Dere med barn sammen, er dere fortsatt et par?

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 8 år, gift i to. Har to barn, ett på tre og ett på 9 mnd. Holder fint sammen vi

Anonymous poster hash: 6da02...921

[Gjest Mary Quant]

Ja, jeg er fortsatt gift med mannen min og mine barns far. Og vi har vært sammen lenge - vårt eldste barn er 27 år.

For oss har det aldri vært aktuelt å splitte familien vår. Vi har stått sammen i tykt og tynt. Har hatt noen grusomme perioder, men det har bare gjort forholdet enda sterkere. Det er all historien vår som er limet i forholdet ... det er alt vi har opplevd og overlevd sammen som knytter oss sammen ... det skal være oss to til døden skiller oss.

[AnonymBruker]

Vi hadde vært sammen i 3 år da jeg ble gravid. Barnet var 2,5 år da det ble slutt. Da hadde vi hanglet et halvt år og i alle fall jeg prøvde å få det til å funke.

Vi var unge, vi fikk et barn med utfordringer. Vil ikke skrive akkurat hva, men det var mye sykehus og styr. Det gjorde nok ikke ting lettere at barnet i tillegg ikke sov det første året. Verken dag eller natt.

Anonymous poster hash: 556a3...3a8

[AnonymBruker]

Vi har vert sammen i 15 år. Har 2 barn på 12 og 10

Slitt med kolikk barn og problemer i nær familie men holder sammen, men sliter litt til tider.

Glemmer å pleie kjærligheten.

Anonymous poster hash: d39a6...f90

[Sushi]

Vi hadde vært sammen i 3-4 år før vi fikk barn. Å få en baby kan være tøft, men for oss var det aldri aktuelt å gå fra hverandre. Vi er likeverdige foreldre og bidrar begge til husarbeid, oppdragelse og alt annet som må gjøres, og det har alt å si. Jeg hadde neppe holdt ut med en mann som ikke så på barn og hjem som "sin jobb". Vi kan krangle, vi, men jeg vil nesten si at forholdet er blitt mer stabilt etter vi fikk barn.

Jeg skjønner veldig godt at forhold ryker når den ene må dra lasset alene. Det er viktig å snakke om sånt på forhånd (selv om det heller ikke er noen garanti).

[Sunshine]

Vi er sammen, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi vurdere å gjøre noe annet! Vi valgte jo hverandre med den intensjon om å stå ved hverandre i tykt og tynt resten av livet, så å vurdere skilsmisse pga søvnmangel er helt på jordet for vår del.

Javisst er det slitsomt når vi sover minimalt og må fungere både på jobb og hjemme (dag og natt), men vi finner løsninger på det meste, og gleder oss til ungene sover gjennom natta.

Vet at det ikke er like enkelt alltid, og at det er lett for meg å si, men jeg synes på en måte at folk har alt for lett for å gi opp. Eller så har de lett for å få barn med feil person.

Edit: Har forresten vært sammen i 5 år, og har to gutter, den eldste er snart 2år.

Ja jeg må si jeg ble veldig overrasket over spørsmålet til TS. For meg er det en selvfølge at vi jobber oss gjennom problemene. Det er kun vold og gjentagende utroskap som hadde vært godkjent grunn for å gå fra hverandre når barna er små.

[AnonymBruker]

Ja, jeg er fortsatt gift med mannen min og mine barns far. Og vi har vært sammen lenge - vårt eldste barn er 27 år.

For oss har det aldri vært aktuelt å splitte familien vår. Vi har stått sammen i tykt og tynt. Har hatt noen grusomme perioder, men det har bare gjort forholdet enda sterkere. Det er all historien vår som er limet i forholdet ... det er alt vi har opplevd og overlevd sammen som knytter oss sammen ... det skal være oss to til døden skiller oss.

