Dere med barn sammen, er dere fortsatt et par?

[Stinelin]

Men du kan jo ikke kontrollere hva mannen din. Selv om du syntes det er helt vilt at noen går fra hverandre pga søvnmangel, kan det være at han, selv om han hadde sagt at det var helt på jordet, plutselig ikke ville mer og forlot deg. Jeg syntes ikke man skal ta det som en selvfølge at man aldri vil eller kan bli forlatt..

Anonymous poster hash: 366b2...051

Nå kjenner jeg han veldig godt, og vet at han ikke drar fra oss pga søvnmangel. Selvfølgelig kan han gi opp pga andre ting, det vet man aldri, men jeg håper og tror at vi skal klare å forebygge dette. Vi har endel teknikker som vi setter inn når det røyner på, og de tar vi i bruk lenge før det blir virkelig ille.

Jeg sa forresten ikke at det var en selvfølge at man ikke skal dra eller bli dratt fra, men jeg synes ofte folk er litt raske til å gi opp. Eller kanskje mer at man får barn med feil fyr i utgangspunktet. Har et par venninner som har vært så babysyke at de ikke har vært veldig nøye på mannen, det gikk dårlig. Selv var jeg ikke så ivrig på barn, og valgte mannen lenge før jeg tenkte på å stifte familie. Hadde aldri blitt gravid om jeg var det minste i tvil (Men likevel, man har ingen garanti uansett).

[Arkana]

Vi har vært sammen i 15 år (gift i snart 7) og har tre barn fra 1 til 5 år. Ja, det er slitsomt å ha barn og kjæresteting blir ofte nedprioritert eller man må gjøre ting litt annerledes, men sånn er det med små barn. Vi er veldig glade for at vi var sammen så mange år (åtte) før vi fikk barn, og dermed hadde skapt et solid forhold og hatt muligheten til å nyte å være bare oss lenge.

[Soon]

Vi har vært sammen i 6 år, gift i 2 1/2.

Hadde kun vært sammen i 8mnd da jeg ble gravid med førstemann.

Førstemann er nå 4 1/2 år og vi har også ei jente på 1 1/2 år.

Noen dager er litt kjipere enn andre, men alt i alt vil jeg si at vi klarer oss veldig godt.

Merker at sexlyst og kjæresteri øker i takt med at barna bli litt større

Vi passer på å ta en helg alene i ny og ne, får barnevakt en kveld nå og da, og det tror jeg er viktig også i småbarnsperioden.

[Kittykat]

Jeg er fortsatt sammen med barnefaren, 17 år senere. Vi har 3 barn sammen som er 10, 12, og 14 år gamle. Vi har bodd sammen i ca 15 år. Ting har ikke alltid vært like lett hele veien, men vi har kommet oss igjennom det og ting er litt bedre nå som barna er eldre. Vi har stått i sammen i tykt og tynt og jeg kan ikke se for meg livet med en annen mann. Han er den som har sett meg når jeg har vist meg fra mine verste sider og likevel stått ved min side. Og omvendt selvfølgelig.

Å gå ifra hverandre fordi enkelte ting blir vanskelig, er for lett, synes jeg.Ting er ikke lett når man har små barn, og skal fungere noenlunde hjemme og på jobb med minimalt med søvn, men man finner en gylden middelvei. Det er når ting ikke er så lett i småbarnsperioden at man trenger hverandre mest, hjelpe hverandre, ta våkenetter annenhver gang, blunde når barnet blunder osv.

Endret 24. februar 2014 av Kittykat

[Gjest Heartbeat]

Har barn med forskjellige fedre, er ikke sammen med noen av dem i dag

[Anciol]

Ja selvsagt er vi fortsatt et par. Jeg har skikkelige enestående foreldre som tar ungene med på langweekend på Geilo . Så jeg og mannen min får en langweekend sammen i ny og ne hvor vi pleier forholdet

[AnonymBruker]

