Jeg liker ikke min datter!

[Gjest Runforit]

Det går mye på at hun har et vanvittig temerament, hun og faren får raserianfall hvor de skriker og kaster ting. Jeg er et stilferdig menneske, og kan ikke huske sist jeg hevet stemmen. Våe gemytt er rett og slett i motsatt ende av skalaen og dette sliter veldig på meg, og sikker på henne også Anonymous poster hash: efa08...6ef

Far har ikke noe med dette å gjøre. Du mikser henne alltid sammen med han.

Ok. Hun har temperament. Det har jeg også. Men det er visste situasjoner som gjør at jeg tenner.

HVORDAN oppstår situasjoner der hun bli sint? Ta et eksempel.

[Jordbæra]

Tror ikke TS kan ta noen eksempler fordi det er hun som lager problemer av småtteri.
Har selv vokst opp med en mor som tenkte sånn om meg fra jeg var rundt ti år. Og tro meg, en tiåring merker sånt.

[Gjest Whitestripes]

For det første, du som voksen skal sørge for å ikke krangle med ungene dine. Krangel kommer det aldri noe godt ut av. Jeg tror du ville hatt nytte av et foreldrekurs, a la PMT-O, for å lære noen nye strategier i forhold til samhandling med datteren din.

For det andre, slutt å tenke at hun er så lik sin far. Hun er din datter like så mye som hans, og det er helt uakseptabelt å bruke mot henne at hun likner faren sin. Du valgte å få barn med denne mannen, da sier det seg selv at det er stor sjanse for at barna vil likne han også.

[Gjest Reza08]

Synes ikke du skal la ditt sinne og din bitterhet gå utover barna dine. At de skal måtte tåle at du tar ut all dritten mot dem, mener jeg blir feil. Hvem har egentlig ansvaret for at ting skal bli hyggelig? Du som voksen har hovedansvaret for at barna dine skal ha en ålreit hverdag å være en del av når de er hos deg.

Datteren din er 10 år. Så skal hun allerede bli utsatt for et slikt press og en slik ondskap fra deg. Det er rett og slett ubegriplelig. Virker som du prøver å kaste en svart, ekkel maling over hennes oppvekst. Å mislike barnet sitt så sterkt burde i utgangspunktet være en tilnærmet umulighet, uansett. Når det er snakk om et barn i tilliegg, blir hele greia enda mer uforståelig.

Hun har ikke kommet til verden på egenhånd, det er noe du og faren har gjort i fellesskap. Hvis du var så misfornøyd med han, hvorfor fikk du barn med han da? Burde ha ringt noen bjeller på et tidligere tidspunkt. Men nå har du jo to barn med denne mannen, og da skal du elske de like mye.

Tenk på hvor jævlig hun må føle det, når du stadig vekk forteller henne at hun ikke gjør ting godt nok, og at du indirekte viser at du misliker henne. Da forstår jeg godt at hun ikke har så veldig mye til overs for deg heller. Mange barn får traumer langt inn i voksenlivet på grunn av slikt. Slike ting preger den som blir utsatt.

Jeg ser at du klager, men jeg skjønner ikke helt hvorfor. Du har selv satt deg opp i denne situsajonen, og da må du rett og slett gjøre det beste for begge barnas fremtid. De er de aller, aller viktigste brikkene du har i livet ditt. Gi dem begge like mye omsorg og kjærlighet, uavhengig av kjønn og personlighet. Hvis du viser at du kan være en ganske grei, tilstedeværende og stabil mor over tid, vil nok pipen få en annen lyd fra din datters side også, hvis du ikke allerede har gjort nok skade.

[AnonymBruker]

Det er en mors oppgave å gi ubetinget kjærlighet.

Anonymous poster hash: f459f...0e3

[AnonymBruker]

Legg bare merke til egenskaper du liker. Så endrer synet seg.

At hun minner deg om far kan hun ikke noe for. Hun valgte ikke sin far, så slike assosiasjoner med samlivsbrudd må du bare legge fra deg. Var sikkert noe du likte med han og, finn de sidene.

Anonymous poster hash: f104f...faf

[loffen]

Jeg kan jo ikke endre henne (jeg prøvde jo å endre faren i mange år før vi gikk fra hverandre) og jeg kan heller ikke forandre min personlighet…

Hvorfor skal du prøve å endre andres personlighet da?? Er du Gud?

Du har en datter, hun er ikke samme person som ex'en din!! Det er et lite barn! Elsk henne for den hun er, den personligheten hun har.

Og hvorfor skal du krangle med henne?

Det kommer da aldri noe godt ut av det..

