Borte en uke fra 1,5 åring?

[AnonymBruker]

TS her. Takk for flere innspill setter stor pris på det! Har ikke bestemt meg enda.. men heller faktisk mot å la være å dra..

Bare av nysgjerrighet: hva skjedde med barnet ditt i tiden/årene etter fraværet hvis du har erfaring med å ha reist ifra barnet ditt og at barnet ikke taklet det så bra?

Anonymous poster hash: ae5bc...a40

Ingen som vet noe om dette? Hva som kan skje (hva menes egentlig med at barnet kan få atferdsproblemer? Og når kommer dette til syne?)

Anonymous poster hash: ae5bc...a40

[AnonymBruker]

Ingen som vet noe om dette? Hva som kan skje (hva menes egentlig med at barnet kan få atferdsproblemer? Og når kommer dette til syne?)

Anonymous poster hash: ae5bc...a40

At de får tilknytningsproblemer som voksne, f eks at de ikke tør å knytte seg til andre fordi de er vant med at dem de er glade i plutselig blir borte. Store vansker med å stole på venner/partnere osv. Det å si at "hun tok ikke skade av det, hun er nå 3 år" viser jo hvor lite man faktisk vet om tilknytningspsykologi. Skadene trenger ikke å dukke opp før mange år senere. At hovedomsorgspersonen plutselig forsvinner i en uke kan oppleves traumatisk for barnet, og barnet kan reagere med å straffe personen når de returnerer. F eks ved å vise avvisning, sinne og skepsis, fordi de ikke føler at de kan stole på denne personen.

Om det kun skjer en eller to ganger så trenger det ikke å bety noe. Ei heller er det slik at alle mennesker er like, noen er mer følsomme enn andre. Slik som enkelte mødre ikke orker tanken på å være borte fra barna sine, så finnes det også barn som ikke orker tanken på å være borte fra foreldrene sine. Så noen som har en delvis fraværende forelder takler dette fint, mens andre kan oppleve store tilknytningsproblemer som ungdom/voksne. Søsteren min og mannen hennes dro fra sin 15 mnd gamle jente i 12 dager mens hun ble passet på av besteforeldrene sine, som hun er svært trygg på. Når foreldrene kom tilbake så hylte og skrek hun og nektet å klemme moren og faren sin. Og hun hadde allerede begynt å kalle bestemoren for "mamma", det tok noen uker før dette rettet seg opp igjen.

Anonymous poster hash: 69739...2b1

[AnonymBruker]

Jeg reiser mye med jobb, og når jeg kommer hjem er han alltid først kjempeglad, så i noen dager litt snurt og skal straffe meg litt, så er alt bra igjen. De klarer seg helt fint :-)

Anonymous poster hash: dfb86...bc2

Men er ikke dette et klart tegn på at det ikke er helt greit? Hva mener du er tegn på at mor er borte for tidlig da? Barnet dør jo ikke, ikke blir det mentalt skadet på livet heller. Men det sier i fra på sin måte at dette var ikke greit.

Mener ikke at man aldri kan reise bort, men syns det er rart at foreldre ikke tar dette signalet til seg.

Det er en grunn til at det anbefales at hovedomsorgspersonen kun er borte i antall døgn som er lik barnets alder. Maks 2døgn når barnet er to år osv mens de er små. Selvfølgelig ingen absolutt regel, men er noe å tenke på syns jeg. Men ts, du kjenner barnet ditt best, og hvis du tror det går fint er det jo bare å dra:)

Anonymous poster hash: 8e424...ead

[Susa]

Uff, vi skal på en kjærestetur da gutten er 19 mnd, fra torsdag til tirsdag. Han skal være hos besteforeldrene sine. Men merker jeg ble litt skeptisk nå som jeg leser her....

[Gjest Magdalene]

Uff, vi skal på en kjærestetur da gutten er 19 mnd, fra torsdag til tirsdag. Han skal være hos besteforeldrene sine. Men merker jeg ble litt skeptisk nå som jeg leser her....

Herlighet! Kos dere på tur!

Det er samspillet i hverdagen som er viktig. De tar ikke skade av en helg, eller en uke fra foreldrene sine, om alt er fint til vanlig.

Om han blir litt sur når dere kommer tilbake, går det jo fort over.

Vi var borte 4netter fra eldste da hun var 8mnd. Hun storkoste seg hos bestemoren.

Barna er hos besteforeldrene en helg i by og ne, og de koser seg alle mann. Merker ikke noe forskjell på de når vi kommer hjem igjen.

Nå er barna mye med besteforeldrene sine i hverdagen, og er veldig trygge med de.

