Borderline

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Dette er veldig skremmende å høre, samtidig som det hadde vært deilig med en bekreftelse på at jeg ikke bare er et "utskudd". Derfor vil jeg faktisk også ha en diagnose slik at jeg kan vite hva jeg kan gjøre for å forandre meg, om jeg trenger medisiner osv. Men skjønner veldig godt hva du mener. Lurer også på om noen vet hvordan det er å være gravid og ha barn når man har dette? Ser ikke for meg at jeg vil være den perfekte mor med disse personlige egenskapene, faktisk litt redd for hvordan jeg skal reagere når barnet vil irritere meg eller ikke gjøre som jeg vil pga bagateller. Har merket at jeg farer opp for den minste ting og som kan føre til fysiske "angrep".

Anonymous poster hash: 88d17...125

Det er ikke skremmende, det er bare at du har litt større forbedringspotensiale enn andre, fordi du har utviklet deg i feil retning.

Man skal IKKE få barn. Å vokse opp med en mor med EUPF er noe av det aller verste et barn kan oppleve, det kan være mer skadelig og uopprettelig enn omsorgssvikt i form av fraværende og avvisende foreldre. Det er ikke uten grunn at slike lidelser som oftest arves videre. De fleste kvinner med EUPF får døtre som har det, og det er ikke hovedsakelig på grunn av genene men på grunn av relasjonen. Det er i relasjonen med omsorgspersonen man skal vokse og bli trygg på seg selv, og en relasjon med EUPF-mor blir aldri trygg.

La vær med å få barn til du er stabil, hvis du blir det. Det tar flere år.

Anonymous poster hash: 31feb...a2b

[AnonymBruker]

Vil ikke forandre han heller. Han er verdens fineste og mest omsorgsfulle personen jeg vet om. Men av og til går det litt over stokk og stein. Tar meg ikke nær av det når han pirker på småting jeg gjør, eller når han furter fordi ikke ting ble slik han hadde forventet. Vet jo at det er sykdommen som "snakker"

Syns han er søt jeg. Hans evne til å gå fra å føle seg liten å ussel til å være en med masse selvtillit. Eller når han gjør drastiske endringer på utseendet. En del av han som gjør han til den han er, ville ikke vært forruten. Selv om det til tider er travelt.

Da vil jeg anbefale deg å få erfaringer med stabile og modne menn, og opparbeide deg et sammenligningsgrunnlag. Så får du se hva du synes da.

Du høres veldig medavhengig ut, og finner på mange unnskyldninger for dårlig og umoden oppførsel. Håper du ikke får barn med han der, for han blir ingen god far med de egenskapene.

Anonymous poster hash: 31feb...a2b

[AnonymBruker]

takk for svar.

hvorfor vet du aldrig hvor du har vedkommende? har du noen eksempler?

hvordan var raseriutbruddene?

Anonymous poster hash: 41c91...18c

Borderline og Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er to ulike diagnoser, selv om de likner. De likner også diagnostisk bipolare. Noen har slikt i mild grad, og andre i sterkere grad.

Borderline er visstnok en av få PF som en del "vokser av seg".

Anonymous poster hash: c5ba5...0ec

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder du? Tror du du skal greie å forandre han du, når terapeuter sjelden greier det?

Anonymous poster hash: 31feb...a2b

Det meste av det som er beskrevet som noen har lagt merke til ved dem med en slik diagnose hittil er noe man også finner hos en mengde andre som ikke ville ha kvalifisert til en slik diagnose.

Men hvorfor tror du terapeuter sjelden greier å hjelpe noen med slike diagnoser?

S. Torgersen som har utarbeidet diagnosekriteriene for dette i Norge og er klinisk spesialist, har uttalt at Borderline er diagnosen som de observerer at mange etter ca. 20 år ikke lengre oppfyller kriteriene for, han antar at det skyldes at den økte roen som mange får med alderen demper og leger de følelsesmessige svingningene og bedrer impulskontrollen naturlig.

Har ingen diagnose selv, men Freud og Torgersen var nok de som vekket min interesse for psykologi

Hadde nok kunnet krysse moderat av for ja på 3 av kriteriene for borderline selv, men det kunne svært mange her inne nok også ha gjort, og man må minimum kunne skåre på fem kriterier for å kvalifisere til en diagnose.

