Søskenkranglingen fra helvete

[AnonymBruker]

Har to barn, en gutt på 10 og en datter på 12.

Datter på 12 tåler virkelig ikke synet av broren, ser ut som hun holder på å kveles av sin egen frustrasjon. Alt han gjør, irriterer henne.

Hun orker ikke å sitte ved bordet når vi spiser, fordi vi visstnok alle sammen smatter, som hun kaller det. Vi spiser alle med munn lukket, men lydene tåler hun ikke. Hvert måltid ble amputert, og nå har jeg gitt opp dette, hun får spise i eget rom, vil ikke spise med noen av oss.

Hun starter og slutter dagen med å kjefte, og virker oppriktig sint på alle sammen, får en følelse av at hun hater oss. Kommer ikke innpå henne lenger, er bare sint og frustrert. Selv er jeg nøye på alltid å møte henne med respekt og en hyggelig tone, starter aldri med å irettesette henne når jeg ser henne.

Sønnen på 10 år er også utfordrende, men på en helt annen måte. Er han i dårlig humør, vet han akkurat hva han skal gjøre for å terge søstera, og da smeller de sammen. Han er full av energi, og er plaget med urolige ben, - spesielt på kvelden. Søstera, som ikke engang tåler at han leer på stortåa, (hele fokuset hennes går på hvorvidt han beveger seg) går derfor hver kveld ut av stuen og inn på sitt eget rom. Aktiviteter sammen fungerer bare ikke lenger, det blir krig uansett.

Vi forsøkte oss på en langweekend for noen uker siden. Dattera holdt for ørene i bilen, for hun orket ikke høre at vi byttet stilling. Hun sovnet med hendene for ørene, hun orket ikke høre at vi byttet stilling i sengen. (På skolen er merkelig nok lyder ikke noe problem for henne). Sønnen hadde sine plutselige utbrudd, der han bevisst går inn for å terge alle som er rundt han, inkludert oss foreldrene.

Han kan i hverdagen, helt ut av det blå, nekte å legge seg. Da henger han over TV, dra ut kontakten på det, og nekter fysisk å flytte seg, flirer og "erter" oss foreldrene. Ellers på dagen kan han ringe på dørklokka gjentatte ganger i ett sett, dra ned sikringen gjentatte ganger så det blir umulig å f. eks. lage mat, ol.

I helger og ferier er det ville vesten med disse to!

Jeg må nevne at de begge er faglig sterke, faktisk helt på toppen, i følge deres lærere. De fungerer godt på skolen begge to. Fatter bare ikke hva vi gjør galt, men noe rivende galt må vi da ha gjort. Vi er begge konsekvente, vi foreldrene krangler svært sjelden, de få gangene det skjer, er det under beherskede forhold. De har opplevd gode ferier og høytider, gleder seg (utrolig nok!!) til ferier og helger. Selg gruer jeg meg bare! Men sier selvsagt ikke dette til dem. Aner virkelig ikke hva som kan ha skapt denne situasjonen.

Syntes denne familiesituasjonen har blitt helt uholdbar, og blir fryktelig trist når jeg ser hvordan dette har blitt.

Hva kan vi som foreldre gjøre?

Anonymous poster hash: ff0ba...dba

[AnonymBruker]

Jeg og min bror har alltid hadde det sånn... Nå er vi begge voksne og orker fortsatt ikke trynet av hverandre.. Så det er ikke garantert at det blir bedre med årene

jeg har alltid misunt enebarn..

Anonymous poster hash: 6b833...558

[AnonymBruker]

Har to barn, en gutt på 10 og en datter på 12.

Datter på 12 tåler virkelig ikke synet av broren, ser ut som hun holder på å kveles av sin egen frustrasjon. Alt han gjør, irriterer henne.

Hun orker ikke å sitte ved bordet når vi spiser, fordi vi visstnok alle sammen smatter, som hun kaller det. Vi spiser alle med munn lukket, men lydene tåler hun ikke. Hvert måltid ble amputert, og nå har jeg gitt opp dette, hun får spise i eget rom, vil ikke spise med noen av oss.

