Hvordan gi litt mer faen?

[Gjest Ciegus]

Visste ikke helt hvor jeg skulle legge dette innlegget, men det er vel mest relatert til psykisk helse, kanskje. Psykisk velvære, om ikke annet!

Jeg trenger desperat å lære meg å "legge ting bort". Når det er noe viktig som skal skje, eller store forventninger til noe jeg skal gjøre, så stresser det meg hele tiden, selv i perioder hvor jeg ikke kan gjøre noe med det. Det er jo ganske vanlig for mange, spesielt kvinner, men nå har jeg gått rundt og vært stresset pga situasjonen min lenge og klarer ikke slappe av i det hele tatt pga alt som henger "over meg."

Jeg holder for eksempel på med en meget viktig oppgave for tiden. Jeg har det veldig travelt og mye å gjøre, og burde helst gjort noe hele tiden. Men nå skal jeg ta meg fri fra dette i morgen, pga noe annet jeg skal gjøre hele morgendagen. Og jeg klarer bare ikke å slappe av, i hele dag har jeg bekymret meg for morgendagen, og hele morgendagen kommer jeg sikkert til å tenke på alt jeg burde gjort, og dette ødelegger det jeg har av fritid. Klarer aldri å få beina på jorda på en måte.

Eller hvis det er ting relatert til oppgaven som jeg ikke har kontroll over. Jeg venter for eksempel på tilbakemelding fra noen, og VET at de ikke svarer i helga. Likevel tenker jeg på dette hele tiden, gruer meg til svaret, hva hvis de ikke svarer på mandag, hva hvis alt går skeis på mandag. Men jeg kan jo ikke gjøre noe med det nå, så det hjelper jo ingenting at jeg tenker på det nå!?

Dere skjønner greia? Hvordan gi slipp på ting jeg ikke kan kontrollere? Hvordan slappe av når man har bestemt seg for å ta fri selv om det er 1000 ting å gjøre? Jeg sover dårlig om natta fordi hjernen kverner på dette døgnet rundt.

Finnes det noen teknikker for å rett og slett greie å gi litt mer blaffen? Jeg har prøvd meditasjon før og det funket IKKE, men det var fordi det skulle innebære en time til dagen...

Hva gjør dere når hodet holder på å eksplodere av stress eller dårlig samvittighet?

[NuckingFutz]

Mindfullness! Ikke gi deg, fighte på videre!!

[Gjest Ciegus]

Mindfullness! Ikke gi deg, fighte på videre!!

Hvordan lære det da? De har et kurs i kristen mindfulness her - ikke aktuelt.

[AnonymBruker]

Jeg reiste vekk på langhelg nå selv om jeg har mye som skal gjøres på jobb. Spesielt i går under selve reisen tenkte jeg flere ganger på alt som venter meg når jeg er tilbake. Da jeg ble oppmerksom på det så sa jeg til meg selv at nå har jeg fri, jeg får ikke gjort noe med dette nå så finn noe annet å tenkr på. Så begynte jeg å se på landskapet og folk rundt meg og snakket til meg selv om dette istedetfor.

Anonymous poster hash: ec7f5...52b

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Jeg følte det sånn gjennom ungdomsskolen, videregående og deler av tiden jeg studerte. Kan vel kalles "flink pike-syndromet"? Etterhvert har dette nesten gått over, og i en alder av snart 24år, får jeg sjeldnere og sjeldnere disse tankene. Driter liksom i det som ikke betyr så mye, og jeg vet at jeg gjør mitt beste uansett. På ungdomsskolen og videregående hadde jeg hele tiden fokus på toppkarakterer og å alltid gjøre det best. Utrolig slitsomt! Da jeg begynte å studere, ville jeg jo gjøre det bra, men jeg klarte å slappe mer av. Jeg ble jo utdannet og gjør en god jobb uansett, selv om jeg langt i fra fikk toppkarakterer. Noe av det som har hjulpet meg, er at jeg har foreldre og venner som ikke har pusha meg. Nesten ingen av de jeg omgåes daglig har høyere utdanning f.eks., så dermed har de hatt et veldig avslappa forhold til det. Noe annet som har hjulpet, er at jeg har sett hvor ille mennesker kan ha det, og at i slike situasjoner teller karakterer, lønn, "perfekthet" osv. ingenting. Psykiske lidelser, sykdom, død, arbeidsledighet og kjærlighetssorg er noen av de tingene som de siste årene har preget mitt liv og mine nærmeste sine liv. Det har gitt meg perspektiv på ting, og nå ser jeg virkelig hva som betyr noe og hva som ikke gjør det.