Egentlig så høres det ut som om du er et barn selv, som skal krangle med de som ikke er 100% enig med eller er som deg selv.

Men jeg har da absolutt "forsøkt" med min eks, vi hanglet oss igjennom 11 år med å prøve å forsøke å greie å komme overens, det var ingen av oss som gav opp for lett på det forholdet... Jeg vet at det er mitt ansvar å gjøre noe med saken, jeg har aldri sagt at det er hun som skal endre seg. Men jeg er litt uenig i det du sier at personlighet kan endres. Jeg kjenner ingen som har endret sin grunnleggende personlighet, om man man har et hissig gemytt så tror jeg faktisk dette er biologisk, man kan selvfølgelig endre måten man forholder seg til dette på men jeg tror ikke at personlighetstrekket kan endres...

Anonymous poster hash: efa08...6ef

Se, nå snakker du om ham igjen, det er ikke han dette dreier seg om, men ungen din.

Om hun har et 'hissig gemytt' (høres ut som om du snakker om en hund) så kan du vel like henne for det?

Uff, stakkars liten.

[AnonymBruker]

Tenkt på at det kanskje er deg de blir så hissige på?

Anonymous poster hash: f459f...0e3

[AnonymBruker]

Jeg har to barn med eksen min. Forholdet til eksen min fungerte ikke da vi har alt for forskjellige personligheter, og enkelte av hans personlighetstrekk i kombinasjon med mine gjorde det umulig for oss å leve under samme tak. Det verste er vell det voldsomme temperamentet…

Når nå han har flyttet ut så går det mer og mer opp for meg at min datter er sin far opp av dage. Akkurat de samme tingene som irriterte meg ved han irriterer jeg meg over med min datter. Jeg elsker henne jo selvfølgelig, men jeg tror nesten ikke at jeg faktisk liker henne. Sønnen min er veldig lik meg personlighetsmessig og jeg merker at vi kommer mye mer overens. Min datter og meg er så forskjellig som man får det. Jeg får utrolig dårlig sannvittighet for å føle det sånn, men samtidig vet jeg ikke hva jeg kan gjøre for å endre det. Jeg kan jo ikke endre henne (jeg prøvde jo å endre faren i mange år før vi gikk fra hverandre) og jeg kan heller ikke forandre min personlighet…

Noen andre som har opplevd noe lignende

Anonymous poster hash: efa08...6ef

En ærlig mail på et veldig sårt tema. Jeg har en venninne som opplever det samme og hennes løsning ble å se etter det hun liker hos sin datter. Prøv å vektlegge det du liker med barnet ditt og velg bort det som du ikke liker over en stund da vil trolig hele forholdet deres endre seg. De fleste av oss er jo slik at vi ønsker å bli likt og annerkjent. Når vi opplever det så er det lettere å gi tilbake av det som fungerer for felleskskapets beste.

Lykke til.

Anonymous poster hash: cf30f...4e3

[Jade]

Kan det hende at datteren merker at du ikke "liker" henne? Et barn kan ikke bli lykkelig hos noen som ikke liker henne. Om du skal fortsette å ha henne hos deg, så må du oppsøke hjelp til følelsene dine.

Kanskje datteren din trenger hjelp til temperamentet sitt? Tror du hun liker å være sint? At hun våkner opp om morgenen og tenker, at "i dag skal jeg skrike og kjefte mye. Det liker jeg å gjøre. Det er gøy å plage mamma, jeg vil ikke at hun skal like meg."

[AnonymBruker]

Gå til en familierådgiver!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Anonymous poster hash: ec04f...7bd

[RockOn]

"Det du tror om meg, slik du er mot meg, hvordan du ser meg, det du gjør mot meg, slik blir jeg"

Noe å tenke på TS...

[Gjest gjest- silje]

Er barn er aldri helt lik den ene forelderen, det har forskjellige sider og så utvikler det seg til å bli en egen person.

Jeg er for eks mye lik min far i tankegang og handlinger, men har mye av empatien til min mor. Og så har jeg mange sider som ikke er lik noen av dem.

Min bror ble forresten favorisert av alle i den nærmeste familien. Jeg var veldig snill, mens han hadde store problemer og ble derfor tatt mest hensyn til og fikk derfor alt i hendene. Mens jeg som var den snille, stille ble oversett og overkjørt på mange områder. Her ble det ikke gjort fordi han var lettere å like, men fordi de syntes synd på ham, men allikevel så satte det dype spor i meg, fordi forskjellsbehandlingen var merkbar. Vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om grunnen hadde vært at de likte han bedre? Det må føles helt forferdelig!

