anonymas dagbok.

[anonyma]

Ojoj, slitsomt å begynne på jobb igjen ja.

Fikk det vanlige søndagssyndromet, FÅR IKKE SOVE. :evil: Så dermed var mandagen noe trøtt. Sløva litt på sofaen etter jobb da.

Ting fungerer så greit for tiden at jeg nesten blir mistenksom. Denne uka skal jeg på date igjen, kameraten min er glad (han skal også på date denne uka), gubben er hyggelig (har snakka med ham på MSN), har kommet i kontakt med flere på nettstedet, det er stor sjans for pils på fredag (jada bustetroll, jeg er glad i øl), folk rundt meg er snille og gode og jeg er ikke så trist. Kan vel ha noe med det siste å gjøre?

Uansett, det nye året ser foreløpig bra ut. I dag er det kor igjen og jeg treffer mange jeg ikke har sett på en stund. Kanskje noen jeg ikke vil treffe også? Hmmmmm, vet ikke. Jeg har ennå ikke svart henne, tror jeg tar den varianten med øredøvende stillhet, så får hun litt å tenke på (hihi )

[anonyma]

Jaja, så ble det den dagen i dag. Hun kom selvfølgelig og ble møtt med åpne armer av de fleste.

Jeg klarte nesten ikke å se på henne engang. I pausen snakka jeg med en av de andre jentene som kjenner situasjonen godt, var nesten på gråten, men fast bestemt på å ikke vise noe svakheter. Det er flere som tenker som jeg, at hun ikke eier skam i livet og at hun burde holde seg unna, men det er mange andre som ønsker henne velkommen. Endel av dem vet nok ikke hva som egentlig har skjedd. Det oppdaga jeg i hvertfall også i dag.

Etterpå pleier vi å gå ut og ta en pils og det hadde jeg tenkt å gjøre i dag. Selvfølgelig ble hun med og, men jeg ga meg ikke. Jeg var med også. Og hun var midtpunktet blant deler av gjengen. Jeg snakka mest med noen andre. Helt greit det.

Det som ikke er så greit er at vi har planlagt en fjelltur i begynnelsen av februar, jeg har sagt at jeg vil være med, men jeg overhørte i dag at hun delvis takka ja til å være med. Da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. En av de som står bak invitasjonen er litt nærmere meg enn de andre og jeg tenkte å snakke med ham. Liker ikke å stille ultimatum, men jeg tror ikke jeg klarer å være med om hun skal være med. Og da blir jeg den som trekker meg, taperen. Faen heller, må ha noen gode råd fra kameraten min her tror jeg.

Godt jeg skal til psykologen igjen i neste uke, dette trenger jeg hjelp til, kjenner meg helt på bånn nå.

[Bokalven]

Jeg skjønner at du ikke har det lett!

[anonyma]

Fikk selvfølgelig ikke sove i går kveld heller. Endte med at jeg tok krokodilleboka fatt og skrev mange sider. Fikk ut masse. Og så sovna jeg som en stein.

I dag er det millioner av tanker som surrer rundt i hodet mitt. Kjenner at jeg må ta tak i dette, skal prøve i kveld å sortere litt. Finne ut hva jeg innerst inne føler om alt dette, hvor mye tåler jeg eller skal jeg bare kaste inn håndkleet og slutte? Hva er "meg", hvor står jeg og hvem er "mine" nå? Jeg vet jeg kan stole helt på noen få, det er mange som er midt i mellom og noen som jeg ihvertfall ikke vil betro meg til. Må få sortert dette her også, må være trygg i min tilværelse. Så får det heller gå på bekostning av noe.

Gubben er blitt litt mer vennligsinnet (om man kan kalle det det), det har nok letta litt for ham å få avklart ting med henne også. Men det er fortsatt problemer med sosiale ting, tur og sånt og hele denne forbanna invikla, sammenfiltra gjengen....................

[Gjest Melk]

Jeg vet ikke om jeg hadde klart å tie det ihjel. Det hun har gjort er totalt uakseptabelt, og det trenger hun å høre. Skjønner godt du ikke ønsker å dra på tur hvis hun skal, og det synes jeg hun burde få høre.

[anonyma]

Men spørsmålet er bare hvem hun skal høre det fra. Jeg ønsker ingen konfrontasjon med henne,vil ikke framstå som "sytete" eller no' sånt. Redd jeg begynner å grine og det er jo ikke noe sjakktrekk. Jeg har noen som vet hvordan jeg føler, som er sint på mine vegne og nok kan komme til å si noe, men jeg vil jo ikke bestemme hva folk skal mene og si.