Selvsagt, er man helt hysterisk og ikke har vært borte en dag, så er det sikkert fryktelig dumt å begynne med en langhelg, eller en uke.

Endret 9. mars 2014 av Magdalene

[AnonymBruker]

Hærregud for et hysteri!!

Anonymous poster hash: 793ff...fd0

[AnonymBruker]

Jeez, snakk om å være hysteriske da!

Anonymous poster hash: feafc...5c0

[Susa]

Herlighet! Kos dere på tur!

Det er samspillet i hverdagen som er viktig. De tar ikke skade av en helg, eller en uke fra foreldrene sine, om alt er fint til vanlig.

Om han blir litt sur når dere kommer tilbake, går det jo fort over.

Vi var borte 4netter fra eldste da hun var 8mnd. Hun storkoste seg hos bestemoren.

Barna er hos besteforeldrene en helg i by og ne, og de koser seg alle mann. Merker ikke noe forskjell på de når vi kommer hjem igjen.

Nå er barna mye med besteforeldrene sine i hverdagen, og er veldig trygge med de.

Selvsagt, er man helt hysterisk og ikke har vært borte en dag, så er det sikkert fryktelig dumt å begynne med en langhelg, eller en uke.

Takk! Godt å høre at jeg ikke er en helt forferdelig forelder.

Gutten elsker besteforeldra sine, så tror det skal gå bra. Han har aldri sovet borte før da, så må vel ha ei "øvenatt..."

[Gjest Mary Quant]

Hærregud for et hysteri!!

Anonymous poster hash: 793ff...fd0

Så man er hysterisk hvis man ikke reiser fra små barn en ukes tid?

[AnonymBruker]

Ja, det var akkurat det jeg mente. Snakk om å ta ordet fra munnen.

Anonymous poster hash: 793ff...fd0

[AnonymBruker]

Så man er hysterisk hvis man ikke reiser fra små barn en ukes tid?

Nei, men man er rimelig hysterisk hvis man mener at man som mor må tilbringe hver eneste dag i symbiose med barnet sitt frem til det er minst 3 år gammelt! Alle har ikke behov for å være borte fra barnet sitt mer enn gjerne en natt og to, men jeg synes det er helt på trynet at folk er redde for å ta seg en kjæresteweekend mens barnet passes av trygge omsorgspersoner fordi "kun mor er god nok" og fordi noen mener at barn kan få tilknytningsproblemer av det.

Det er vel så viktig å prioritere kjæresteforholdet når barna er små, og det er ingen som blir skadet for livet av å ikke se sin mor noen dager så lenge det er sammen med andre trygge personer det kjenner. Stakkars fedre som blir degradert sånt!

Anonymous poster hash: feafc...5c0

[Gjest Mary Quant]

Nei, men man er rimelig hysterisk hvis man mener at man som mor må tilbringe hver eneste dag i symbiose med barnet sitt frem til det er minst 3 år gammelt! Alle har ikke behov for å være borte fra barnet sitt mer enn gjerne en natt og to, men jeg synes det er helt på trynet at folk er redde for å ta seg en kjæresteweekend mens barnet passes av trygge omsorgspersoner fordi "kun mor er god nok" og fordi noen mener at barn kan få tilknytningsproblemer av det.

Det er vel så viktig å prioritere kjæresteforholdet når barna er små, og det er ingen som blir skadet for livet av å ikke se sin mor noen dager så lenge det er sammen med andre trygge personer det kjenner. Stakkars fedre som blir degradert sånt!

Anonymous poster hash: feafc...5c0

Åja - så alle fedre er interessert i aleneferier uten barn i barnas oppvekst?

Vårt ekteskap har nå holdt i 26 år - uten en eneste barnefri ferie i deres oppvekst.

Mine foreldres ekteskap holdt til døden skilte dem etter 30 års ekteskap - de reiste aldri på ferie uten barna før vi var tenåringer og foretrakk å være alene hjemme.

Vi har et vennepar som reiste på en ukes Hellas-ferie mens deres 4 barn var små. De brukte om lag hele ferien på å lengte hjem og et av barna viste så store tegn på savn etter foreldrene at de bestemte seg for at det var første og siste gang de reiste bort fra barna så lenge.

Jeg er så lei av alle som dømmer forhold nedenom og hjem fordi man foretrekker å tilbringe tid med barna i deres barndom ..

Kjenner kun et par som reiste på en ukes ferie da barnet deres var 1 år gammelt og de er ikke gift i dag - så de påstandene at ekteskapet har behov for aleneferier (eller såkalte kjæresteturer) er sterkt overdrevet - hos de jeg kjenner bakgrunnen til.