Barnet mitt er nesten helt likt meg. Av og til så tenker jeg at hun er for lik meg på noen områder og skulle ønske at hun var mer lik faren, fordi han har en ro og er en lett person å like og lett å leve med fordi han ikke tar ting negativt.

Men så ser jeg venninnene til jentungen over en helg for eks og ser at hun tross alt er en jente med alt det bringer med seg og at hun er veldig lik sin venninner. Og de er bare barn og det er mange følelser som river og sliter i dem. De vokser og utvikler seg hele tiden og nå når det nærmer seg ung tenåring så er det mye som skal falle på plass før de blir unge voksne.

Så ts, kanskje jenta di er litt lik sin far, men hun er også ei jente og ett barn i utvikling. Og hvis du sliter slik med dine følelser for barnets far, så tror jeg at du må lære å skille på disse følelsene. Tenker psykolog eller familievernkontoret kanskje kan hjelpe, så lenge du er villig til å forandre tankegangen din og jobbe for forholdet.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest hele tråden, men ut fra det jeg har lest virker det som om mye her ts legges på jentas personlighet/temperament - men det er jo bare et utgangspunkt. Mye av vår oppførsel speiler også de omgivelsene vi vokser opp i og de atferdsmønstrene vi lærer. Datteren din er naturligvis ikke helt lik din eks, men hun kan ha lært mye gjennom sin fars atferd.

Anonymous poster hash: 2edc5...7e6

[Sjøhesten]

Du som mor er ansvarlig for relasjonen med din datter.

Dersom du ser de negative sidene til din ex når du krangler med din datter er det deg du må jobbe med.

Barn har et behov for å bli sett for den de er, for å kjenne at foreldrene elsker dem slik de er og at de er gode nok i seg selv. Du skal ikke endre din datter men prøve å forstå hvorfor hun er som hun er. Dersom du henger deg opp i at hun er akkurat som din ex, så blir det din ex med all den frustrasjon som tydeligvis ennå ligger der du blir opptatt av og ikke av din datter som et selvstendig individ.

Jeg tror at du godt kan være ærlig med din datter og ta en samtale med henne (når dere ikke krangler). Si til henne at du ikke alltid forstår henne og reaksjonene hennes, men at du elsker henne og ønsker å forstå. Så lytter du til hva hun faktisk sier. Dersom du "tror" at hun er sånn eller sånn så får du ikke blitt kjent med datteren din for den skatten hun er.

Det er også et godt tips å legge merke til de gode sidene hennes og anerkjenne henne for disse.

Hun er ti år og du har fremdeles mulighet til å gjøre noe med forholdet dere i mellom. Men om et par år er det for sent og dersom du ikke tar tak så kommer du aldri til å få et godt forhold til din datter. Ønsker du det?

Når noen reagerer med å kaste ting eller være aggressive er det ofte et uttrykk for at de ikke har lært bedre måter å håndtere følelsene sine på. Dersom du kun ser exen når dere krangler er du nok selv med på å opprettholde dette mønsteret.

Jeg tror at du fint kan få til å ha det bedre sammen med din datter og få til en fin relasjon. Men det krever at du er villig til å gjøre ting annerledes, tenke litt annerledes og jobbe med deg selv. Jeg håper for dere begge at det går bra!

[AnonymBruker]

Jeg har to barn med eksen min. Forholdet til eksen min fungerte ikke da vi har alt for forskjellige personligheter, og enkelte av hans personlighetstrekk i kombinasjon med mine gjorde det umulig for oss å leve under samme tak. Det verste er vell det voldsomme temperamentet…

Når nå han har flyttet ut så går det mer og mer opp for meg at min datter er sin far opp av dage. Akkurat de samme tingene som irriterte meg ved han irriterer jeg meg over med min datter. Jeg elsker henne jo selvfølgelig, men jeg tror nesten ikke at jeg faktisk liker henne. Sønnen min er veldig lik meg personlighetsmessig og jeg merker at vi kommer mye mer overens. Min datter og meg er så forskjellig som man får det. Jeg får utrolig dårlig sannvittighet for å føle det sånn, men samtidig vet jeg ikke hva jeg kan gjøre for å endre det. Jeg kan jo ikke endre henne (jeg prøvde jo å endre faren i mange år før vi gikk fra hverandre) og jeg kan heller ikke forandre min personlighet…

Noen andre som har opplevd noe lignende

Anonymous poster hash: efa08...6ef

Min mor hatet alltid min far, og etterhvert som jeg ble større, overførte hun hatet på meg. I hele oppveksten var jeg hennes favoritt-mobbeoffer. Naturlig nok har jeg hatt minimalt å gjøre med min mor etter at jeg ble voksen. Nå er min mor død, og takk faen for det.