Jeg oppdaga i går at de fleste nok ikke vet at hun var involvert i bruddet, endel vet det. Og da blir det litt uforståelig hvorfor jeg er så negativ til henne.

[Titti72]

Så flink du var som holdt ut og ikke gikk hjem!

Jeg forstår at det kostet deg mye.

Du får se det ann litt og fortsatt være påmeldt til fjellturen. Det er lenge til februar og kanskje hun trekker seg, kanskje du har kommet enda lenger ifht dem/hun? Hvem vet...

Syns ihvertfall du har vært kjempetøff! Tenk deg hvordan hun må ha gruet seg til å møte deg igjen. Ikke rart hun sendte mailen og ville prate med deg før denne kvelden.

Du burde kanskje som Melk også sier, ikke tie dette ihjel. Kanskje, hvis du er mere åpen om hva som virkelig skjedde, at hun trekker seg mer ut av gjengen?

Vanskelig situasjon det der. Ikke godt å vite hva en burde gjøre og ikke gjøre. Og hva en klarer å gjøre. Lett å være tøff og bestemt hjemme, men på gråten når ting skal sies. Og da blir det bare tårer og feil.

Uansett kjempe stor og varm til deg. Syns du er flink jeg....

[Gjest Melk]

Men spørsmålet er bare hvem hun skal høre det fra. Jeg ønsker ingen konfrontasjon med henne,vil ikke framstå som "sytete" eller no' sånt. Redd jeg begynner å grine og det er jo ikke noe sjakktrekk. Jeg har noen som vet hvordan jeg føler, som er sint på mine vegne og nok kan komme til å si noe, men jeg vil jo ikke bestemme hva folk skal mene og si.

Jeg oppdaga i går at de fleste nok ikke vet at hun var involvert i bruddet, endel vet det. Og da blir det litt uforståelig hvorfor jeg er så negativ til henne.

Sytete?? Hun var jo med å ødelegge ekteskapet ditt! Hun har ført deg bak lyset! Du kan nok ikke fremstå som sytete. Hva gjør det om du begynner å grine? Tror akkurat det er verre for henne enn deg.

Skjønner godt problemstillingen med at andre ikke vet, og at du dermed lett fremstår som den sure. Derfor ville jeg fortalt, eller sørget for at de som vet gir dem et hint.

[Titti72]

Kjære anonyma. Husk at du ikke har gjort noe galt. Hun har sviktet deg som venn, og burde skamme seg skikkelig. Hun burde ikke slippe unna med det, (ikke hevngjerrig ment) men at deres felles nære venner kjenner til hva som har skjedd er naturlig.

Og hvis du begynner å gråte så skjønner jeg at du syns det er kjipt, men det er også helt naturlig. Du har lov til å gråte, rase og kjefte. Tror ikke noen vil stusset over det.

De vil heller reagere når de merker din holdning mot henne så lenge de ikke kjenner bakgrunnen.

Er det lettere for deg at noen andre "sprenger bomben" først, så kan du heller "face" dem senere, så gjør det. Det er vanskelig å si det til noen som ikke vet noen ting. Når de vet så er det lettere å prate om det. Du har ikke dårlig tid så tenk over det og forhør deg med de som kjenner saken. Spør dem om deres mening. Kanskje dere finner ut av det sammen.

[Bokalven]

Jeg er faktisk litt enig med Melk her. Men jeg forstår deg også... Det er kompliserte greier.

[anonyma]

Er det lettere for deg at noen andre "sprenger bomben" først' date=' så kan du heller "face" dem senere, så gjør det. Det er vanskelig å si det til noen som ikke vet noen ting. Når de vet så er det lettere å prate om det. Du har ikke dårlig tid så tenk over det og forhør deg med de som kjenner saken. Spør dem om deres mening. Kanskje dere finner ut av det sammen.[/quote']

Det er omtrent sånn jeg tenker også. Men jeg må vite hvem som evt kan stille opp for meg.

Dette har gått mer inn på meg enn jeg trodde. I går gikk det egentlig ganske bra, helt til jeg var hjemme. I dag er jeg trøtt og bare surrer rundt. Får antakelig besøk av en venninne i kveld.

Takk for hilsner og gode råd alle sammen. Og PM, Melk, ser at vi tenker ganske likt, det er ingen lett situasjon.

[Gjest Anonymous]

Huff, vanskelig

Lykke til videre

[anonyma]

Har hatt en lengre telefonsamtale med venninna mi i dag. Det er så godt å få ut alt. Hun kjenner jo alle involverte parter og. Fortsatt er det masse kaos i tankene, men jeg heller mot:

1) Snakke/maile med en av gutta ang fjellturen, sette hardt mot hardt (?). Han vet alt om bakgrunnen og er forhåpentligvis forståelsesfull.