Hun starter og slutter dagen med å kjefte, og virker oppriktig sint på alle sammen, får en følelse av at hun hater oss. Kommer ikke innpå henne lenger, er bare sint og frustrert. Selv er jeg nøye på alltid å møte henne med respekt og en hyggelig tone, starter aldri med å irettesette henne når jeg ser henne.

Sønnen på 10 år er også utfordrende, men på en helt annen måte. Er han i dårlig humør, vet han akkurat hva han skal gjøre for å terge søstera, og da smeller de sammen. Han er full av energi, og er plaget med urolige ben, - spesielt på kvelden. Søstera, som ikke engang tåler at han leer på stortåa, (hele fokuset hennes går på hvorvidt han beveger seg) går derfor hver kveld ut av stuen og inn på sitt eget rom. Aktiviteter sammen fungerer bare ikke lenger, det blir krig uansett.

Vi forsøkte oss på en langweekend for noen uker siden. Dattera holdt for ørene i bilen, for hun orket ikke høre at vi byttet stilling. Hun sovnet med hendene for ørene, hun orket ikke høre at vi byttet stilling i sengen. (På skolen er merkelig nok lyder ikke noe problem for henne). Sønnen hadde sine plutselige utbrudd, der han bevisst går inn for å terge alle som er rundt han, inkludert oss foreldrene.

Han kan i hverdagen, helt ut av det blå, nekte å legge seg. Da henger han over TV, dra ut kontakten på det, og nekter fysisk å flytte seg, flirer og "erter" oss foreldrene. Ellers på dagen kan han ringe på dørklokka gjentatte ganger i ett sett, dra ned sikringen gjentatte ganger så det blir umulig å f. eks. lage mat, ol.

I helger og ferier er det ville vesten med disse to!

Jeg må nevne at de begge er faglig sterke, faktisk helt på toppen, i følge deres lærere. De fungerer godt på skolen begge to. Fatter bare ikke hva vi gjør galt, men noe rivende galt må vi da ha gjort. Vi er begge konsekvente, vi foreldrene krangler svært sjelden, de få gangene det skjer, er det under beherskede forhold. De har opplevd gode ferier og høytider, gleder seg (utrolig nok!!) til ferier og helger. Selg gruer jeg meg bare! Men sier selvsagt ikke dette til dem. Aner virkelig ikke hva som kan ha skapt denne situasjonen.

Syntes denne familiesituasjonen har blitt helt uholdbar, og blir fryktelig trist når jeg ser hvordan dette har blitt.

Hva kan vi som foreldre gjøre?

Anonymous poster hash: ff0ba...dba

oi oi !

Artig med unger du!

Anonymous poster hash: 6b833...558

[dillyduzit]

Høres ikke ut som noe bra situasjon du/dere er i nå. Det jeg oppfatter er at barna virker veldig sta og bestemte mens dere foreldre gir etter. Kanskje dere bare må bli mer bestemte?

Når jeg var ung hadde jeg store problemer med storebroren min og det var ofte han oppførte seg som datteren din, mamma, uten å nøle tvang oss sammen, vi måtte takle hverandre. Vi fikk streng beskjed om at alle skulle sitte ved bordet og spise, ferier skulle vi være hyggelige og dersom en av oss fikk noe "utbrudd" skulle vi gå rett på rommet og låse døren slik at man fikk sin alene tid. Ellers ble vi også gjerne sendt på rommet og da var det null nåde, da var det snakk om å spørre om å kunne få lov til å gå på do. I ettertid, nå som jeg har vokst opp og bor for megselv ser jeg at mamma gjorde ting rett og gjorde det som var best for oss, bestemt og streng.

Er også nå i krangel med søster, enkelt er det ikke når det er snakk om forskjellige tidssoner (lol + hun er urimelig på alle mulige måter) men det er en annen historie.

Endret 13. mars 2014 av dillyduzit

[Kada]

Har to barn, en gutt på 10 og en datter på 12.