Anonymous poster hash: 2a670...6b0

[AnonymBruker]

Du minner meg om min mor, hun var slik som deg.

Jeg skriver VAR, for jeg har brutt med henne og har ikke hatt kontakt med henne på 20 år.

Du ødelegger din datter. Far bør ha ansvaret for henne.

Du burde aldri ha fått barn, for det feiler deg noe. Ikke få flere. Beklager.

Anonymous poster hash: a2462...e5a

[aquiz]

At folk skal dømme et menneske så hardt og mene hun er helt gåen i hodet? Skam dere!

Alle får ikke denne morsfølelsen, du vil finne mødre som ikke får denne morsfølelsen og som sliter 120% pga folk som skal fortelle hvor dårlig mor hun er som ikke har de rette følelsene.

Nei trådstarter, du er ikke en dårlig mor! Du er en mor med en utfordring som ikke alle mødre sitter med, og jeg tror ikke du legger deg med en god følelse på kvelden. Så det å fortelle deg hvor slem du er eller hvorfor du bør elske ditt barn gjør kun at du sitter med tårer i øynene og føler deg enda mer fæl nå enn før.

Søke hjelp via terapi høre ut som en grei løsning, grunnen til dette er at du luftet problemene du måtte ha med et menneske som ikke tar parti og som har redskaper du kan bruke i hverdagen.

Jeg tør ikke komme med noen råd fordi jeg vet for lite om situasjonen, og slike saker pleier å være veldig ulike fra gang til gang.

Hvis man sitter inne med et hat mot en eks og etterpå må sitte og se på en direkte kopi av dette mennesket, så er du pent tøff hvis du ikke på noe tidspunkt tenker "åh gud, minikopi foran meg "

Det er normalt og det er MANGE foreldre som sliter med nettopp denne problematikken, det er ikke ofte diskutert fordi man får slengt "barnet har ikke selv valgt å bli satt på denne jorden" eller "fy skamme seg for at du har en slik tankegang!!". Hva skal det hjelpe en person som sier HVA SKAL JEG GJØRE? Er dere klar over hvor mye TS har gått frem og tilbake ang problematikken? Tror dere at det er lett for henne å skrive noe slikt som "jeg liker ikke min datter!"?

Så nå skal vi gjøre noe for Trådstater jenter;

- Vi skal fortelle henne at hun kan snu rundt på dette om hun vil

- At hun er en FLINK mamma som tør og spørre om råd i stedet for å lide i stillhet

- Folk med erfaringer rundt dette fra begge sider kommer med RÅD hun kan prøve ut

- og sist men ikke minst så ber jeg dere slutte å rakke ned på trådstarter som akkurat nå ikke føler hun kan synke lavere.

Trådstarter; Jeg ønsker deg lykke til og jeg har troen på at hvis du vil endre på adferden så får du det til. Du må kjempe en stund, men når du har kjempet en stund vil du nyte frukten fra ditt harde arbeid.

NB: Vil gjøre oppmerksom på at jeg ser flere har gitt henne gode råd og saklige innlegg som trådstater kan bruke. Bra jenter

Endret 1. mars 2014 av aquiz

[AnonymBruker]

Ikke vis at du ikke liker henne. Det er den verste følelsen man kan få. At en av eller begge foreldrene ikke liker deg.

Mine foreldre tror jeg faktisk ikke likte meg, og det fordi jeg hadde feil personlighet. De klarte aldri å godta meg for meg, og brukte mye tid på å prøve å forandre meg.

De holder fortsatt på sånn, og det har alltid vært vondt at de bare ikke klarer å like meg som person. Det er også utrolig hardt å se andre søsken bli overøst med kjærlighet, mens du selv aldri fikk noe.

Anonymous poster hash: 5eb35...aea

[AnonymBruker]

og jeg kan heller ikke forandre min personlighet…

Anonymous poster hash: efa08...6ef

Jo, det er akkurat det du kan

Få hjelp av noen profesjonelle, familierådgivningstjenesten i kommunen feks, til å håndtere følelsene dine overfor datteren din på en konstruktiv måte. Det viktigste er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Man kan velge å dyrke det som er negativt eller lære seg teknikker for å tenke konstruktivt selv om situasjonene virker helt håpløst vanskelige. (snakker av egen erfaring)

Så kan du i det minste vite for deg selv at du har prøvd det du kan for å gi datteren din en så god oppvekst som mulig.

For the record: Forstår at dette er en sinnsykt kjip situasjon, føler med deg og håper det på et eller annet vis snur til det bedre

Anonymous poster hash: c5f4e...05f