Kan jeg ha ADHD?

[magicpie]

Hei!

Ser at dette blir litt langt, men håper noen kan ta seg tid til å lese og hjelpe meg litt her.

Jeg er ei jente på 19 år. Jeg har alltid følt at det har vært et eller annet spesielt med meg, at jeg ikke har vært helt som "de andre". Har slitt og sliter med en del ting. Så leste jeg noe her på KG tidligere i kveld, som fikk meg til å begynne å lure på om jeg kanskje har ADHD. Tanken har streifet med tidligere også, men jeg har liksom bare avfeid det og ikke undersøkt det noe nærmere.

Har lest en del om det nå, og ser jo at en del av symptomene stemmer. Det er den kombinerte typen jeg lurer på om jeg kan ha. Her er det jeg kommer på at jeg har som likner på symptomene:

• Rastløs, fikler ofte med ting og sitter ofte og rister/beveger på beina når jeg sitter rolig.
• Veldig pratsom hvis jeg først begynner å snakke, og kan fort hoppe til andre tema. Hender at jeg plutselig avbryter andre når de snakker.
• Har perioder der jeg blir veldig opphengt i ting jeg er interessert i.
• Blir fort irritert/frustrert/sint. Hjemme kan jeg plutselig eksplodere og få raserianfall, og roper og skriker. Det har også skjedd at jeg gått til angrep på søsknene mine.
• Overreagerer lett.
• Har mye humørsvingninger.
• Kan være glemsom/distré.
• Mye sliten og føler at jeg trenger mer søvn, men får ofte ikke sove og blir liggende våken i senga i mange timer.
• Stor tankevirksomhet, føler at jeg tenker alt for mye.
• Gruer meg lett til ting.
• Er litt innadvendt, men har blitt noe mer utadvendt med årene.
• Kan ha vansker med å konsentrere meg.
• Somler en del og kan bruke lang tid på noe, fordi jeg plutselig gjør andre ting, og flere ting på én gang.
• Disponerer tida dårlig, slik at jeg får for lite tid og ofte kommer for sent.
• Klarer aldri å starte med ting, for eksempel lekser, innleveringer og ting som må gjøres. Bare utsetter og utsetter, ofte blir det aldri gjort. Underyter derfor en del på skolen i forhold til potensialet..
• Dårlig selvdisiplin.
• Ofte slurv i skolearbeid (men gjorde dette mer før).
• Dårlig til å se konsekvenser av ting jeg gjør/ikke gjør, sliter med å ta dem alvorlig.
• Ofte veldig ubesluttsom - kan til og med være vanskelig å velge hvilken sjokolade jeg skal kjøpe for eksempel, kan bli stående i flere minutter og tenke.
• Men gjør en del ting på impuls også, for eksempel impulskjøp.
• Har også slitt med spiseforstyrrelser, har vært litt deprimert og muligens hatt noe angst også, men vet ikke hvor relevant det er..

Det er jo ikke slik at jeg har lyst på en diagnose, men sliter en del med det her i hverdagen og det hadde vært kjempebra om det var hjelp å få. Vil heller svelge stoltheten og få en diagnose og hjelp, enn å ha det slik! Har begynt å studere, men har begynt å henge etter nå på grunn av alt dette.. Vil så gjerne få livet mitt på rett kjøl!

Så, dere som har litt peiling på det her, hva tenker dere? Hvis jeg ønsker en utredning, hva gjør jeg da, bestiller en time hos fastlegen? Vet liksom ikke helt hva jeg skal si heller.. Og hvor lang tid tar en eventuell utredning?

Takker for alle svar

Endret 19. februar 2014 av magicpie

[SnappleIsland]

Hei! etter å ha lest igjennom måtte jeg scrolle opp igjen for å sjekke at det ikke var jeg som hadde skrevet dette på et tidligere tidspunkt her, for det du skriver er meg til punkt og prikke!
og JA jeg had ADHD. Utredningen av meg tok et år, da det var hundrevis av forskjellige tester og noen av testene tok en hel dag. Jeg ble diagnostisert på Åsgård for 2 år siden Er nå 21 by the way

[Gjest Snow]

Det du beskriver ligner veldig på meg også. Jeg har ofte fundert på om jeg kan ha ADHD, men har ikke snakket med legen om det enda.