Vet ikke om dette hjalp noe særlig, og jeg har dessverre ingen konkrete råd å komme med. Men dette er i hvert fall mine tanker om dette. Jeg skjønner hvordan du har det, og det er utrolig slitsomt. Når jeg klarer å slappe mer av og gi faen i ubetydelige ting, så klarer du det garantert! Lykke ti l

Anonymous poster hash: f5da4...d47

[Colargol]

Kom deg opp og ut -i skogen, på fjellet, ved sjøen. Gå en lang tur til en del av stedet du bor på som du ikke har vært før. Det er kanskje det eldste rådet i verden -men frisk luft, nye opplevelser og fysisk aktivitet er gull!

[Gjest Ciegus]

Oi, har ikke fått med meg de to siste svarene! Takk for råd, skal lese litt bedre senere (måtte bare svare så jeg får den høyt nok på mine innlegg og ikke glemmer den igjen). Helt enig i at frisk luft er gull, men det har liksom ikke vært tid eller vær til det. Trening hjelper, men jeg trener så tidlig at stresset rekker å sette seg igjen utover dagen. Nå går det jo heldigvis mot bedre værtider da.

[Gjest Ciegus]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Jeg følte det sånn gjennom ungdomsskolen, videregående og deler av tiden jeg studerte. Kan vel kalles "flink pike-syndromet"? Etterhvert har dette nesten gått over, og i en alder av snart 24år, får jeg sjeldnere og sjeldnere disse tankene. Driter liksom i det som ikke betyr så mye, og jeg vet at jeg gjør mitt beste uansett. På ungdomsskolen og videregående hadde jeg hele tiden fokus på toppkarakterer og å alltid gjøre det best. Utrolig slitsomt! Da jeg begynte å studere, ville jeg jo gjøre det bra, men jeg klarte å slappe mer av. Jeg ble jo utdannet og gjør en god jobb uansett, selv om jeg langt i fra fikk toppkarakterer. Noe av det som har hjulpet meg, er at jeg har foreldre og venner som ikke har pusha meg. Nesten ingen av de jeg omgåes daglig har høyere utdanning f.eks., så dermed har de hatt et veldig avslappa forhold til det. Noe annet som har hjulpet, er at jeg har sett hvor ille mennesker kan ha det, og at i slike situasjoner teller karakterer, lønn, "perfekthet" osv. ingenting. Psykiske lidelser, sykdom, død, arbeidsledighet og kjærlighetssorg er noen av de tingene som de siste årene har preget mitt liv og mine nærmeste sine liv. Det har gitt meg perspektiv på ting, og nå ser jeg virkelig hva som betyr noe og hva som ikke gjør det.

Vet ikke om dette hjalp noe særlig, og jeg har dessverre ingen konkrete råd å komme med. Men dette er i hvert fall mine tanker om dette. Jeg skjønner hvordan du har det, og det er utrolig slitsomt. Når jeg klarer å slappe mer av og gi faen i ubetydelige ting, så klarer du det garantert! Lykke ti l

Anonymous poster hash: f5da4...d47

For min del har det nok vært litt motsatt - jo eldre jeg blir, jo større krav stiller jeg til meg selv, fordi jeg (og andre rundt meg) ser at jeg er dyktig og "takler" det. Men jeg takler det kanskje ikke så lenge...

Jeg kan på en måte ikke fire på kravene heller, jeg MÅ gjøre det bra på prosjektet mitt nå, hvis ikke kan jeg bare glemme planene mine for neste høst. Da står jeg arbeidsledig (ikke for alltid da men...). Det er det presset jeg sliter med. En ting er å prestere, men jeg sliter med å slappe av når jeg skal slappe av...