Jeg liker ikke min datter!

[Genesis]

Jeg vet det! Jeg prøver alt jeg kan å få dette til å fungere. Hun er 10 år forresten. Men det føles nesten som å gå igjennom samlivsbruddet mitt igjen, når vi krangler. Hun minner meg så sykt mye om hennes far som jeg jobbet så inderlig hardt for å ha et forhold til, men bare ikke greide på grunn av akkurat samme personlighet som min datter har. Men jeg vet jo at dette er min oppgave å håndtere og ikke hennes, og at dette helt sikkert kan skade henne, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymous poster hash: efa08...6ef

Hun er 10 år, og hun har ingen satt personlighet enda. Det er blant annet hvordan du, og andre mennesker rundt henne opptrer som kommer til å forme henne som ungdom etterhvert som voksen. Å bestemme seg for at man "ikke liker datteren sin" når hun er 10 år gammel synes jeg høres helt forkastelig ut, og som om du egentlig aldri ble klar for morsrollen.

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør slutte å fokusere på at datteren din er så lik faren, og at du "gjør" dine konflikter med henne til samlivsbruddet du gikk igjennom. Datteren din er ikke faren sin. Hun er seg selv. Du må forholde deg til henne som at hun er seg selv (med de positive og negative sidene hun har), ikke at hun er en kopi av faren sin. Jeg tror det vil være en sunnere tilnærming.

Du sier du ikke har helt troen på terapi, fordi det ikke fungerte mellom deg og far, og da tror du ikke det vel fungere mellom deg og datter heller. Det er det jeg mener. Hun er ikke ham. Selv om de likner er hun et eget individ og du må behandle henne som det Ikke tilegg henne mer likskap til faren enn du absolutt må.

Her må du bare jobbe med deg selv altså. Jeg kan forstå at slike følelser kan komme, men dette er datteren din, hun trenger deg og dette må dere bare løse. Hun er bare 10 år, ergo er det DU som må få det til å fungere. Jeg tenker at profesjonell hjelp kan være nyttig for dere Lykke til.

Anonymous poster hash: b12b3...e43

[AnonymBruker]

Hva er galt med deg?? Man tenker ikke slikt om barna sine! Det er jo helt forferdelig, skjerp deg.

Anonymous poster hash: a4720...5f6

[Marie90]

Hun er 10 år, og hun har ingen satt personlighet enda. Det er blant annet hvordan du, og andre mennesker rundt henne opptrer som kommer til å forme henne som ungdom etterhvert som voksen. Å bestemme seg for at man "ikke liker datteren sin" når hun er 10 år gammel synes jeg høres helt forkastelig ut, og som om du egentlig aldri ble klar for morsrollen.

Enig i dette. Vi formes hele veien, helt opp til vi er 30 faktisk.

En tiaaring er et barn. Jeg forestiller meg at TS velger aa sammenlikne henne med faren naar de har konflikter. Barn er ikke 100% like den ene eller den andre.

[Gjest Evans]

Jeg syns, for datteren din sin skyld, at du bør gå i terapi. Så kan du få hjelp til å skille mellom datteren din og eksmannen din.

Hun er 10 år og forjener en mor som elsker henne, gir henne trygghet og støtte. Søk hjelp så du kan bli en god mor for datteren din, for det fortjener hun.

[Gjest Kathakombine]

Er det andre barnet 100% likt deg? Sannsynligvis ikke men det er kanskje likt deg på mange punkter og det er alltid lettere å godkjenne noe man kjenner igjen i seg selv, gjelder også med venner og annen familie. Du er så opptatt av de "dårlige" egenskapene hun visstnok har arvet fra sin far og kanskje det gjør at du overser de gode egenskapene?

[AnonymBruker]

Det er nettopp derfor jeg rådet ts til å endre sin egen reaksjon på datterens oppførsel: vår personlighet formes (heldigvis) gjennom hele livet. Det ville bli dørgandes kjedelig om jeg som 18-åring var den samme som jeg kommer til å være som 70-åring.

Et menneske uten noen form for personlig utvikling finnes vel neppe, selv om noen endrer seg meget sakte og sendrektig. Noe det høres ut som ts gjør, siden hun ser på både seg selv, datteren og eksmannen som statiske personligheter. Tvert imot kan TS på ethvert tidspukt endre seg selv. Eksmannen var ikke nok verdt for henne til å forsøke (noe som må være en ærlig sak) men en datter hun forhåpentligvis skal forholde seg nært til inntil den dagen hun selv dør skal og bør ha en verdi som gjør endringen enkel.

Så er det selvsagt slik at mange rett og slett ikke kommer på at de selv er ansvarlige for den personen de velger å være. Så at ts har blitt en mor som ikke liker sin datter er et valg hun har tatt (i det hun har valgt å ikke ta grep for for å motvirke det). Og er ts såpass resurssvak at hun ikke evner endre seg selv (gjerne med hjelp) er det mulig at faren bør ha hovedomsorg for datteren. Noe som uansett kan være en løsning: det kan hende 10-åringen også trives best med den forelderen som forstår henne.