Jeg har alltid undret meg over hva slike "grusomme perioder" består av, vil du nevne noen erfaringer? Hilsen ung dame

Anonymous poster hash: 5b8c4...c90

[Teriyaki]

Vi hadde vært sammen i litt over fire år da vi fikk sønnen vår. Det har vært perioder hvor vi har hatt det veldig vanskelig, og vi holdt på et punkt å gå fra hverandre. Dette gjelder for øvrig både før, under og etter graviditeten. Så fikk vi hjelp, og vi har nå hatt det stabilt og godt i ett år. Vi har jo kranglet innimellom, men det kan ikke sammenlignes med den turbulensen vi hadde tidligere. Føler dessuten at det er HAN jeg vil være med. Det gjorde jeg ikke før. Planlegger snart nummer to, og har vært sammen i syv år i august.

[Bettina82]

Vi har fire barn sammen og har det fint som par Var kjærester i mange år før vi ble foreldre, men følte ikke noe endret seg mellom oss etter ungene kom.

[Gjest Mary Quant]

Jeg har alltid undret meg over hva slike "grusomme perioder" består av, vil du nevne noen erfaringer? Hilsen ung dame

Anonymous poster hash: 5b8c4...c90

Jeg kan fortelle litt: Alvorlig kreftsykdom og 5 dødsfall blant våre nærmeste - det er noe av det. Så har det vært en del annet som jeg ikke forteller her.

Tror vi tilhører de som har fått mye og vi er enda ikke ferdige, men jeg har ikke tenkt å gi opp. "Det som ikke tar livet ditt, gjør deg sterkere" er kloke ord.

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle litt: Alvorlig kreftsykdom og 5 dødsfall blant våre nærmeste - det er noe av det. Så har det vært en del annet som jeg ikke forteller her.

Tror vi tilhører de som har fått mye og vi er enda ikke ferdige, men jeg har ikke tenkt å gi opp. "Det som ikke tar livet ditt, gjør deg sterkere" er kloke ord.

Takk for at du delte

Anonymous poster hash: 5b8c4...c90

[Gjest Lypcha]

Ja jeg må si jeg ble veldig overrasket over spørsmålet til TS. For meg er det en selvfølge at vi jobber oss gjennom problemene. Det er kun vold og gjentagende utroskap som hadde vært godkjent grunn for å gå fra hverandre når barna er små.

Hva om du/dere ikke var lykkelige sammen? Ville dere levd ulykkelige bare fordi det er "regelen" deres? Er ikke meningen med livet å leve lykkelig?

Til TS: vi har vært sammen i 7 år, har en datter på 1,5. Det er vanskelig til tider, men vi holder ut. Vet at de første årene som regel er litt vanskeligere.

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 14 år. Har to barn på 7 og 8 år.

Vi har vært igjennom ufrivillig barnløshet (det var altoppslukende)

Langvarig arbeidsløshet

Utdanning som voksne etter barna kom

Sykdom

Begge jobber turnus og ser hverandre lite, mye hei/hadet i døra.

Sextørke i nesten to år.

Men vi har da kommet oss gjennom alt selv om det har vært tøft. Det er bare dritten som gir seg.

Anonymous poster hash: 7cf23...c51

[Stinelin]

Ja jeg må si jeg ble veldig overrasket over spørsmålet til TS. For meg er det en selvfølge at vi jobber oss gjennom problemene. Det er kun vold og gjentagende utroskap som hadde vært godkjent grunn for å gå fra hverandre når barna er små.

Enig.

Hva om du/dere ikke var lykkelige sammen? Ville dere levd ulykkelige bare fordi det er "regelen" deres? Er ikke meningen med livet å leve lykkelig?

Til TS: vi har vært sammen i 7 år, har en datter på 1,5. Det er vanskelig til tider, men vi holder ut. Vet at de første årene som regel er litt vanskeligere.

Kan ikke sette meg inn i det. Selv var jeg veldig nøye på at jeg skulle ha funnet den rette før jeg ble gravid, men man kan selvfølgelig ta feil. Om vi hadde vært ulykkelige hadde vi nok gått fra hverandre, men ikke i småbarnsperioden om det ikke var skikkelig ille. Jeg anser småbarnsperioden som noe ekstremt, og jeg tar helst ikke store avgjørelser i ekstremsituasjoner.

