Kan jeg lide av narsissisme?

[AnonymBruker]

Litt feil å skrive lide, sånn egentlig - men har begynt å tenke litt på dette. Jeg har hatt en god oppvekst, men opplevde ting forbundet med sykdom i familien, som satte dype spor i meg og en redsel for å miste noen jeg er veldig, veldig glad i. Det gikk heldigvis bra, men jeg har enda disse følelsene langt der inne.

Noen egenskaper som kan få meg til å tenke litt over om jeg eventuelt kan ha denne "diagnosen":

- Egentlig veldig stort ego. Relativt ukuelig tro på meg selv, men har blitt flink til å skjule det når det ikke passer seg, og spiller på å være ydmyk (ofte uten å mene det).

- Tåler kritikk svært dårlig, men kan late som jeg takler det bra om det er mennesker jeg ikke kjenner godt. Om familiemedlemmer eller kjæreste kritiserer meg, er det verre.

- Ekstremt utspekulert; spiller mye på følelser og indirekte utpressing for å få det som jeg vil.

- Maktsyk. Jeg må ha siste ordet i en diskusjon eller krangel, og kan ty til vold (ikke grov vold) om noen presser meg veldig inn i et hjørne eller utøver voldelighet mot meg. Også her kan jeg bruke manipulerende midler for å være "over" andre.

- Om noen misliker meg uten at jeg vet hvorfor, tenker jeg omtrent alltid "det er bare sjalusi".

Ser at jeg høres ut som en helt forferdelig person, men jeg vil ikke påstå at jeg er det. Jeg har empati, omsorg og kjærlighet for andre, men er faller så og si aldri for noen (er veldig analytisk og finner ofte feil med andre). Ser ikke på meg selv som perfekt, og kan ta på meg i skyld i krangler - men i bunn og grunn synes jeg at jeg kan ha en unormal tro på meg selv og på hva jeg er og står for.

Disse egenskapene jeg har nevnt er ikke noe jeg konstant viser frem, men de finnes der og de kommer fram med én gang jeg blir tråkket på, noen truer min "plass" eller forsøker å få meg til å fremstå som "liten".

Har mange venner og er ikke dårlig likt, men det er som om jeg har et enormt elsk-hat forhold til meg selv, som går utover andre.

Anonymous poster hash: bad92...d83

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Anonymous poster hash: dd417...908

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Anonymous poster hash: dd417...908

Jeg er 20 år, jente.

Anonymous poster hash: bad92...d83

[AnonymBruker]

Nei, tror ikke du har den diagnosen...de som har det vil stort sett ikke tenkeet ? Om at det er noe i veien med de...

Anonymous poster hash: 31b29...ffd

[AnonymBruker]

Et kjennetegn på Narssissisme er manglende empati. Du har ikke det, men profesjonelle burde uansett være de som stiller diagnoser.

Anonymous poster hash: 4d938...e7e

[AnonymBruker]

Wow, jeg kjenner meg virkelig igjen i omtrent alt du skriver.. Har dog aldri trodd at jeg kan være narsissist.

Anonymous poster hash: d1236...757

[Meandro]

Sterke tendenser av det hvertfall, men fortsatt innenfor normalrammene for kvinner, hvertfall etter mine erfaringer.

[AnonymBruker]

Narsissisten vet det sjelden selv. Slik er det med de fleste slike diagnoser. Fremstår heller som du driver og gjemmer deg bak en hard fasade.

Anonymous poster hash: ce450...438

[AnonymBruker]

Narsissisten vet det sjelden selv. Slik er det med de fleste slike diagnoser. Fremstår heller som du driver og gjemmer deg bak en hard fasade.

Anonymous poster hash: ce450...438

Det var akkurat dette jeg sa til min psykolog også! Men vi kom fram til at det ikke er sant. Jeg har ingen problemer med å åpne opp for alle mine svakheter, og er veldig ærlig mot henne. Et eksempel kan være at om jeg føler meg usikker på noe, så tar det ca. 1 minutt før jeg plutselig føler "jeg er bedre enn det der" eller "det der bryr meg langt faen i". Det er veldig lite trolig at jeg lider av dårlig selvbilde.