Anonymous poster hash: 6308d...8ad

[AnonymBruker]

Det er nettopp derfor jeg rådet ts til å endre sin egen reaksjon på datterens oppførsel: vår personlighet formes (heldigvis) gjennom hele livet. Det ville bli dørgandes kjedelig om jeg som 18-åring var den samme som jeg kommer til å være som 70-åring.

Et menneske uten noen form for personlig utvikling finnes vel neppe, selv om noen endrer seg meget sakte og sendrektig. Noe det høres ut som ts gjør, siden hun ser på både seg selv, datteren og eksmannen som statiske personligheter. Tvert imot kan TS på ethvert tidspukt endre seg selv. Eksmannen var ikke nok verdt for henne til å forsøke (noe som må være en ærlig sak) men en datter hun forhåpentligvis skal forholde seg nært til inntil den dagen hun selv dør skal og bør ha en verdi som gjør endringen enkel.

Så er det selvsagt slik at mange rett og slett ikke kommer på at de selv er ansvarlige for den personen de velger å være. Så at ts har blitt en mor som ikke liker sin datter er et valg hun har tatt (i det hun har valgt å ikke ta grep for for å motvirke det). Og er ts såpass resurssvak at hun ikke evner endre seg selv (gjerne med hjelp) er det mulig at faren bør ha hovedomsorg for datteren. Noe som uansett kan være en løsning: det kan hende 10-åringen også trives best med den forelderen som forstår henne.

Anonymous poster hash: 6308d...8ad

Men jeg har da absolutt "forsøkt" med min eks, vi hanglet oss igjennom 11 år med å prøve å forsøke å greie å komme overens, det var ingen av oss som gav opp for lett på det forholdet... Jeg vet at det er mitt ansvar å gjøre noe med saken, jeg har aldri sagt at det er hun som skal endre seg. Men jeg er litt uenig i det du sier at personlighet kan endres. Jeg kjenner ingen som har endret sin grunnleggende personlighet, om man man har et hissig gemytt så tror jeg faktisk dette er biologisk, man kan selvfølgelig endre måten man forholder seg til dette på men jeg tror ikke at personlighetstrekket kan endres...

Anonymous poster hash: efa08...6ef

[AnonymBruker]

Men jeg har da absolutt "forsøkt" med min eks, vi hanglet oss igjennom 11 år med å prøve å forsøke å greie å komme overens, det var ingen av oss som gav opp for lett på det forholdet... Jeg vet at det er mitt ansvar å gjøre noe med saken, jeg har aldri sagt at det er hun som skal endre seg. Men jeg er litt uenig i det du sier at personlighet kan endres. Jeg kjenner ingen som har endret sin grunnleggende personlighet, om man man har et hissig gemytt så tror jeg faktisk dette er biologisk, man kan selvfølgelig endre måten man forholder seg til dette på men jeg tror ikke at personlighetstrekket kan endres...

Anonymous poster hash: efa08...6ef

Beklager, nå kommer jeg til å være litt brysk her men: Er det ikke bedre at du snakker med en terapeut, psykolog, pedagog, etc og finner utav dette istedet for å synse og tro hvis du ikke har inngående kunnskap om emnet? Det er faktisk datteren din det er snakk om, ikke en hypotetisk situasjon!

Jeg er ikke noen ekspert på barns utvikling jeg heller, men her tror jeg det fort kan ende i en selvoppfyllende profeti om du ikke gjør noen skikkelige grep for å endre din egen innstilling og oppfatning av barnet. Hissig gemytt kan absolutt endres, og unger er ikke dumme - hun skjønner nok svært godt at du ikke liker henne og favoriserer broren, og da er det søren meg ikke rart hun utagerer heller.

Som sagt, litt krass her, men du har faktisk ansvar for henne.

Anonymous poster hash: 6b84c...87f

[AnonymBruker]

Beklager, nå kommer jeg til å være litt brysk her men: Er det ikke bedre at du snakker med en terapeut, psykolog, pedagog, etc og finner utav dette istedet for å synse og tro hvis du ikke har inngående kunnskap om emnet? Det er faktisk datteren din det er snakk om, ikke en hypotetisk situasjon!Jeg er ikke noen ekspert på barns utvikling jeg heller, men her tror jeg det fort kan ende i en selvoppfyllende profeti om du ikke gjør noen skikkelige grep for å endre din egen innstilling og oppfatning av barnet. Hissig gemytt kan absolutt endres, og unger er ikke dumme - hun skjønner nok svært godt at du ikke liker henne og favoriserer broren, og da er det søren meg ikke rart hun utagerer heller.Som sagt, litt krass her, men du har faktisk ansvar for henne. Anonymous poster hash: 6b84c...87f

De grunnleggende personlighetstrekkene er varige. Men de er ikke ferdig utviklet hos en tiåring. Uansett, så vil datteren plukke opp at moren ikke liker henne like godt som broren -og det vil komme i retur. Mor bør søke hjelp hos familievernkontoret, og lære å takle dette sinnet mot eksen, som rettes mot datteren. Å ikke søke hjelp er et svik mot datteren. Hun kan ikke noe for at hun ble født. Barn kommer ikke med returrett, slik TS synes å ønske.

