Verdiløse barn

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke ha et barn med downs. Jeg skal ha et friskt barn! Et barn som vil vokse opp og få seg en jobb, hus, bil, mann/kone og barn. Barnet mitt skal aldri havne i en ulykke, for det vil jeg ikke at det skal. For da blir plutselig barnet mitt verdiløst i samfunnet, og det vil jeg ikke ha!

Om barnet mitt blir hjerneskadet som følge av asfyksi under fødselen vil jeg ikke at de skal prøve å gjennopplive det, for da kan det få en hjerneskade, og det vil jeg ikke ha. Hva skal vi med denne ungen da, liksom? Ungen vil jo ikke ha noe som helst verdi, bare koste en helsikes mye penger og være et helvetes pes for alle andre (ikke minst for meg, som mor)! Jeg må da ta meg av dette vesenet til jeg dør!!! Hvem pokker vil det, liksom? Ta seg av et verdiløst krek med masse feil og mangler.

Blir ungen født med hjertefeil så vil jeg ikke belaste samfunnet med operasjoner, det er for dyrt, og det er ikke sikkert barnet vil bli bra av den grunn. Da sitter vi der med en svær utgift som hele samfunnet må betale for. Null verdi! Nei, ungen min skal være frisk som en fisk slik at det kan leve opp til KG-standard og ikke bli sett på som en kvise på samfunnets rævv.

For et flott samfunn vi begynner å få! Marvelous!

Anonymous poster hash: 0c311...d9e

[AnonymBruker]

Ehh..

Anonymous poster hash: 68e19...aab

[mandel92]

Håper du aldri får barn...

Herregud for noen holdninger.

[Gjest Gjest]

Jeg sitter og ber til Gud om at TS er infertil.

[Gjest star123]

ellers alt bra?

[Silfen]

Dere er bra dumme som ikke tar dette for den ironien det er.

[AnonymBruker]

Håper du aldri får barn...

Herregud for noen holdninger.

Jeg sitter og ber til Gud om at TS er infertil.

Må jeg virkelig legge til IRONI flagget her?!?! Seriøst, folk? Det sier sitt!

Anonymous poster hash: 0c311...d9e

[Gjest Gjest]

Må jeg virkelig legge til IRONI flagget her?!?! Seriøst, folk? Det sier sitt!

Anonymous poster hash: 0c311...d9e

Vel, det er folk med slike holdninger og de bruker å komme til uttrykk under AB-funksjonen.

[AnonymBruker]

Vel, det er folk med slike holdninger og de bruker å komme til uttrykk under AB-funksjonen.

Ja, vet det. Men i denne saken er det desverre motsatt. Man må bruke AB_funksjonen om man mener det er tragisk at samfunnet har kommet dit at det ønsker et sorteringssamfunn hvor det blir satt høy og lav verdi på mennesker. Har sagt noe lignende med nick, og man får pepper og blir sett ned på av det.

Anonymous poster hash: 0c311...d9e

[AnonymBruker]

Ganske tydelig ironi her ja.

Anonymous poster hash: d6471...338

[Teriyaki]

For et usaklig innlegg. Man er bra trangsynt om det er dette du tror folk mener ut fra diskusjoner om downs de siste dagene.

[AnonymBruker]

For et usaklig innlegg. Man er bra trangsynt om det er dette du tror folk mener ut fra diskusjoner om downs de siste dagene.

Helt enig, jeg vil driste meg til å påstå at det er ingen som mener det TS skriver i hovedinnlegget sitt. Så da blir det jo en temmelig håpløs "diskusjon".

Anonymous poster hash: 7b6f1...e1b

[Missy1]

Jeg ville ikke ha et barn med funskjonshemming. Jeg ville ha et barn som utviklet seg normalt, kunne lære seg ting uten å måtte ha tusenvis med repetisjoner, som ville like å leke med de andre barna, gi uttrykk for hva han ønsket og hva som plaget han. Et barn som ikke har økt sjangse for å bli mobbet på skolen og som ikke gjorde at jeg til tider er så sliten at jeg tror jeg holder på å dø.

Jeg ønsket ikke et barn som må så ofte på sykehus og til lege at han allerede som bitteliten hylskreik med en gang jeg stoppet på utsiden av sykehus eller legekontor.

Jeg ønsker ikke å kjempe kamper mot kommunen for å få nok avlastning til at jeg skal klare å komme meg gjennom hverdagen eller å sitte i møter og overbevise instansene at ting faktisk er så utfordrende som jeg sier.

