sint og avvisende mamma

[Skogsprinsessa]

Hvor gammel er datteren din, Tit?

[Medusa13]

Ja, for etterpåklokskap hjelper jo veldig...

Absolutt ikke, men hun har fortsatt ikke rett til å la barna lide for sine dårlige valg og avgjørelser. Da grenser det til omsorgssvikt

[AnonymBruker]

Er det mulig?

En firebarnsmor blir da sliten, og det er det du beskriver. Omsorgssvikt??

Hun tenker også såpass på eldstemann at hun tilmed orker invitere ditt barn. Og deg.

Du aner heller ikke hvordan dagliglivet er der. Kanskje hun er ekstra sliten når dere er der, og inviterte dere for å få et pusterom mens ungene lekte?

Uff. For et hysteri.

Anonymous poster hash: f93ca...d28

[AnonymBruker]

Hysteri?

Enig i at det er en del hysteri på KG, ja, men går på sånne ting som å kjøpe brukt bilsete eller gi ungen sukker før den er to. Gjør man det, blir man regelrett sablet ned her inne, men å bedrive emosjonell mishandling (ja, hvis TS har rett i sine antagelser og dette er en normaltilstand for denne familien, så er det nettopp det det er) er visst helt greit, hvis mor er sliten.

Jeg er veldig overrasket over den feedbacken ts får i denne tråden. En ting er enkeltepisoder, men når ts flere ganger har vært på besøk og hver gang blir sjokkert over tonen og kjeftenivået, og ser små barn som ikke har det bra, må jeg innrømme at jeg gir en god beng i om moren har det sånn eller slik, det som skjer er ikke bra for barna og det burde hun være voksen nok til å se.

Anonymous poster hash: 9cf22...f57

[AnonymBruker]

La oss gjøre et eksperiment. Hver gang denne moren er verbalt avvisende og direkte slem med ord, så sier vi heller at hun gir guttungen en ørefik. Er DET mishanling? Og hvis ja, hva er bedre med å trykke et barn ned psykisk med ord enn å gi det en ørefik? Forskning har faktisk nå visst at psykisk mishandling er langt verre enn fysisk mishandling, fordi det i langt større grad skader barnets selvfølelse. Noen av dere skriver noe ala "hjelpemeg, skjønner ikke TS at denne moren BARE er overarbeidet" Ok, hvis man er overarbeidet så er det altså lov å si slemme ord til barn selvom dette mest sannsynlig vil føre til at han får problemer med selvfølelsen? Hvorfor ikke gi guttungen en ørefik istedet hver gang denne moren er overarbeidet, er jo bedre at man bruker den MINST skadelige måten å plage et barn på.

Anonymous poster hash: a3ba4...3fa

[AnonymBruker]

Er det mulig?

En firebarnsmor blir da sliten, og det er det du beskriver. Omsorgssvikt??

Hun tenker også såpass på eldstemann at hun tilmed orker invitere ditt barn. Og deg.

Du aner heller ikke hvordan dagliglivet er der. Kanskje hun er ekstra sliten når dere er der, og inviterte dere for å få et pusterom mens ungene lekte?

Uff. For et hysteri.

Anonymous poster hash: f93ca...d28

Du glemmer at denne moren er hjemmeværende - altså ikke i jobb, men går hjemme hele dagen og har all verdens tid til å hvile og ta seg inn igjen. Alle barna er i barnehagen om dagen.

Hadde mora vært i jobb og hatt det vanlige strevet med å få kabalen til å gå opp hadde jeg hatt litt mer forståelse. Men her er det definitivt noe som ikke er helt som det skal.

Og barnevernet er jo ikke en trussel mot folk - de kan hjelpe til med støttetiltak og avlastning om det virkelig er slik at mora sliter med noe. Eller så kan de veilede i forhold til hvordan en er foreldre på en god måte. For når en som voksen på besøk blir lei seg på barnas vegne, hvordan er det da for barna som vokser opp i et slikt hjemmemiljø? Fatter ikke at det er mulig å forsvare en slik oppførsel fra mor.

Anonymous poster hash: d82e6...ad7

[aquiz]

Jeg synes dette høres ut som en veldig sliten mamma som er mye alene og potensielt har problemer i ekteskapet.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har fått en smell før? Den type smell hvor ting sakte går til helvette, så sakte at alt føles normalt? Man legger ikke merke til at dette er tanker man vanligvis ikke har.