[AnonymBruker]

Det handler ikke om degrandring av fedre. Mitt barn har en av de beste pappaene på hele jorden, likevel er det meg hun er primært tilknyttet siden jeg har vært hjemme mest i starten. Hadde pappaen vært hjemme mest i starten ville han vært den primære tilknytningpersonen. Det handler rett og slett om biologi, vi knytter oss sterkest tik den ene i starten og med mindre den andre forelderen er veldig mye hjemme og deler tiden 50% med den andre så tar det lenger tid før de får samme trygghet hos forelder nr to uansett hvor fantastisk denne enn er.

Men ut over det så tar et trygt barn ikke skade av at mor er vekke ei uke, særlig når barnet er hos far. Det skal mer til enn det for å skape tilknytningsvansker. Det handler bare om at man skal være obs og dra fra barnet så lite som mulig.

Selv reiste jeg fra barnet mitt i fire dager bår det var 1 år og 1,5 år. Barnet var hos far og jeg merket ikke noe på barnet at jeg hadde vært vekke. Men for meg var det for lenge!! (men hadde ikke noe valg) Savna meg grønn.

Anonymous poster hash: 84871...5c1

[AnonymBruker]

Hærregud for et hysteri!!

Anonymous poster hash: 793ff...fd0

Jeez, snakk om å være hysteriske da!

Anonymous poster hash: feafc...5c0

Det handler jo bare om at man vil det beste for barnet sitt og når alle såkalte "eksperter" og andre strides om det er bra eller ikke vil man jo være på den sikre siden, istedenfor å ta sjangsen og håpe på at det går bra, selv om det mest sannsynlig gjør det.

Anonymous poster hash: 87098...2b9

[AnonymBruker]

Søsteren min og mannen hennes dro fra sin 15 mnd gamle jente i 12 dager mens hun ble passet på av besteforeldrene sine, som hun er svært trygg på. Når foreldrene kom tilbake så hylte og skrek hun og nektet å klemme moren og faren sin. Og hun hadde allerede begynt å kalle bestemoren for "mamma", det tok noen uker før dette rettet seg opp igjen.

Anonymous poster hash: 69739...2b1

Ja, dette skjer fordi barnet lever her og nå og klarer ikke å forstå at mor og far kommer tilbake.

Anonymous poster hash: 91a54...955

[AnonymBruker]

TS her.

Åh, nå ble jeg litt overrasket faktisk, hadde forventet masse kritikk og spørsmål om hvorfor jeg engang vurderte å reise fra barnet mitt..

Har alltid hatt en følelse av at det er et mammapoliti som syntes det er helt grusomt at noen reiser fra barnet sitt før de omtrent er på ungdomsskolen..

Også blir jeg skremt av artikler hvor "eskperter" uttaler seg om at man for all del ikke må forlate barnet sitt (ikke én helg engang) før barnet er minst 3 år..

Men nå ble jeg litt lettet, jeg vet jo at barnet har det bra med pappaen så jeg har egentlig en magefølelse på at det kommer til å gå helt fint.. men måtte bare høre litt alikevel:) takk for alle svar! Er enig i at det nok er meg som kommer til å savne barnet mer enn barnet savner meg

Anonymous poster hash: ae5bc...a40

"Ekspertene" mener vel at det gjelder når både mor og far drar bort samtidig? Jeg har i hvertfall ikke lest at det kun gjelder mor og når barnet skal være hos far?

Anonymous poster hash: d0ff6...b86

[AnonymBruker]

Nei, men man er rimelig hysterisk hvis man mener at man som mor må tilbringe hver eneste dag i symbiose med barnet sitt frem til det er minst 3 år gammelt! Alle har ikke behov for å være borte fra barnet sitt mer enn gjerne en natt og to, men jeg synes det er helt på trynet at folk er redde for å ta seg en kjæresteweekend mens barnet passes av trygge omsorgspersoner fordi "kun mor er god nok" og fordi noen mener at barn kan få tilknytningsproblemer av det.

Det er vel så viktig å prioritere kjæresteforholdet når barna er små, og det er ingen som blir skadet for livet av å ikke se sin mor noen dager så lenge det er sammen med andre trygge personer det kjenner. Stakkars fedre som blir degradert sånt!

Anonymous poster hash: feafc...5c0

Jeg tror at et forhold trenger mye mer pleie i hverdagen, ikke en kjærestetid i ny og ne. Jeg har mer tro på hverdagskjærligjeten. Omtanke for hverandre. En middag etter barna har lagt seg, en film og litt godis til kvelds.

