Hva er det lengste du har vært deprimert?

[AnonymBruker]

Jeg har vært det i 1 år nå og syns egentlig bare det blir verre. Skal prøve med Cipralex og se om det hjelper. Jeg er så lei av dette her, savner den glade jenta jeg var.. Finner ikke glede i noenting og griner mye. Lite energi.

Er det noen som har vært langtidsdeprimert og hva gjorde at det gikk over? Jeg har alltid vært skeptisk til antidepressiva men føler jeg ikke har noe valg nå.

Anonymous poster hash: aa5be...653

[AnonymBruker]

Jeg synes trening hjelper. Men vanskelig å motivere seg selv for det når man har det sånn, da.

Anonymous poster hash: 157c4...cd9

[Neteas]

Vet du hva som fikk deg deprimert i utgangspunktet?

[Gjest Kv84]

Går det over? Jeg har hatt det slik hele livet og er så mye verre i noen perioder.

[AnonymBruker]

Jeg var deprimert i nærmere ti år, men fikk ikke behandling før de to siste årene. Da snakker vi selvskading og selvmordforsøk. Nå er jeg helt frisk og har funnet tilbake til den glade jenta jeg var før.

Anonymous poster hash: 0f2db...c0f

[AnonymBruker]

Vet du hva som fikk deg deprimert i utgangspunktet?

Ble brutalt dumpet av exen i fjor. Føles som livet mitt ble ødelagt den dagen Så kjærlighetssorgen har sklidd inn i en ganske alvorlig depresjon. Jeg går til psykolog men kan ikke si det hjelper så mye enda.. selv om hun er veldig flink.

Jeg trener mye men syns ikke det hjelper på depresjonen egentlig. Burde bli flinkere til å komme meg ut kanskje for jeg sitter veldig mye hjemme. Har masse venner men ikke så mye energi til å møte folk.

Anonymous poster hash: aa5be...653

[Gjest Kv84]

Antidepressiva er veldig bra for mange, men jeg er et eksempel på hvor mye verre en kan få det ved bruk av medisin. Jeg har dagevis med dårlig søvn, masse depressive tanker, gråter, er lei meg, tenker omtrent bare negativt.

[AnonymBruker]

Antidepressiva er veldig bra for mange, men jeg er et eksempel på hvor mye verre en kan få det ved bruk av medisin. Jeg har dagevis med dårlig søvn, masse depressive tanker, gråter, er lei meg, tenker omtrent bare negativt.

Men hva tok du og hvor mye? Det har vel litt med det å gjøre også. Legen min sier at Cipralex er en mild antidepressiva. En annen venninne av meg ble helt manisk av sin antidepressiva, hun klarte ikke sove og bablet nonstop. Det var faktisk litt skremmende. Nå som hun har slutta på det er hun en mye roligere person.

Anonymous poster hash: aa5be...653

[AnonymBruker]

To år. Gikk over når deler av livet mitt som holdt på å ta knekken av meg var forbi og jeg fikk gjort endringer i bosituasjon, hva jeg bruker dagene på (eller ikke bruker dagene på. Klarte nesten ikke gjøre noe de to årene så var mye i senga). Aldri antidepressiva, men hadde innsovningspiller siden jeg ikke klarte å sove. Det var en veldig merkelig kombinasjon mellom å bruke opptil 5-6 timer på å sovne og også sove i evigheter når jeg først hadde sluknet, så jeg kunne bruke tilsvarende mange timer på å prøve å komme meg opp av senga.

Tar den som anynom.

Anonymous poster hash: 2b827...00a

[Gjest Kv84]

Men hva tok du og hvor mye? Det har vel litt med det å gjøre også. Legen min sier at Cipralex er en mild antidepressiva. En annen venninne av meg ble helt manisk av sin antidepressiva, hun klarte ikke sove og bablet nonstop. Det var faktisk litt skremmende. Nå som hun har slutta på det er hun en mye roligere person. Anonymous poster hash: aa5be...653

Jeg har familie som prøver å bestemme dosen min, så har ikke lyst til å fortelle hva jeg har gått på og hva jeg går på. De kan Google det og lese mye negativt om den medisinen eller bra om andre, for så å ringe til lege å fortelle dette.

[Neteas]

Huff ;( Den kjærlighetssorgen vet jeg for mye om.. Brukte 13 år på å komme over min første komme over min første kjærlighet. Fant meg ny fyr, og fikk unger. Hjalp ikke. Tror det viktigste er å ha noen å prate med. Finn noen som er villig til å høre på deg til du er lei. Jeg har blitt skikkelig husmor, og oppussing, matlaging, strikking, lesing osv hjelper på når jeg har de stundene mine.. Jeg går også til psykolog, men etter å ha gått der ukentlig i to år har jeg mista litt troen på det og..

[AnonymBruker]

Jeg har familie som prøver å bestemme dosen min, så har ikke lyst til å fortelle hva jeg har gått på og hva jeg går på. De kan Google det og lese mye negativt om den medisinen eller bra om andre, for så å ringe til lege å fortelle dette.

