Depresjon?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva som skjer med meg, jeg har det bra og jeg har det forferdelig. Jeg vil trene masse og ut å reise, men jeg vil også legge meg under dyna og dø. I høst begynte jeg på videregående på en ny skole, og jeg trives kjempegodt. Har fått mange gode venner og trives med fagene, men samtidig har jeg blitt veldig ukomfortabel rundt folk.. Jeg blir ofte stående å tvinne fingre og ikke vite hvor jeg skal gjøre av meg, selv om jeg også har øyeblikk hvor jeg kan virke ganske utadvendt. I det siste har jeg vært skikkelig sliten. Kommer hjem fra skolen og føler meg rett og slett skikkelig dårlig, og jeg er ofte i dårlig humør og vil helst aldri finne på noe. Jeg finner på ting med venner eller trener ofte, men bare fordi jeg føler jeg må. Når jeg er med folk over lengre tid(overnatting ol.) blir jeg fort kjempesliten og vil at de skal dra. Dette gjelder særlig når vi er hjemme hos meg, ikke så ille når jeg er borte. Men så så fort jeg er helt alene, føler jeg meg ensom og lei meg. Akkurat nå føler jeg meg skikkelig trist, uten at jeg vet hvorfor..

Er dette tegn på en depresjon? Jeg går på medisinen roaccutan og har gjort det i en og en halv måned, kan det ha en sammenheng? Føler ikke det er ille nok til at jeg trenger å kontakte noen ellerno..

Anonymous poster hash: 47134...721

[AnonymBruker]

Er det store svingninger i humøret? Kan du være veldig langt nede for så å ha perioder hvor du har masse energi?

Hvis du ikke har det bra med deg selv så må du jo kontakte lege, det er jo derfor de er der.

Hvordan er det ellers? Du sier du har blitt ukomfortabel blant folk, var du ikke det før? Har det skjedd noe i livet som gjør at du har forandret deg?

Det er ikke så lett å si hva det er, du må utdype litt mer. Det er jo heller ingen her som kan stille en diagnose, men det hjelper kanskje å lufte tankene og få tilbakemelding fra andre!

Noen mennesker trenger tid alene, andre trives godt i eget selskap, men du sier du er ensom i ditt eget selskap, men er også ukomfortabel i andres selskap. Det må jo være ganske frustrerende. Hvordan har du det ellers? Kan du føle på glede?

Anonymous poster hash: d606c...70e

[AnonymBruker]

Er det store svingninger i humøret? Kan du være veldig langt nede for så å ha perioder hvor du har masse energi?

Hvis du ikke har det bra med deg selv så må du jo kontakte lege, det er jo derfor de er der.

Hvordan er det ellers? Du sier du har blitt ukomfortabel blant folk, var du ikke det før? Har det skjedd noe i livet som gjør at du har forandret deg?

Det er ikke så lett å si hva det er, du må utdype litt mer. Det er jo heller ingen her som kan stille en diagnose, men det hjelper kanskje å lufte tankene og få tilbakemelding fra andre!

Noen mennesker trenger tid alene, andre trives godt i eget selskap, men du sier du er ensom i ditt eget selskap, men er også ukomfortabel i andres selskap. Det må jo være ganske frustrerende. Hvordan har du det ellers? Kan du føle på glede?

Anonymous poster hash: d606c...70e

Åh så herlig det var å få disse spørsmålene, tusen takk! Ja, du har rett, jeg skriver her rett og slett bare fordi jeg trenger å lufte tankene og få litt tilbakemeldinger fra andre.

Ja, i perioder har jeg faktisk masse energi. Trener, drar på fest og har det gøy osv. Andre dager kommer jeg hjem fra skolen og er skikkelig irritabel og sliten. Det er flere ganger moren min har prøvd å sagt at "nei, jeg ser at du er utslitt. I dag må du bli hjemme og ta det med ro", men jeg pleier ikke høre på henne ettersom jeg ikke vil gå glipp av noe med vennene, og en treningsøkt som oftest gir meg energi igjen.

Vel, det som har forandret seg er at jeg har fått fler venner. På ungdomsskolen tilhørte jeg en liten, trygg gjeng. Og selv om jeg ofte skulle ønske jeg også var godt likt og hadde mange venner, så trivdes jeg godt slik jeg hadde det. Nå på videregående har jeg fått masse venner. I klassen min går ei av jentene fra ungdomsskolen, så vi står hverandre veldig nær. Så har vi blitt en gjeng på 6-7stk i klassen som jeg begynner å bli ganske nær, og ellers er egentlig hele klassen min gode venner. Så jeg er mye mere sosial enn jeg var før, og jeg tenker alltid på hvordan jeg vil fremstå. Tenker mye på om folk egentlig liker meg, eller om de bare er med meg fordi jeg og bestevenninna mi "hører sammen". Jeg kjenner på glede, ja - men husker ikke sist latteren min faktisk var ekte. Det er nok litt satt på spissen, men føler jeg anstrenger meg sånn når jeg ler.. Jeg liker meg godt alene, men tiden jeg er alene går med til dårlig samvittighet for det jeg spiser, dårlig samvittighet for at jeg ikke dro på trening og at jeg ligger på sofan osv.. Humøret mitt er bare veldig skiftende, og jeg føler nesten at jeg har mistet meg selv litt..

