeg klokka helt til ti minutter før jeg er nødt til å gå, og rekker så vidt å stelle meg skikkelig. Før ville dette vært krisen, nå kjenner jeg bare at jeg ikke en gang gidder å bry meg om det. Alt i livet er bare et stort ork og jeg føler at livet er en «plikt» når jeg står opp om morgenene. Jeg har tenkt litt over dette her, jeg har faktisk ikke gode grunner til å tenke eller å ha det slik som jeg har det. Jeg har en god familie, en god jobb og flere gode venner rundt meg. Jeg har tenkt på om det kanskje kan være en reaksjon som kommer nå etter at bestemoren min gikk bort for 1 år siden. Det er noe av det værste jeg har opplevd siden hun var akkurat som en mor for meg, men jeg tok det så utrolig godt for 1 år siden. Noe annet som kan spille inn litt er vel kanskje det at jeg også nylig fikk vite at det er 50% sjans for at jeg må fjerne brystene mine før jeg er 30, vi har nemlig en sjelden og utrolig farlig genfeil i familien. Jeg prøver så godt jeg kan å dra opp humøret og være den glade jenta jeg ellers alltid har vært. Men det går ikke, er det låv å si? På jobb kliner jeg på meg det falskeste smilet jeg har, jeg vil ikke men føler jo selvfølgelig en tvang til å gjøre det. Jeg har det ikke bra med meg selv, klarer ikke å glede meg over ting lenger og ser ikke frem til noe annet en å legge meg om kvelden.

Min mor nevnte at jeg bør gå til legen å få meg tabletter eller å snakke med noen. Psykolog er helt uaktuelt for meg, har prøvd det før for mange år siden når jeg slet med noe annet men det var helt bånn i bøtta. Er det noen av dere som har erfaringer med antidepressiva legemidler? Ville gjerne likt å høre deres erfaringe. Har hørt det har vært en «krykke» for mange i hverdagen til de klarer å komme seg litt oppå selv igjen..

Anonymous poster hash: 78947...1c4

Så utrolig trist å høre, sånn skal ingen ha det uansett om en har grunn eller ikke. Det sliter utrolig mye på en og til slutt kan det gå skikkelig galt om du ikke gjør noe med det NÅ!

Lykke til, håper du finner ut av det som er best for DEG. Du er unik!

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt det sånn og er litt eldre enn deg. Å finne ut hva som skal til for at man har det bra må man noen ganger ha hjelp til. Jeg ble deperimert etter at jeg mistet flere i familien min i løpet av fire år. Den siste var ekstra tøff da jeg fulgte bestemoren min i den siste tiden. Gå til psykolog kan ikke skade. Jeg tar

wellbutrin som er et antidepressiva. Du kan lese mer om det i andre tråder her inne. Fått mer energi men sliter med å tenke klart og har blitt veldig nervøs. Men bedre å prøve noe enn å sitte passiv.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 67f6d...26b