Jeg ønsket ikke å få et barn som utagerer så voldsomt på offentlige plasser at folk ser på meg som om jeg mishandler barnet mitt.

Det er så mye vanskelig og vondt at hjertet mitt brister. Jeg som alle andre mødre ønsker det beste for barnet mitt.

Men det er også derfor jeg kjemper alle kampene og står stødig på beina mine når jeg egentlig bare har lyst å legge meg under dyna og skrike. Jeg elsker barnet mitt og jeg elsker han for den han er.

Hoveddiagnosen er autisme og når jeg leser om at de kanskje er på vei mot en kur for dette så knyter det seg litt inni meg. Jeg skulle virkelig ønske vi ble kvitt utagering, selvskading og skriking. At han kunne lære seg å snakke og fungere bedre i det daglige, men jeg har lært å like diagnosen hans. Den gir han en unik personlighet og uten autismen ville han ikke vært det samme barnet.

Det er mange som dømmer, men om de hadde tatt seg tid til å komme bort så kunne de sett gutten bak diagnosen. En fantastisk smart liten gutt som så virkelig vil, men er begrenset pga sine utfordringer.

Og det er en så utrolig fantastisk ting med å ha et sånt barn. Jeg setter så uendelig stor pris på de bittesmå tingene, det andre foreldre ser på som selvfølge. Og det gir enormt med glede

(Jeg forstod at ts var ironisk, ville bare skrive litt om hvordan jeg føler det rundt dette emnet)

[Gjest Mary Quant]

Jeg synes det er utrolig viktig å ta denne diskusjonen.

Er det virkelig et sorteringssamfunn vi ønsker?

Det var en tankevekker for mitt vedkommende å se Marthe som talte på NRK-sendingen i går. Så tragisk det er at mennesker skal få med seg diskusjoner om de er verd livet eller ei. Når så mange velger bort sine Downs-babyer så er det helt klart en sortering - de vil vi ha og de vil vi ikke ha. Uff nei, vil ikke ha Downsbabyen i magen .. den vil jo være så krevende og ødelegge idyllen med barnet vi allerede har.

Jeg vet med sikkerhet at jeg aldri hadde tatt abort om jeg ventet et barn med Downs, jeg vet ikke om jeg ville blitt testet for det i det hele tatt.

Livet går sjeldent på skinner. Men jeg har tatt de utfordringene jeg har møtt på i livet på strak arm og det skal jeg fortsette med.

[Avalon]

Av alle mulige funksjonshemninger, båder fysiske og psykiske, er downs EN av dem som jeg frykter minst.

[AnonymBruker]

Uff nei, vil ikke ha Downsbabyen i magen .. den vil jo være så krevende og ødelegge idyllen med barnet vi allerede har.

Jeg syns dette er veldig satt påskeøl spissen og litt frekt, for å være ærlig. Med mindre du vet alt om andres livssituasjon så virker det veldig arrogant å uttale seg sånn som du gjør her. Hvorfor skal man ikke ta en realistisk vurdering og se på hvordan et barn med et såpass stort omsorgsbehov vil påvirke resten av familien? Mange søsken blir skadelidende, skal disse barna bare glemmes?

Faktisk må jeg si at de som sjokkerer meg mest er de som sier de ville beholdt et barn med en veldig alvorlig diagnose uansett hva det ville betydd for omgivelsene. Det virker veldig ansvarsløst, og temmelig naivt.

Anonymous poster hash: 7b6f1...e1b

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke ha et barn med funskjonshemming. Jeg ville ha et barn som utviklet seg normalt, kunne lære seg ting uten å måtte ha tusenvis med repetisjoner, som ville like å leke med de andre barna, gi uttrykk for hva han ønsket og hva som plaget han. Et barn som ikke har økt sjangse for å bli mobbet på skolen og som ikke gjorde at jeg til tider er så sliten at jeg tror jeg holder på å dø.

Jeg ønsket ikke et barn som må så ofte på sykehus og til lege at han allerede som bitteliten hylskreik med en gang jeg stoppet på utsiden av sykehus eller legekontor.

Jeg ønsker ikke å kjempe kamper mot kommunen for å få nok avlastning til at jeg skal klare å komme meg gjennom hverdagen eller å sitte i møter og overbevise instansene at ting faktisk er så utfordrende som jeg sier.