På ungdomsskolen hadde vi et svært dårlig miljø, og jeg var den eneste som sto opp mot folk som mobbet, og fikk etter hvert en stor rolle i miljøet der jeg styrte det meste. Det var her "maktsyken" begynte, og som bare har fortsatt, uten at jeg har gjort så mye mer for det.. Jeg er nok ganske redd for å miste denne rollen.

Anonymous poster hash: 7bc13...ece

[AnonymBruker]

Er dette normalrammene for dagens kvinner slik du opplever det Meandro?

Anonymous poster hash: 4d938...e7e

[Meandro]

Narsissisten vet det sjelden selv. Slik er det med de fleste slike diagnoser. Fremstår heller som du driver og gjemmer deg bak en hard fasade.

Anonymous poster hash: ce450...438

Det handler jo like mye om at informasjonen ikke har vært noen tasteklikk unna tidligere, samt at all data om de med diagnosen baserer seg på dialoger med dem. Selvfølgelig vil de ikke innrømme at de har en diagnose under samtaler. Da slår forsvarsmekanismen til, men at narsissister kan ha selvinnsikt eller reflektere rundt seg selv i sitt stille sinn burde være åpenbart.

Å avskrive en diagnose med at man er for selvreflektert til å kunne ha den blir jo som å tilby narsissisten en dose av seg selv som vaksine mot sin egen diagnose.

[Gjest Foxe]

Tror absolutt ikke du er en narsissist Denne personlighetsforstyrrelsen har visse fellesstrekk med psykopati, og de fleste vil nok ikke engang skjønne at de er slik selv. De elsker seg selv, de ser på seg selv som bedre enn alle andre. Tror alle er sjalu på dem, fantaserer om suksess og makt. Empatiserer ikke med andre og er svææært arrogant. Ofte mener de også at de skal behandles helt spesielt, i den grad at det er helt urealistisk.

Tror du beskytter deg selv med et skall grunnet ting du har opplevd tideligere, og det er helt greit! Problemet når man leser om lidelser, også psykiske, er at man ALLTID finner et eller annet trekk som kan passe. Og det er helt normalt

[AnonymBruker]

Litt feil å skrive lide, sånn egentlig - men har begynt å tenke litt på dette. Jeg har hatt en god oppvekst, men opplevde ting forbundet med sykdom i familien, som satte dype spor i meg og en redsel for å miste noen jeg er veldig, veldig glad i. Det gikk heldigvis bra, men jeg har enda disse følelsene langt der inne.

Noen egenskaper som kan få meg til å tenke litt over om jeg eventuelt kan ha denne "diagnosen":

- Egentlig veldig stort ego. Relativt ukuelig tro på meg selv, men har blitt flink til å skjule det når det ikke passer seg, og spiller på å være ydmyk (ofte uten å mene det).

- Tåler kritikk svært dårlig, men kan late som jeg takler det bra om det er mennesker jeg ikke kjenner godt. Om familiemedlemmer eller kjæreste kritiserer meg, er det verre.

- Ekstremt utspekulert; spiller mye på følelser og indirekte utpressing for å få det som jeg vil.

- Maktsyk. Jeg må ha siste ordet i en diskusjon eller krangel, og kan ty til vold (ikke grov vold) om noen presser meg veldig inn i et hjørne eller utøver voldelighet mot meg. Også her kan jeg bruke manipulerende midler for å være "over" andre.

- Om noen misliker meg uten at jeg vet hvorfor, tenker jeg omtrent alltid "det er bare sjalusi".