Vi var prøvere i mange år før vi fikk barn, og da vi gav opp etter svar fra utredning datt vi liksom fra hverandre, følelsesmessig. Spiren satt da forholdet begynte å skrante etter ti år sammen, men vi var enige i å gi oss en sjanse til. Første året gikk med barn, og vi ble trukket mer og mer fra hverandre. Et og et halvt år gikk og vi ble enige om noe avstand i hverdagen for å finne ut hva vi begge ville. Tre mnd fra hverandre kom vi begge springende tilbake til hverandre med klare hoder og innså hva vi faktisk ville. Vi har hatt masse å jobbe med, og jobber enda med en god del, men hverdagen generelt er mye bedre nå enn den var før. Det psykiske er til stede, litt verre med den fysiske og intime delen etter noen år uten. Men vi tar det gradvis og stresser ikke :-)

Anonymous poster hash: 077b4...553

[AnonymBruker]

Vi var prøvere i mange år før vi fikk barn, og da vi gav opp etter svar fra utredning datt vi liksom fra hverandre, følelsesmessig. Spiren satt da forholdet begynte å skrante etter ti år sammen, men vi var enige i å gi oss en sjanse til. Første året gikk med barn, og vi ble trukket mer og mer fra hverandre. Et og et halvt år gikk og vi ble enige om noe avstand i hverdagen for å finne ut hva vi begge ville. Tre mnd fra hverandre kom vi begge springende tilbake til hverandre med klare hoder og innså hva vi faktisk ville. Vi har hatt masse å jobbe med, og jobber enda med en god del, men hverdagen generelt er mye bedre nå enn den var før. Det psykiske er til stede, litt verre med den fysiske og intime delen etter noen år uten. Men vi tar det gradvis og stresser ikke :-)

Anonymous poster hash: 077b4...553

Det skal sies at vi har null avlastning, null hjelp generelt, og ingen mulighet til å rømme huset sammen bare oss to, så vi har heller en fast kveld i uken etter barnet er lagt og ingen av oss må jobbe/lese på tid til hverandre, det være seg god mat, film, prat osv. Det fungerer jo, men i lengden hadde det vært litt greit med muligheten for å kunne rømme huset et par timer bare oss to.

Anonymous poster hash: 077b4...553

[Mafalda]

Joa, vi er jo fortsatt et par, etter fem unger og noe som føles som hundreogtjue år sammen

Et litt småtrøtt og slitent par, kanskje, men still going strong og stødig som fjell.

Fordelen vår er først og fremst flaks, tror jeg: vi er en innmari god match som jobber godt sammen og ikke trenger så mye forholdspleie og alenetid for å ha det bra. Har ikke hatt barnefri på flere år, og det blir nok flere år til neste gang også, men vi har det fint for det. Dessuten har vi begge stor respekt for hvordan den andre er som mor/far, noe som er essensielt for respekten oss imellom. Vi unner hverandre ting, er tålmodige med hverandre, og finregner ikke på hvem som er mest sliten eller har mest å gjøre.

Men jeg vil ikke ta for mye kred for dette selv. Det handler nok mest om at du finner en du tror er en god match som viser seg faktisk å være det. Bringer man fram det beste i hverandre, kan to ordinære personer utgjøre et veldig godt team. Og motsatt, bringer man fram det verste i hverandre kan både han og hun være så fantastisk de bare vil, det kommer allikevel ikke til å funke...

[AnonymBruker]

Vi hadde vært sammen i litt over 9 år da vi fikk vårt første barn, og fikk et nytt barn to år etter.

Vi kjøpte hus like før førstemann kom og går pusset opp helt til nå. Vi har ingen barnevaktmuligheter og barna har lakenskrekk begge to.

Likevel er livet godt med en 3 åring og en en 5 åring. Vi elsker barna våre sammen, gleder oss over dem sammen, reiser med dem, leker med dem.

Parforhold trenger ikke masse alenetid eller utekvelder. Det trenger samhold, samhørighet, trygghet og prioritering.

Når ungene endelig er i seng prioriterer vi vin i sofaen, gode samtaler eit sex. Vi gir hverandre støtte og oppmuntring.

Huset vasker vi sammen alle fire en og annen lørdag formiddag. Ellers ser det ikke spesielt striglet ut.

Hvordan noe skulle bli bedre av å bo hver for seg, skjønner jeg virkelig ikke!!