Jeg ønsket ikke å få et barn som utagerer så voldsomt på offentlige plasser at folk ser på meg som om jeg mishandler barnet mitt.

Det er så mye vanskelig og vondt at hjertet mitt brister. Jeg som alle andre mødre ønsker det beste for barnet mitt.

Men det er også derfor jeg kjemper alle kampene og står stødig på beina mine når jeg egentlig bare har lyst å legge meg under dyna og skrike. Jeg elsker barnet mitt og jeg elsker han for den han er.

Hoveddiagnosen er autisme og når jeg leser om at de kanskje er på vei mot en kur for dette så knyter det seg litt inni meg. Jeg skulle virkelig ønske vi ble kvitt utagering, selvskading og skriking. At han kunne lære seg å snakke og fungere bedre i det daglige, men jeg har lært å like diagnosen hans. Den gir han en unik personlighet og uten autismen ville han ikke vært det samme barnet.

Det er mange som dømmer, men om de hadde tatt seg tid til å komme bort så kunne de sett gutten bak diagnosen. En fantastisk smart liten gutt som så virkelig vil, men er begrenset pga sine utfordringer.

Og det er en så utrolig fantastisk ting med å ha et sånt barn. Jeg setter så uendelig stor pris på de bittesmå tingene, det andre foreldre ser på som selvfølge. Og det gir enormt med glede

(Jeg forstod at ts var ironisk, ville bare skrive litt om hvordan jeg føler det rundt dette emnet)

Jeg forstår at det må være sårt å tenke på at det finnes mange mennesker som ikke ønsker seg et barn som det du har fått. Men du sier det jo selv, du ønsket det ikke selv heller. Likevel er dette blitt din øyensten og store stolthet. Slik tror jeg det er med alle (normale) foreldre, de blir glad i de barna de får og klarer å takle alle utfordringer som måtte komme underveis. Men her er det jo ikke snakk om å forlate at barn, eller at man slutter å være glad i et barn som får en diagnose. Her er det snakk om å få valget på forhånd, om man med vitende å vilje skal ta den belastningen det er. Det betyr ikke at man ikke er klar over at livet ikke kommer garantier, og at et tilsynelatende friskt barn kan vise seg å være syk likevel.

Anonymous poster hash: 7b6f1...e1b

[Gjest Mary Quant]

Jeg syns dette er veldig satt påskeøl spissen og litt frekt, for å være ærlig. Med mindre du vet alt om andres livssituasjon så virker det veldig arrogant å uttale seg sånn som du gjør her. Hvorfor skal man ikke ta en realistisk vurdering og se på hvordan et barn med et såpass stort omsorgsbehov vil påvirke resten av familien? Mange søsken blir skadelidende, skal disse barna bare glemmes?

Faktisk må jeg si at de som sjokkerer meg mest er de som sier de ville beholdt et barn med en veldig alvorlig diagnose uansett hva det ville betydd for omgivelsene. Det virker veldig ansvarsløst, og temmelig naivt.

Anonymous poster hash: 7b6f1...e1b

Du kan jo lese i alle de trådene om Downs som har florert her i det siste.

For å se det fra en søsters synspunkt så er dette fint å lese: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/En-sosters-stemme-6278089.html#.UwJWTiDKxhg

[AnonymBruker]

Du kan jo lese i alle de trådene om Downs som har florert her i det siste.

For å se det fra en søsters synspunkt så er dette fint å lese: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/En-sosters-stemme-6278089.html#.UwJWTiDKxhg

Ut i fra det jeg har lest er det høyst delte meninger om hvor mye det påvirker familien når det kommer et svært pleietrengende barn inn i familien. Så jeg synes fremdeles dette er noe man må tenke grundig gjennom, selv om det finnes solskinnshistorier.

Anonymous poster hash: 7b6f1...e1b

[Gjest Mary Quant]

Ut i fra det jeg har lest er det høyst delte meninger om hvor mye det påvirker familien når det kommer et svært pleietrengende barn inn i familien. Så jeg synes fremdeles dette er noe man må tenke grundig gjennom, selv om det finnes solskinnshistorier.

Anonymous poster hash: 7b6f1...e1b

Jeg mener at man skal passe seg for hvordan man snakker når man vet at der ute sitter det helt oppegående mennesker med Downs, deres foreldre, søsken og annen familie .. Hvor sårende må det ikke være å lese at så mange vil ta abort om de ble gravide med et Downs-barn - så kommer det lange tirader om alt som ødelegges om man bærer fram et slikt barn.