Ser at jeg høres ut som en helt forferdelig person, men jeg vil ikke påstå at jeg er det. Jeg har empati, omsorg og kjærlighet for andre, men er faller så og si aldri for noen (er veldig analytisk og finner ofte feil med andre). Ser ikke på meg selv som perfekt, og kan ta på meg i skyld i krangler - men i bunn og grunn synes jeg at jeg kan ha en unormal tro på meg selv og på hva jeg er og står for.

Disse egenskapene jeg har nevnt er ikke noe jeg konstant viser frem, men de finnes der og de kommer fram med én gang jeg blir tråkket på, noen truer min "plass" eller forsøker å få meg til å fremstå som "liten".

Har mange venner og er ikke dårlig likt, men det er som om jeg har et enormt elsk-hat forhold til meg selv, som går utover andre.

Anonymous poster hash: bad92...d83

Veldig mange usunne narsissistiske trekk her, ja. Synd alle tror at "så lenge man har litt empati eller selvinnsikt, er det ikke det", for det stemmer ikke. Her må du bare jobbe med deg selv med en gang, for det blir vanskeligere å endre personlighetstrekk når du blir eldre. Finn ut hva du egentlig beskytter deg mot å føle, sannsynligvis hjelpeløshet, sårbarhet og skam, og begynn å kjenne på de følelsene.

- Egentlig veldig stort ego. Relativt ukuelig tro på meg selv, men har blitt flink til å skjule det når det ikke passer seg, og spiller på å være ydmyk (ofte uten å mene det).

Er du sint på andre? Avskyr du dem, og føler du er bedre? Hvorfor? Hva er det du beskytter deg selv mot?

- Tåler kritikk svært dårlig, men kan late som jeg takler det bra om det er mennesker jeg ikke kjenner godt. Om familiemedlemmer eller kjæreste kritiserer meg, er det verre.

Hva sier det om deg, dersom du ikke er perfekt (noe du ikke er)? Hva er det du beskytter deg selv mot?

- Ekstremt utspekulert; spiller mye på følelser og indirekte utpressing for å få det som jeg vil.

Hva gjør at du ikke kan være direkte og rettferdig? Hvis andre skjønte at du manipulerte dem, ville du fortsatt gjøre det?

- Maktsyk. Jeg må ha siste ordet i en diskusjon eller krangel, og kan ty til vold (ikke grov vold) om noen presser meg veldig inn i et hjørne eller utøver voldelighet mot meg. Også her kan jeg bruke manipulerende midler for å være "over" andre.

Dette er for det første noe som virkelig kan gi deg store problemer. Når du hesjer med andre på den måten, leker du med de og tråkker på de. Det kan noen reagere veldig sterkt på til slutt. Møt feil mann, og han kan lett kunne drepe deg eller skade deg for livet. Det du driver med er ekstremt provoserende, husk det, og du kan drive andre til randen av galskap. Du føler kanskje du er "Over" dem, men det er du kun i din egen fantasi. Mange svelger nok store kameler bare fordi de ikke orker konflikt med deg.

De du får til å knekke går faktisk videre med livet før eller senere, blir sterkere enn deg, OG føler oppriktig avsky mot mennesker som oppfører seg som deg. Disse finnes allerede, og disse er eksperter på se din manipulering. De er noen av dine fremtidige sjefer, f.eks, og du kan forvente deg å bli satt stoppere for i arbeidslivet. Så kommer du til å hyle ut om at det er urettferdig og oppføre deg som et offer, men til slutt synes ingen synd på deg, fordi de har gjennomskuet deg.

- Om noen misliker meg uten at jeg vet hvorfor, tenker jeg omtrent alltid "det er bare sjalusi".