Et gjennomgående mønster av ustabilitet i mellommenneskelige relasjoner, selvbilde og affekter, samt markert impulsivitet fra begynnelsen av tidlig voksen alder, og til stede i en rekke sammenhenger, som angitt av fem (eller flere) av følgende:

1. Desperate forsøk på å unngå reell eller innbilt fare for å bli forlatt. Merk : Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5'
2. Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige relasjoner som er preget av veksling mellom ekstrem idealisering og devaluering.
3. Identitetsforstyrrelse: markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller selvfølelse.
4. Impulsivitet i minst to områder som er potensielt skadelig for en selv (f.eks. promiskuøs sex, spiseforstyrrelser, overspising, rusmisbruk eller hensynsløs kjøring). Merk: Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5'
5. Tilbakevendende suicidal atferd, gester, trusler eller selvskadende atferd.
6. Affektiv ustabilitet på grunn av en markert reaktivitet av humør (f.eks, intense episodisk dysfori, irritabilitet eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager).
7. Kronisk følelse av tomhet
8. Upassende sinne eller vanskeligheter med å kontrollere sinne (f.eks hyppige visninger av temperament, konstant sinne, tilbakevendende fysiske slosskamper).
9. Forbigående, stressrelaterte paranoide forestillinger, vrangforestillinger eller alvorlige dissosiative symptomer

NB: Det er et krav i DSM-IV at for å få en diagnose på en spesifikk personlighetsforstyrrelse må personen også tilfredsstille et sett av generelle kriterier på personlighetsforstyrrelse.

Differensialdiagnoser Borderline personlighetsforstyrrelse og stemningslidelser forekommer ofte samtidig.^[1] Enkelte trekk ved borderline personlighetsforstyrrelse kan overlappe med symptomer på stemningslidelsen, noe som betydelig kompliserer den differensialdiagnostiske vurderingen.^[21][22][23]

Begge diagnoser involverer symptomer med "humørsvingninger". Ved borderline personlighetsforstyrrelse dreier det seg om en markert labilitet og reaktivitet i stemningsleiet, noe som ofte blir definert som emosjonell dysregulering.^{[trenger referanse]} Atferden er vanligvis i respons til eksterne psykososiale og intrapsykiske stressfaktorer.

Bipolar depresjon er generelt mer vedvarende, med søvn- og appetittforstyrrelser, samt en markert manglende reaktivitet i stemningsleiet. Stemningsleie og humør ved borderline personlighetsforstyrrelse, og komorbid dystymi, er typisk markert mer reaktivt, og søvnforstyrrelser ikke akutt.^[24]

Forholdet mellom bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse har vært diskutert. Noen mener at sistnevnte representerer en subterskelform for affektiv lidelse,.^[25] De fleste mener at det dreier seg om ulike lidelser, men at de kan forekomme^[26] samtidig.^[27][28]

Det er viktig å understreke at medisinske tilstander som forårsaker atferdsmessige funksjonsendringer kan resultere i et klinisk bilde som til en viss grad likner borderline personlighetsforstyrrelse.

Hormonell dysfunksjon over en lang periode, eller hjernedysfunksjon (f.eks encefalopati) kan resultere i identitetsforstyrrelse og humørlabilitet. Ulike frontallappsyndrom kan resultere i manglende hemninger og impulsiv atferd.

Anonymous poster hash: c5ba5...0ec

[AnonymBruker]

Da vil jeg anbefale deg å få erfaringer med stabile og modne menn, og opparbeide deg et sammenligningsgrunnlag. Så får du se hva du synes da.

Du høres veldig medavhengig ut, og finner på mange unnskyldninger for dårlig og umoden oppførsel. Håper du ikke får barn med han der, for han blir ingen god far med de egenskapene.

Anonymous poster hash: 31feb...a2b

Disse egenskapene er ikke unikt for dem med denne forstyrrelsen, det kan like gjerne beskrive normal personlighetsvariasjon. Hadde hun beskrevet dette uten å nevne og knytte det opp mot en lidelse, så hadde du ikke trukket de samme konklusjonene, men bare tenkt at denne mannens personlighet nok gjorde at han ikke var noe for deg.

Anonymous poster hash: c5ba5...0ec

[AnonymBruker]

Det er ikke skremmende, det er bare at du har litt større forbedringspotensiale enn andre, fordi du har utviklet deg i feil retning.