Jeg ville nok spurt henne hvordan hun har det, si at hun har mye å gjøre og spørre henne om hun ikke blir sliten, spør henne hvor ofte hun får tid til å stelle med seg selv.

Du finner nok fort ut av at dette er en 4 barnsmor på fulltid som ikke får hjelp fra mannen eller besteforeldrene. Du finner ut av at noen av disse barna sliter på skolen/barnehagen, og at dette er noe som hun må takle alene uten spesielt mye hjelp Du vil nok finne ut av såpass mye som gjør at du både synes synn på henne og beundrer henne for at hun ikke har gitt opp, og fordi du ville pakket baggen og stukket om du hadde sittet med det samme.

Kanskje du finner ut av at du vil råde henne til å ta seg en tur til legen slik han kan henvise henne til noen å snakke med.

I stedet for så mener du at hun ikke burde fått barn? I stedet for å klø deg i ræva og hevde deg over denne personen, så burde du hellere finne ut av mer om personen slik du kan med 100% sikkerhet si at hun ikke burde fått barn. Og ikke minst, du ville ha hjulpet henne litt slik hun ikke føler seg helt alene og at ingen bryr seg om henne.

[AnonymBruker]

Denne (noe usakelige) diskusjonen hjelper ingen. Det ts må gjøre (som er alles plikt når en som voksen ser barn som muligens ikke har det noe bra) er å ta kontakt med barnevernet. Så beskrives situasjonen slik ts har sett og opplevd den, og fagfolk bedømmer om dette er noe de bør se på, eller kanskje er noe de alt ser på. Så enkelt.

For barn er ikke til for sine foreldre. Det er irrelevant i forhold til deres livskvalitet om mor er "bare" deprimert eller slem.

Anonymous poster hash: 200f0...47b

[AnonymBruker]

Nå skal jeg fortelle en liten historie. Jeg kjenner to jenter som nå har blitt voksen. Da de var små var jeg av og til hjemme hos dem (nabo) og barna ble direkte utsatt for mishandling (psykisk) . Jeg var rystet langt inn i sjelen over hva foreldrene kunne si til dem. Et lite eksempel blant mange "Du har hengt jakken på feil knagg!! Jækla drittunge, skal du aldri lære!! Kom deg inn på rommet og der blir du til du har forstått at jakken IKKE skal henges på den knaggen!! "Hvorfor i allverden spiser på den måten, du er 7 år men du spiser som om du er baby!! Kom deg fra bordet og jeg vil ikke seg deg før du har lært hvordan du skal spise skikkelig!! Det var rett og slett en evig strøm av negativ oppmerksomhet, alt ble hakket på og alt ble gitt husarrest for. Ungene endte opp som mer og mer forknyttede vesener som nesten ikke turde å bevege seg, i redsel for at dette skulle føre til utskjellinger. Til slutt sluttet jeg å besøke denne familien, ble så nervøs av den evige dårlige og aggressive stemningen som var i det huset. Før jeg sluttet å besøke dem tenkte jeg MANGE ganger på å kontakte barnevernet men jeg turde ikke, var redd for å lage drama rett og slett-men som jeg angrer!! Nå er begge disse barna unge voksne, og de sliter begge med psyken. Ikke på den måten at de er innlagt på psykiatrisk avd med psykose men de har mye angst, depresjoner og en ekstremt dårlig selvfølelse. Begge to er intelligensmessig meget oppegående men studier, kjærlighetsforhold blir ødelagt av alle problemene de har. Når jeg snakker med eldstemann kan hun i fullt alvor si ting som "Jeg skjønner ikke hvorfor kjæresten liker meg, jeg er jo så stygg?? Sannheten er at hun tilhører den lille prosenten som faktisk er veldig pen men hun klarer aldri å se det selv Hun kan også slutte på et studie med den begrunnelsen "jeg kunne ikke gå der lenger, jeg var den dummeste i klassen, jeg ville bare sløst bort studielånet på et studie som jeg aldri ville klart" Sannheten er at også der tilhører hun de 5 prosentene som har høyest iq, ble målt av en psykolog men tror hun på det; nei langt derifra, hun mener selv at psykologen ga henne en test som var veldig enkel for at hun ikke skulle bli lei seg for at hun skåret så dårlig?! Med andre ord, selvfølelsen er fullstendig ødelagt av den evige nedrakkingen da hun var barn :-( . Det verste er at begge foreldrene har god utdannelse og gode jobber men mishandlingen av barn foregår i alle samfunnslag, og hvis noen her inne tror at ord ikke skader så tar de veldig feil!!