Det vet du jo det ikke er. De liker deg ikke på grunn av oppførselen din, og det er alltids noen som gjennomskuer deg - uansett hvor mye kontroll du tror du har. Så hvorfor orke å holde på sånn lenger? Straffe deg selv med å leve i en fantasiverden? Det er nok bedre å realitetsorientere seg litt. Du oppfører deg til tider forferdelig, og har noen veldig usunne tanker hvor du lurer deg selv for å slippe ubehag. Dette ubehaget må du tørre å føle på, for å finne ut av. "Veldig analytisk og finner ofte feil med andre" er det motsatte av kjærlighet - det er kritikk, og kjærlighet er å akseptere andre som de er, med alle deres feil. Egentlig er du kanskje mest kritisk ovenfor deg selv?

Hva så om noen tråkker på deg, hva så om du av og til fremstår som "liten". Sånn er livet av og til. Mennesker som er trygge på seg selv bryr seg ikke. De vet de ikke er "små". Nettopp disse er de som ikke gidder forholde seg til manipuleringen din, og heller bare unngår deg. Vil du ikke heller være som de? Er det ikke egentlig du som er sjalu på dem? Er ikke du egentlig kjempeusikker på om andre egentlig liker deg?

Anonymous poster hash: 13967...e54

[AnonymBruker]

Det handler jo like mye om at informasjonen ikke har vært noen tasteklikk unna tidligere, samt at all data om de med diagnosen baserer seg på dialoger med dem. Selvfølgelig vil de ikke innrømme at de har en diagnose under samtaler. Da slår forsvarsmekanismen til, men at narsissister kan ha selvinnsikt eller reflektere rundt seg selv i sitt stille sinn burde være åpenbart.

Å avskrive en diagnose med at man er for selvreflektert til å kunne ha den blir jo som å tilby narsissisten en dose av seg selv som vaksine mot sin egen diagnose.

Overraskende innsiktsfullt innlegg fra deg, Meandro.

Anonymous poster hash: 13967...e54

[AnonymBruker]

Tror absolutt ikke du er en narsissist Denne personlighetsforstyrrelsen har visse fellesstrekk med psykopati, og de fleste vil nok ikke engang skjønne at de er slik selv. De elsker seg selv, de ser på seg selv som bedre enn alle andre. Tror alle er sjalu på dem, fantaserer om suksess og makt. Empatiserer ikke med andre og er svææært arrogant. Ofte mener de også at de skal behandles helt spesielt, i den grad at det er helt urealistisk.

Hallo, det er jo akkurat slike trekk hun beskriver.

Hjelpe meg... Mange er så skremmende opptatt av å bandasjere andre og lulle dem inn tilbake i selvbedraget når byllen endelig begynner å gå hull på.

Anonymous poster hash: 13967...e54

[AnonymBruker]

Et kjennetegn på Narssissisme er manglende empati. Du har ikke det, men profesjonelle burde uansett være de som stiller diagnoser.

Anonymous poster hash: 4d938...e7e

Det å være hensynsløs ovenfor andre og manipulere dem for å få det som en selv vil, har i høyeste grad med manglende empati for andre å gjøre. Mange med antisosiale/narsissistiske trekk kan ha empati når de ikke er i forsvarsmodus, problemet er at forsvarsmekanismene deres hindrer dem fra å "handle empatisk" eller føle empati. Og forsvarsmekanismene deres er patologiske og trer inn i tide og utide. Det skader andre.

Wow, jeg kjenner meg virkelig igjen i omtrent alt du skriver.. Har dog aldri trodd at jeg kan være narsissist.

Anonymous poster hash: d1236...757

Har du aldri fått høre det fra andre, heller?

Sterke tendenser av det hvertfall, men fortsatt innenfor normalrammene for kvinner, hvertfall etter mine erfaringer.

Setninger som dette gjør at du ikke tas seriøst. Det er på ingen måte innen normalrammene, selv om du har opplevelser med slike. Det har jeg også, i høyeste grad, med diverse fucka opp sjefsbitcher i skoletiden m.m, men jeg går ikke rundt og tror det er normalt av den grunn.

Narsissisten vet det sjelden selv. Slik er det med de fleste slike diagnoser. Fremstår heller som du driver og gjemmer deg bak en hard fasade.