Man skal IKKE få barn. Å vokse opp med en mor med EUPF er noe av det aller verste et barn kan oppleve, det kan være mer skadelig og uopprettelig enn omsorgssvikt i form av fraværende og avvisende foreldre. Det er ikke uten grunn at slike lidelser som oftest arves videre. De fleste kvinner med EUPF får døtre som har det, og det er ikke hovedsakelig på grunn av genene men på grunn av relasjonen. Det er i relasjonen med omsorgspersonen man skal vokse og bli trygg på seg selv, og en relasjon med EUPF-mor blir aldri trygg.

La vær med å få barn til du er stabil, hvis du blir det. Det tar flere år.

Anonymous poster hash: 31feb...a2b

Hvor tar du dette fra? Har ikke lest noe innen forskning på området som støtter påstandene dine her.

Anonymous poster hash: c5ba5...0ec

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Dette er veldig skremmende å høre, samtidig som det hadde vært deilig med en bekreftelse på at jeg ikke bare er et "utskudd". Derfor vil jeg faktisk også ha en diagnose slik at jeg kan vite hva jeg kan gjøre for å forandre meg, om jeg trenger medisiner osv. Men skjønner veldig godt hva du mener. Lurer også på om noen vet hvordan det er å være gravid og ha barn når man har dette? Ser ikke for meg at jeg vil være den perfekte mor med disse personlige egenskapene, faktisk litt redd for hvordan jeg skal reagere når barnet vil irritere meg eller ikke gjøre som jeg vil pga bagateller. Har merket at jeg farer opp for den minste ting og som kan føre til fysiske "angrep". Anonymous poster hash: 88d17...125

Jeg har en alvorlig grad av borderline, har gått med det lenge uten å få hjelp før godt oppe i trettiårene. Da utviklet lidelsen seg til det verre. Selv om jeg er gift med en utrolig snill mann, har jeg (vi) valgt å ikke få barn, siden det svinger sånn. Men er i behandling og håper å bli bedre.

Man bør i hvert fall få langvarig behandling før man får barn. Noen orker ansvaret et barn er, andre bør kanskje ikke pålegge seg et sånt ansvar. I terapi kan man bl.a få mer innsikt om tilknytningsmønstre (sine egne ig barnet), og kan lære å takle svingningene noe bedre.

Men å generalisere og si at ingen med EUPF bør få barn, synes jeg er feil. Jeg har møtt flere oppegående mennesker med denne diagnosen, som har selvinnsikt vel så god som folk uten diagnosen.

Anonymous poster hash: a90d2...042

[AnonymBruker]

Borderline og Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er to ulike diagnoser, selv om de likner. De likner også diagnostisk bipolare. Noen har slikt i mild grad, og andre i sterkere grad.Borderline er visstnok en av få PF som en del "vokser av seg". Anonymous poster hash: c5ba5...0ec

Litt feil. Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse deles i to typer; impulsiv type og borderline. Så borderline er en variant av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Man vokser ikke av seg borderline. Tvert i mot kan det bli verre over tid uten behnadling. Det kan få alvorligere og alvorligere konsekvenser i livet, bl.a i form av brudd i nære, viktige relasjoner. Tidlig og langvarig behandling er viktig. Noen klarer å bli kvitt diagnosen (men vil alltid ha visse trekk), andre må leve med sine plager livet ut, men lære seg å takle svingningene til en viss grad.

Anonymous poster hash: a90d2...042

[Satyr]

...Det er mange som tror at vi med den diagnosen lager mye drama og styr, og er i ustabile forhold, men sannheten er at vi er like forskjellige vi som alle andre mennesker. ...

Anonymous poster hash: f5654...e44

Hvis dere er like ulike som andre mennesker, hvordan kan dere da ha en diagnose som krever at dere har noe til felles?

Diagnoser kan være gale og du kan jo få en "second opinion". Nyere forskning viser også at mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelser ser ut til å bli bedre ettersom de blir eldre.

S

[AnonymBruker]

Hvis dere er like ulike som andre mennesker, hvordan kan dere da ha en diagnose som krever at dere har noe til felles?

Diagnoser kan være gale og du kan jo få en "second opinion". Nyere forskning viser også at mennesker med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelser ser ut til å bli bedre ettersom de blir eldre.