Datter på 12 tåler virkelig ikke synet av broren, ser ut som hun holder på å kveles av sin egen frustrasjon. Alt han gjør, irriterer henne.

Hun orker ikke å sitte ved bordet når vi spiser, fordi vi visstnok alle sammen smatter, som hun kaller det. Vi spiser alle med munn lukket, men lydene tåler hun ikke. Hvert måltid ble amputert, og nå har jeg gitt opp dette, hun får spise i eget rom, vil ikke spise med noen av oss.

Hun starter og slutter dagen med å kjefte, og virker oppriktig sint på alle sammen, får en følelse av at hun hater oss. Kommer ikke innpå henne lenger, er bare sint og frustrert. Selv er jeg nøye på alltid å møte henne med respekt og en hyggelig tone, starter aldri med å irettesette henne når jeg ser henne.

Sønnen på 10 år er også utfordrende, men på en helt annen måte. Er han i dårlig humør, vet han akkurat hva han skal gjøre for å terge søstera, og da smeller de sammen. Han er full av energi, og er plaget med urolige ben, - spesielt på kvelden. Søstera, som ikke engang tåler at han leer på stortåa, (hele fokuset hennes går på hvorvidt han beveger seg) går derfor hver kveld ut av stuen og inn på sitt eget rom. Aktiviteter sammen fungerer bare ikke lenger, det blir krig uansett.

Vi forsøkte oss på en langweekend for noen uker siden. Dattera holdt for ørene i bilen, for hun orket ikke høre at vi byttet stilling. Hun sovnet med hendene for ørene, hun orket ikke høre at vi byttet stilling i sengen. (På skolen er merkelig nok lyder ikke noe problem for henne). Sønnen hadde sine plutselige utbrudd, der han bevisst går inn for å terge alle som er rundt han, inkludert oss foreldrene.

Han kan i hverdagen, helt ut av det blå, nekte å legge seg. Da henger han over TV, dra ut kontakten på det, og nekter fysisk å flytte seg, flirer og "erter" oss foreldrene. Ellers på dagen kan han ringe på dørklokka gjentatte ganger i ett sett, dra ned sikringen gjentatte ganger så det blir umulig å f. eks. lage mat, ol.

I helger og ferier er det ville vesten med disse to!

Jeg må nevne at de begge er faglig sterke, faktisk helt på toppen, i følge deres lærere. De fungerer godt på skolen begge to. Fatter bare ikke hva vi gjør galt, men noe rivende galt må vi da ha gjort. Vi er begge konsekvente, vi foreldrene krangler svært sjelden, de få gangene det skjer, er det under beherskede forhold. De har opplevd gode ferier og høytider, gleder seg (utrolig nok!!) til ferier og helger. Selg gruer jeg meg bare! Men sier selvsagt ikke dette til dem. Aner virkelig ikke hva som kan ha skapt denne situasjonen.

Syntes denne familiesituasjonen har blitt helt uholdbar, og blir fryktelig trist når jeg ser hvordan dette har blitt.

Hva kan vi som foreldre gjøre?

Anonymous poster hash: ff0ba...dba

Huff, dette må være slitsomt ut for dere alle. Det høres ut som om datteren din er på full fart inn i puberteten. Det kan være veldig vanskelig for unge jenter å forstå følelsene sine når hormoner herjer villt i kroppen. Jeg husker det selv, at jeg ble utrolig irritert over alt mine foreldre sa og gjorde (inkludert smatting og andre lyder), og jeg ville bare være for meg selv eller med venninner. Broren min irriterte vettet av meg, jeg tente på alle plugger, noe han utnyttet til det fulle. Han syntes det var utrolig morsomt å erte meg, og dess sintere jeg ble, dess morsommere syntes han det var. Har hun noen interesser som du eller far kunne ha tatt del i? Du får bare prøve å fortsette å snakke rolig til henne, sett deg ned å forklar at du skjønner at hun begynner å bli voksen og at det kan være vanskelig. Fortell henne gjerne noe om deg selv fra den tiden du selv var tenåring, som hun ikke vet, og som hun kan kjenne seg igjen i. Gi henne ansvar og tillit, og si at du forventer at hun gir dere respekt i retur. Si at dersom hun vil bli behandlet som en voksen (med forbehold selvsagt, da hun kun er tolv år), må hun begynne å oppføre seg som en voksen. Gi henne rom og tid for seg selv, alle trenger å trekke seg litt tilbake, men la henne vite at du er der for henne. Hun trenger moren sin nå, selv om hun ikke vil innrømme det.