Anonymous poster hash: ce450...438

De aller fleste vet at de driver med selvbedrag, særlig når forsvaret ikke er aktivert. Patologisk narsissisme handler faktisk om hvordan man "gjemmer seg".

Det var akkurat dette jeg sa til min psykolog også! Men vi kom fram til at det ikke er sant. Jeg har ingen problemer med å åpne opp for alle mine svakheter, og er veldig ærlig mot henne. Et eksempel kan være at om jeg føler meg usikker på noe, så tar det ca. 1 minutt før jeg plutselig føler "jeg er bedre enn det der" eller "det der bryr meg langt faen i". Det er veldig lite trolig at jeg lider av dårlig selvbilde.

På ungdomsskolen hadde vi et svært dårlig miljø, og jeg var den eneste som sto opp mot folk som mobbet, og fikk etter hvert en stor rolle i miljøet der jeg styrte det meste. Det var her "maktsyken" begynte, og som bare har fortsatt, uten at jeg har gjort så mye mer for det.. Jeg er nok ganske redd for å miste denne rollen.

Anonymous poster hash: 7bc13...ece

Godt poeng. Det er en uting at alle får høre "det er du ikke, for da hadde du ikke trodd at du var det".

Mange unge tåler ikke rollen av å ha fått styre det meste. Mange foreldre bidrar til patologisk utvikling ved å være for lite grensesettende. De har ofte lignende trekk selv, er for slite til å gripe inn, eller "lever gjennom barnet".

Anonymous poster hash: 13967...e54

[AnonymBruker]

Veldig mange usunne narsissistiske trekk her, ja. Synd alle tror at "så lenge man har litt empati eller selvinnsikt, er det ikke det", for det stemmer ikke. Her må du bare jobbe med deg selv med en gang, for det blir vanskeligere å endre personlighetstrekk når du blir eldre. Finn ut hva du egentlig beskytter deg mot å føle, sannsynligvis hjelpeløshet, sårbarhet og skam, og begynn å kjenne på de følelsene.

- Egentlig veldig stort ego. Relativt ukuelig tro på meg selv, men har blitt flink til å skjule det når det ikke passer seg, og spiller på å være ydmyk (ofte uten å mene det).

Er du sint på andre? Avskyr du dem, og føler du er bedre? Hvorfor? Hva er det du beskytter deg selv mot?

Nei, det er ikke sånn. Det er mer at jeg morer meg om jeg spotter svakheter hos noen andre, som jeg tror/vet vil konkurrere med meg. Det er ikke alltid slik at jeg kommer frem med meningene mine, men på innsiden trives jeg med at andre ikke når opp (kun de jeg mener ikke fortjener det).

- Tåler kritikk svært dårlig, men kan late som jeg takler det bra om det er mennesker jeg ikke kjenner godt. Om familiemedlemmer eller kjæreste kritiserer meg, er det verre.

Hva sier det om deg, dersom du ikke er perfekt (noe du ikke er)? Hva er det du beskytter deg selv mot?

Tror det handler om å alltid ha vært "best" i så mye, både sport, fått alt jeg vil ha av foreldre (penger, materielle goder) og i kjærlighetslivet. Har blitt sett mye opp til, fått mye komplimenter, blitt uendelig mye smisket med - og selvfølgelig; hvem vil jo ikke bli det? Så handler kanskje om at kravene blir høyere når man skal klare seg selv, og å miste disse godene og denne rollen er blitt en skrekk.

- Ekstremt utspekulert; spiller mye på følelser og indirekte utpressing for å få det som jeg vil.

Hva gjør at du ikke kan være direkte og rettferdig? Hvis andre skjønte at du manipulerte dem, ville du fortsatt gjøre det?