[AnonymBruker]

Hvis disse tingene plager deg og gjør hverdagen vanskelig så syns jeg du skal snakke med legen ang å bli henvist til utredning har selv bedt om utredning av adhd og fikk nettopp diagnose (er 26år gammel).

Snakk med fastlegen for henvisning.

Anonymous poster hash: b4f92...ed0

[AnonymBruker]

Kjenner meg mye igjen i det du skriver, og er selv under utredning ("AD(H)D" og "Asperger").

Skriv ned det du sliter med. Bruk noen dager på det, og sorter og renskriv det. Dette gir du til legen så han kan sende videre med henvisningen. Det er også lurt å ha med tilfelle du ikke husker hva du skulle si. Én ting er å sitte i ro og mak og skrive ting på et forum, en annen ting er å sitte hos legen og skal huske på dette muntlig, og du gjerne er litt nervøs også.

Kjempelurt å ta tak i det! Jo før jo bedre.

Lykke til!

Anonymous poster hash: bc074...285

[magicpie]

Tusen takk for fine og støttende svar!

Jeg har tenkt en del på det her de siste dagene, og synes alt stemmer mer og mer. Jeg har utrolig dårlig konsentrasjon, men har liksom alltid tenkt at jeg er litt "lat". Har gjennom hele livet hatt problemer med at jeg ikke har fått sove, og har ligget mange timer og bare tenkt og tenkt. I mange sosiale situasjoner tar jeg litt av på en måte, blir veldig ivrig og gjør mye ut av meg - og sier en del rare ting som bare detter ut, på en måte. Har også en tendens til å snakke utrolig fort og føler at ordene stokker seg helt på grunn av dette. Det er mange som må spørre en gang til om hva jeg har sagt, fordi jeg snakker så fort! Jeg blir også helt gæren om jeg får i meg litt alkohol. Har gjennom hele oppveksten så langt jeg kan huske, hatt skikkelige raserianfall. Jeg har på en måte vært "den slemme storesøsteren". Prøvde alltid å skjerpe meg, men klarte bare ikke å styre meg fordi jeg ble så sint! Eller, sånn er det egentlig fortsatt.. Jeg kunne ha fortsatt og fortsatt denne listen, men dere skjønner vel poenget!

Så, jeg får vel prøve å kontakte fastlegen neste uke. Men gruer meg.. Har aldri snakket med noen om hvordan jeg har det psykisk. Føler at jeg alltid har slitt, men tror ikke at noen vet det fordi jeg har aldri turt å snakke om hvordan jeg har det.. Så det blir tøft. I tillegg har jeg byttet fastlege fordi jeg har flyttet, så jeg aner ikke hvordan han er. Og så er jeg kjemperedd for å ikke bli tatt på alvor! Hvis jeg bare blir avfeid, så vet jeg ikke hva jeg gjør etterpå..

Er redd for at de skal synes jeg har vært for skoleflink. Har gått gjennom hele skolegangen med toppkarakterer.. Men jeg gjorde nesten aldri noe for å få dem. Gjorde sjelden lekser eller øvde til prøver, for jeg bare utsatte det og klarte aldri å konsentrere meg. Det som reddet meg var at jeg skjønte ting lett og husket mange detaljer. For eksempel matte - gjorde aldri noen særlig innsats fordi jeg ikke "orket", men skjønte alt nesten med en gang og fikk derfor gode resultater. Men nå går jeg første året på universitetet, og begynner å falle fra fordi jeg ikke klarer å ta tak i meg selv.. Det er vanskelig å komme seg på forelesninger, vanskelig å sette seg ned for å jobbe, og å gjøre innleveringene. I høst var det så vidt jeg klarte å få gjort nok innleveringer for å få lov til å gå opp til eksamen! Så jeg sliter en del med å strukturere dagene mine, og konsentrere meg om studiet.

Hvor lang tid kan jeg forvente at en eventuell utredning tar? Føler at livet mitt rakner skikkelig nå, jeg trenger hjelp så fort som mulig.. Hvis det fortsetter slik som nå, så er jeg virkelig i tvil om jeg kommer meg gjennom dette semesteret!