Jeg ville likevel ikke godtatt at hun spiser for seg selv, og ikke sammen med familien. Om hun får raseriutbrudd dersom dere "irriterer" henne ved matbordet, får hun pent gå fra bordet og da blir det heller ingen middag på henne.

Når det kommer til sønnen din, er en slik oppførsel som å dra ledninger ut av tv'n, nekte å legge seg osv, dårlig oppførsel av en 10-åring. Jeg ville ha tatt fra ham goder som svir, som feks iPad ol dersom han ikke hører etter. Gutten min på 8 år får iPad forbud så og så lenge dersom han slår seg vrang. Han får selvsagt en advarsel først. Nå vet han godt hva som forventes av ham, og hva "straffen" blir dersom han ikke hører etter. Har også avlyst kompisbesøk når han gjentatte ganger ikke vil høre. Altså, bruk en "straff" som svir. Ord hjelper lite uten handling.

Nå kjenner jeg ikke deg og din familie, men dette fungerer ihvertfall for oss bare noen tanker og tips.

[AnonymBruker]

hun får spise i eget rom, vil ikke spise med noen av oss.

Anonymous poster hash: ff0ba...dba

Hadde jeg aldri tillatt! Tror dere må få litt ryggrad i forhold til egne barn.

Anonymous poster hash: 176cd...6c1

[absinthia]

Hos oss inntraff denne perioden da hun var ca 11 og han var 13. Sommeren hun fylte 14og han snart ble 16, gikk det over. Vi skulle på en eviglang togreise. Jeg hadde lurt mye på hvordan dette skulle gå, men så hadde de det bare fint der de småpratet, tullet og leste i ett og et halvt døgn den ene veien og like langt oppover.

Jeg snakket selvfølgelig til dem når de drev på slik og forsøkte å få storebror til å slutte å erte, mens lillesøster måtte lære å ikke irritere seg for alt mulig, uten at det egentlig skjedde noe nytt og revolusjonerende, før den sommeren vi dro på togtur. Går ut fra at de bare hadde kommet forbi den fasen.

[AnonymBruker]

Høres ut som 12 åringen er full av hormoner, å være sur og kranglete med alle i familien kan være en del av det, særlig som jente. Må si jeg kjenner meg litt igjen fra beskrivelsen i den alderen. Jenter har mye rart for seg da, jenter gjør kanskje ikke så mye spikk og slikt som gutter men kan virkelig være en håndfull. Prøv å tenk på hvordan det må være for henne at følelsene raser fra det ene til det andre på null komma niks, ikke så gøy det heller. Faren min hektet av døren til rommet mitt flere ganger fordi jeg var mye sint og smalt med dørene. Det var ikke en kul straff husker jeg, hehe.

Men ville nok vært hard på at alle skal sitte å spise ved bordet, det er noe med familieenheten det, synes jeg.

Kanskje du kan snakke med 12 åringen litt om hvorfor 10 åringen er så aktiv, prøve å skape litt forståelse for det. Du kan jo ha noen private samtaler med henne på rommet hennes, det hadde jeg med min pappa og det var veldig fint husker jeg. Da kunne vi snakke om mye rart og det var veldig koselig at han brydde seg om hva jeg drev med.

10 åringen er vel en ertekrok og her er det kanskje viktig å snakke med han om hvordan det føles for dem som blir terget, bruk eksempler hvor 10 åringen har følt på dette selv. Snakk med han i en rolig tone, ikke kjeft.