Jeg er ekstremt ærlig og rettferdig om det handler om å beskytte de som står meg nærmest (igjen for å vise makt, og det har funket. Alltid.) Dette har gjort at folk har villet være sammen med meg, fordi jeg har blitt en "reddende engel" (det har vært slitsomt). Det er ikke slik at jeg manipulerer alle, men om jeg merker at folk ikke oppfører seg ekte mot meg/rævsleiker (om man kan si det), så svarer jeg med samme positive mynt, mens jeg planlegger hva jeg skal si og gjøre om de skifter taktikk.

- Maktsyk. Jeg må ha siste ordet i en diskusjon eller krangel, og kan ty til vold (ikke grov vold) om noen presser meg veldig inn i et hjørne eller utøver voldelighet mot meg. Også her kan jeg bruke manipulerende midler for å være "over" andre.

Dette er for det første noe som virkelig kan gi deg store problemer. Når du hesjer med andre på den måten, leker du med de og tråkker på de. Det kan noen reagere veldig sterkt på til slutt. Møt feil mann, og han kan lett kunne drepe deg eller skade deg for livet. Det du driver med er ekstremt provoserende, husk det, og du kan drive andre til randen av galskap. Du føler kanskje du er "Over" dem, men det er du kun i din egen fantasi. Mange svelger nok store kameler bare fordi de ikke orker konflikt med deg.

De du får til å knekke går faktisk videre med livet før eller senere, blir sterkere enn deg, OG føler oppriktig avsky mot mennesker som oppfører seg som deg. Disse finnes allerede, og disse er eksperter på se din manipulering. De er noen av dine fremtidige sjefer, f.eks, og du kan forvente deg å bli satt stoppere for i arbeidslivet. Så kommer du til å hyle ut om at det er urettferdig og oppføre deg som et offer, men til slutt synes ingen synd på deg, fordi de har gjennomskuet deg.

Har møtt flere "som meg", og når de har snudd om rollen og tatt igjen på meg, har jeg helt enkelt kuttet relasjonen, både kjæreste og venner. Da har det vært de som har sittet igjen som den sjalu og bitre, og dette har jo selvsagt også fylt på egoet mitt.. igjen. I jobb og skole har en selvfølgelig en god attitude, som jeg også mener oppriktig - helt til noen viser dårlig oppførsel mot meg. Da er det enten fullstendig kutt i relasjon, eller enkelte av taktikkene ovenfor for å få det som jeg vil. Er ikke bekymret over det du nevner over, fordi jeg har såppas god kontroll på mine følelser og oppførsel, at det har aldri gitt meg problemer tidligere.

- Om noen misliker meg uten at jeg vet hvorfor, tenker jeg omtrent alltid "det er bare sjalusi".

Det vet du jo det ikke er. De liker deg ikke på grunn av oppførselen din, og det er alltids noen som gjennomskuer deg - uansett hvor mye kontroll du tror du har. Så hvorfor orke å holde på sånn lenger? Straffe deg selv med å leve i en fantasiverden? Det er nok bedre å realitetsorientere seg litt. Du oppfører deg til tider forferdelig, og har noen veldig usunne tanker hvor du lurer deg selv for å slippe ubehag. Dette ubehaget må du tørre å føle på, for å finne ut av. "Veldig analytisk og finner ofte feil med andre" er det motsatte av kjærlighet - det er kritikk, og kjærlighet er å akseptere andre som de er, med alle deres feil. Egentlig er du kanskje mest kritisk ovenfor deg selv?

Har opplevd x-antall ganger at folk har baksnakket, slengt dritt og lignende - som i kontakt med alkohol bryter fullstendig sammen og sier at "men du tok jo han jeg var forelsket i", "du er så pen, blablabla", "men du er så modig" og lignende. Dette har gitt meg et forvridd syn på meg selv, og stiller spørsmål som "er jeg virkelig det disse menneskene sier?" "hvordan skal jeg vite hvem som er mine ekte venner?" Det er enklere å distansere seg fullstendig og bli kaldere enn å fortsette å være "dumsnill". Derfor har jeg en nær og liten skare av 5-6 venner som jeg er fullstendig åpen mot, ærlig og hengiven mot, istedet for mange halvnære vennskap.

