Telefonskrekk

[Gjest snoopy_93]

Fikk telefonskrekk i en alder av 11år når jeg ble nedkjefta pr telefon et par ganger av et familiemedlem.

Nå får jeg nesten panikk-angst anfall når telefonen ringer og det er ukjent nr. Spesielt ille når jeg må ringe noen selv..

[Sylvari]

Jeg er ikke noe fan av å snakke i telefon heller.

For meg har det noe med at jeg ikke kan se mennesket jeg snakker til, kan ikke se ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Jeg har lett aspergers, så toneleie er vanskelig for meg å tolke, jeg må ha hele pakka for å kunne tyde folk skikkelig.

[AnonymBruker]

Mange som misbruker ordet skrekk og angst her. Selv liker jeg ikke å prate med folk jeg ikke kjenner over tlf, men jeg klarer det, og det tror jeg er ganske vanlig da jeg vet om flere, spesielt jenter/kvinner som ikke liker dette. Men det er ikke snakk om telefonangst sv den grunn.

Du vet da ikke hvordan andre som skriver her har det med telefonsamtaler. Kjempefint for deg at du "bare ikke liker" å snakke i telefon, men for mange (inkludert meg) er det et kjempeproblem!

Anonymous poster hash: f58fc...221

[Gjest Pheel]

Du vet da ikke hvordan andre som skriver her har det med telefonsamtaler. Kjempefint for deg at du "bare ikke liker" å snakke i telefon, men for mange (inkludert meg) er det et kjempeproblem! Anonymous poster hash: f58fc...221

Har aldri sagt noe på det, det jeg derimot mente var at det ikke virket som angst/skrekk i alle tilfellene her, med at noen også skrev bl.a "litt angst".

Tror man blander det å ikke like å prate i telefonen med folk man ikke kjenner, med virkelig angst, for det er en vesentlig forskjell.

Men for all del, jeg kan ikke vite, nei, synes bare det virket som flere tok litt lett på det. Virkelig angst er vel ikke noe man skriver "haha"/leende fjes bak heller normalt sett.

Endret 28. februar 2014 av Pheel

[CCmilla]

Jeg har skikkelig telefonskrekk selv. Og det er få rundt meg som klarer å forstå dette! De syntes jo det er kjempe komisk egentlig. Jeg er komfortabel med å snakke med mamma, pappa og de aller nærmeste. Men det er mange venner jeg unngår å prate i tlf med. Hvis jeg ser noen ringe, lar jeg de ringe til de legger på. Så sender jeg en melding noen minutter senere om at jeg ikke rakk tlf eller noe annet. Mange ganger de ringer opp igjen i stedet for å snakke om det de skulle snakke om på melding og da må jeg nesten bare ta den. Men pga. dette har jeg begynt å bruke at jeg ikke har mulighet til å snakke akkurat nå som en unnskyldning, haha!

Det verste er om jeg må prate med legen osv. Jeg er 19 år og overtaler mamma til å avbestille timer hos legen for meg. Nettopp fordi at jeg syntes det er så ekstremt ubehagelig. Det som er synd er at henne har like mye telefonskrekk som meg, haha! Så hun er altfor god som ofrer seg for meg altså! Er jo mange ganger jeg bare har vært nødt til å ta ubehagelige tlf ved feks. jobbsøking osv, og da erfarer jeg jo at det er absolutt ingenting å være redd for. Men frykten forsvinner altså ikke..

Endret 1. mars 2014 av CCmilla

[Medusa13]

Jeg synes det er greit å snakke i telefonen på jobben, men liker ikke privatsamtaler

[AnonymBruker]

har angst for telefon, men av helt konkrete grunner tror jeg, fikk en gang et dødsbudskap per telefon pluss ble utskjelt en annen gang.Etter disse opplevelsene forventer jeg meg dårlig nytt, at det er et problem som har oppstått, at jeg har gjort noe feil ol, hver gang det ringer...

Anonymous poster hash: a6957...932

[AnonymBruker]

Derfor jeg har telefonangst/skrekk. Fikk mange stygge telefoner i tenårene. Før det gikk det å snakke i tlf som en lek. Merkelig...

Anonymous poster hash: 051af...87a