Anonymous poster hash: caef7...e69

[AnonymBruker]

For meg høres det nesten ut som om datteren din har konstant PMS. Og ikke bare som en sånn slengbemerkning, men det kan virke som om alle hormonene hennes holder på å toppe fullstendig før de etterhvert vil brenner ut (gjerne ved at hun får sin første mens)

Sønnen deres høres ut som han trenger mer aktivitet og mer oppmerksomhet.

Dere høres ut som at dere trenger å være litt mer harde (altså mer ryggrad som noen over her skrev) ovenfor barna deres, spesielt datteren, sikkert ikke kjekt for lillebror at hun tåler han så ekstremt lite.

Men det er vel snart på tide å innrede en kjellerstue eller noe? De begynner å bli så store at det fort blir gnissninger når alle skal være sammen i stua kveld etter kveld.

Anonymous poster hash: 4cf77...925

[Nordis]

Hverken 10-åringen eller 12-åringen har akseptabel oppførsel. Dere bør sette konsekvente grenser og regler og inndra goder hvis disse brytes. Samtidig skal dere passe på å ikke lage hjemmet til en maktkamparena, så ikke kjeft og smell tilbake til barna - opptre rolig, men bestemt.

Forstår at du gruer deg til helger og ferier. Slik som dette kan man ikke ha det. Det går an å få time på familievernkontoret for hele familien (det er ikke bare for par!) for å sette opp kjøreregler som alle skal følge. Disse kan barna være med å lage. Det er kanskje vanskeligere for barna å opptre kranglete på et slikt sted med en fremmed voksen tredjeperson til stede. Og det er lettere for en utenfra å oppdage destruktive kommunikasjonsmønstre som evt finnes i familien.

Du skriver at de er faglig flinke på skolen - men hvordan er deres oppførsel på skolen, er de frekke overfor lærerne f.eks.?

[cattleya]

jeg og min 2 år eldre bror kranglet noe helt vannvittig mye i barndommen. Men i dag er vi gode venner og kan le av det helte... Ofte er det slik at to så tette barn konkurerrer mye.Sørg for å ha alenetid med en og en av dem slik at de ikke føler at de må konkurere hele tiden. Jeg tror ikke din datter virkelig ønsker å være alene, hun vet bare ikke helt hvordan hun skal løse en vanskelig situasjon. Det er ikke lyd-sensitivitet som er problemet, det er samhandlingsmønsteret...

[daemonia]

Søskenkrangling er helt normalt, men det jeg legger merke til her er at dere tillater henne å ta kontrollen over hvordan hun vil ha det. Hun blir "gal" av lydene rundt middagsbordet, så derfor har dere gitt opp og hun får vljen sin i å spise et annet sted. Slutt med det!

Få klare regler for hva som er greit og ikke av både oppførsel, kommunikasjon, og hva som hører til i hvilket rom av forskjellige aktiviteter. Er de ikke fornøyd, så la de gå. Uten mat, eller hva som helst de trasser og gjør seg til for.
Ikke jatt med dem. Si hva som er greit og hva dere forventer. Spør de hvorfor så er svaret så enkelt som "fordi jeg sa det" eller "fordi at sånn er det". Ikke la dem få noe valg, og for all del ikke gi dem mulighet til å demonstrere slik som de gjør nå!

Det kan også virke som at de kjeder seg. Siden de bevisst gjør hva de kan for å terge hverandre. Har de noen fritidsaktiviteter? Hvordan er det der dere bor? Jeg husker at når jeg følte meg innestengt på en avsides plass med lang vei til alt og alle så var ikke akkurat mitt humør på topp heller.

[AnonymBruker]

Dette er en gammel trå, og det er mine barn. ❤️💙

Nå er de i slutten av tenårene, og har et svært nært, fortrolig  og godt forhold. Datter har nylig flyttet, og de har ofte svært lange telefonsamtaler. Glede hver gang de ses, de kan sitte oppe til langt på natt i ferier og snakke. Hører at de ler og hygger seg. 