TS

Anonymous poster hash: 47134...721

[AnonymBruker]

Kjenner meg så godt igjen!

Kanskje det bare er en prosess du må gjennom?

Fikk også masse venner på høyskolen, har alltid vært introvert, så ble mye usikker og litt redd. Du får se det an?

Snakk med fastlegen din om det eskalerer.

Lykke til.

Anonymous poster hash: e466d...c13

[strawberry]

Jeg var gjennom noe lignende når jeg var i samme alder, fikk da kontakt med BUP og var i gruppesamtaler med andre ungdommer med lignende problemer. Det hjalp meg veldig følte jeg. Ungdomstiden er hard nok fra før om man ikke skal slite psykisk i tillegg også. Vil anbefale deg å kontakte fastlegen din og forklare situasjonen

Håper det ordner seg for deg <3

[strawberry]

Det kan forresten være en bivirkning av medisinen din også!

http://www.dinside.no/351711/ny-advarsel-mot-kvisemiddel

https://www.google.no/#q=+roaccutan+depresjon

[AnonymBruker]

Det å føle på at man har mistet seg selv er ingen god følelse. Det som er positivt er at du har kjent en forandring hos deg selv, med det kommer du langt. Med dette mener jeg at du faktisk skriver på et forum og forklarer hvordan du har det og tatt tak i det. Følg med litt på hvordan du har det, kan være det bare er en fase men hvis det utvikler seg så må du ta tak i det og få hjelp!

Hvis du føler for å snakke med noen, så snakker du med noen. Jeg tror alle har godt av å få luftet tankene sine til noen.

Det jeg tenkte på med det svingende humøret var om du kunne være bipolar, men etter hva du uttrykker her så virker det ikke som du er det, var bare en tanke:)

Har du det bra på skolen da? Er du utadvendt eller litt mer forsiktig? Tenker du mye på hvordan du fremstår når du er sammen med andre eller er redd for å si noe "dumt"? Dette er jo noe alle kan tenke over, men noen ganger tenker man kanskje litt for mye på disse tingene og det tar overhånd.

Man er oftest streng med seg selv, tenker at man ikke skal ta plass, andre har det værre enn meg, jeg bare klager, det er ikke noe galt med meg, men igjen så tenker man at det er noe galt med meg, det blir en ond sirkel... Men det å be om hjelp fortjener man liksom ikke, det er det som er så vanskelig å se, at trenger man hjelp så fortjener akkurat du all den hjelpen du trenger.

Dette ble litt rotete, bare knota ned noen tanker om ditten og datten=)

Anonymous poster hash: d606c...70e

[AnonymBruker]

Det å føle på at man har mistet seg selv er ingen god følelse. Det som er positivt er at du har kjent en forandring hos deg selv, med det kommer du langt. Med dette mener jeg at du faktisk skriver på et forum og forklarer hvordan du har det og tatt tak i det. Følg med litt på hvordan du har det, kan være det bare er en fase men hvis det utvikler seg så må du ta tak i det og få hjelp!

Hvis du føler for å snakke med noen, så snakker du med noen. Jeg tror alle har godt av å få luftet tankene sine til noen.

Det jeg tenkte på med det svingende humøret var om du kunne være bipolar, men etter hva du uttrykker her så virker det ikke som du er det, var bare en tanke:)

Har du det bra på skolen da? Er du utadvendt eller litt mer forsiktig? Tenker du mye på hvordan du fremstår når du er sammen med andre eller er redd for å si noe "dumt"? Dette er jo noe alle kan tenke over, men noen ganger tenker man kanskje litt for mye på disse tingene og det tar overhånd.

Man er oftest streng med seg selv, tenker at man ikke skal ta plass, andre har det værre enn meg, jeg bare klager, det er ikke noe galt med meg, men igjen så tenker man at det er noe galt med meg, det blir en ond sirkel... Men det å be om hjelp fortjener man liksom ikke, det er det som er så vanskelig å se, at trenger man hjelp så fortjener akkurat du all den hjelpen du trenger.

Dette ble litt rotete, bare knota ned noen tanker om ditten og datten=)

Anonymous poster hash: d606c...70e

Tusen takk :-) Jeg begynner å lure på om jeg rett og slett begynner å bli utbrent.. Dette er tredje dagen på rad hvor jeg bare plutselig blir ordentlig trist og føler for å gråte. Føler meg helt tom.. Jeg trives på skolen, ja. Men føler ofte på det at jeg er uviktig, og jeg er som regel ukomfortabel blant de andre.. Føles nesten ut som jeg har en slags sorg hengende over meg. Lurer på om det rett og slett er medisinene jeg, dette kan ikke være normalt.. Er jo ingen grunn til at jeg skal ha det sånn? Men vil absolutt ikke slutte på medisinene, så må nok holde ut 3-4 måneder til. Tror nok ikke jeg kontakter hjelp, har moren min og venninner hvis jeg har lyst.. foreldrene mine er skilt og bor fem minutter fra hverandre, jeg bor mest hos mamma. Akkurat nå er jeg hos pappa og det er lenge siden jeg har trivdes så godt her og hatt et så godt forhold til pappa, likevel lengter jeg skikkelig hjem.. Jeg skjønner ingenting jeg, dette må være medisinene..

Anonymous poster hash: 47134...721