[Sunshine]

Jeg signerer svaret til Stinelin her. Jeg brukte med vilje lang tid på å avgjøre om dette var mannen jeg ville gifte meg å få barn med fordi jeg ville være sikker på at jeg ikke kom til å bli ulykkelig etter kort tid. Jeg forstår ikke at man kan kjenne hverandre så dårlig at man blir så ulykkelig at man ikke ser noen annen utvei enn å skilles etter to-tre års ekteskap. Da har man giftet seg på feil premisser. Jeg skjønner jo at det finnes spesielle tilfeller med total personlighetsforandring, men de færreste kan nok skylde på det. For meg er det en stor forpliktelse å gifte seg, og enda større å få barn sammen så jeg ville gitt mye mer enn 2-3 år for å prøve å rette det opp, spesielt med tanke på at småbarnstiden er unntakstilstand.

[AnonymBruker]

Vi er sammen, og jeg kunne ikke i min villeste fantasi vurdere å gjøre noe annet! Vi valgte jo hverandre med den intensjon om å stå ved hverandre i tykt og tynt resten av livet, så å vurdere skilsmisse pga søvnmangel er helt på jordet for vår del.

Men du kan jo ikke kontrollere hva mannen din. Selv om du syntes det er helt vilt at noen går fra hverandre pga søvnmangel, kan det være at han, selv om han hadde sagt at det var helt på jordet, plutselig ikke ville mer og forlot deg. Jeg syntes ikke man skal ta det som en selvfølge at man aldri vil eller kan bli forlatt..

Anonymous poster hash: 366b2...051

[SummerJoy]

Vi er sammen, har to barn på 3 og 5. Hadde en litt vanskelig periode da barna var litt mindre, men vi klarte oss fint gjennom det.

[Sunshine]

Men du kan jo ikke kontrollere hva mannen din. Selv om du syntes det er helt vilt at noen går fra hverandre pga søvnmangel, kan det være at han, selv om han hadde sagt at det var helt på jordet, plutselig ikke ville mer og forlot deg. Jeg syntes ikke man skal ta det som en selvfølge at man aldri vil eller kan bli forlatt..

Anonymous poster hash: 366b2...051

Hvis man kjenner partneren sin godt nok vet man det. Mange tror de kjenner partneren godt nok, men gjør det så absolutt ikke. Da vi giftet oss hadde vi snakket nøye igjennom hvordan vi ønsket å leve sammen og hvordan vi evt skulle takle problemene. Det samme gjorde vi før vi fikk barn. Vi ser likt på de vesentlige tingene og er enige om at den som gir seg er enn dritt. Vi er to om alt. Jeg nevnte denne tråden for mannen og han ble like overrasket over spørsmålet som meg.

Jeg måtte tenke litt igjennom vennegjengen vår og det er faktisk bare 1 par som har gått fra hverandre etter at de fikk barn. Dette paret slet nok mye fra før av så det var ingen stor overraskelse da det ble et brudd 4 år etter bryllupet. Alle andre holder sammen, og jeg har ingen inntrykk av at de har planer om noe annet ( venninnene mine er veldig åpne, så det er mannens venner jeg evt kan bomme på). Jeg vet at i allefall to av parene har hatt noen tunge perioder etter at de fikk barn for 5 og 3 år siden, men de har jobbet seg gjennom det.

Endret 23. februar 2014 av Sunshine

[aquiz]

vi var sammen i 7 år når forholdet brast. Det var ikke pga barnet at forholdet gikk sine siste skritt noen år siden.

[GammelKaktus]

Vi hadde vært sammen i 4 år da lillegutt ble født. Var eksen som var problemet ikke barnet.

Jeg skulle gått fra han for lenge siden men så han ikke tydelig før lillegutt ble født, da så jeg han med nye øyne og jeg likte virkelig ikke det jeg så. Før lillegutt ble født så unnskyldte jeg han med det ene og det andre, men til slutt fikk jeg nok, heldigvis Jeg gikk fra han da lillegutt var ca 1 år.