Anonymous poster hash: a3ba4...3fa

[AnonymBruker]

Nå skal jeg fortelle en liten historie. Jeg kjenner to jenter som nå har blitt voksen. Da de var små var jeg av og til hjemme hos dem (nabo) og barna ble direkte utsatt for mishandling (psykisk) . Jeg var rystet langt inn i sjelen over hva foreldrene kunne si til dem. Et lite eksempel blant mange "Du har hengt jakken på feil knagg!! Jækla drittunge, skal du aldri lære!! Kom deg inn på rommet og der blir du til du har forstått at jakken IKKE skal henges på den knaggen!! "Hvorfor i allverden spiser på den måten, du er 7 år men du spiser som om du er baby!! Kom deg fra bordet og jeg vil ikke seg deg før du har lært hvordan du skal spise skikkelig!! Det var rett og slett en evig strøm av negativ oppmerksomhet, alt ble hakket på og alt ble gitt husarrest for. Ungene endte opp som mer og mer forknyttede vesener som nesten ikke turde å bevege seg, i redsel for at dette skulle føre til utskjellinger. Til slutt sluttet jeg å besøke denne familien, ble så nervøs av den evige dårlige og aggressive stemningen som var i det huset. Før jeg sluttet å besøke dem tenkte jeg MANGE ganger på å kontakte barnevernet men jeg turde ikke, var redd for å lage drama rett og slett-men som jeg angrer!! Nå er begge disse barna unge voksne, og de sliter begge med psyken. Ikke på den måten at de er innlagt på psykiatrisk avd med psykose men de har mye angst, depresjoner og en ekstremt dårlig selvfølelse. Begge to er intelligensmessig meget oppegående men studier, kjærlighetsforhold blir ødelagt av alle problemene de har. Når jeg snakker med eldstemann kan hun i fullt alvor si ting som "Jeg skjønner ikke hvorfor kjæresten liker meg, jeg er jo så stygg?? Sannheten er at hun tilhører den lille prosenten som faktisk er veldig pen men hun klarer aldri å se det selv Hun kan også slutte på et studie med den begrunnelsen "jeg kunne ikke gå der lenger, jeg var den dummeste i klassen, jeg ville bare sløst bort studielånet på et studie som jeg aldri ville klart" Sannheten er at også der tilhører hun de 5 prosentene som har høyest iq, ble målt av en psykolog men tror hun på det; nei langt derifra, hun mener selv at psykologen ga henne en test som var veldig enkel for at hun ikke skulle bli lei seg for at hun skåret så dårlig?! Med andre ord, selvfølelsen er fullstendig ødelagt av den evige nedrakkingen da hun var barn :-( . Det verste er at begge foreldrene har god utdannelse og gode jobber men mishandlingen av barn foregår i alle samfunnslag, og hvis noen her inne tror at ord ikke skader så tar de veldig feil!! Anonymous poster hash: a3ba4...3fa

Herregud, jeg hadde hatt dårlig samvittighet om jeg var deg... Dette var jo ikke i grenseland engang, men så langt over streken at det aldri kan ha vært tvil om at du burde ringt barnevernet.

TS: Kontakt barnevernet så du ikke ender opp med lignende skyldfølelse. Du har et ansvar her.

Anonymous poster hash: 29f6d...a4e

[Tit]

Så mange mennesker det fins på KG som dikter opp pussige konklusjoner, både om mitt og hun jeg skriver om sitt liv. Jeg skjønner at det kan ligge ting bak, som gjør situasjonen veldig vanskelig for den damen jeg snakker om. Uansett; hva hjelper det ungene hennes? Trenger hun hjelp, så trenger hun hjelp, uansett hvor mange gode grunner det fins for hennes reaksjonsmønster.

Jeg har tenkt mye på situasjonen til disse ungene, og bestemt meg for å snakke med henne, slik at hun selv får en sjanse til selv å ta tak i situasjonen. Noe må gjøres. Det aller verste i mitt hode, er at hun snakker mye om at hun ønsker seg nok et barn.