Hva så om noen tråkker på deg, hva så om du av og til fremstår som "liten". Sånn er livet av og til. Mennesker som er trygge på seg selv bryr seg ikke. De vet de ikke er "små". Nettopp disse er de som ikke gidder forholde seg til manipuleringen din, og heller bare unngår deg. Vil du ikke heller være som de? Er det ikke egentlig du som er sjalu på dem? Er ikke du egentlig kjempeusikker på om andre egentlig liker deg?

Det jeg er usikker på, er om det er miljø og oppvekst som har skapt meg slik, eller om det er en diagnose i seg selv, eller eventuelt arv. Det ligger litt i mine gener å ha denne "oppblåste" selvtilliten, men hvem kan si det sikkert. Første gangen jeg var sjalu, var i mitt siste kjærlighetsforhold, og det var helt uten grunn. Er også noe jeg har stusset over, om det er sunt å ha en slik selvtillit, at man ikke klarer å se om noen er bedre enn én. Forsåvidt så er det jo veldig greit!

Anonymous poster hash: 13967...e54

- TS

Anonymous poster hash: bad92...d83

[AnonymBruker]

Ser at personen jeg nettopp svarte tror at jeg er en slik som er opprørsk og "hyler" opp i f.eks. jobbsammenheng osv i fremtiden, men slik er jeg IKKE. Jeg er veldig flink til å tåle kritikk i offentlighet, og slike ting som dette er jeg ekspert på å unngå. Alt som kan "røpe" noe, er aldri noe alternativ å få frem en gang.

TS

Anonymous poster hash: bad92...d83

[Gjest Foxe]

Hallo, det er jo akkurat slike trekk hun beskriver.

Hjelpe meg... Mange er så skremmende opptatt av å bandasjere andre og lulle dem inn tilbake i selvbedraget når byllen endelig begynner å gå hull på.

Anonymous poster hash: 13967...e54

Det er noen av de trekkene hun beskriver ja, men hva så? Er vi alle psykopater og narsissister så lenge man kan kjenne seg igjen i et setning eller to som blir skrevet? Hvem har vel ikke googlet hodepine og trøtthet og fått vite at de sikkert har kreft?

Det er så mange personlighetsforstyrrelser, sykdommer og andre lidelser at man er dømt til å kjenne seg igjen i noen av de. Vi er alle mennesker og vi har alle i ulik grad av en eller annen plage - det betyr ikke dermed at man HAR eller ER noe som helst.

Man kan sjeldent diagnostisere seg selv på nett, og er man nysgjerrig så må man gå til profesjonell. Og nei, jeg ser absolutt ikke at TS kan være narsissist. Mest sannsynlig er det tideligere opplevelser eller erfaringer som har gjort h*n slik.

Må også nevne her at det å ha konkurranseinstinkt er også helt normalt, og en god dose med selvtillit ikke nødvendigvis betyr at man er narisissist. Narsisisster er hypersensitiv til kritikk, og de føler at de må bli sett på som perfekte, bedre enn alle andre og noe som ikke kan overbevises på noen som helst måte. De er på lik linje som gud, og må være det, hvis ikke så ser de på seg selv som verdiløs.

Du ville mest sannsynlig heller ikke spurt oss om du er det eller ikke - hadde du vært narsissist så hadde du nok visst det veldig godt! For du er jo tross alt den beste og vet bedre enn alle andre. Du er mer velfungerende enn alle oss andre til sammen, så du ville nok ikke krypet ned fra stolpen din og spurt oss.

Men TS, om du virkelig er nysgjerrig så tror jeg ikke det nytter å spørre på et forum

Endret 16. mars 2014 av Xyntai

[AnonymBruker]

Du er ikke narsissist, du har bare et superiority complex. Søk det opp på Wikipedia

Anonymous poster hash: caa69...851