Så, dere som kjenner dere igjen i dette - hold ut! 🙈😃

Anonymkode: 9c340...a10

[Gjest Kerrs Pink]

Blir jo nysgjerrig her, gjorde dere noe av de rådene du fikk her? Ev fungerte det eller ikke? 

[AnonymBruker]

Tenker at hovedproblemet her er dere foreldre og trolig mangel på grensesetting. Gi henne konsekvenser for den dårlige sure adferden hennes. 

Vi voksne føler også for å buse ut med en sånn væremåte innimellom, men vi gjør det ikke. For vi har lært at det ikke er ok. Hun vet jo at det ikke er ok i forhold til andre så der oppfører hun seg, altså hun vet hun kan behandle dere som dritt for dere gir henne ikke konsekvenser. Hun er 12, ikke 2.

Altså, og hvorfor inni granskauen tror ungen på 10!!! At det er ok å gå inn i sikringsskapet å fikle med sikringene?? Hva feiler det dere som synes at det er ok?

 

Anonymkode: f6485...8e8

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette er en gammel trå, og det er mine barn. ❤️💙

Nå er de i slutten av tenårene, og har et svært nært, fortrolig  og godt forhold. Datter har nylig flyttet, og de har ofte svært lange telefonsamtaler. Glede hver gang de ses, de kan sitte oppe til langt på natt i ferier og snakke. Hører at de ler og hygger seg. 

Så, dere som kjenner dere igjen i dette - hold ut! 🙈😃

Anonymkode: 9c340...a10

Tusen takk for at du tok deg tid til å oppdatere tråden - da fikk vi vite at det endte bra til slutt likevel, og at dette tydeligvis bare var en overgangsfase selv om dette måtte ha vært utrolig slitsomt da det stod på.

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Tenker at hovedproblemet her er dere foreldre og trolig mangel på grensesetting. Gi henne konsekvenser for den dårlige sure adferden hennes. 

Vi voksne føler også for å buse ut med en sånn væremåte innimellom, men vi gjør det ikke. For vi har lært at det ikke er ok. Hun vet jo at det ikke er ok i forhold til andre så der oppfører hun seg, altså hun vet hun kan behandle dere som dritt for dere gir henne ikke konsekvenser. Hun er 12, ikke 2.

Altså, og hvorfor inni granskauen tror ungen på 10!!! At det er ok å gå inn i sikringsskapet å fikle med sikringene?? Hva feiler det dere som synes at det er ok?

 

Anonymkode: f6485...8e8

Tråden du svarer på er over seks år gammel ...

Anonymkode: 08113...d71

[AnonymBruker]

Godt å lese at det gikk bra. Har en 10 og 12 åring selv og det er rene gazastripa her i hus😅 Så ser ut som om vi må holde ut noen år til! 

Anonymkode: 3aa06...b1c

[AnonymBruker]

2 timer siden, Kerrs Pink skrev:

Blir jo nysgjerrig her, gjorde dere noe av de rådene du fikk her? Ev fungerte det eller ikke? 

Vi forsøkte, men det var vanskelig. Veldig! Forsøkte å få til et samarbeid med familiesenteret, men barna var ikke samarbeidsvillige. Det ble aldri tatt ordentlig tak i, fordi det gikk så bra faglig og sosialt på skolen.

Vi var en periode så desperate etter råd og hjelp, at vi faktisk hadde noen få samtaler med barnevernet. Heller ikke dette ble til noe mer.

Er uendelig glad jeg kom meg gjennom denne perioden. Selv nyter jeg at barna er over denne perioden, fantastisk å se at det faktisk ble folk av disse også. I tillegg til et nært og godt søskenforhold. 😊❤️💙

TS

Anonymkode: 9c340...a10

[Gjest Kerrs Pink]

Så bra at det endte godt, hyggelig med sånne tråder også 😊 

Vi holder på å stålsette oss, en på 11 nå som dundrer inn i "tweensfasen" og ei jente som nr 2. 

Oh joy

brace, brace,brace 🙈 🤣

[AnonymBruker]

En 10-åring som tukler med sikringsskapet, ja...

Anonymkode: 27ec4...641