S

Som du ser i innlegg #24, så er det ni ulike kriterier som beskriver denne diagnosen. Man trenger bare å ha fem av dem for å ha personlighetsforstyrrelsen. Dersom en person som har kriterie 1-5 sammenliknes med en person som har kriterer 6-9, så er disse to individene svært ulike. Dessuten kan man ha ulike alvorlighetsgrader av de ulike kriteriene. For en er kanskje selvskading hovedproblematikken, for en annen kanskje dissosiasjon, atter en annen kanskje sinneutbrudd.

Anonymous poster hash: a90d2...042

[AnonymBruker]

Og det behøver ikke å bli bedre over tid uten behandling, tvert i mot...Med behandling kan en del bli bedre.

Anonymous poster hash: a90d2...042

[Satyr]

Som du ser i innlegg #24, så er det ni ulike kriterier som beskriver denne diagnosen. Man trenger bare å ha fem av dem for å ha personlighetsforstyrrelsen. Dersom en person som har kriterie 1-5 sammenliknes med en person som har kriterer 6-9, så er disse to individene svært ulike. Dessuten kan man ha ulike alvorlighetsgrader av de ulike kriteriene. For en er kanskje selvskading hovedproblematikken, for en annen kanskje dissosiasjon, atter en annen kanskje sinneutbrudd.

Anonymous poster hash: a90d2...042

Poenget med diagnoser er å fange opp det som er felles. Essensen av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er at man har vansker med å regulere emosjoner og har "stormfulle" relasjoner til sine nære. Diagnosen har dessuten et generelt tillegg til kriteriene, som omhandler definisjonen av hva personlighetsforstyrrelser er. (f.eks at man må være voksen, det må være varig osv....). Videre finnes det ulike grupper av personlighetsforstyrrelser.

[AnonymBruker]

Borderline og Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er to ulike diagnoser, selv om de likner. De likner også diagnostisk bipolare. Noen har slikt i mild grad, og andre i sterkere grad.

Borderline er visstnok en av få PF som en del "vokser av seg".

Anonymous poster hash: c5ba5...0ec

Helt feil. Hvor har du "kunnskapen" din fra?

Borderline er populær-, gammel- og engelsk betegnelse på emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Man KAN vokse det av seg, med eller uten terapi, og man KAN ha vedvarende forstyrrelse resten av livet, med og uten terapi.

Anonymous poster hash: 31feb...a2b

[AnonymBruker]

Hvor tar du dette fra? Har ikke lest noe innen forskning på området som støtter påstandene dine her.

Anonymous poster hash: c5ba5...0ec

Det er veldig velkjent innen psykiatrien.

Anonymous poster hash: 31feb...a2b

[AnonymBruker]

Jeg har en alvorlig grad av borderline, har gått med det lenge uten å få hjelp før godt oppe i trettiårene. Da utviklet lidelsen seg til det verre. Selv om jeg er gift med en utrolig snill mann, har jeg (vi) valgt å ikke få barn, siden det svinger sånn. Men er i behandling og håper å bli bedre.

Man bør i hvert fall få langvarig behandling før man får barn. Noen orker ansvaret et barn er, andre bør kanskje ikke pålegge seg et sånt ansvar. I terapi kan man bl.a få mer innsikt om tilknytningsmønstre (sine egne ig barnet), og kan lære å takle svingningene noe bedre.

Men å generalisere og si at ingen med EUPF bør få barn, synes jeg er feil. Jeg har møtt flere oppegående mennesker med denne diagnosen, som har selvinnsikt vel så god som folk uten diagnosen.

Anonymous poster hash: a90d2...042

Jeg vil faktisk gå så langt som å si at ingen med EUPF bør få barn, ja.

Å få barn kan få frem de verste i alle foreldre, særlig i trassalder, og når foreldrene er slitne og presset til det ytterste. Med EUPF-forelder kan det bli ekstremt destruktivt for barnets utvikling.

Man bør heller gå i terapi til man har lært seg å håndtere problemene sine og ikke fyller kriteriene til personlighetsforstyrrelse.

Anonymous poster hash: 31feb...a2b

[AnonymBruker]

Jeg har møtt flere oppegående mennesker med denne diagnosen, som har selvinnsikt vel så god som folk uten diagnosen.