Endret 23. februar 2014 av magicpie

[magicpie]

Skriv ned det du sliter med. Bruk noen dager på det, og sorter og renskriv det. Dette gir du til legen så han kan sende videre med henvisningen. Det er også lurt å ha med tilfelle du ikke husker hva du skulle si. Én ting er å sitte i ro og mak og skrive ting på et forum, en annen ting er å sitte hos legen og skal huske på dette muntlig, og du gjerne er litt nervøs også.

Anonymous poster hash: bc074...285

Takk for tips! Det var lurt, tror jeg skal gjøre det

[magicpie]

Er det noen som vet hvor lang tid utredning tar? Er det veldig lang ventetid?

[AnonymBruker]

Veldig likt min egen historie, men den er ikke så viktig akkurat nå, tenkte bare svare kjapt ang utredning. Jeg snakka litt med fastlegen om det, og han sendte en henvisning til DPS for utredning. Uken etter tok jeg også div blodprøver og EKG-måling hos fastlegen. 3 mnd etterpå startet jeg utredning hos en lege på DPS. Vi snakket om hvilke plager jeg sliter med, om hvordan jeg var som barn, ungdom, skolegang, jobb, sosialt, familie osv, samt gikk igjennom en del skjemaer som de bruker ifm utredning for bl.a adhd(og andre lidelser med lignende "symptomer", siden man ser på mulighetene for at det kan være noe annet, f.eks bipolar lidelse, depresjon e.l) Jeg var vel der ca 6-7 ganger før legen, i samtale med de andre ekspertene på DPS, konkluderte med adhd. (De snakket også med foreldrene mine ifm med barndommen og symptomer da, det husker man jo ikke selv) Mot slutten hadde jeg også en EEG på epilepsisenteret for å utelukke epilepsi e.l. Ingen unormale målinger det, så da satte vi igang opptrapping på ritalin. Utredningen tok altså ca 3 måneder, pluss den tida det tok fra fastlegen sendte henvisning til jeg ble innkalt. Fort gjort, sånn egentlig.

Anonymous poster hash: 5608b...d19

[Sillicious]

Er det noen som vet hvor lang tid utredning tar? Er det veldig lang ventetid?

Passer meg også veldig fint alt du ramser opp der, bare at jeg er oversosial da. Nesten irriterende

Men det med utredning, jeg ventet først noen måneder på time hos psykolog .. Også hadde vi et par samtaler der jeg først fikk diagnosen deprimert, men etterhvert kom inn på det med ADHD.

Så tok jeg den 2 timers testen og noen samtaler til, fikk diagnose og på medisinutprøving.

Fra jeg kom inn på DPS til diagnosen tok det 4 måneder ca.

[AnonymBruker]

Må bare gjette, men er du sånn at når du har satt igang en ting (f.eks ber legen om utredning for adhd) så ønsker du at det skal skje med en gang?

Sånn er nemlig jeg

Jeg begynte hos psykolog i november. Syns det var vanskelig nok å be legen om utredning til det. Ventet ikke lenge på time hos psykolog for jeg fikk en liste over private psykologer med driftsavtale og ringte rundt selv. Etter noen uker hos psykologen begynte jeg å snakke om min mistanke om adhd og han bestemte seg for å henvise meg til dps for utredning. Fikk avslag hos dps og da utredet psykologen meg (test på ca 2timer, ganske omfattende). Så har psyk henvist meg til adhd-poliklinikken på sykehuset og jeg har fått time i april (fikk brev idag). Regner med at de tar en kort utredning der og før det blir snakk om medisiner. Føler det tar en evighet og vil ha hjelp nå

Anonymous poster hash: b4f92...ed0

[magicpie]

Må bare gjette, men er du sånn at når du har satt igang en ting (f.eks ber legen om utredning for adhd) så ønsker du at det skal skje med en gang?

Sånn er nemlig jeg

Anonymous poster hash: b4f92...ed0

Haha ja, er akkurat slik!