Man kan ikke trenge oppstylta kjæresteturer 4-5 ganger i året bare fordi man skal holde ut med hverandre.

Selv om det sikkert er koselig å ta en tur, for all del, men at man TRENGER det for at forholdet skal pleies er så sært for min del, for da mener jeg at forholdet egentlig ikke er særlig holdbart i utgangspunktet.

Tenk på de som ikke har råd til kjæresteturer da. Er de dømt til å skilles da? Jeg vet da om mange som aldri har hatt dette men som fortsatt er sammen etter 30 år.

Dagens samfunn og den forbannde selvrealiseringen.. Føler nesten at det er noe galt med deg fordi du ikke har behov for å ha kjæresteturer,venninneturer og Gud vet ikke hva slags turer 10 ganger i løpet av året.

Ærlig talt, går ikke kjærligheten i hverdagen så går den ikke. Ikke bruk tjue tusen på en tur som er bortkasta.

Anonymous poster hash: d0ff6...b86

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg lurer på hva dere andre som har hatt eller har barn i samme alder tenker om å reise vekk i fra en 1,5 åring i 7 dager? Det er snakk om et barn som er veldig trygg på/knyttet til pappaen sin (barnet vil være med pappa mens jeg evnt er borte).

Jeg er alikevel usikker.. redd fordi jeg har jo faktisk ikke vært borte så lenge fra barnet før, så kan jo ikke vite hvordan barnet vil reagere. Redd for tilknytningsproblemer osv. Pluss litt redd for hva andre kommer til å tenke om meg som mor..

Det er ikke slik at jeg må dra. Det er snakk om å besøke familie i et land i Afrika (grunnen til at jeg evnt skulle dratt nå og ikke senere er fordi det er en gammel bestemor og jeg vet ikke hvor lenge hun har igjen, men vi er ikke superclose akkurat..) , så det vil være langt borte. Pluss at jeg ikke ønsker å ta med barnet dit, fordi jeg syntes det blir litt stress med tanke på malaria osv.

Hva syntes dere?

Anonymous poster hash: ae5bc...a40

Er ikke dette i tilknytningsfasen... ? Noen jeg vet om reiste bort fra sitt barn, og barnet er tydelig merket, og har endret oppførsel etter dette. Altså panikk iblant og klamre seg fast til mor.

Anonymous poster hash: f3ffc...d54

[AnonymBruker]

Herlighet! Kos dere på tur!

Det er samspillet i hverdagen som er viktig. De tar ikke skade av en helg, eller en uke fra foreldrene sine, om alt er fint til vanlig.

Om han blir litt sur når dere kommer tilbake, går det jo fort over.

Vi var borte 4netter fra eldste da hun var 8mnd. Hun storkoste seg hos bestemoren.

Barna er hos besteforeldrene en helg i by og ne, og de koser seg alle mann. Merker ikke noe forskjell på de når vi kommer hjem igjen.

Nå er barna mye med besteforeldrene sine i hverdagen, og er veldig trygge med de.

Selvsagt, er man helt hysterisk og ikke har vært borte en dag, så er det sikkert fryktelig dumt å begynne med en langhelg, eller en uke.

At du har dratt fra dine barn tidlig, er da ikke drøyt? Men å ikke dra fra barna sine tidlig, det er da hysterisk?!

Altså, det finnes da en mellomting. Og selv om du gjør en ting, så betyr ikke det at det er normalen og alle andre er unormale. Noen reiser mye og er da borte fra barna sine i tidlig alder, andre gjør ikke det og reiser kanskje aldri ifra barna sine. Hvorfor er det ene greit mens det andre er hysterisk?

Hvem er du som kan sitte der og dømme hva som er riktig/feil?

Anonymous poster hash: d0ff6...b86

[Gjest Magdalene]

At du har dratt fra dine barn tidlig, er da ikke drøyt? Men å ikke dra fra barna sine tidlig, det er da hysterisk?!

Altså, det finnes da en mellomting. Og selv om du gjør en ting, så betyr ikke det at det er normalen og alle andre er unormale. Noen reiser mye og er da borte fra barna sine i tidlig alder, andre gjør ikke det og reiser kanskje aldri ifra barna sine. Hvorfor er det ene greit mens det andre er hysterisk?

Hvem er du som kan sitte der og dømme hva som er riktig/feil?

Anonymous poster hash: d0ff6...b86

Har ikke påberopt meg noen fasit.

Det jeg i bunn og grunn skriver, om du velger å lese alt som står, er jo at om man aldri har vært en dag borte fra barnet så er det kanskje greit å ikke begynne med en langhelg.