Og dette med at det er så vanlig å flytte fra hverandre stemmer jo ikke. Statistikken er tydelig på det.

Anonymous poster hash: 8dfb6...3de

[Moija]

Var sammen i to år før vi fikk to barn på rappen. Vil ikke si at ungene har slitt på forholdet, heller motsatt, -vi samarbeider godt og har hatt en flott småbarnstid, både vi to og alle fire:) Eldste er snart fem år.

[AnonymBruker]

TS: De du kjenner som har gått fra hverandre - hvor gamle er de og hvor lenge hadde de vært sammen? Jeg tror det har veldig mye å si.

Jeg har motsatt inntrykk av det du har, synes det virker som om de som får barn rundt meg jevnt over holder sammen.

Jeg er 28 og de jeg kjenner som har fått barn da de var på min alder eller eldre holder sammen. De har som regel også vært sammen en stund før de fikk barn.

De jeg kjenner som fikk barn da de var i begynnelsen av tjueårene derimot, og ikke hadde vært sammen så lenge, de har ikke holdt heller. Nå er det ikke så mange av disse.

Hvis jeg skal forestille meg hvem av de jeg kjenner på min alder/eldre som kanskje vil komme til å gå fra hverandre etter hvert, så er det to par som kanskje ikke virker så solide og felles for de er at de knapt hadde vært sammen et år før de ble gravide. Men de er fortsatt sammen foreløpig i hvert fall, så det kan hende jeg tar helt feil (håper det).

Anonymous poster hash: 32d41...d9f

[AnonymBruker]

TS: De du kjenner som har gått fra hverandre - hvor gamle er de og hvor lenge hadde de vært sammen? Jeg tror det har veldig mye å si.

Jeg har motsatt inntrykk av det du har, synes det virker som om de som får barn rundt meg jevnt over holder sammen.

Jeg er 28 og de jeg kjenner som har fått barn da de var på min alder eller eldre holder sammen. De har som regel også vært sammen en stund før de fikk barn.

De jeg kjenner som fikk barn da de var i begynnelsen av tjueårene derimot, og ikke hadde vært sammen så lenge, de har ikke holdt heller. Nå er det ikke så mange av disse.

Hvis jeg skal forestille meg hvem av de jeg kjenner på min alder/eldre som kanskje vil komme til å gå fra hverandre etter hvert, så er det to par som kanskje ikke virker så solide og felles for de er at de knapt hadde vært sammen et år før de ble gravide. Men de er fortsatt sammen foreløpig i hvert fall, så det kan hende jeg tar helt feil (håper det).

Anonymous poster hash: 32d41...d9f

De er alle et par år +/- 25 år. De har også vært sammen 2-3 år før barnet bortsett fra det ene som ble gravide nesten med en gang.

Anonymous poster hash: dee15...702

[kiki1980]

Vi har vært sammen 7 år, gift 5 år og har to barn på 3 og 4 år. Vi ble kjent veldig godt som kjærester, reiste mye rundt og så fikk barn. Det er jeg glad for siden vi hadde ikke så mange ugjorte ting da vi fikk barn. Happyhour etter at barna har lagt seg, er veldig viktig for oss! I helger besøker vi besteforeldre, overlater barna til dem og bare går en tur på byen. Det har reddet oss spesielt siden barna er så tett. Ja, det har vært tøffe perioder men vi er fortsatt sammen!

[AnonymBruker]

Vi var prøvere i mange år før vi fikk barn, og da vi gav opp etter svar fra utredning datt vi liksom fra hverandre, følelsesmessig. Spiren satt da forholdet begynte å skrante etter ti år sammen, men vi var enige i å gi oss en sjanse til. Første året gikk med barn, og vi ble trukket mer og mer fra hverandre. Et og et halvt år gikk og vi ble enige om noe avstand i hverdagen for å finne ut hva vi begge ville. Tre mnd fra hverandre kom vi begge springende tilbake til hverandre med klare hoder og innså hva vi faktisk ville. Vi har hatt masse å jobbe med, og jobber enda med en god del, men hverdagen generelt er mye bedre nå enn den var før. Det psykiske er til stede, litt verre med den fysiske og intime delen etter noen år uten. Men vi tar det gradvis og stresser ikke :-)

Anonymous poster hash: 077b4...553

Det kaller jeg å virkelig prøve!

