Problemer med syk samboer

[AnonymBruker]

Min samboer og jeg er i midten av 35-årene og har ett barn i barnehagealder. Han ble syk etter at barnet ble født, og har nå vært syk i over 3 år. Han har vært på utallige undersøkelser hos lege og sykehus, men de finner ingenting. Han har prøvd tidvis sterke medisiner som cellegift og Prednisolon, sistnevnte gjorde at han følte seg bra, men da legene ikke fant ut hva som feilte ham, fikk han ikke fortsette på dem, da det er sterke medisiner som kan ha langtvirkende, alvorlige bivirkninger.

Problemet er at nå vil han ikke "kjempe" mer. Han er lei av at legene aldri finner noen ting, og at han alltid på vente og se. Det skjer ingenting, han blir ikke bedre, og tiden går. Jeg synes det er ille at en mann i sin beste alder skal tilbringe tiden som ufør, praktisk talt. Jeg forstår veldig godt at han er blitt desillusjonert og ikke orker flere tester og styr når det ikke kommer noe ut av det, men jeg vil ikke at han skal gi opp! Jeg vil at vi skal presse på, prøve å få vurdering hos et annet sykehus hvis mulig (han har fått avslag hos ett) eller lignende, men han orker ikke og blir sint når jeg tar det opp.

Hva kan jeg gjøre? Har noen erfaring med lignende?

Anonymous poster hash: 04d9f...cd8

[ninuska_]

Jeg vet ikke om dette er det du er ute etter, men jeg skriver tankene mine allikevel

Jeg forstår godt at du ikke ønsker at han skal gi opp - men innimellom så må vi kjempe våre egne kamper.

Mitt råd er å gi det tid. Det må være rom for "ups and downs". Vær der og lytt til han en liten periode - men ikke press han og ta det opp hele tiden.

Endret 15. mars 2018 av ninuska_

[AnonymBruker]

Kognitiv terapi.

Anonymous poster hash: 0e5d9...5bf

[AnonymBruker]

Søk opp somatiseringslidelse. Få så kognitiv terapi.

Anonymous poster hash: e22db...cc4

[AnonymBruker]

Jeg kan sette meg inn i din samboers situasjon og følelser rundt dette. Jeg har også en sykdom som har gitt meg utallige legebesøk,sykehus, private leger osv osv... Problemet er at de ikke kan hjelpe meg.

Jeg har også pårørende som presser på med mer og mer, prøve ditt og prøve datt.

Man blir rett og slett totalt utmattet. For hver lege man går til så finnes et håp om at NÅ skjer det kanskje noe som kan gjøre meg bedre....og for hver gang man får høre at det er ingenting å gjøre så mister man alt mot man har. La samboeren din få en pause fra alt som har med leger osv å gjøre...la han få en pause fra alle "gode råd". La ham få en pause fra din utålmodighet for at han skal bli frisk. La han få slippe stresset ,la ham få velge selv !

Anonymous poster hash: 19676...b24

[AnonymBruker]

Takk for alle svar.

Ninuska og anonym bruker #5, det var fint å høre fra noen i samboers situasjon. Jeg forstår både ham og din situasjon, men selvfølgelig vet jeg ikke fullt ut hvordan det er. Jeg føler jeg er stort sett forståelsesfull og empatisk overfor samboer, men jeg vet at han noen ganger føler at jeg ikke bryr meg. Sånn er det ikke, men det er liksom grenser for hvor mange ganger jeg kan si "stakkars deg" (grovt forenklet) når det er det samme som går igjen. Jeg maser ikke på ham i det daglige, men nå og da prøver jeg å ta tråden opp igjen, og da biter han nesten hodet av meg.

Hvor lenge skal jeg la ham være i fred, da? Skal jeg bare godta at tiden går og ingenting skjer?

Anonym bruker # 3 og 4: Jeg er usikker på hvorfor dere mener terapi vil hjelpe? Han har vært hos psykolog som konkluderer med at det ikke er psykisk. Det nærmeste legene kommer er at det er en type auto-immun sykdom, vaskulitt, men der stopper det opp.

Anonymous poster hash: 04d9f...cd8

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. Ninuska og anonym bruker #5, det var fint å høre fra noen i samboers situasjon. Jeg forstår både ham og din situasjon, men selvfølgelig vet jeg ikke fullt ut hvordan det er. Jeg føler jeg er stort sett forståelsesfull og empatisk overfor samboer, men jeg vet at han noen ganger føler at jeg ikke bryr meg. Sånn er det ikke, men det er liksom grenser for hvor mange ganger jeg kan si "stakkars deg" (grovt forenklet) når det er det samme som går igjen. Jeg maser ikke på ham i det daglige, men nå og da prøver jeg å ta tråden opp igjen, og da biter han nesten hodet av meg. Hvor lenge skal jeg la ham være i fred, da? Skal jeg bare godta at tiden går og ingenting skjer? Anonym bruker # 3 og 4: Jeg er usikker på hvorfor dere mener terapi vil hjelpe? Han har vært hos psykolog som konkluderer med at det ikke er psykisk. Det nærmeste legene kommer er at det er en type auto-immun sykdom, vaskulitt, men der stopper det opp. Anonymous poster hash: 04d9f...cd8

For å lære seg å mestre sykdommen og den nye hverdagen som syk.

Anonymous poster hash: 0e5d9...5bf