Hensyn til høysensitive

[AnonymBruker]

Dersom man har en høysensitiv person i familien, hvor mye synes dere at man bør man ta hensyn til denne personen?

Både at den høysensitive krever at alle skal ta hensyn på alle punkter, og at personer rundt nekter å ta hensyn i det hele tatt kan jo føre til store problemer. Jeg selv mener at man må møtes på halvveien, at den høysensitive må tåle normale sanseinntrykk, men at personene skal ta hensyn i den grad det ikke hindrer de i å gjøre det de må.

Hva mener dere? Er det noen som har gode tips til hvordan man diskuterer dette innad i en familie, uten at det bare blir krangling ala "slutt å bråke" og "dette må du bare tåle"?

Anonymous poster hash: 5e0c6...0a3

[AnonymBruker]

http://www.klikk.no/foreldre/helse/article830418.ece

Anonymous poster hash: 66b2c...94f

[AnonymBruker]

http://www.klikk.no/foreldre/helse/article830418.ece

Anonymous poster hash: 66b2c...94f

Forstår ikke helt hvordan denne linken svarer på det jeg lurer på i HI, men takk likevel.

Anonymous poster hash: 5e0c6...0a3

[AnonymBruker]

Ser ikke poenget med å skulle ta hensyn til "høysensitive" mennesker. Om man er så sensitiv at man ikke takler å bli behandlet og snakket til som et vanlig menneske, er man psykisk syk, og bør få hjelp for dette.

"Høysensitivitet" er et helt meningsløst begrep, og har blitt trendy fordi folk liker å finne unnskyldninger for personligheten sin, samt å sette seg selv i en kategori.

Anonymous poster hash: 3f4d3...e2c

[Silfen]

De får bare suck it up.

[AnonymBruker]

Dersom man har en høysensitiv person i familien, hvor mye synes dere at man bør man ta hensyn til denne personen?

Både at den høysensitive krever at alle skal ta hensyn på alle punkter, og at personer rundt nekter å ta hensyn i det hele tatt kan jo føre til store problemer. Jeg selv mener at man må møtes på halvveien, at den høysensitive må tåle normale sanseinntrykk, men at personene skal ta hensyn i den grad det ikke hindrer de i å gjøre det de må.

Hva mener dere? Er det noen som har gode tips til hvordan man diskuterer dette innad i en familie, uten at det bare blir krangling ala "slutt å bråke" og "dette må du bare tåle"?

Anonymous poster hash: 5e0c6...0a3

Problemet er jo nettopp at de ikke tåler det samme som andre. Da hjelper det lite at andre sier at man må tåle det.

Anonymous poster hash: e4809...cc7

[AnonymBruker]

Problemet er jo nettopp at de ikke tåler det samme som andre. Da hjelper det lite at andre sier at man må tåle det.

Anonymous poster hash: e4809...cc7

Det var litt knotete formulert, jeg mente at den høysensitive må akseptere at andre mennesker må få lov til å gjøre normale ting, selv om det fører til slitsomme sanseinntrykk for den høysensitive. Ikke at man nødvendigvis skal tåle det i den forstand, men at man må akseptere at det forekommer.

Anonymous poster hash: 5e0c6...0a3

[AnonymBruker]

Problemet er jo nettopp at de ikke tåler det samme som andre. Da hjelper det lite at andre sier at man må tåle det.

Anonymous poster hash: e4809...cc7

Da bør jo vedkommende få psykiatrisk hjelp for plagene sine, man kan ikke gå gjennom livet og forvente at alle andre skal ta hensyn. Man må selv jobbe for å tilpasse seg andre. Man kan bare endre seg selv.

Anonymous poster hash: 3f4d3...e2c

[AnonymBruker]

synes litt hensyn må til. er selv høysensitiv, og blir ganske irritert når folk synes jeg overreagerer på ting.

Anonymous poster hash: 4b7dd...6b4

[AnonymBruker]

Da bør jo vedkommende få psykiatrisk hjelp for plagene sine, man kan ikke gå gjennom livet og forvente at alle andre skal ta hensyn. Man må selv jobbe for å tilpasse seg andre. Man kan bare endre seg selv.

Anonymous poster hash: 3f4d3...e2c

Jeg mener det må gå begge veier. Om de man er nær vet at en person får hele dagen ødelagt fordi den sensitive ikke takler å bli tatt litt hardt i - ja, så trenger man ikke ta hardt i en sensitive?

Det blir som alle de som ønsker at man skal være stille om natten så man får sove - man tar jo hensyn til de?

Anonymous poster hash: 8549c...e4b

[AnonymBruker]

Da bør jo vedkommende få psykiatrisk hjelp for plagene sine, man kan ikke gå gjennom livet og forvente at alle andre skal ta hensyn. Man må selv jobbe for å tilpasse seg andre. Man kan bare endre seg selv.

Anonymous poster hash: 3f4d3...e2c

Det er da en helt normal ting å ta hensyn til andre mennesker, og derfor mener jeg at man også kan forvente noe hensyn fra andre. Hvor mye i denne situasjonen er jo det jeg lurer på i HI. Det er jo en mellomting mellom at personer skal slutte å leve fordi lyder og lukter kan trigge en høysensitiv, og at personer rundt den høysensitive skal gjørs på slik at den høysensitive får det enda verre.

Anonymous poster hash: 5e0c6...0a3

[AnonymBruker]

Jeg er høysensitiv, og det er en belastning for meg og alle rundt meg. Jeg tåler overhodet ikke lyder når jeg er sliten. Det som for folk flest er hverdagslige normale lyder, er for meg lyder som nærmest gir meg nervøst sammenbrudd. Det er forferdelig vanskelig å føle at man må be folk om å snakke lavere, ikke le så høyt, eller lukke skuffer stille. Så derfor gjør man det ikke, og man lider. Det er nok vanskelig for mange å forstå, men det dreier seg om at man er overbelastet og har en kropp i høyspenn som gjør at sanseinntrykk blir en enorm påkjenning.