Det som blir vanskelig for meg er å faktisk åpne meg for andre. Er usikker på om jeg klarer det, selv om jeg vet at jeg må gjøre det for at noen skal kunne hjelpe meg.. Har som sagt aldri snakket med noen om problemene mine. Føler at jeg på en måte er svak om jeg gjør det.. Det har vel blitt en slags forsvarsmekanisme, å bare late som om alt er bra selv om det er totalt kaos inni meg. Jeg har ikke vokst opp i et hjem hvor det er naturlig å snakke om slike ting. Og hvis jeg klarer å åpne meg til for eksempel en psykolog, så er jeg redd for at de ikke skal synes at problemene mine er alvorlige nok. Jeg kvier meg også for å snakke med noen fordi jeg ikke er sikker på om problemene min faktisk er alvorlige nok, jeg føler på en måte at jeg ikke er syk nok. At de bare kommer til å le av meg, og si at jeg overdriver. Jeg er redd, fordi jeg vil ikke innrømme nederlaget ovenfor andre, og vise at jeg faktisk sliter. Tenk hvis jeg ikke har ADHD, men verre psykiske lidelser. Tenk hvis det virkelig er noe galt med meg.. Jeg føler at psykiske sykdommer fortsatt er tabu, og er redd for hvordan andre reagerer hvis de finner ut hvordan jeg er. Har så mange tanker og det er så mye rot i hodet, men jeg har ingen å fortelle det til. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne dele det, slik at noen kunne trøste meg og si at alt kommer til å gå bra.. Men samtidig så tør jeg ikke å fortelle det til noen. Ofte dagdrømmer jeg og tenker på at jeg blir skadet og sånn, slik at andre kan synes synd på meg og kanskje bry seg. Fordi jeg føler at det ikke er noen som bryr seg nå. Jeg har jo venner, men de er ikke så nære at jeg kan fortelle dem alt. Føler meg så mislykket.. Huff nei, dette ble bare rot. Hvordan var det for dere andre å åpne dere for en psykolog? Og hvor mye må man fortelle, egentlig?

Endret 26. februar 2014 av magicpie

[magicpie]

Hvordan var det for dere andre å åpne dere for en psykolog? Og hvor mye må man fortelle, egentlig?

Ingen som har noen innspill?

[bytryne]

Haha ja, er akkurat slik!

Det som blir vanskelig for meg er å faktisk åpne meg for andre. Er usikker på om jeg klarer det, selv om jeg vet at jeg må gjøre det for at noen skal kunne hjelpe meg.. Har som sagt aldri snakket med noen om problemene mine. Føler at jeg på en måte er svak om jeg gjør det.. Det har vel blitt en slags forsvarsmekanisme, å bare late som om alt er bra selv om det er totalt kaos inni meg. Jeg har ikke vokst opp i et hjem hvor det er naturlig å snakke om slike ting. Og hvis jeg klarer å åpne meg til for eksempel en psykolog, så er jeg redd for at de ikke skal synes at problemene mine er alvorlige nok. Jeg kvier meg også for å snakke med noen fordi jeg ikke er sikker på om problemene min faktisk er alvorlige nok, jeg føler på en måte at jeg ikke er syk nok. At de bare kommer til å le av meg, og si at jeg overdriver. Jeg er redd, fordi jeg vil ikke innrømme nederlaget ovenfor andre, og vise at jeg faktisk sliter. Tenk hvis jeg ikke har ADHD, men verre psykiske lidelser. Tenk hvis det virkelig er noe galt med meg.. Jeg føler at psykiske sykdommer fortsatt er tabu, og er redd for hvordan andre reagerer hvis de finner ut hvordan jeg er. Har så mange tanker og det er så mye rot i hodet, men jeg har ingen å fortelle det til. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne dele det, slik at noen kunne trøste meg og si at alt kommer til å gå bra.. Men samtidig så tør jeg ikke å fortelle det til noen. Ofte dagdrømmer jeg og tenker på at jeg blir skadet og sånn, slik at andre kan synes synd på meg og kanskje bry seg. Fordi jeg føler at det ikke er noen som bryr seg nå. Jeg har jo venner, men de er ikke så nære at jeg kan fortelle dem alt. Føler meg så mislykket.. Huff nei, dette ble bare rot. Hvordan var det for dere andre å åpne dere for en psykolog? Og hvor mye må man fortelle, egentlig?