Anonymous poster hash: aaa55...d9b

[asterix]

Vi var sammen i 21 år før forholdet tok slutt, så man vet aldri.

[AnonymBruker]

Vi hadde vært sammen i 11 år før vi fikk barn og trodde vi kjente hverandre inn og ut. Likevel gikk vi på en real smell!

Det ble en veldig tøff start, med komplikasjoner, sykehusopphold, kolikk og en baby som knapt lot seg gjøre å legge fra seg før den var over 6 måneder. Både mannen og jeg utviklet vel fødselsdepresjon, og vi måtte lære å snakke sammen på en helt annen måte.

Jeg trodde virkelig vi var flinke til å kommunisere og at vi var forberedt på omstillingen, men jeg tok grundig feil. Jeg har sett sider av mannen som jeg ikke nødvendigvis syns er like positive, og et "krevende" barn har beslaglagt mye av tid og krefter. Men vi var heldigvis enige om at vi ville gjøre det som skulle til for å fikse problemene.

Familievernkontoret har vært gull verdt. Vi har hatt en fast terapaut der som har hjulpet oss å nøste i problemene, og hadde vi ikke tatt motet til oss og oppsøkt dem, hadde vi antagelig ikke fremdeles vært sammen.

Anonymous poster hash: 992ce...290

[AnonymBruker]

Vi var sammen i 21 år før forholdet tok slutt, så man vet aldri.

Hvorfor ble det slutt?

Anonymous poster hash: 34be4...372

[AnonymBruker]

Vi er sammen, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi vurdere å gjøre noe annet! Vi valgte jo hverandre med den intensjon om å stå ved hverandre i tykt og tynt resten av livet, så å vurdere skilsmisse pga søvnmangel er helt på jordet for vår del.

Javisst er det slitsomt når vi sover minimalt og må fungere både på jobb og hjemme (dag og natt), men vi finner løsninger på det meste, og gleder oss til ungene sover gjennom natta.

Vet at det ikke er like enkelt alltid, og at det er lett for meg å si, men jeg synes på en måte at folk har alt for lett for å gi opp. Eller så har de lett for å få barn med feil person.

Edit: Har forresten vært sammen i 5 år, og har to gutter, den eldste er snart 2år.

Søvnmangel i seg selv er nok ikke det verste, men problemet er jo hvis det bare går utover den ene parten. Jeg fikk 2-4 timer avbrutt søvn i døgnet i månedsvis med babyen, mens mannen min kosa seg med jobb, trening og netter med uavbrutt søvn. Og siden han aldri tilbød seg å hjelpe meg på tross av at jeg ofte satt i sofaen og gråt fordi jeg var så sliten og trøtt, så satte det enorme sår i sjelen min. Han hadde jeg giftet meg med, han hadde lovet å elske meg i tykt og tynt, og når jeg var på mitt mest deperate, da sviktet han meg. Han prioriterte sitt liv, og gadd ikke ofre en eneste time med nattesøvn for babyen sin eller meg. Jeg ble diagnostisert med fødselsdepresjon etter seks knallharde måneder og han måtte overta noe av permisjonestiden min. Og da fikk jeg ved en anledning beskjed fra ham om at "jeg måtte jobbe med innstillingen min!" Som om jeg var en lat og respektløs tenåring. Heldigvis ble babyen mye enklere etterhvert og alt har gått seg bra til. Vi er fremdeles sammen og har fått et barn til som ikke var fullt så krevende, og forholdet oppleves som rimelig solid. Men å tilgi ham for at han sviktet meg så totalt når jeg trengte ham mest, det vet jeg ikke om jeg noensinne vil klare. Men å gå fra mine barns far, det er en umulig tanke. Både fordi jeg ikke kunne tenke meg å være sammen med en annen mann, og fordi jeg vet at ingen mann kan elske barna mine like høyt som ham.

Anonymous poster hash: ae08d...734

[asterix]

Hvorfor ble det slutt?

Anonymous poster hash: 34be4...372

Komplisert. I bunn og grunn vokste vi nok fra hverandre med årene.