Virker rart. Er noen i familien din psykiatere eller involvert i behandlingen din på noen måte? Moren min kalte meg svak og patetisk da jeg fortalte at jeg skulle begynne på Cipralex. Takk for den, liksom.

Anonymous poster hash: aa5be...653

[Gjest Kv84]

Virker rart. Er noen i familien din psykiatere eller involvert i behandlingen din på noen måte? Moren min kalte meg svak og patetisk da jeg fortalte at jeg skulle begynne på Cipralex. Takk for den, liksom. Anonymous poster hash: aa5be...653

De er nå også en sv grunnene til at jeg går på medisin.

[AnonymBruker]

Huff ;( Den kjærlighetssorgen vet jeg for mye om.. Brukte 13 år på å komme over min første komme over min første kjærlighet. Fant meg ny fyr, og fikk unger. Hjalp ikke. Tror det viktigste er å ha noen å prate med. Finn noen som er villig til å høre på deg til du er lei. Jeg har blitt skikkelig husmor, og oppussing, matlaging, strikking, lesing osv hjelper på når jeg har de stundene mine.. Jeg går også til psykolog, men etter å ha gått der ukentlig i to år har jeg mista litt troen på det og..

Så leit! 13 år er jo fryktelig lenge Jeg drømmer så mye om å få min egen familie, mann og barn. Men det du skriver er jo at du ikke ble noe lykkeligere av det. Hjelper å holde seg opptatt ja, jeg liker å lese.

Anonymous poster hash: aa5be...653

[Tibbie]

Jeg var deprimert i ungdomsskoleårene!

Det er tøffe år, spesielt for jenter. Da er (i hvert fall i min tid) jenter i sin bitch-periode, hvor alt blir en kamp for tilværelsen. Litt som i amerikanske high school -filmer.

Jeg var altså en av de som var nederst på rangstigen, så jeg hadde ingen venner. Det var tre ensomme år, for å si det slik.

Det virker som om du bare må bli flinkere til å gi mer faen. Får også inntrykk av at du trenger ambisjoner. Nå må finne deg et mål du vil nå.

Hva med å reise bort noen måneder for å jobbe i utlandet?
Eller om du har god økonomi kan du reise på en slags ferie, eller jobbe frivillig et sted noen måneder.

[AnonymBruker]

Jeg var deprimert i ungdomsskoleårene!

Det er tøffe år, spesielt for jenter. Da er (i hvert fall i min tid) jenter i sin bitch-periode, hvor alt blir en kamp for tilværelsen. Litt som i amerikanske high school -filmer.

Jeg var altså en av de som var nederst på rangstigen, så jeg hadde ingen venner. Det var tre ensomme år, for å si det slik.

Det virker som om du bare må bli flinkere til å gi mer faen. Får også inntrykk av at du trenger ambisjoner. Nå må finne deg et mål du vil nå.

Hva med å reise bort noen måneder for å jobbe i utlandet?

Eller om du har god økonomi kan du reise på en slags ferie, eller jobbe frivillig et sted noen måneder.

Ungdomsskolen var et helvete for mange dessverre. Jeg ble mobbet og slått nesten hver dag i 3 år. Av gutter. Ble sparket til jeg spytta blod men INGEN hjalp meg. Likevel var det denne kjærlighetssorgen som knakk meg. Jeg skal ut og reise i juni faktisk Langt langt vekk og bare kose meg. Jeg håper det hjelper.

Anonymous poster hash: aa5be...653

[AnonymBruker]

Blir fem år dette året. Sammenlignet med de som har forsøkt å ta livet sitt og sånn er nok jeg et mildt tilfelle, men føler likefullt ikke at jeg har "levd" disse årene egentlig. De fremstår som fullstendig bortkastet. Medisin funket ikke for meg. Håper det ordner seg snart

Anonymous poster hash: 655cb...cf7

[Neteas]

Greia er nok å finne måter å leve med på. Gjøre det beste ut av det, også glir det nok sakte men sikkert over. Tror ikke på piller. Får en til å glemme ting der og da, men kommer nok tilbake. Visse ting må man bare igjennom og prøv å ikke rot deg borti folk som holder deg nede, evt trykker deg enda lengre ned.. Det har nemlig jeg problemer med.

[AnonymBruker]

Greia er nok å finne måter å leve med på. Gjøre det beste ut av det, også glir det nok sakte men sikkert over. Tror ikke på piller. Får en til å glemme ting der og da, men kommer nok tilbake. Visse ting må man bare igjennom og prøv å ikke rot deg borti folk som holder deg nede, evt trykker deg enda lengre ned.. Det har nemlig jeg problemer med.

Sant det. Er det familie som trykker deg som i mitt tilfelle? Moren min ler bare av meg. Hun er så frekk. Det hjelper jo ikke meg noe som helst.

Anonymous poster hash: aa5be...653

[Gjest Kv84]

Om en er så heldig å ha oppfølging av legen, så kan jo dosen justeres bedre.