[AnonymBruker]

Samme hvor sliten mor er, så er det ingen unnskyldning for å behandle barna sånn.

Jeg er selv kronisk syk, har 2 barn, ingen far og ingen familie. Så alt ansvar faller på meg til enhver tid. Selv på mitt sykeste må jeg opp å fungere som mor. Jeg er og fulltids student, da jeg prøver å bedre økonomien våres. Jeg har aldri behandlet barna dårlig av den grunn. De har alltid et fang og komme til, en kos og trøst og få. Og jeg kjefter ikke på de uten grunn. Har vært så sliten at jeg ikke aner hvordan jeg skal klare det, men det går.

Kan og legge til at jeg ble fysisk og psykisk mishandlet av min mor, fikk heller ingen nærhet, trøst eller hjelp. Og det fysiske er det som var minst ille, det var vondt der og da, men så ferdig. Mens alle de stygge ordene, all kjeften. Og det savnet etter nærhet, kos og føle at hun brydde seg, og ønsket meg godt. Det sitter i meg den dag i dag. Det skaper mye større skade for et barn.

Anonymous poster hash: 24d99...b63

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke fatte og begripe at dere forsvarer denne mora. Jeg er selv oppvokst med en tilsvarende mor som beskrives her. Min far var "alltid" på jobb og hun var hjemmeværende med 2 barn. Og hun tok ut all dritten sin på meg! I alle år! Bare rakket ned på meg og slang dritt og brukte meg som en buffer for å få ut all gallen hun hadde inni seg. Hun var utrolig ustabil og jeg visste aldri hvor jeg hadde henne. Joda noen dager kunne hun være en kjærlig og omsorgsfull mor, men andre dager var hun ei heks som eksploderte for ingenting. Det var aldri godt å hvite hvilke dag hun hadde. En gang sa jeg til henne "det er ikke lov å slå barn", vet dere hva hun svarte? Jeg er faktisk fortsatt sjokkert over den uttalelsen; "Det er ikke lov å være frekk mot moren sin heller".

Jeg husker jeg ønsket at mamma skulle dø da jeg var yngre. Sånn at jeg skulle slippe unna henne. Da jeg ble voksen kuttet jeg faktisk kontakten med foreldrene mine fordi jeg ikke orket mer av denne behandlingen. Det verste var at min far mente at det var like mye mitt ansvar at ting var blitt som det var blitt. MITT ansvar. Et barn. Er jo helt utrolig. Nå lever ikke min mor lenger og min far har jeg noe kontakt med, men ikke noe veldig nært forhold til.

Nei denne mora er det ikke mye synd på og jeg blir kvalm av dere som forsvarer henne! Skam dere!!!!

Anonymous poster hash: d43fe...d3b

[AnonymBruker]

Kjefter dere aldri på ungene deres?

Er dere aldri urimelige når dere er slitne?

I såfall håper jeg noen hører/ser dere de gangene. Så dere blir beskyldt for omsorgssvikt.

Give me a brake.

Anonymous poster hash: f93ca...d28

[AnonymBruker]

Du ser ikke at det er forskjell på å ha en dårlig dag innimellom, og det å kjefte, smelle, hakke på og avvise ungene konstant?

TS har selv sagt at hun tenkte det var en dårlig dag første gangen, det er ikke der bekymringen ligger!

Anonymous poster hash: 9cf22...f57

[AnonymBruker]

Herregud, jeg hadde hatt dårlig samvittighet om jeg var deg... Dette var jo ikke i grenseland engang, men så langt over streken at det aldri kan ha vært tvil om at du burde ringt barnevernet.

TS: Kontakt barnevernet så du ikke ender opp med lignende skyldfølelse. Du har et ansvar her.