For min del har det ført til mye isolering og utmattelse.

Jeg klarer nesten aldri å reise hjem å besøke familie, for det innebærer at jeg blir ufattelig dårlig pga "bråk". Det er en veldig vanskelig situasjon å være i for alle. men mest for den det gjelder da man ofte blir oppfattet som sær.

Anonymous poster hash: 33ed9...3a6

[JamesHardy]

Det er varierte toleransegrader i oss alle. For en som er ekstra sensitiv så er jo verden ganske annerledes enn for en som ikke er det. Det gapet er det umulig å fylle begge veier, men det er mulig å bruke kommunikasjon til å sette fokus på hva som er vanskelig og hva som kan gjøres for en bedret samhandling mellom andre parter.

[AnonymBruker]

Må bare tilføye at det å være høysensitiv dreier seg ofte om mer enn sanseinntrykk. Jeg er f.eks også svært følsom for andre menneskers sin energi og sinnsstemning. Og da mener jeg helst når mennesker skjuler sin egentlige sinnsstemning og følelsesmessige tilstand, både for seg selv og andre. Dvs de undertrykker seg selv ved å "gå ut av seg selv" (ubevisst) og har dermed mistet kontakten med seg selv.

For meg er det nesten ingenting som er så utmattende som å være rundt folk i den tilstanden. Langt verre enn å omgås "ærlig deprimerte", hvis det gir noen mening.

Anonymous poster hash: 33ed9...3a6

[Cascol]

Jeg kan også i perioder bli overbelastet av sanseintrykk, både lyd, lys og lukt. Men jeg kan likevel ikke se at jeg har rett til å be andre tilpasse seg det. Det er jeg som har problemet, og jeg må da ta ansvar selv. Om jeg kan, så fjerner jeg meg fra situasjonen. Det hjelper ofte å legge meg litt i et svalt, mørkt rom. Er ikke dette mulig fins det mye hjelp i ørepropper og solbriller f.eks. :-)

[Prinsessevilikke]

Passer de fleste kriteriene for å være høysensitiv selv, men jeg forventer jo ikke at andre skal ta hensyn til meg for det. Det er jo som om jeg skulle kreve å få starte senere på jobb fordi jeg er B-menneske. Det er ikke sånn verden fungerer.

[AnonymBruker]

Passer de fleste kriteriene for å være høysensitiv selv, men jeg forventer jo ikke at andre skal ta hensyn til meg for det. Det er jo som om jeg skulle kreve å få starte senere på jobb fordi jeg er B-menneske. Det er ikke sånn verden fungerer.

Da kanskje du ikke er så veldig høysensitiv likevel? En som virkelig er høysensitiv kan oppleve å bli totalt slått ut hvis h*n blir utsatt for sanseinntrykk. Det blir nærmest som en kraftig allergisk reaksjon. Jeg kan ikke be mamma la være å gå over gulvet eller ikke hoste når hun må det (sier seg selv), men jeg kan f.eks be henne om å dempe lys og lyd fra tv. For hvis ikke hun gjør det, så kan jeg ikke være der. Og det er ikke for å være vanskelig, men fordi jeg regelrett blir veldig syk.

Anonymous poster hash: 33ed9...3a6

[AnonymBruker]

Hvis man blir helt slått ut av sanseinntrykk får man gjerne seg fra situasjonen. Jeg har hatt dype depresjoner og sterk angst (diagnostisert og medisinsert, ikke selvdiagnostisert via nett), og jeg forventer ikke at folk skal tilpasse seg meg. Jeg trekker meg til tider unna, og folk bør ha forståelse for at man ønsker å trekke seg unna, men forandre oppførsel synes jeg overhodet ikke de trenger.

Anonymous poster hash: 02b97...414

[AnonymBruker]

Hvis man blir helt slått ut av sanseinntrykk får man gjerne seg fra situasjonen. Jeg har hatt dype depresjoner og sterk angst (diagnostisert og medisinsert, ikke selvdiagnostisert via nett), og jeg forventer ikke at folk skal tilpasse seg meg. Jeg trekker meg til tider unna, og folk bør ha forståelse for at man ønsker å trekke seg unna, men forandre oppførsel synes jeg overhodet ikke de trenger.

Anonymous poster hash: 02b97...414

Ja, og nettopp derfor fører dette dessverre til et liv i isolasjon. Noen situasjoner kan man likevel ikke rømme vekk fra, og hvis man har mennesker som bryr seg rundt seg, går det fint å kommunisere sine behov. Det er en grunn til at jeg aldri besøker pappa, fordi han kunne aldri tatt hensyn til mine behov om han så fikk betalt for det. I hans øyne er jeg sær, og dermed får han meg til å føle meg som en belastning. Det er det siste man trenger.

Anonymous poster hash: 33ed9...3a6

[AnonymBruker]

Jeg syns at man kan ta litt hensyn, man må ikke ha tven på full guffe feks, hvis personen er på besøk og sliter med lyder. Ville dere hvisket til en sterkt tunghørt? Nei dere villet hevet stemmen for å hjelpe vedkommende til å høre hva dere sier. Men helt klart må vi sensitive tilpasse oss verden og.

Å gå til psykolog ville ikke hjulpet meg, de kan ikke fjerne smertene som jeg får av lyder og lys. Men ørepropper og solbriller er en fin ting! "Heldigvis" har jeg mistet litt hørsel så er ikke like sensitiv for lyder lenger. Å være sensitiv ang følelser har jeg jobbet med alene så det har jeg kommet over.

Anonymous poster hash: b6dee...635