Anonymous poster hash: a90d2...042

Vil legge til at det handler ikke om å ha selvinnsikt, men hvordan man faktisk opptrer når man blir presset og sliten, og hvordan man håndterer svingningene. Barn trenger nære og stabile bånd til omsorgspersonene, og hvis de ikke er stabile blir det destruktiv. Hjelper ikke å ha innsikt i at de ikke er stabile, eller forklare barnet hvorfor de er som de er. Det er vanskelig nok å bli født om man ikke skal leve med psykisk sykdom så nært innpå seg.

Anonymous poster hash: 31feb...a2b

[AnonymBruker]

Jeg er borderline. Etter langvarig terapi har jeg fått plukket av meg de verste symptomene, som selvskading, alkoholmisbruk og genrell dårlig oppførsel. Men det har krevd enormt mye av meg, og det kreves mye av meg hver eneste dag. Dette blir jeg nok aldri helt frisk av, selv om jeg har vokst av meg det verste. Jeg sitter vel igjen med en intens kjedsomhet, nå når jeg har fjernet dype daler og høye topper (men de ligger latent).

Jeg er et mareritt av en kjæreste, for meg selv om min partner, og har valgt forhold helt bort. Jeg har også valgt bort barn, for stress kan få det hele til å blusse opp igjen.

Det kan føles urettferdig at jeg skal ha det slik, men man ta konsekvensen og ikke sette barn til verden med slike plager. Trist, men sant.

Anonymous poster hash: 91793...19c

[AnonymBruker]

Vil legge til at det handler ikke om å ha selvinnsikt, men hvordan man faktisk opptrer når man blir presset og sliten, og hvordan man håndterer svingningene. Barn trenger nære og stabile bånd til omsorgspersonene, og hvis de ikke er stabile blir det destruktiv. Hjelper ikke å ha innsikt i at de ikke er stabile, eller forklare barnet hvorfor de er som de er. Det er vanskelig nok å bli født om man ikke skal leve med psykisk sykdom så nært innpå seg. Anonymous poster hash: 31feb...a2b

Om man har selvinnsikt og har gått i terapi for å håndtere svingningene, så kan man bli en god forelder, mener nå jeg. Særlig om man er i et stabilt forhold. Det kan være mye rart med andre folk (uten borderline) også, så det er ikke den diagnosen som avgjør om man blir en god forelder. En med borderline som virkelig har jobbet med seg selv i terapi og er oppmerksom på trekkene sine, kan kanskje bli en bedre omsorgsperson enn en som bare har flytt gjennom livet og kanskje ikke er så reflektert.

Anonymous poster hash: a90d2...042

[AnonymBruker]

Var hos psykologen min denne uka, og han mente at hovedkjenntegnet ved de som har borderline er de er spilttede. De gjør ting for å manipulere andre. Skjønte ikke helt hva han mente? OG han mente derfor at jeg ikke har dette. Han har møtt meg en gang før. Synes det virket litt merkelig...

Anonymous poster hash: 88d17...125

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som har diagnosen BPD og der er det dessverre også et barn inne i bildet. Hun kan være verdens elskeligste vesen og fremstår også som velfungerende, selv om hun ikke klarer å fullføre hverken jobb eller studier. Hver gang hun treffer en ny mann derimot, snur hun helt om. Kutter kontakten med familien og skylder på at vi "ikke respekterer henne og hennes valg", får plutselige raserianfall mot oss familie uten forvarsel, og trekker frem gamle episoder fra evigheter siden som grunn for sinnet. Det er helt umulig å argumentere. Noen ganger kan det være rolig en lengre periode, men når det blir litt for rolig virker det som om dette gjør henne nervøs og hun finner nye ting å fare opp om.

Min mor er fra seg av fortvilelse, og det er kanskje henne det har gått mest utover. Mange ganger får hun ikke se barnebarnet over lange perioder, fordi min søster sier at hun har dårlig innflytelse og setter henne opp mot kjæresten. Dette har vært veldig sårt, og barnet blir også nervøs av det. Flere ganger har vi tenkt tanken å kontakte barnevernet, men vi tør ikke av hensyn til at de kanskje ikke gjør noe, og konsekvensene etterpå da.

Hun er også manipulativ, skylder hele tiden på sykdom og at vi ikke forstår henne og respekterer henne. Hun lyver om bagatellmessige ting som det er helt på hue å lyve om.

Anonymous poster hash: 78230...691