Er du meg? Alt du skriver er som en 100% korrekt beskrivelse av meg! Eneste forskjellene er at jeg er 18 år, at jeg har hatt en mor i oppveksten som er av typen som skal snakke om alt og vise masse følelser, men jeg er nok mer lik pappa (som ikke viser følelser, og alltid sier at alt er bra) på det punktet. Og så har jeg aldri hatt fysiske raseriutbrudd, men blir lett irritert, frustrert og kan være ganske hissig (men har det bare i kjeften ).

Føler meg ofte veldig alene om å ha det sånn som du beskriver, da det virker som alle andre ikke har noen problemer med å vise og fortelle om følelsene sine. Jeg har alltid vært livredd for å vise svakhet, og klarer ikke å gråte når jeg er sammen med andre, selv ikke av typiske grinefilmer. Men når jeg er alene så kan jeg ta til tårene ganske lett. Har du det sånn også?

Jeg har egentlig aldri tenkt over tidligere at jeg kan ha AD/HD, men etter å ha lest en del om det nå, og tenkt litt over ting er det farlig mye som stemmer. Jeg sluttet å gjøre hjemmelekser i 7.klasse, og har alltid trodd det er bare fordi jeg er en lat j*vel. Men jeg klarer ikke å sitte lenge med arbeid som jeg synes er kjedelig.. Ting jeg synes er interessant derimot kan jeg sitte opptatt med i timesvis, og vil helst snakke mest mulig om det. Å komme seg på skolen har jeg slitt med en god stund nå, men i det siste har det blitt et helv*tte rett og slett. Men å stå opp klokka 4/5 fordi jeg skal gjøre noe gøy, det er ingen problem.

Det hadde vært veldig fint å eventuelt få en diagnose på det og få hjelp, så livet blir lettere, men samtidig vet jeg ikke om jeg egentlig vil det. Jeg vil ikke ha det svart på hvitt at det er "noe galt med meg". Missforstå meg rett, jeg kjenner veldig mange fantastiske personer med AD/HD og har aldri tenkt om dem at det er noe galt med dem, men JEG vil ikke ha noen diagnose, hvis du skjønner?

Jeg har også lyst inn i forsvaret, og skal på sesjon 2 til mandag, men jeg vet at de har en streng terskel for AD/HD.. Jeg har søkt meg inn til Jegertroppen i FSK og fått innkallelse til opptaksprøve, og det hadde vært sinnsykt kult, men i FSK er de nok enda strengere når det gjelder sånt enn ellers i militæret..

Det her ble litt langt og rotete, men håper du tar deg tid til å lese det. Og hvis du trenger noen å prate med, som ikke kjenner deg fra før eller dømmer deg, så si ifra, jeg er ganske god på sånt Og det hadde vært deilig å ha noen som føler det på samme måte å snakke med.

[fresia]

Veldig likt min egen historie, men den er ikke så viktig akkurat nå, tenkte bare svare kjapt ang utredning. Jeg snakka litt med fastlegen om det, og han sendte en henvisning til DPS for utredning. Uken etter tok jeg også div blodprøver og EKG-måling hos fastlegen. 3 mnd etterpå startet jeg utredning hos en lege på DPS. Vi snakket om hvilke plager jeg sliter med, om hvordan jeg var som barn, ungdom, skolegang, jobb, sosialt, familie osv, samt gikk igjennom en del skjemaer som de bruker ifm utredning for bl.a adhd(og andre lidelser med lignende "symptomer", siden man ser på mulighetene for at det kan være noe annet, f.eks bipolar lidelse, depresjon e.l) Jeg var vel der ca 6-7 ganger før legen, i samtale med de andre ekspertene på DPS, konkluderte med adhd. (De snakket også med foreldrene mine ifm med barndommen og symptomer da, det husker man jo ikke selv) Mot slutten hadde jeg også en EEG på epilepsisenteret for å utelukke epilepsi e.l. Ingen unormale målinger det, så da satte vi igang opptrapping på ritalin. Utredningen tok altså ca 3 måneder, pluss den tida det tok fra fastlegen sendte henvisning til jeg ble innkalt. Fort gjort, sånn egentlig.