2) Få noen til å snakke med dama og forklare situasjonen. Evt få noen til å informere flere i gjengen, at jeg ikke har det så bra ut fra situasjonen, kanskje de kan få henne til å forstå. Og kanskje de skjønner at jeg har det vondt innimellom.

3) Venninna mi skulle snakke med gubben, de er gode venner så det er ikke noe rart i at hun tar kontakt. Vi ble enige om at det ikke skal være på vegne av meg, hun sier det hun føler er riktig selv.

En god plan!

[Gjest Melk]

Veldig god plan!!

[LaToya]

Hei ! Kommer litt sent inn i det jeg, men må si at jeg synes du er kjempe flink

Synes det høres ut som en god plan.

Jeg vet hvordan du har det, hun dukket opp på julebordet hos meg. Egentlig hadde jeg tenkt å si noe til henne, men jeg feiget ut og turte ikke. På mange måter ble jeg den "tapende" part siden jeg dro hjem først og holdt meg unna dem. Men noen ganger må man tenke på hva man selv orker og klarer. Så får man heller liksom "tape" ansiktet utad - selv om man egentlig ikke gjør det.

Folk kan tro hva de vil og som regel vet ikke folk alt og dermed tar i mot sånne som henne og L.

Må si at hun er helt høl i huet om hun virkelig blir med på den turen. Møkka kjerring :evil:

Håper at det går litt bedre og jeg sender deg tusenvis at tanker og klemmer. Rart at vi opplever så mye likt.

[Bokalven]

Håper ting ordner seg!

[anonyma]

Jeg vet hvordan du har det, hun dukket opp på julebordet hos meg. Egentlig hadde jeg tenkt å si noe til henne, men jeg feiget ut og turte ikke. På mange måter ble jeg den "tapende" part siden jeg dro hjem først og holdt meg unna dem. Men noen ganger må man tenke på hva man selv orker og klarer. Så får man heller liksom "tape" ansiktet utad - selv om man egentlig ikke gjør det.

Folk kan tro hva de vil og som regel vet ikke folk alt og dermed tar i mot sånne som henne og L.

Akkurat sånn føler jeg det og. Tror det er mange sånne faser vi må igjennom før ting stabiliserer seg helt. For meg er det fortsatt sånn at jeg blir helt satt ut når sånt skjer. Selv om det skjer mer og mer sjelden så er det like tungt.

I dag går det litt bedre. Fikk sovet litt på ettermiddagen i går og har sovet godt i natt. Klarer å se litt lysere på tingene, har som sagt snakket med venninna mi og har mailet litt med kameraten min. Godt å få noen innspill på hva jeg bør gjøre og ikke minst, hva jeg kan si uten å tape ansikt.

Synes du er flink nå LaToya Du klarer å omgås dem. Kanskje hadde du dratt hjem tidlig uansett? Om de ikke hadde vært der. Ikke nødvendigvis noe merkelig i det. Og det er jo bare naturlig at du holder deg borte fra dem og tenker på deg selv.

[Bokalven]

[anonyma]

Takkk for klemmen lunacia. Jeg trenger virkelig det nå.

Er visst inne i "La det swinge"-modus om dagen, skal så lite til for å sette meg ut.

Ble invitert på en utendørsaktivitet på lørdag av ei venninne, og middag hjemme hos henne etterpå. Ble kjempeglad, visste ikke helt hvem andre som skulle, men antok at det var en liten gjeng, de som hun (og jeg) vanligvis omgås. Men så viser det seg at store deler av gjengen skal også, deriblant folk jeg ikke har så godt forhold til. Så fikk jeg plutselig veldig liten lyst å gå. Til og med gubben skulle komme, han som aldri har vært interessert i denslags utendørsaktiviteter

Føler meg så barnslig i sånne situasjoner og sier til meg selv at jeg ikke kan bestemme hvem andre vi invitere og omgås, at jeg ikke kan forvente å ha vennene mine for meg selv og at hvis jeg begynner å trekke meg unna er det jeg som ikke blir regna med en annen gang. Men det gjør det liksom ikke noe enklere.

Merker at reaksjonsmønstret mitt har endra seg. Blir veldig fort veldig glad eller veldig trist. Bruker mye lengre tid enn før på å tenke gjennom en ting og finne ut hvordan jeg egentlig føler. Bruker lengre tid på å bearbeide følelser. Får liksom lyst å bare gjemme meg under teppet innimellom, bort fra alt og alle, men om jeg gjør det, da vet jeg ikke hva som skjer.

[Gjest Anonymous]

Bare gi deg selv tid og gjør det som føles riktig!

håper du får en fin dag