Anonymous poster hash: 830b1...7c5

[AnonymBruker]

Jeg ville kontaktet familievernkontoret og fått noen råd.

Anonymous poster hash: f1b19...698

[norvel]

Virkelig TS?
Skjønner jo at folk har forskjellige problemer, og at man i perioder ikke er SÅ begeistret for sine egne barn med det de sier og mener.
Uannsett, hun er et BARN, 10 år, en LITEN jente.

Barn ber forresten ikke om å bli til og de velger ikke foreldrene sine, det er det kun du som mor som kan avgjøre. Om du ikke gjør noe med dette og begynner å sette pris på datteren din, det kjæreste du har, så kommer du til å bli gammel og ensom til slutt. Og sønnen din som er så lik deg, stakkars han. Håper ikke han vokser opp med samme hode som deg.

[AnonymBruker]

Hvis dette var snudd på hodet, dette ble skrevet av din ex grunnet hans antipati mot sin sønn fordi han ligner sånn på deg, hva ville du tenkt da?

Anonymous poster hash: 2d1f3...4c3

[AnonymBruker]

Hun er 10 år, og hun har ingen satt personlighet enda. Det er blant annet hvordan du, og andre mennesker rundt henne opptrer som kommer til å forme henne som ungdom etterhvert som voksen. Å bestemme seg for at man "ikke liker datteren sin" når hun er 10 år gammel synes jeg høres helt forkastelig ut, og som om du egentlig aldri ble klar for morsrollen.

Tiåringer har absolutt personlighet. Er en tiåringen egoistisk og manipulerende, vil h*n mest sannsynlig være det som voksen også.

Kjenner du mange tiåringer?

Anonymous poster hash: 09ba5...ee5

[Gjest Runforit]

Hva krangler dere om? Hvordan oppstår situasjoner der dere ender opp med å krangle?

[Genesis]

Tiåringer har absolutt personlighet. Er en tiåringen egoistisk og manipulerende, vil h*n mest sannsynlig være det som voksen også.

Kjenner du mange tiåringer?

Anonymous poster hash: 09ba5...ee5

Jeg har vært 10 år selv en gang, og sett hvordan folk har utviklet seg derfra og til ung voksen. Dessuten er det viden kjent i utviklingspsykologien at hjernen og personligheten ikke er ordentlig satt før vi er nærmere 30. Hva baserer du dine utsagn på?

[AnonymBruker]

Hva krangler dere om? Hvordan oppstår situasjoner der dere ender opp med å krangle?

Det går mye på at hun har et vanvittig temerament, hun og faren får raserianfall hvor de skriker og kaster ting. Jeg er et stilferdig menneske, og kan ikke huske sist jeg hevet stemmen. Våe gemytt er rett og slett i motsatt ende av skalaen og dette sliter veldig på meg, og sikker på henne også

Anonymous poster hash: efa08...6ef

[AnonymBruker]

Har følt det hele barndommen, i ungdomstiden kom det frem. "såklart elsker jeg deg, men jeg liker deg ikke, forstår deg ikke og respekterer deg ikke."
Rekker såvidt å bli voksen før hun snur ryggen til meg.

Kan nok si at jeg har ett stort hat og veldig liten forståelse for hva jeg gjorde galt.
Hva kan jeg gjøre for å rette på det?

Anonymous poster hash: e2f45...44a

[AnonymBruker]

Det går mye på at hun har et vanvittig temerament, hun og faren får raserianfall hvor de skriker og kaster ting

Igjen, du er nødt til å slutte å snakke om dem som om de er en person! Det er de jo ikke. Det er jo ikke sånn at unger blir 100% som sin mor eller far. Du og datteren din er kanskje ulike, men hvorfor trekker du inn det at hun likner på faren sin i ett og alt? Det spiller jo sånn sett ingen rolle om hun får raserianfall fordi "hun er sånn", eller om hun får raserianfall fordi hun likner på faren sin. Glem faren. Du har den datteren du har, hun er som hun er, helt uavhengig av faren.

Du trenger profesjonell hjelp til å redde forholdet til din datter. Selv om det ikke fungerte med terapi med din mann, må du jo gi det en sjanse med din datter! Som en over her sa, hvis det var faren som sa han mislikte sønnen sin fordi han liknet på deg, hvordan hadde det fått deg til å føle? Du kan ikke avfeie datteren din med at "det fungerte ikke med faren din, så da fungerer det ikke med deg heller" - hun må få lov til å være sin egen person!

Anonymous poster hash: b12b3...e43

[Gjest Jørild]

På meg høres det ut som du forsvarer at du ikke liker ditt eget barn og at du ønsker støtte på dette. Følelser kan man jobbe med, men det virker som du ikke er interesert i dette.