Dere med barn sammen, er dere fortsatt et par?

[Celtic Heart]

Vi var sammen et snaut år før jeg ble gravid. Vi har nå vært sammen i 15 år, gift i 10 av de. Har 2 barn på 12 og 14 med spesielle behov.

Alt har ikke bestandig vært gull og grønne skoger for oss, men vi har jobbet oss gjennom det som har vært vanskelig.

Vi har vokst nærmere hverandre opp i gjennom oppdragelsen av 2 tette gutter.

[Sugerøret]

Alle med barn vet hvor vanskelig det kan være til tider. Man er sliten og trøtt og skal samtidig ha tid til å pleie parforholdet sitt. De siste 1-2 årene har fem av mine venninner fått barn og per dags dato er det kun to av disse som fortsatt er sammen med barnefaren. Vi har selv et barn og er fortsatt sammen etter 2,5 år etter fødsel, men jeg har kjent på den følelsen at det noen ganger hadde vært bedre om det kun var meg selv og barnet å tenke på. Men vi holder fortsatt sammen. Vi har funnet en fin måte å pleie parforholdet på også.

Det jeg lurer på er hvor mange av dere på KG som fortsatt er sammen med barnefar/mor og hvor mange av dere som ikke er det. Jeg tror det kan henge sammen med hvor godt man kjente hverandre fra før av så skriv gjerne opp hvor lenge dere hadde vært et par før dere fikk barn. Skriv gjerne litt om hvilke utfordringer dere hadde/har også.

Anonymous poster hash: dee15...702

Vi er fortsatt sammen (gift 19år) og har 2 stk tenåringer i huset

[Berentsens]

Sammen i snart åtte år, gift i 5 år. Tre barn. Fikk førstemann 6 mnd etter bryllupet. Vi brukte lang tid på å få barn da selve prosessen tok tid (vi er et lesbisk par). Vi har et godt og stabilt forhold, selv om det selvsagt har vært travle tider og fremdeles er det med såpass små barn.

[AnonymBruker]

Vi hadde vært sammen i 1 år da barnet kom, men hadde kjent hverandre i flere år. Var gift i 14 år etter at barna kom, så det var ikke småbarnsperioden som ble for tøff, men andre ting som ikke hadde med barn å gjøre. Ikke utroskap heller, for å utelate det.

Det å ha barn var ikke noen utfordring for oss. Begge tok del i barna, og vi hadde ingen krangler om det. Det var "hverdagsfella" som tok oss. Det at vi brukte mye tid på jobb, pusse opp hus osv, og mindre tid på hverandre.

Vi er fortsatt gode venner, og hadde vi vært mer bevisst den gangen, og jobbet mer med forholdet, så hadde vi kanskje fortsatt vært et par. Vi trivdes godt sammen som personer, men gled fra hverandre i jobb og lite tid sammen.

Nå har jeg vært gift med han som er mannen min nå i 10 år, og har det bra med han. Erfaringen fra det forrige forholdet lærte meg å ta vare på de gode stundene, og sette av tid til å få dem. Ha opplevelser sammen. Minner sammen, som en kan leve lenge på, istedet for å bruke all tid på jobb, oppussing og hverdag.

Vi gikk i denne fellen. Oppussing, jobb, hobbyer og ingen/lite tid til oss som par. Så ble vi uplanlagt gravide noen år inn i forholdet. Er forhold som allerede skranka en stund. Vi gikk fra hverandre like etter fødsel. Da vi under graviditet merket hvor mye vi hadde glidd fra hverandre og meg med hormoner fra helevete så gikk det ikke bra.

Vi hadde en pause på et år før vi fant ut at vi ville prøve igjen.

Jeg føler ikke at vi pga. brudd ga opp ga opp for lett. Men jeg føler vi tok forholdet for gitt altfor lenge.