Anonymous poster hash: 29f6d...a4e

Selvfølgelig har jeg dårlig samvittighet :-( . Jeg var en ung voksen da disse var barn men jeg var allikevel voksen og burde gjort noe, uten tvil. Jeg fikk snakket med den eldste datteren da hun var voksen og beklaget mye ovenfor henne at jeg ikke gjorde noe da de var barn, men hun er absolutt ikke av den anklagende typen for det hun svarte var noe ala " det var vel ikke så lett for deg heller?". Den egentlige grunnen til at jeg sa dette til henne var at jeg ville gi henne en bekreftelse på at det hun hadde opplevd var FEIL! Det er jo det som er problemet med psykisk mishandling, den er så forbaska usynlig bortsett fra den som opplever den, men den er vel så ille som fysisk mishandling. Man ser det jo også i denne tråden, når TS skriver at 5-åringen ikke får åpne munnen engang utenat moren reagerer sterkt negativt så er det flust av de som skriver noe ala "hun er sikkert sliten!" Hva hadde de samme sagt hvis denne ungen fikk en ørefik hver gang han åpnet kjeften? Tenk at du selv er sammen med en som stadig rakker ned på deg med ord, at hver gang du åpner munnen fikk beskjed om å holde kjeft. Hver gang du nærmet deg din partner fysisk så fikk du beskjed om å komme deg vekk.Hvor lenge kunne du som voksen gå i et slikt negativt miljø uten at det fikk følger for selvfølelsen din? Og hvis en slik atferd får følger for en voksen, hvilke følger får det ikke for et barn?

Anonymous poster hash: a3ba4...3fa

[AnonymBruker]

Kjefter dere aldri på ungene deres?

Er dere aldri urimelige når dere er slitne?

I såfall håper jeg noen hører/ser dere de gangene. Så dere blir beskyldt for omsorgssvikt.

Give me a brake.

Anonymous poster hash: f93ca...d28

Ja, det er helt åpenbart at du trenger en brems.

Anonymous poster hash: 8ea04...907

[xinnia]

om hun går alene hjemme hele dagen- kan det jo være at hun faktisk syntes det var så stas å endelig få en voksen å prate med?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner veldig, veldig godt at TS reagerer som hun gjør! Når mor oppfører seg på en slik måte med andre voksne til stede, ja da lurer jeg virkelig på hvordan hun er når hun er alene med barna...

Jeg tror ikke de som skriver på dette forumet forstår hva det innebærer for et barn og bli avvist på denne måten. Om dere ikke kaller det følelsesmessig omsorgssvikt, så hva skal vi kalle det da? Sliten mor? Skal barna lide for mors valg ved å få mange barn? Nei, det skal de ikke!

TS skriver ikke om å kjefte på barna når de har gjort noe galt, det hun beskriver her er noe helt annet. Alle kjefter og blir sinte på barna sine, men det er faktisk ikke det TS beskriver. Hun beskriver konsekvent avvisning. Det er noe helt annet...

Anonymous poster hash: 0f97a...169

[Gjest Gemini7]

Det var da voldsomt til tirade.

Jeg skjønner ts godt, og jeg har også flere barn og har hatt mine tøffe perioder. Som du sier selv: det har alle, eller i hvert fall de aller fleste.

Jeg synes fremdeles det er riv rav ruskende galt hvis en mor, på grunn av sitt eget dårlige humør (selv med gode grunner) føyser vekk en og avviser femåring, kjefter konstant og bare er sur og sint. Sorry, men jeg klarer ikke å se at det er greit å overføre sine egne negative følelser til en malstrøm av kjeft og negativitet overfor barna sine. At det glipper en gang innimellom, det skjer den beste. Det er ingen som forlanger at alt skal være 100% perfekt, hver dag. Det skjer ikke, det skjønner alle og sikkert også ts.

Men hvis stemningen i et hjem er sånn at folk gjentatte ganger blir lei seg på barnas vegne av å komme på besøk der, det skurrer for meg i hvert fall.

Jeg ser på en av mine viktigste oppgaver som voksen det at jeg klarer å tøyle meg selv og gjøre jobben også i tøffe perioder. Hvis det blir for tøft, er det i så fall min jobb å gjøre noe aktivt med det. Og gå rundt og gjøre huset til et trist og avvisende sted for små barn er IKKE en akseptabel løsning over lengre tid, uansett hva slags problemer som måtte ligge til grunn. Det er liksom det ansvaret man påtar seg når man får barn.

Stakkars mor? Stakkars barn, sier nå jeg. Mor er tross alt voksen, det er ikke barna. De er fullt og helt overlatt til sine foreldres dømmekraft og følelsesmessige atmosfære.

Anonymous poster hash: 9cf22...f57

Som jeg selv skulle sagt det!