Anonymous poster hash: 5608b...d19

måtte bare quote dette. da jeg var hos dps for utredning av adhd konkluderte legen min med at jeg var helt i grenseland, men siden jeg ikke kunne si noe om jeg hadde symptomer før fylte 7 år kunne han ikke stille diagnosen da dette er et krav. det var aldri snakk om å snakke med familie eller venner.

jeg bestilte time hos legen fordi jeg sliter veldig med konsentrasjonen og har måttet avbryte høyere utdanning to ganger. legen min spurte masse spørsmål rundt dette, noterte hva jeg sa og sa til slutt at hun trodde jeg kunne ha adhd. hun henviste meg til dps og jeg fikk raskt svar om at jeg ble prioritert og fikk time 3-4 mnd senere. altså lang ventetid, synes jeg. legen jeg fikk på dps var et par år eldre enn meg og var en rolig og beskjeden fyr. han sa ikke så mye - bare satt og smilte til meg. haha. jeg har jo aldri vært på noe sånt før så jeg visste ikke hva jeg skulle si. gikk bedre da han begynte å spørre meg om ting, for da visste jeg hva de trengte å vite. tok masse tester om psykisk helse generelt og adhd-tester. var der 3 ganger og det gikk som fortalt over her… alt som adhd-testen spurte om stemte jo og symptomene er der. konsentrasjonsproblemer, blir ikke ferdig med ting, utsetter ting, slurver med ting, impulsivitet, avbryter andre når de snakker, rastløs, uro i kroppen, blir lett irritert osv. men jeg gidder ikke gjøre mer med det. har innsett at høyere utdanning er ikke noe for meg og trives godt i jobben min selv om jeg er ufaglært

[Gjest Snow]

Jeg vil komme meg til legen snart og få en henvisning til psykolog (eller hva det er man kommer til). Vil bare vite om jeg har adhd eller ikke, eller om det er noe annet. Få det unnagjort. Men jeg tør ikke å bestille timen. For jeg vet jo ikke hva jeg skal si til legen når jeg er der, kommer til å bli så nervøs og glemme alt og ikke få fram det jeg vil.

Endret 21. mars 2014 av Snow

[fresia]

Jeg vil komme meg til legen snart og få en henvisning til psykolog (eller hva det er man kommer til). Vil bare vite om jeg har adhd eller ikke, eller om det er noe annet. Få det unnagjort. Men jeg tør ikke å bestille timen. For jeg vet jo ikke hva jeg skal si til legen når jeg er der, kommer til å bli så nervøs og glemme alt og ikke få fram det jeg vil.

det kan være lurt å notere litt på forhånd om du er redd for å glemme ting. jeg snakka som en foss da jeg var der og det var så deilig å få tømt seg. men jeg hadde jo ikke tenkt at det var adhd da, selv om moren min sa at hun trodde det kanskje kunne være det. når du bestiller timen si (evt skriv) at du mistenker adhd og hva du sliter mest med f.eks konsentrasjonsproblemer. legen vil sannsynligvis stille deg masse spørsmål om ting som er vanlig ved adhd og da blir det også lettere for deg å fortelle. hvis du f.eks sliter med utdanning, jobb eller det sosiale pga dette kan jo det også være en åpning å fortelle om dette. ikke vent med å bestille time til legen. bedre å ta tak i det nå! lykke til

[Gjest Snow]

det kan være lurt å notere litt på forhånd om du er redd for å glemme ting. jeg snakka som en foss da jeg var der og det var så deilig å få tømt seg. men jeg hadde jo ikke tenkt at det var adhd da, selv om moren min sa at hun trodde det kanskje kunne være det. når du bestiller timen si (evt skriv) at du mistenker adhd og hva du sliter mest med f.eks konsentrasjonsproblemer. legen vil sannsynligvis stille deg masse spørsmål om ting som er vanlig ved adhd og da blir det også lettere for deg å fortelle. hvis du f.eks sliter med utdanning, jobb eller det sosiale pga dette kan jo det også være en åpning å fortelle om dette. ikke vent med å bestille time til legen. bedre å ta tak i det nå! lykke til

Takk, skal prøve det. Sliter med utdanning ja, er på min tredje påbegynte utdanning nå. Beygnner å vurdere om studier ikke er for meg. Om jeg eventuelt får medisiner og konsentrasjonen ++ blir bedre, så vil jeg ikke gi det opp enda.