Anonymous poster hash: 93e32...c7d

[Teriyaki]

Det er nok mange par som ikke klarer seg fordi de glemmer denne kjærestetiden. Her synes jeg vi er relativt flinke til det. Vi har alltid en kveld i helgen hvor vi lager noe god mat, vi ligger ofte i senga og ser på serier sammen, vi prøver å holde liv i den intime delen i forholdet, men klart at i perioder er man jo ekstra sliten. Vi prøver også å passe på å ha barnevakt av og til slik at vi kan dra på kino etc. Dette hjelper veldig! Hadde det kun blitt hverdag og ikke noe kos, så hadde vi nok slidd fra hverandre, men jeg opplever faktisk at vi er mye nærmere hverandre nå som vi har barn, og jeg gleder meg veldig til å starte med prøvingen på nr to. Det er en situasjon vi aldri har vært i da førstemann kom uplanlagt.

[NovaFlare]

Vi har vært sammen i totalt litt over 5 år, og har ei datter på 2,5 år. Vi har det veldig fint <3

[AnonymBruker]

Vi er gift, har to barn, ett og fire år. Vi holder familiemaskineriet i gang, knirkefritt, men jeg føler ikke lenger at vi er et kjærestepar. Har rett og slett ikke overskudd til det. Vi krangler jo ikke, eller noe slikt, og jeg ønsker meg ikke ut av forholdet på noen måte.

Anonymous poster hash: e8da1...2f0

[Missy1]

Barnefaren stakk før jeg fødte. Jeg møtte en ny mann da sønnen min var 5mnd gammel og selvom han ikke er biologisk far kan jeg jo egentlig bruke vårt forhold for å svare i denne tråden.

Har aldri bare vært oss to siden jeg hadde barn da vi møttes. Har vært sammen i 3år nå og gift i 1år. Har det kjempe fint sammen selvom det til tider er mye utfordringer.

Vi er begge innstilt på å få ekteskapet til å vare og lar oss ikke skremme av små humpler i veien. Vi er flinke til å samarbeide og flinke til å kommunisere

[ekkoet]

Jeg tror dette også har mye med arv og miljø å gjøre.

Jeg har en ganske stor kameratgjeng (10+) som har holdt sammen mer eller mindre siden barneskolen.

Dette er "vanlige,snille, ordentlige gutter", ikke sølvskje i ræven (stort sett). Ingen tatoveringer, ingen hull i noe, aldri vært i bråk på byn.

Riktignok en som røyker, Alkohol som de fleste andre, alder 17-25 var det fest så ofte som man kunne, siden har man roet seg.

Det er ikke innadvendte raringer heller, samtlige har samboer/kone.

Av disse er det kun èn hvor foreldrene er skilt, dette var grunnet spesielle omstendigheter (sykdom).

Alle har god utdannelse og gode jobber, er en som har bachelor, resten har master eller høyere.

Av de 7 parene som har barn er det ingen som har gått fra hverandre.

Alle var 27 eller eldre da de fikk sin første.

Kan være noen føler seg tråkket på tærne av noen av egenskapene jeg har trukket frem, og dette er et tynt statistisk grunnlag i den store sammenheng, men jeg har absolutt tro på at vår oppvekst og menneskene vi omgir oss med former oss videre, også på disse områdene.

Det er heller ingen fasit, jeg kan komme tilbake om 20 år og gi et riktigere grunnlag, for statistisk så skal flere av disse skille seg, men akkurat nå ser jeg ikke at det skal skje, har problemer med å plukke ut noen som jeg tror sliter (i kontrast til førsteposten).

For meg selv er det uansett barna som kommer først. Jeg skal tåle ganske mye i ekteskapet før det er snakk om å splitte familien.

[Gjest Maman]

Vi har vært sammen i ti år, ble gravid etter seks år sammen. Før jeg ble gravid hadde vi vært gjennom flere kriser, men de gjorde bare at vi ble mer sikre på hverandre. Vi vet hvor vi har hverandre og at vi vil satse. Jeg er glad disse krisene ikke kom samtidig med barnetiden...

Da jeg giftet meg ga jeg et løfte, og for meg er det kun vold eller utroskap som kan få meg til å gå. Alt annet kan jobbes med, og jeg regner med at lange perioder med "ulykkelighet" vil komme. Da tar vi tak i det fremfor å gå. Gresset er grønnest der man vanner det, er det ikke det man sier? Det er viktig lærdom til våre barn som kanskje selv en dag skal stifte familie.

Det å få barn gjorde bare at limet mellom oss ble sterkere. Jeg er vokst opp med dårlige familieforhold, og for meg er en sammensveiset familie den største gaven jeg kan gi mine barn.