De lyse sidene.

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har en personlighetsforstyrrelse som blir merkbar kun i nære relasjoner.

Mine barn har dermed lidd under dette, og det er en sorg jeg ikke kan eller bør dvele ved, men bærer med meg. Nå er de voksne, og vi har et veldig godt og nært forhold.Har jo for flere år siden innsett o g innrømmet at det er m eg og ikke dem.

Det er så viktig! Men nok om det.

Poenget er at dette jeg feiler går under lidelser. Og ja, jeg har mine perioder, og jeg kan ikke jobbe, men så er det de lyse sidene :-ser jo hvor mange som vil ha forhold, hvor mange som føler seg ensomme, så mange som er tungsindige og er opptatt av fasade. Og da føler jeg meg heldig faktisk som ikke har det sånn.

Jeg liker å være alene. Ensomhet har jeg kun følt en gang,-da jeg var langt hjemmefra på ferie uten ungene.

Og jeg bruker medisiner som fungerer kjempefint, så tungsinn er saga blott.

Jeg er "naturlig høy", aktiv og har bøttevis med humor og ikke minst selvironi.

Når mennesker ikke kjenner meg godt (noe jeg pga diagnosen unngår, bortsett fra tre venner), så merker en ikke at det "er noe"med meg. Jeg elsker å lytte til andre (for snakker ikke privat om meg selv), så jeg blir lett "likt", og får innblikk i mye interessant. Jeg syns menneskenaturen er fascinerende! Jeg driver med noe i en kunstretning, og har tilmed fått solgt noen produkter. Dette driver jeg med i mine mer "maniske"perioder, og tenk at det blir så fruktbart da :-)

Jeg har som nevnt tre meget gode venner.

Det går fint om vi ikke er sammen altfor ofte og lenge. De er ærlige med meg,på godt og vondt. Mao, de viser respekt.

Jeg vet jeg ikke kan være nært innpå hverken barn eller venner i lengre perioder, men ettersom vi sees ofte så er jo ikke det noe problem. Og i mine verre perioder (maniske, angst), så er jeg åpen med dem.

Det måtte jeg bruke år på å lære, men dog.

En annen ting som kanskje ikke er så viktig, er at jeg ser godt ut (nei, jeg er ikke innbilsk), fordi jeg trener masse fordi rastløsheten driver meg.

Jeg er også en "snill"person.

Får vondt når andre lider, er hjelpsom (har jo mye energi), og jeg elsker smil.

Smiler ofte, og blir like "lykkelig"når folk gjengjelder. Det er sånne små drypp av lykke jeg søker og setter stor pris på.

Er iblant på dater, men vil jo ikke mer.

Må få lov å møte menn for det. Og nei, ikke sex. Bare latter, prat og hygge.

Ettersom jeg ikke er interessert i noe mer, får jeg nok vekket jaktinstingtet til visse typer menn. Koselig med oppmerksomhet, og det ender aldri med noe tull heller.

Som eksen min år tilbake sa :høflig er du.To the bitter end" :-)

Jeg liker å være her på Kg.

Syns det er interessant, og noterer meg noen som skiller seg ut. Ler mye her inne.

Vel.

Alt jeg prøver å si, er at "lidelser"ikke nødvendigvis er akkurat det. Eller ihverfall ikke bare det.

Flere som har tanker om dette?

Anonymous poster hash: ce4b9...a35